web analytics

Tag Archives: hjelp

Hummer og kanari

Eit rop om hjelp

Foto: Espen Klem (CC BY-2.0)
Foto: Espen Klem (CC BY-2.0)

Denne veka gjekk Dagbladets sportskommentator og skientusiast, Esten O. Sæther ut i spaltene og meinte at vi burde unne oss å gje gratis ski på kvit resept til alle som vil vere med og leike i snøen. Eit idiotforslag som fekk meg til å tenke på den gongen dei vaksne fann ut at også eg sikkert ville ha stor glede av å delta i ski-psykosen som har ridd landet vårt sidan Sondre Norheims tid. Dei gamle treskia frå sekstitalet vart bytte ut med eit par splitter nye Madshus langrennsski. Nye skisko, og Kandahar-binding. Eg var ikkje veldig entusiastisk, men det hadde eg folk til å vere på mine vegner. Idiotar!

Dette var rundt 1980. Vest i Telemark, berre nokre lange snøballkast frå skisportens vogge, Morgedal. Det var ikkje så mykje å finne på om kveldane. Ein kveld ga eg plankane ein sjanse. La dei på skulderen og labba i veg bort til lysløypa. Det var iskaldt. Stjerneklårt. Fin gli. Eg la i veg ut i den to kilometer lange løypa, og i starten var det litt morosamt. Dei gamle treskia klarte kunststykket å vere både kladdete og bakglatte på same tid, men desse nye var mykje betre. Hu hei kor det går, eg er jo nesten like god som Ivar Formo! tenkte eg der eg suste forbi ei dame på nesten åtti. Kanskje eg kan ta ein tre-fire runder før eg gjer meg. Tenkte eg. Men så møtte eg kneika.

Lysløypa hadde ein liten motbakke, med ein krapp sving omtrent midt i. Eg trur nok at Ivar Formo hadde sprinta rett opp utan å trekke pusten, men for meg, ein gut på rundt tolv, med svært dårleg utvikla skiteknikk, var det umogleg å komme opp og over den kneika. Eg freista å gå rakt opp, men hadde ikkje sjans. Eg freista fiskebein, men teknikken var for dårleg. Eg gjekk på, men sklei ned att. Gjekk på igjen, stokka skia og gjekk på snørra. Dama på nesten åtti tok meg att, og eg let som eg var kul der eg sto og lente meg på stavane og berre tok ei lita pause. Den er bratt den kneika der, sa ho i det ho føysa forbi. Pøsj, lett som ei plett, svara eg, og let som eg såg på stjernene. Opp bakken fauk ho, og eg let henne gå. Når eg var sikker på at ho var borte gjekk eg laus på bakken, og mislukkast totalt. Igjen.

Eg var for ung og dum til å skjøne at den kvelden i lysløypa i Telemark var eit frampeik. Det var slik livet skulle bli: Ein evig runddans under stjerner og lyktestolper. Ein endelaus kamp mot kneiker og monsterbakker som trugar med å ta knekken på deg. Alltid skal ein stå der og henge på stavane og halde maska. Late som om alt er silkeføre, medan andre peisar forbi med eit hei og eit venleg nikk. Berre pustar på litt, eg. Neida, berre gå du, eg kjem snart etter. Hei hei, visst er det fint i dag. Men kaldt! Ser deg på parkeringsplassen.

Eg hugsar ikkje lenger korleis eg kom meg opp bakken den kvelden. Tok eg av meg skia og gjekk opp bakken til fots? Gjekk eg sidelengs og trakka meg møysommeleg oppover? Eller klarte eg til slutt å stake meg opp bakken i ein kombinasjon av fiskebein og klassisk dårleg stil? Eg kan ikkje svare på det, men eg kom meg opp. Eg ga ikkje opp. Premien var at eg til slutt fekk skli ned den lange, ganske slake bakken i enden av lysløypa. I hockey, som ein annan Erik Håker, med den kalde vinterlufta i andletet, var alt slitet glemt. Hei, dette har du dreisen på gamle ørn! At du ikkje har teknikk til å stoppe der lysløypa starter, men må skli ned heile bakken til du stopper av deg sjølv, og så trakke deg opp til vegen att legg ikkje nokon dempar på godfølelsen. Men skia vart ståande så godt som ubrukte etter denne kvelden, før dei vart selde to-tre år seinare til nokon som sikkert hadde glede av dei. Eg har ikkje gått på ski på 35 år, og var ganske sikker på at dette var eg ferdig med. Som vaksen kan ein gjere kva ein vil, og eg vil ikkje gå på ski.

Trudde eg. Heilt til eg ein dag tidligare i veka gjekk inn på G-Sport og forlangte den billegaste skipakka det var mogleg å oppdrive. Eg veit ikkje heilt korleis det gjekk til, men det var vel ein ugrei kombinasjon av eit desperat forsøk på å score eit par pappa-poeng og akutt sinnsjukdom. Når du les dette er eg på fjellet og utfordrar skjebnen med ski på beina. Kor gale kan det eigentleg gååååååååoaaoooaaaaaaaaæææh….

Hummer og kanari

Ja til IS

Ice Scream

Min gamle far, doktoren, hadde eit universalmiddel som han pleide å tilrå til alle foreldre med sjuke barn som ringde han opp på kvelden og lurte på kva dei skulle gjere. Gje dei is, sa han. Det er sunt, det gjer energi, og alle ungar elskar det. Om ungen ikkje vil spise is, då er det alvorleg sjukdom. Då ringer du ikkje doktoren, då ringer du etter sjukebilen. Ha ein fin kveld vidare.

Dette er lærdom eg har teke med meg inn i vaksenlivet. Eg har eit svært liberalt syn på kor ofte ein kan spise is, og dette har eg vidareført til familiens små barn. Barna sjølv kunne nok av og til tenkt seg ein enno meir liberal praksis, men dei får is. Ofte. Dei treng ikkje ein gong vere sjuke. Det er difor ikkje så underleg at pojken kom litt i stuss under Dagsrevyen ein dag tidlegare i veka. Kvifor i all verda demonstrerar dei mot IS, ville han vite. Det strider mot alle naturlovar. Is som er så godt. Og sunt. Det går ikkje an å vere i mot det?

Og det gjer det jo ikkje. Ikkje iskrem. Men det var ikkje iskrem dei demonstrerte mot på Dagsrevyen. Dei demonstrerte mot IS, ISIS, ISIL, Den islamske staten, eller kva du helst vil kalle dei for noko rart. Skjeggete morderiske svinepelsar kan også fungere bra. De veit, disse folka som driv på og ordnar rabalder nede i Midt Austen for tida. Henretter journalister med lommekniv. Kidnappar og torturerar gutungar. Skyt opposisjonelle. Driv klappjakt og mogleg folkemord på den religiøse minoriteten jezidiane. Det var dei som hadde skylda for at politiet måtte vise seg med maskinpistolar på Amfi tidligare i sommar, medan landet var satt i full terrorberedskap. Dei hevdar dei står for den einaste rette utgåva av Islam, dei er meir ekstreme, meir valdelege, enn Al Quaida. Dei har ein liten, men profilert og høgrøysta, gjeng med tilhengarar her i landet. Tullebukkar. Dei gjer is eit dårleg rykte. Dei er verre enn lett-is. Verre enn det røde på lollipopen. Dei er som Tress-is med berre sjokoladesmak. Det er klart at dei må stoppast. Dei kan ikkje få halde fram på det her viset. Nokon bør trekke dei for retten. Gjere slik at dei ikkje kan kalle seg for IS. Dei burde kalle seg for noko anna. Noko som berre eit fåtall forstyrra individ spis frivillig. Dei burde kalle seg for Lungemos. Eller kanskje Blodpølse. Sjølv pojken kan sikkert tenke seg å stille i en demonstrasjon som krever et høgt og rungande nei til blodpølse. Aller helst burde dei skifte namn til IS’NT.

Men IS er ikkje noko å le av. Slettes ikkje. Det er blodig alvor, og det må vi snart ta inn over oss. I staden for å bruke tida på å lure på om det er mogleg å protestere mot IS på ein troverdig måte medan ein har på seg hijab, burde vi snart få vridd debatten over på det som er viktig. Korleis hindrar vi at fleire norske ungdommar radikaliserast til ekstrem islamisme. Korleis normaliserar vi dei som har gått over grensa? Kva gjer vi med den potensielle terrorfara som dei som har reist ned for å kjempe i Syria representerer. Og kva gjer vi når spørsmålet om vi kan bidra militært i kampen mot IS kjem? Sender vi soldatar og bombefly? Eller seier vi nei? Vi sa ja til å bidra i Libya, utan nokon forutgåande debatt å snakke om. Nokre få nøkkelpersonar i Stoltenbergs regjering tok avgjeringa om å sende bombefly nedover. Slik kan det ikkje vere. Skal Noreg sende soldatar i krig må det vere etter ein grundig debatt, både i folket og på Stortinget. Lat oss være forberedt. Eg veit ikkje sjølv kva eg meinar. Dei færreste krigar er svart-hvite. Det er sjelden det berre er dei gode mot dei onde. Sjølv ikkje ein krig mot IS vil vere det, men det er kanskje noko av det næraste vi kjem? Men er det mogleg å nedkjempe dei militært, eller risikerar vi å gjere vondt verre om vesten blandar seg inn på ny? Det er slikt vi må finne ut av.

Det er mykje dævelskap i verda. Denne sumaren verkar det som om det har blitt meir av det enn på lenge. Det er ikkje berre IS. Russland skapar krøll i Ukraina. I Nigeria driv Boko Haram ein brutal kampanje som har sendt hundretusener på flukt. Israel og Palestinarane herjar på igjen. Ebola herjer i Vest-Afrika. 800 000 er på flukt i Sør-Sudan. Tre millionar frå Syria. Er verda i ferd med å gå fullstendig av hengslane?

Berre tida vil vise, men eg skulle ønske at folk no berre kunne sette seg ned saman, dele ein liter krokanis, og berre finne ut av ting. Kor vanskelig det enn måtte vere, alt blir lettare med litt is i magen.

Hummer og kanari

Med bønn om hjælp

Un cop de màJeg er litt nedsylta i både forkjølelse og jobb for tiden så jeg er seint ute med å respondere, men jeg har blitt utfordret fra to forskjellige bloggere, i to forskjellige saker, i løpet av de siste par dagene, og siden det ikke handler om å fortelle syv hemmelige ting om meg selv, eller svare på en uendelig rekke spørsmål, men derimot handler om å spre oppmerksomhet om viktige saker, så hiver jeg meg selvsagt med. Om enn med tidsnød og etter fattig evne.

Den siste av utfordrerene er den vanskeligste. Det er Borgar Michelsen som vil dra i gang en bloggstafett til støtte for sivilbefolkningen på Sri Lanka. Han skriver:

Borgarkrigen på Sri Lanka starta for 26 år sidan, og er ein konflikt mellom den singalesiske majoriteten (ca. 74 % av befolkninga) og den tamilske minoriteten (ca. 18 % av befolkninga). Ein fredsavtale forhandla fram med norsk hjelp blei inngått for 7 år sidan, men kort tid etter starta det eine avtalebrotet etter det andre. Både den srilankiske regjeringa og Tamiltigrane (LTTE) må ta ansvar for det som har skjedd.

På byrjinga av denne veka braut regjeringshæren gjennom tryggleikssona – eit område nordaust på Sri Lanka som til no har vore utan kamphandlingar. Tryggleikssona er det siste området kontrollert av LTTE. På nettaviser frå heile verda kan ein i dag sjå eit amerikansk satelittbilde som viser 100.000 sivile samla på stranda i det som ein gang var den sikre sona for sivile. Ordet ”blodbad” går igjen i mange spådomar om kva som ventar dei neste dagane.

Tusenvis av tamilar i Noreg opplever i desse dagar at familie og vener på Sri Lanka blir påført grusamme lidingar på grunn av borgarkrigen i heimlandet. Dei har i månadsvis demonstrert og aksjonert rundt om i heile Noreg for å rette merksemd mot det som skjer på Sri Lanka. Eg føler behov for å vise min støtte, og eg håpar fleire gjer det same!

Han sender stafettpinnen videre til meg, og det jeg må gjøre er ikke så vanskelig egentlig. Jeg skal skrive en post til støtte for ofrene på Sri Lanka, og jeg skal sende stafettpinnen videre. Det burde være overkommelig.

Denne byen har en relativt stor tamilsk befolkning. Aldri vært noe tull med dem. Noen ganger i året leier de kinosalen og arrangerer kinoforestilling for seg selv. Da  viser de ikke film med Bjørn Sundquist, for å si det slik. Ikke at jeg egentlig vet hva de viser, de trenger ikke billettør, men det dreier seg naturlig nok om film fra Sri Lanka eller India.  Kinomaskinisten vår bekymrer seg fælt for disse filmene, for de lar gjerne barne sine komme og se også, og mer enn en gang har jeg fått høre om disse filmenes blodige sekvenser, og hvor små barna som ser dem er. Spørsmålet er da om aldersgrensene som vi på kinoen opererer med også gjelder for disse visningene.

Et spørsmål som jeg sant og si bryr meg fint lite om å finne svaret på. Som vi blir minnet på inninmellom så er det ikke bare på film det finnes blodige sekvenser, og virkeligheten er som oftest verre.

Jeg vet ikke så mye som jeg skulle ønske om konflikten på Sri Lanka, men som alltid, uansett hvem som har skylda, så lider sivilbefolkningen. De har selvfølgelig min fulle støtte, både de på Sri Lanka, og de her i Norge som har røtter der nede.

Og mer skal jeg i grunnen ikke skrive, men jeg sender utfordringen videre til Mihoe, og håper hun har tid innimellom all Paradis Hotel-tittingen til å skrive tre ord og sende den videre.

Jan 2009 displacement in the Vanni
Creative Commons License photo credit: trokilinochchi

Den andre utfordringen kommer fra gamle gode Jarle, og her slipper jeg billigere unna, for jeg kan bare lime inn hans post. Her kommer den:

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.
Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

  • Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
  • Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
  • Kopier den innboksede teksten under, som kan
    – mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
    – fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg sender utfordringen videre til et knippe bloggere, som er kjent for sitt sosiale engasjement, i håp om at de sender den videre:

Om du ønsker å utfordre utenlandske bloggere, kan du bruke denne bloggposten som utgangspunkt.

Om du ikke har anledning til å delta i bloggstafetten selv, håper jeg du sprer ryktet til andre, for eksempel gjennom Twitter-knappen eller et av de andre sosiale mediene under. Relevante Twitter hashtags: #Delara og #Iran.

Jeg har i tillegg til å poste dette også skrevet under oppropet hos Amnesty, og har selvfølgelig byttet ut de bloggerene Jarle oppfordrer med noen nye. Jeg er ikke helt ajour med blogglesningen, så om noen har blitt oppfordret flere ganger regner jeg med at det ikke er så farlig.

Creative Commons License photo credit: Jose Téllez (øverste bilde)

Klipp

Litt teknisk assistanse?

Det viser seg at denne bloggens superspitzy nye design ikke ser ut helt som det skal i Internet Explorer? Ihvertfall ikke på den versjonen vi bruker på jobb.

Den høyre sidemargen detter nemlig ned under den i midten, og sånn kan man da ikke ha det i lengda.

Problemet er at jeg ikke finner ut av hva som forårsaker dette. Det som er litt snodig er at den detter ned på hovedsiden, men på enkeltposter så er det litt sånn hipp som happ hva den gjør. Noen ganger er den slik den skal være, andre ganger forsvinner den ned og under selve posten. Og jeg finner ingen fellesnevner for de postene den reagerer, eventuelt ikke reagerer på.

Jeg gjettet på at det enten var bilder eller blockquote som var synderen, men så vidt jeg kan se så er det altså ikke det. Er det noen som har noen forslag?

Ja. Noen betyr Kristin på Hjorthsk!

%d bloggers like this: