web analytics

Tag Archives: hitler

Hummer og kanari

Hitler er overalt

hitler photo
Photo by BiLK_Thorn

I 2009 let Quentin Tarantino ein av sine «Inglourious Basterds» pumpe Adolf Hitler full av maskingeværkuler medan ein kino full av nazistar brann ned rundt dei. Eg trur det var då det gjekk opp for meg. Vårt syn på 2. verdskrig, eller berre Krigen, var i ferd med å endre seg. 70 år etter at den starta var det no så få att som hugsa korleis det verkeleg var, at den heretter ville bli redusert til noko ein kunne fortelje eventyr om. Alvoret var borte. Heretter var det fritt fram for å dikte rundt alt som hende i dei skjebnesvangre åra mellom 1939 og 1945.

Eigentleg burde eg ha skjønt det allereie året før. Filmen om Max Manus var eit klart brot med norsk tradisjon i måten den skildra krigsåra på. Der dei mange norske okkupasjonsdramaa på kino på 40- og 50-talet var sobre forteljingar med fokus på samhald og kollektiv heller enn individet, var Max Manus ei tradisjonell amerikansk heltehistorie. Teiknet i tida var klart for alle som ville sjå: Med stadig færre med førstehands kjennskap til krigen var det ikkje lenger andre enn kjepphestjagande historikarar som kunne seie noko om at det var ikkje akkurat slik. Dei er det få som høyrer på, irriterande besserwissarar som dei er.

Sidan då har det berre blitt verre. I den evigvarande debatten om flyktningar, asylsøkarar og muslimar kappast begge sider om å samanlikne den andre parten med Hitler. Om det no er Danmark som nesten går nazistane i næringa med si nye “smykkelov”, eller det er islam som er den nye nazismen. TV2 presterer å kalle Arnulf Øverlands dikt “Du må ikke sove” for eit nazidikt. Skavlan presenterte førre fredag Lebensborn som eit program for å dyrke fram eit arisk folk. VG og andre medier har ved minst eit par høve nyleg publisert historier som i ramme alvor spør om Hitler ikkje døydde i 1945, men tvert i mot klarte å flykte til Sør-Amerika.

Lat det vere heilt klart: Uansett kva ein ellers måtte meine om danskanes smykkelov, har dei framleis ikkje laga konsentrasjonsleirar og gasskammer. Dei er ikkje nazistar. Islam på sitt verste, slik ekstremistar i IS og liknande organisasjonar tolker det, er ille nok på eiga hand. Det er ikkje nokon grunn til å trekke fordummande parallellar til nazismen. Øverland har sjølvsagt aldri skreve noko nazidikt, Lebensborn var ikkje eit avlsprogram, og Hitler døydde i bunkeren. Tull og visvas frå ende til annan. 2. verdskrig er stadig sterkt tilstades, i filmar, bøker, på TV og i avisene. Hitler er overalt. Men vi har den ikkje like sterkt i ryggmargen lenger. Sakte, men sikkert svinn kjensla av at dette faktisk var noko som gjeldt oss. At det var verkelege menneske som måtte gjere vanskelege val i ei kaotisk tid. Den er historie og snart ikkje meir verkeleg enn Harry Potter og slaget om Hogwarts. Nyansane fell ut. Krigen har blitt ein sjablong vi alle kan bruke som det passar oss. Det finnes knapt den hending som ikkje på eit eller anna vis kan pressast inn i eit perspektiv som er samanliknbart med det som skjedde på 30- og 40-talet. Problemet med det er at sjablongane ikkje hjelper oss stort med å forstå kva som eigentleg går for seg no. I vår samtid.

Vi må aldri gløyme, var mantraet. Og korleis skal vi vel kunne det, slik som 2. verdenskrig blir trekt fram kvar gong det er mogleg å finne eit påskot for det. Men kanskje er det skilnad på aldri å gløyme, og å hugse. Hugsar vi verkeleg kva det kosta? Etter 70 år med fred, fridom, og ei enorm velstandsauke, er vi framleis i stand til å lære noko av historia?

Med «Inglourious Basterds» ga Quentin Tarantino fullstendig blaffen i historia. Den krigen han skildrer utspelar seg i eit alternativt univers. Eit univers som berre tilsynelatande har noko til felles med røynda. Det er ein sjukt underhaldande film, slik Tarantinos filmar ofte er. Den er i allfall meir underhaldande enn den løpande samfunnsdebatten, sjølv om også den har sine augeblikk. Men kan vi lære noko av den? Ikkje anna enn at når nokon i dag freistar å seie noko om krigen, er det ikkje sikkert du skal høyre på det. Sjansen for at det er tull og visvas er i stadig aukande grad til stades.

Hummer og kanari

Hjorthen leser bok: Bloodlands

Så mye er sagt, skrevet, lest om annen verdenskrig. Man skulle tro at man snart hadde full oversikt over det som skjedde i årene fra 1939 til 1945. Sånn sett tenkte jeg det var ganske dristig av forlag og forfatter når de i forhåndsomtalen av Bloodlands kaller det for a new kind of European history. Litt dristig føles det nok også når de skriver følgende: At war’s end, both the German and the Soviet killing sites fell behind the iron curtain, leaving the history of mass killing in darkness. Massedrap i mørket? Snakker vi om Holocaust her? Nazistenes drap på seks millioner jøder, pluss minus? Er ikke dette gjennomforsket, ferdigformidlet, og noe alle vet skjedde? Med unntak av Tore Tvedt og en og annen dust hos Brodins snakkeboble på Facebook da. Er det virkelig noe nytt å legge til her, noe vi ikke visste fra før?

Ja, egentlig er det  jo det.

Jeg vet ikke hva som er vanlig gjengs oppfatning om annen verdenskrig, jeg kan bare snakke for meg selv, men litt forenklet har min versjon av annen verdenskrig vært omtrent så her: Hitler ville ha lebensraum, og etter litt annekteringer her og der invaderte han Polen i 1939. Ja forresten invaderte Stalin Polen samtidig fra den andre siden, men det er fort gjort å glemme. Britene og Frankrike tenkte at nå fikk det være nok, de erklærte krig, og dermed feide tyskerne gjennom mesteparten av Europa. Belgia, Nederland, Frankrike, Danmark, Norge. Britene sto i mot på den lille øya si, men der fikk de nå bare holde på tenkte Hitler, jeg invaderer Sovjetunionen i stedet. Før vinteren kommer har vi feid over dem. Men sånn gikk det ikke, Wehrmacht nådde aldri frem til Moskva. Stalingrad var et vendepunkt, Japan bombet dessuten Pearl Harbor og dro USA inn i krigen. Dermed var det bare et tidsspørsmål før det hele var over. Den tiden brukte tyskerne på å sende seks millioner jøder i konsentrasjonsleir og gasset dem med zyklon B, men så kom D-dagen, de allierte feide unna all motstand på veien mot Berlin. Den røde arme var også med, og vips hadde Hitler skutt seg og kongefamilien kunne komme hjem.

Men jeg har allerede trådt feil i starten her, for Bloodlands er ikke egentlig en bok om annen verdenskrig. Den er ikke en bok om felttog, bombetokt, fremrykninger og tilbaketrekninger. Store deler av boka foregår til og med før annen verdenskrig bryter ut i 39. Jeg må begynne på nytt.

Bloodlands er en bok om massedrap. Ikke folkemord, selv om man sikkert kan kalle det for det også, men forfatter Timothy Snyder velger bevisst å ikke bruke det ordet. Ikke genocide, men altså mass killings. Massedrap, begrenset til området som han kaller Bloodlands. Området mellom sentrale Polen og den russiske grensa. Inkludert Hviterussland, Ukraina, Latvia, Litauen, Estland, og altså Polen da. Den historien begynner ikke med angrepet på Polen i 1939. Den begynner med Stalins bevisste utsulting av bøndene i Ukraina på begynnelsen av 30-tallet. Holodomor som det kalles, direkte oversatt betyr det drepe ved sult, og det var akkurat det som skjedde. Det er denne delen av boka som blir mest sjokkerende for meg, siden dette har vært et så godt som ukjent for meg. Joda, jeg husker Nansen og Quisling i Ukraina, men det var i første runde av sult i Ukraina på 20-tallet. Jeg husker også at vi var innom temaet under historiestudiet mitt, men omfanget og hva det egentlig innebar var nytt for meg. Hva det innebar var dette:

Survival was a moral as well as a physical struggle. A woman doctor wrote to a friend in June 1933 that she had not yet become a cannibal, but was “not sure that I shall not be one by the time my letter reaches you.” The good people died first. Those who refused to steal or to prostitute themselves died. Those who gave food to others died. Those who refused to eat corpses died. Those who refused to kill their fellow man died. Parents who resisted cannibalism died before their children did. Ukraine in 1933 was full of orphans, and sometimes people took them in. Yet without food there was little that even the kindest of strangers could do for such children. The boys and girls lay about on sheets and blankets, eating their own excrement, waiting for death.

In one village in the Kharkiv region, several women did their best to look after children. As one of them recalled, they formed “something like an orphanage.” Their wards were in a pitiful condition: “The children had bulging stomachs; they were covered in wounds, in scabs; their bodies were bursting. We took them outside, we put them on sheets, and they moaned. One day the children suddenly fell silent, we turned around to see what was happening, and they were eating the smallest child, little Petrus. They were tearing strips from him and eating them. And Petrus was doing the same, he was tearing strips from himself and eating them, he ate as much as he could. The other children put their lips to his wounds and drank his blood. We took the child away from the hungry mouths and we cried.”

Dette markerer starten på en periode med massedrap i disse områdene, enten det nå er Hitler eller Stalin som står for dem, massedrap i betydningen døde mennesker i hopetall som resultat av en bevisst politikk. Ikke som collateral damage ved bombing av byer, ikke dødsfall som følge av trefninger mellom soldater. Nei, det handler om drap av sivilbefolkning eller krigsfanger, enten de nå ble skutt, gasset, eller sultet i hjel. Og fy faen som de ble drept. Kvinner, barn, gamle. Og menn selvfølgelig. Fra Holodomor, via Katyn til Treblinka, Warsawa, Minsk, Leningrad og Babij jar. 14 millioner mennesker anslår Snyder antallet til å være, og mener selv det er et konservativt anslag. Det er klart det gikk for seg. Som den østeriske politimannen skriver i brev hjem til kona si om hva han driver med på østfronten:

During the first try, my hand trembled a bit as I shot, but one gets used to it. By the tenth try I aimed calmly and shot surely at the many women, children, and infants. I kept in mind that I have two infants at home, whom these hordes would treat just the same, if not ten times worse. The death that we gave them was a beautiful quick death, compared to the hellish torments of thousands and thousands in the jails of the GPU. Infants flew in great arcs through the air, and we shot them to pieces in flight, before their bodies fell into the pit and into the water.

Fjorten millioner døde altså, inkludert de 5,4 millionene jøder Snyder anslår Holocaust til å omfatte. Det er en så enorm skala at det egentlig er umulig å ta innover seg. Vi må ikke tenke på det som fjorten millioner, men som fjorten millioner ganger en, skriver Snyder. Men det er ikke til å unngå at man blir litt mettet etterhvert som beretningen skrider frem. Det er 30 000 døde her, 120 000 døde der, kanskje 40 000 døde der. Til slutt klarer man ikke å forholde seg til det. Da hjelper det å hive på noen enkelteksempler, som de jeg har limt inn over her.

Bildet som Tore W. Tvedt mener beviser at Holocaust er en eneste stor løgn

Så vidt jeg kan bedømme har Snyder gjort en fabelaktig jobb med denne boka. Bare det at jeg klarte å karre meg gjennom en bok som denne uten å gi opp halveis er indikasjon god nok for meg på at dette er bra saker. Både forarbeid og formidling. Det nye her er jo at Snyders historievinkling setter Hitler og Stalin inn i samme historie. I hvert fall jeg har hatt en tendens til å se nazistenes faenskap som en historie. Stalins utrenskninger og massive utbygging av Gulagsystemet som en helt annen historie. Her er dette to sider av samme sak. Hitler og Stalin står mot hverandre, og gjør i noen sammenhenger til at alt blir enda verre enn det kanskje hadde blitt i utgangspunktet. Denne måten å se historien på føles riktig.

Snyder har ellers sikkert hatt flere mål med denne boka. Ett av dem har antagelig vært å gjøre noe med synet vårt på Holocaust. Her i vesten er jo dette stort sett synonymt med Auschwitz og de tyske konsentrasjonsleirene. Dette er en feiloppfatning.

The image of the German concentration camps as the worst element of National Socialism is an illusion, a dark mirage over an unknown desert. In the early months of 1945, as the German state collapsed, the chiefly non-Jewish prisoners in the SS concentration camp system were dying in large numbers. Their fate was much like that of Gulag prisoners in the Soviet Union between 1941 and 1943, when the Soviet system was stressed by the German invasion and occupation. Some of the starving victims were captured on film by the British and the Americans. These images led west Europeans and Americans toward erroneous conclusions about the German system. The concentration camps did kill hundreds of thousands of people at the end of the war, but they were not (in contrast to the death facilities) designed for mass killing. Although some Jews were sentenced to concentration camps as political prisoners and others were dispatched to them as laborers, the concentration camps were not chiefly for Jews. Jews who were sent to concentration camps were among the Jews who survived. This is another reason the concentration camps are familiar: they were described by survivors, people who would have been worked to death eventually, but who were liberated at war’s end. The German policy to kill all the Jews of Europe was implemented not in the concentration camps but over pits, in gas vans, and at the death facilities at Che?mno, Be??ec, Sobibór, Treblinka, Majdanek, and Auschwitz.

Oppfatningen vår av nazistenes massedrap som et industrialisert, byråkratisk folkemord er en smule unyansert. En million mennesker døde i nazistenes konsentrasjonsleirer. Ille nok, bevares, men ti millioner mennesker ble drept uten noen gang å se snurten av en konsentrasjonsleir. De ble skutt over massegraver i Hviterussland, sultet i hjel i leirer for krigsfanger som ikke besto av noe særlig annet enn piggtrådgjerder rundt fangene. Intet skjul for vær og vind. Eller de ble gasset i dødsleire som Treblinka.

The pyres were huge grills made from railway rails laid upon concrete pillars, some thirty meters across. By spring 1943, fires burned at Treblinka day and night, sometimes consuming the corpses of decomposed bodies exhumed from the earth by Jewish laborers, sometimes the bodies of those who had just been asphyxiated. Women, with more fatty tissue, burned better than men; so the laborers learned to put them on the bottom of the pile. The bellies of pregnant women would tend to burst, such that the fetus could be seen inside. In the cold nights of spring 1943, the Germans would stand by the flame, and drink, and warm themselves.

Og dermed vet dere hva denne boka handler om. Dette er jo for spesielt interesserte, men er du blant dem er den verdt en varm anbefaling. For min egen del sitter jeg igjen med mye etter å ha lest den. Jeg visste jo at det var ille på østfronten, men ikke hvor ille. Jeg visste at Stalin solgte kornet fra Ukraina i stedet for å la bøndene spise, at det førte til sult, joda, men ikke hva det egentlig innebar. Her er det tanker å spinne videre på, og ny innsikt å hente, både når det gjelder Hitler og Stalins regime.

Tyske soldater hilses på sin vei inn i Ukraina

Noen strøtanker på tampen.

Når man får et slikt innblikk av hvor galt det egentlig var fatt, hva de egentlig gjorde, og hva de hadde gjort om de faktisk hadde klart å ta Sovjet før vinteren dro seg til. Det er ganske utrolig at Vest-Tyskland fikk innpass i NATO allerede i 1955. Bare ti år etter kapitulasjonen.

Ett av krigens paradokser: Storbritannia gikk til krig for å beskytte Polens selvstendighet, tilsynelatende i hvert fall, men gjorde lite eller ingenting for å hjelpe polakkene mens den doble invasjonen pågikk. Ei heller under de påfølgende massedrapene av den polske eliten. Siden hadde verken britene eller amerikanrene problemer med å overlate polakkene i Stalins hender. Amerikanerene tilbød Stalin å sende bombefly på tokt over Polen for å stoppe tyskernes massedrap mens den røde arme nærmet seg Warsawa. De fikk nei. Stalin så seg tjent med at tyskerne drepte dem som senere kunne tenkes å kjempe i mot sovjetisk styre. Etter krigen var Polen bak jernteppet. Hvorfor i det hele tatt gå til krig over Polen når innbyggernes skjebne åpenbart ikke betydde all verden? Hva hadde skjedd om britene ikke hadde erklært krig, men fortsatt sin appeasment-taktikk?

En annen fin ting med boka er Snyders humanisme. Den strekker seg ikke til bare til ofrene,  det er så alt for lett å identifisere seg med ofrene, og gjøre gjerningsmennene til umennesker. De som sto bak dette må også forstås på et eller annet vis. Hvorfor handlet de som de gjorde? Man kan forstå at lokalbefolkning som har dårlige erfaringer med den ene okkupanten omfavner den neste okkupanten. Politimannen som skrev til sin kone om alle han skjøt på østfronten gjorde det fordi han trodde de ville gjøre det samme mot han og hans familie. Han slåss mot dem der, slik at han slapp å slåss mot dem hjemme?

Boka skal også ha skryt for at den har gitt meg lyst til å se Idi i smotri på nytt, og det skal fankern meg noe til.

Og til slutt så er det vanskelig å lese dette nå, uten å ha Utøya med seg et eller annet sted i bakhodet. Her kommer bokas siste lille aha-opplevelse:

The human capacity for subjective victimhood is apparently limitless, and people who believe that they are victims can be motivated to perform acts of great violence.

Vi ler jo gjerne av de stakkars islamkritikerene og innvandringsmotstanderene som føler seg kneblet og forfulgt. Vi synes de er latterlige og patetiske, men skal vi tro Snyder er denne subjektive offerrollen livsfarlig. En viktig bestanddel i den cocktailen som fikk familefedre til å skyte og gasse andre mennesker i tusenvis. Antagelig også en viktig bestanddel i det som fikk vår lokale massedrapsmann til å leie seg en gård. Dette er skummelt.

Men hvordan får vi folk ut av offerrollen? Det gir ikke Bloodlands og Timothy Snyder noe svar på.

 

Hummer og kanari

Historien som sjablong

 

Å være naken i åkeren er en god gammel tradisjon, ikke bare for kyr.

 

En av mine favorittøvelser, både hos meg selv og hos andre skribenter, er den hvor man tar tak i et dagsaktuelt tema, og knytter det sammen med en historisk hendelse. Trekker tråder, viser sammenhenger, setter ting i perspektiv, og når teksten er ferdig sitter man igjen med en forståelse av at selv om ting forandrer seg, så er menneskene de samme. Eller noe annet dypsindig. La oss ta et eksempel. Den ikke helt ukjente popstjernen Rihanna var i Irland nylig for å spille inn en musikkvideo. Hun hadde i utgangspunktet fått lov til å bruke en åker til dette, men når hun kastet kjolen og sto der i bare bikinien, ble det for mye for bonden. Rihanna i nesten nettoen ble for mye for 61 år gamle Alan Grahams kristne verdisyn, han kom durende i traktoren sin for å be henne dekke seg til. For Guds skyld. En artig historie som gikk verden rundt, men aha kan vi si, ingenting er nytt under solen. Allerede hos de gamle romerene opplevde man at folk spradet rundt i åkeren uten klær slik at de måtte strammes opp av forbipasserende. Lucius Quinctius Cincinnatus, en av det tidlige Romas store helter f.eks. Roma var truet av invasjon, og senatet fant det best å utpeke Cincinnattus til midlertidig diktator for å stoppe den. Når senatets utsendte kom for å overbringe beskjeden fant han Cincinnattus kliss naken, i ferd med å pløye åkeren. Dette passet seg ikke for Romas øverste leder, så utsendingen ba den nakne bonden om å dekke seg til før han kunne overlevere senatets mandat.

Nå skal man nok være ganske kreativ for å trekke gyldige sammenligninger fra Cincinattus møte i åkeren 458 år før Kristus, til Rihannas møte med en kristen og bluferdig bonde i 2011. Det er mest to artige anekdoter som ikke bidrar til så mye annet enn å demonstrere at skribenten er en kunnskapsrik kar. Eventuelt, for de som har lest Laphams Quarterly der jeg har rappa dem, at han er tjuveradd som brisker seg med lånte fjær. Men det finnes andre historiske sammenligninger som er tilsynelatende mer relevante.

Ta nå Anders Behring Breivik f.eks. Det var ikke gått særlig lang tid etter at han var pågrepet før spekulasjonene begynte. Var han en kristen versjon av Al Quaida? Eller en norsk Timothy McVeigh? Minner han kanskje mest om Lasermannen, eller er han rett og slett bare en ekstrem versjon av Harald Eia? Terroristen selv kjenner godt denne øvelsen, og forsøker å gjøre seg selv til en korsfarer, en tempelridder. Historikere som orker å lese Breiviks rundskriv vil fort oppdage at hans versjon av historien ikke samsvarer helt med det som er gjengs oppfatning. At Breiviks tempelriddere snarere er et vrengebilde av hva 1100-1200-tallets tempelriddere egentlig stod for. Breiviks ideologiske støttespillere i den såkalte counterjihad-bevegelsen på nett bruker også historiske sammenligninger for alt hva de er verdt, og kaller f.eks bloggene sine for Gates og Vienna og Vlad Tepes, med henvisning til tidligere tiders kamper mot det osmanske rike. Det er en ganske påtagelig tendens til at enhver moderne konflikt skal forstås i lys av fortidens kriger. Enhver krig USA måtte vikle seg inn i militært vil måtte sammenlignes med Vietnam, og er ikke krigen over på fjorten dager er de i ferd med å rote seg inn i hengemyr igjen. Enhver diktator må sammenlignes med Hitler, alle som tar til orde for at en militær aksjon for å fjerne denne diktatoren ikke nødvendigvis er så lurt, må finne seg i å bli slått i hodet med stakkars Neville Chamberlain, appeasement, og peace in our time. At Chamberlain ikke hadde støtte i folket til å ta rollen som Europas politimester, og hans militære rådgivere sterkt frarådet ham å kaste Storbritannia ut i noe som med høy sannsynlighet ville bety en krig på to fronter, betyr ikke noe. I vår kollektive bevissthet har Chamberlain blitt mannen som trodde han kunne forhandle med monsteret. Blir man sammenlignet med ham bør man vurdere å søke PR-råd fra profesjonelle.

Livet er et jævla kaos. Det gjelder å finne de røde trådene. Skape en mening i det som skjer. Det er antagelig naturlig at vi i noen grad søker i fortiden for å finne svar på nåtidens utfordringer. Men er det alltid like lurt? Jeg er ikke sikker på at vi alltid blir så mye klokere av det. Visst er det viktig at vi kjenner historien. Vet hvor vi kommer fra. Hvordan vi har havnet her vi er nå. Faren er at vi gjør historien til en sjablong. Da sperrer vi for innsikt, heller enn å øke den. For historien gjentar seg ikke, i beste fall kan det hende at den rimer. Og det var det Mark Twain som sa, ikke jeg.

Hummer og kanari

Churchill knuser Hitler

At Churchill knuste Hitler, med litt hjelp fra USA og Stalin, i annen verdenskrig er selvfølgelig noe alle vet. Men Churchill fortsetter å gruse den onde diktator også i dag.

Det var jo slik at Adolf var en mislykket kunstner i unge år, han prøvde to ganger å komme inn på kunstakademiet i Wien, men uten hell. Men han malte i vei, og solgte en god del bilder også, hvorav noen innimellom dukker opp på markedet. Der blir de solgt til relativt høye priser. En auksjon for et par år siden der en del Hitler-malerier dukket opp ga priser på 15000 dollar for en akvarell, 20000 dollar for et oljemaleri.

Men Churchill likte også å svinge penselen…

Og selv om Churchill var en amatør i faget, og begynte å male sent, så hadde han mange kunstnervenner som kom med gode tips og råd. Etterhver utviklet han seg til en ganske habil maler. I 2006 gikk et maleri av den gamle statsministeren under hammeren for hele 612800 pund, og flere andre av hans malerier har gått for rundt 300000 pund. Altså langt høyere verdier enn Hitlers smørerier går for. Gruseknusing rett og slett.

Men en ting skal Hitler ha, han hadde aldri tatt på seg en slik hatt som den Churchill har på hodet på det bildet der!

 

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Ikke bry dere om Hitler!

Krigsårenes variant av Kristin Halvorsens oppfordring om å shoppe i vei i finanskrisa?

Page 1 of 212
%d bloggers like this: