web analytics

Tag Archives: Historie

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

I Just Want To See the Elephants

Her henger elefanten Mary, morderelefanten fra Sparksbrødrenes sirkus. Hengt etter halsen til hun døde etter å ha tatt livet av sin nye elefantpasser Red Eldridge.

Stedet er Erwin, Tennessee, sirkuset hadde holdt sin forestilling, etterpå tok man elefantene med seg til en dam, der de kunne drikke og sprute vann med snablene sine. På vei tilbake igjen skal Mary, som Sparks hevdet var det største dyret som gikk på jorden, hele tre tommer høyere enn P.T.Barnums Jumbo, ha strukket seg etter en vannmelon. Eldridge ga henne et rapp med staven, og dermed ble Mary sint. Hun løftet Eldridge i været med snabelen, og kastet ham i bakken. Deretter satte hun foten på hodet hans, og tråkket til så blod og hjernemasse skvatt.

Dermed var det klart at tiden var omme for Mary som sirkusattraksjon. Charlie Sparks, sjefen for sirkuset skjønte det, hvem ville vel la et sirkus med en mannevond morderelefant holde forestillinger i sin by. Og rettferdigheten måtte skje fyldest. Folkemengden ropte på elefantblod, og smeden Hench Cox prøvde å skyte henne med sin 32-20. Den var ikke kraftig nok til å skade elefanten. Sheriffen forsøkte med sin 45, men heller ikke den gjorde nytten. De måtte finne på noe annet.

I 1903, ved hjelp av Thomas Edison, hadde de tatt livet av elefanten Topsy med strøm. Dette skjedde på Coney Island, men i Erwin Tennessee hadde de ikke nok elektrisk kraft til at det var en mulighet. Man diskuterte muligheten for å binde henne til to lokomotiver, og så la dem kjøre hver sin vei, og dermed rive elefanten i filler, men konkluderte med at det fikk være måte på dyreplageri. De bestemte seg for å henge dyret i stedet, ved hjelp av en såkalt derrick, dagen etter.

En derrick er en løfteanordning, (wikipedia oversetter det til boretårn på norsk, men det er vel ikke helt dekkende tror jeg? som er oppkalt etter en type galge, som igjen er oppkalt etter den kjente bøddelen Thomas Derrick. Dette er en avsporing, men den får vi bare ta, Thomas Derrick var nemlig en slaskete slask, en dømt voldtektsmann, og langt i fra mors beste barn. Men han hadde litt teknisk innsikt. Og han hadde flaks. Jarlen av Essex trengte en ny bøddel, men det var dårlig med søkere til jobben. Derfor fant han ut at han like godt kunne gi jobben til en av fangene i fangehullet sitt. Thomas Derrick ble benådet, under forutsetning av at han tok jobben, og han gikk til arbeidet med glød og lyst. Og initiativ. I stedet for bare å slenge repet rundt en grein og henge folk på den måten, konstruerte Derrick et komplisert system av tau og trinser som gjorde jobben mye enklere.

Litt senere fikk han forresten også æren av å henge Jarlen av Essex, og man må jo beundre elsabethianerene for sitt reformprogram. Derricks oppfinnelse er fortsatt i bruk, om enn ikke så mye til henrettelser lenger?

Uansett var det altså på sett og vis passende at det ble en derrick som skulle få jobben med å henrette elefanten, det var jo det som var dens opprinnelige funksjon. At de fisefine folke på østkysten besluttet at det var dyreplageri å henge Topsy får gå for deres regning, i sørstatene var de ikke nøye på det.

Dagen etter skulle man altså henge Mary, men først var det matineforestilling. Uten Mary naturlig nok, hun var tjoret fast utenfor sirkusteltet, og skal ha svaiet nervøst under hele forestillingen. Publikum var litt skuffet over at de ikke fikk se dyret under forestillingen, men misnøyen ble snudd til entusiasme når det ble opplyst om at Mary skulle henges ved jernbanen senere på dagen, og alle var velkomne til å bivåne dette, uten å måtte betale noe ekstra!

Etter forestillingen ble Mary drevet ned til jernbanen. De lenket henne fast til sporet, fikk etter litt strev lagt en kjetting rundt halsen på henne, og så begynte de å løfte. Det gikk ikke så bra. De hadde nemlig glemt å løsne lenken rundt foten. De fikk til slutt gjort det, men når de så løftet igjen, røyk kjettingen. Hun deiset i bakken med et brak, og ble sittende på rumpa ute av stand til å røre seg, etter at de antagelig hadde ødelagt hofta hennes i det første forsøket på å løfte henne.

Dette visste ikke tilskuerene, så panikken bredde seg når de så den stakkars morderelefanten sitte der uten å være bundet på noe vis.De løp i alle retninger. Men en fyr løp opp ryggen på elefanten og fikk slengt en ny kjetting rundt halsen på henne. De løftet igjen, og denne gangen døde hun. De lot henne henge en halv time før de tok henne ned igjen og begravde henne langs jernbanen.

La det ellers være sagt at det er noe mystisk med dette bildet. Mary skal ha hatt støttenner når hun drepte Eldridge, men elefanten på bildet har på et eller annet tidspunkt fått dem fjernet. Enten må de altså ha fjernet dem før de henrettet henne, eller de må ha hengt henne opp på nytt senere, etter at de var blitt fjernet, og tatt bildet da.

Eller bildet kan være falsk naturligvis, det vet jeg ikke. Men det er en god historie.

Noen hevder forøvrig at de skal ha hengt to negere samtidig med at de hang Mary, mens andre hevder at Mary ikke ble begravet, men derimot brent på et bål av jernbanesviller. Det er nok ikke sant. Sannsynligvis blander de sammen med et annet tilfelle av henrettelse i Erwin, Tennessee. Ei femten år gammel jente og hennes yngre bror skal ha spasert langs jernbanelinja da en farget mann ved navn Tom Devert skal ha kidnappet jenta. Han prøvde å svømme over elva med henne, men ble skutt i hodet av en fyr som spilte poker med vennene sine i nærheten. En av karene skal deretter ha slept liket opp av vannet, bundet det til lokomotivet, og slept det avgårde noen kilometer, opp til jernbanens hovedkvarter. Der samlet det seg en mobb, og stemningen var ganske dårlig. Byens fargede befolkning ble tvunget til å se på mens mennene slang jernbanesviller og annen ved over den døde kroppen, helte olje på, og fyrte opp.

Når det var gjort beveget mobben seg over mot skurene til den fargede befolkningen, med planer om å brenne alt ned til grunnen, men da grep sjefen for Clinchfield Railroad Company inn. Husene ble ikke brent, men de som bodde der fikk beskjed om å forlate Erwin og Unicoi County. 

Men Mary hadde ingenting med det å gjøre.

 

 

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Slik ser en feminist ut #12

Kvinnen på bildet her heter Jean H.Norris. Hun var den første kvinnen til å bli utpekt til dommer i New York City. Hun ble utpekt til dette embedet i oktober 1919, og New York Times var selvfølgelig på plass for å dekke denne store dagen i amerikansk rettshistorie.

Så det begynte ganske bra, men dette er ikke en sånn typisk kvinner kan-historie, selv om dommer Norris absolutt kunne både det ene og det andre. Hun var høyt på strå i mektige Tammany Hall, som hadde mange fingre med i det politiske spillet i New York i begynnelsen av forrige århundre. Hun var en markant aktivist i kampen  for stemmerett for kvinner, og var også president i National Woman Lawyer Association.

Men tidlig på 30-tallet ble en kommisjon satt ned, ledet av den tidligere dommeren Samuel Seabury, for å se på hvordan det egentlig sto til med det lavere rettssystemet og politiets arbeid i New York. Man kan vel konkludere med at dommen var ganske knusende.

Seaburykommisjonens undersøkelser viste at politiet, dommere, advokater, og kausjonister drev en relativt omfattende konspirasjon der de presset penger av folk som hadde blitt arrestert. Enten de nå var skyldige eller ei. Mange av dem var faktisk uskyldige, kvinner fra arbeiderklassen, ble satt i klemma av politifolk som løy og betalte vitner for å backe opp historiene de fant på. Det ble gjort klart at fengsel var umulig å unngå, om man ikke hostet opp penger. Og disse fattige folka hadde ikke råd til advokater. Undersøkelsene viste at mange punget ut med sparepengene sine for å unngå fengselet, mens andre ikke ville, eller kanskje ikke kunne, betale for seg. Da vanket det fengselsstraff. 51 uskyldige kvinner sonet dommer i Bedford, gjerne for prostitusjonsanklager.

Og en god del av disse hadde vært innom rettsalen til dommer Jean H.Norris, som dessuten var deleier i et kausjonistfirma som opererte i hennes rettssal. Seaburykommisjonen tiltalte henne for seks punkter, og hun ble kjent skyldig i fem av dem. I juni 1931 ble hun erklært uskikket for sitt embede, og fjernet fra retten.

Men ingen kan ta fra henne at  hun var den første kvinnelige dommeren i New York City.

Hummer og kanari

Chamberlains spøkelse igjen

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble beryktet i sin samtid for utsagnet: “Peace in our time.” Det var hans analyse av situasjonen da Hitler påbegynte sitt aggressive felttog mot Europa. Da den andre verdenskrig brøt ut kort tid etter, ble hans naivitet åpenbar for alle. Det inderlige ønsket om fred hindret Chamberlain fra å se realitetene.

Å tro det beste om en fiende, var nær ved å koste Europa friheten. Heldigvis fantes ringreven Churchill, kanskje vår tids største statsmann, som viste nødvendig intoleranse mot Hitlers totalitære venstreekstreme sosialisme.

via Norsk Forsvars Allianse

Hanne Nabintu Herland har visst ingen motforestillinger mot å bli assosiert med luringene i Norwegian Defence League. Skal bli interessant å se om dette bidrar til å legitimere NDL, eller til å skyve HNH så langt opp på tullingtoppen at avisene slutter å trykke vrøvlet hennes. Jeg er neimen ikke sikker.

Men jeg ser at hun trekker frem Chamberlains spøkelse i sitt innlegg om krigskorset og Trond Andre Bolle, og da benytter jeg sjansen til å trekke denne gamle bloggposten frem fra grenselen igjen. For dem som ikke gidder å klikke på linker, eller ikke orker å lese langt, så skal jeg kvikt oppsummere den her.

Historien har vært i overkant urettferdig med Neville Chamberlain. Han tok over som statsminister i 1937. Storbritannia hadde på det tidspunktet ikke muskler nok, verken økonomisk eller militært, til å opptre som verdenspoliti. Første verdenskrig og “the lost generation” var fortsatt ganske friskt i minnet, Chamberlain ville ikke lede landet inn i en ny langvarig krig, og det var heller ikke noe støtte i opinionen for en politikk som ledet i den retningen.

Når Chamberlain viftet med papirlappen sin, og lovte fred i vår tid, så håpet han nok at innrømmelsene overfor Hitler ville være nok til å sikre akkurat det, selv om det var til en høy moralsk pris. Men trodde han egentlig på det? Ikke mer enn at han satte i gang en opprustning for å gjøre britene bedre forberedt på en eventuell krig. Ikke mer enn at han sterkt oppfordret Frankrike til å gjøre det samme.

Chamberlain var en realist, en pragmatiker. Britene hadde ingenting å vinne på å risikere krig med Tyskland i 1938. De var ikke klare, og den første fasen av annen verdenskrig, når den først brøt ut, Dunkirk og alt det der, gir kanskje en pekepinn på hvor galt det kunne ha gått. Britene trengte tiden, og Chamberlain skaffet dem det. Hvis noen skal lastes for at Hitler ikke ble stoppet tidligere så er kanskje Chamberlains forgjenger, Stanley Baldwin, en bedre adresse, når Chamberlain tok over var det allerede for sent.

Men så skal man også huske på at krakket og den økonomiske krisen på 30-tallet rammet britene hardt.

Og nå ble dette en lang oppsummering i stedet for en kort, men lengre enn dette blir den ikke.

Hummer og kanari

Kortvarig forbrødring

2nd Lt. William Robertson 0g Lt. Alexander Sylvashko foran et skilt med teksten East meets West, symboliserer møtet mellom russiske og amerikanske styrker nær Torgau i Tyskland. Bildet får meg til å tenke på Mike Scotts tekst til Red Army Blues:

Then we howled into Berlin,
tore the smoking buildings down,
raised the Red Flag high,
burnt the Reichstag brown
I saw my first American
- he looked a lot like me
He had the same kind of farmer's face,
said he came from some place called Hazard, Tennessee

Men triumfen blir kortvarig for Mike Scotts russiske frigjøringshelt, han kommer aldri hjem igjen men blir sendt til Sibir fordi kamerat Stalin fryktet at soldatene hadde blitt too westernized. I USA var den andre bølgen med The Red Scare bare to år unna. Men dette møtet, den 25 april 1945, må i det minste ha vært fantastisk.

Hummer og kanari

Halvveis

Hva jeg egentlig skal bruke det her til aner jeg ikke, men jeg er i hvert fall halvveis til å være ferdig med årsstudiet i Historie. Som jeg altså tar på nett, ved siden av full jobb, familie, blogg og skriveoppdrag som gjerne har det med å sammenfalle med oppgaveinnleveringer. Jeg har jo ikke tid til dette her, men så langt har det altså gått tålelig bra.

Sant og si så har det vel gått over all forventning dette siste semesteret i hvert fall, for jeg har jobbet så lite med studiene at en B nesten føles som juks. Faktum er at mens jeg i forrige semester klarte meg uten å åpne den ene pensumboka, så tenkte jeg at jeg dette semesteret like gjerne kunne la være å kjøpe den. Penger spart er penger tjent.

Karakteren i faget settes med utgangspunkt i en mappe med to prosessoppgaver i. De har jeg jobbet rimelig bra med, men utover det har jeg i grunnen ikke gjort noe som helst. Synd for meg da at jeg ble en av de heldige som ble trukket ut til å få justert karakteren sin gjennom en muntlig eksamen. Så da ble det nilesning i en uke, og utrolig nok så gikk det bra.

I praksis betyr dette vel at man burde kunne feie i gjennom dette studiet på en måneds tid eller deromkring. En ukes lesing, to uker på hver av prosessoppgavene, og så er man i mål?

Jaja, jeg profiterer veldig på at jeg har god hukommelse, er flink til å se sammenhenger, og ikke minst at jeg er ganske god på å sortere ut hva som er viktig (og enda flinkere til å hoppe over det jeg mener ikke er så viktig).

Skal se det blir noe av meg til slutt også, men fanden vet hva.

%d bloggers like this: