web analytics

Tag Archives: horror

Bok og Film

Hjorthen leser bok: En helsikes kjøretur

myersreading

Det er sikkert både fordeler og ulemper ved å være forfatter i horrorsjangeren, og samtidig være sønnen til Stephen King. Joe Hill har så langt klart seg bra han. Novellesamlingen 20th Century Ghosts var fabelaktig flott, og hans to første romaner, Heart Shaped Box og Horns, var underholdende og spennende nok. De hører til i samme sjanger som Kings bøker, men er allikevel helt annerledes. De er relativt korte og fokuserte, sammenlignet med Kings mursteiner. Begge to er verdt å lese, men de er ikke superoptikjempefantafenomenalistiske. Til det er det for mye action og for lite hjerte. De er morsomme og actionfylte, men de går ikke i hjertet på deg. De mangler den følelsen av undring, a sense of wonder, som de beste novellene i 20th Century Ghosts gir. Karakterene i den er ikke av den typen som du nærmest føler du har vokst opp sammen med, eller som du godt kunne tenke deg å ta en øl på bua med, slik Stephen Kings karakterer kan være på sitt beste.

Noe som kanskje har vært bevisst, hva vet jeg, og det er uansett ikke noe argument mot å lese Joe Hills første to romaner. De er noe annet enn Stephen King, og godt er kanskje det. Som ung forfatter med berømt opphav er det ikke så rart at man prøver å gjøre noe annet enn gamlingen. Passer seg for å gå i de samme fotsporene. Finne sin egen vei. Være sin egen mann.

Men Joe Hills siste bok, NOS4A2 er en helt annen skål. Her går Hill langt inn på banehalvdelen til faren sin, og spiller ham til tider av banen. Her omfavner han Kings bøker i en slik grad at han til og med har slengt på referanser til både Shawshank og Pennywise, samt også til både Heart Shaped Box og Horns, slik at det ikke skal være noen tvil om at far og sønn ikke bare deler sjanger, men faktisk også samme litterære univers. Skurken i NOS4A2 heter Charles Talent Manx III, men han kunne forsåvidt like gjerne hett Randall Flagg. Han har en mindre intelligent sidekick som ofte refereres til som The Gasmask Man, som minner ikke så rent lite om The Trashcan Man fra The Stand. Manx kjører rundt i en bil, som riktignok er en Rolls Royce Wraith, men som ellers virker å være laget ved samme fabrikk som Christine. Boka er på rundt 700 sider, og er et langt mer ambisiøst verk enn Hills første to romaner. Men selv om han har mer plass å boltre seg på denne gangen er Hill fortsatt langt mer fokusert enn King. Det er utelukkende en god ting. Joda, det kan være at det er passasjer i NOS4A2 som kunne vært kuttet, av og til får vi beskrevet en handling fra to forskjellige synspunkter, og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig, men Hill blir aldri like pratsom som King kan være. Er.

Bokas heltinne er Victoria McQueen, vi møter henne først som barn, der det viser seg at hun har en spesiell gave. Når hun setter seg på sykkelen sin, en TuffBurner som egentlig er for stor for henne, ikke helt ulik sykkelen til Bill Denbrough i It kanskje, og sykler fort som bare rakkeren kan hun mane frem en bro. The Shorter Way Bridge, som egentlig ble revet for flere år siden. Når hun sykler over den finner hun alltid det hun leter etter. Som morens armbånd, et bilde hun fikk låne av faren til et skoleprosjekt, men rotet bort. Ganske nyttig. Vic blir eldre, og som tenåring hører hun foreldrene krangle. Da setter hun seg på sykkelen, og drar av gårde på jakt etter trøbbel.

Hun finner det også.

Hun finner Charles Talent Manx III og hans forheksede Rolls Royce Wraith. Manx har den samme gaven som Vic på sett og vis. Han kan reise på veier utenfor vår virkelighet med Rollsen sin. Han har skapt sitt eget lille land i dette området utenfor virkeligheten. Christmasland kaller han det, og der er hver dag som julaften. Manx kidnapper ett eller to barn i året og tar det med seg dit. Han gjør det for å redde barna fra denne forferdelige verdenen vi andre pleier å tilbringe livet vårt i. Redde dem fra misbruk, sult og fordervelse. Å hvor fint hadde det ikke vært å bo et slikt sted som Christmasland, der alt bare er gøyalt og fint? Manx tror han gjør en god ting, men egentlig er han jo en slags vampyr. En Nosferatu. Han bruker barna han kidnapper til dette fantastiske julelandet sitt til å holde seg selv ung og sprek.

Denne sjarmerende fyren er det altså Vic treffer på når hun ber den magiske broen sin skaffe henne trøbbel, og hun får vel mer enn hun kunne ønske seg. Hun slipper unna dette første møtet, og Manx blir tatt av politiet og buret inne. Men vi har bare så vidt begynt. Noen år senere har Vic fått et barn, en suksessrik karriere som barnebokforfatter og illustratør, og problemer med både psyke og rus forårsaket av at barna fra Chritmasland ringer henne hele tiden og spør om når pappaen deres kommer tilbake. Og Manx skal selvfølgelig på frifot igjen, slik at han og Vic kan ha et siste durabelig oppgjør på gatene i Christmasland. Etter at Manx har stukket av med sønnen til Vic naturligvis.

Man kan hevde at dette er en bok som er så lik Stephen King på sitt beste at det er en pastisj. Kanskje er det Hills måte å omfavne sin skjebne på. Kanskje har han tenkt at siden han likevel alltid skal sammenlignes med far sin når han gir ut en bok, hvorfor ikke skrive en bok som nesten er mer King enn King selv? NOS4A2 er uansett en helsikes kjøretur, sykt underholdende, vanskelig å legge fra seg, med karakterer du bryr deg om og skurker som får deg til å grøsse. Hills beste roman til nå spør du meg.

Og så kan han skrive en slutt også. Det har alltid King slitt med.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Kom nærmere

kom nærmereJeg dro Come Closer ned på Kindle-appen kun fordi Joe Hill Twittret at han nettopp hadde lest den ferdig. Ikke at han sa noe om hvorvidt den var verdt å bruke tid på da, men jeg sjekket den ut, og siden forfatteren hadde det koselige navnet Sara Gran lot jeg det stå til. Ja, omtalen lød jo også lovende da.

Come Closer handler om besettelse, og ikke av den typen der man til dømes blir besatt av Justin Bieber, Ringenes Herre eller cheddar. Nei, her snakker vi god gammeldags demonisk besettelse. Akk ja, det kan jo skje den beste. I denne boka skjer det med Amanda. Hun er midt i trettiåra, arkitekt, gift med Ed, og lever et tilsynelatende vellykket liv. Dette skal det imidlertid bli en slutt på. En demon ved navn Namaah trenger seg på, og litt etter litt tar hun full kontroll over stakkars Amanda. Hun begynner å oppføre seg rarere og rarere. Og slemmere og slemmere. Det går med små steg av gangen, lukt mot undergangen, og Amanda er ikke sterk nok til å gjøre noe med det.

Her måtte jeg ta en pause for å finne ut av hvor det egentlig ble av Amanda Ooms, viste seg at hun var med i The Expendables 2 uten at jeg la merke til det. Et stykke fra Stallone til Hotel St.Pauli kanskje?

Demonbesettelse er godt behandlet på filmfronten, men jeg husker ikke sist jeg leste en bok om temaet? Come Closer er en bitteliten bok, den er kjapp å skumme seg gjennom, og omtalene jeg har lest har vært positive. Overraskende positive synes jeg, for selv om dette ikke på noe vis er dårlig, så er det ikke så fantastisk bra heller. Den er godt skrevet, medrivende nok forsåvidt, men det er ikke noen spenningskurve å snakke om her. Ingen vendepunkt, ingen store overraskelser, ingen klimaks. Ingen dybde eller særlig lærdom å hente om noe som helst. Sara Gran er helt sikkert klar over dette, hun har nok bare villet skrive en liten historie om en kvinne som sakte men sikkert blir spist opp av sin indre demon. Etter alt å dømme en ekte en, men for all del, kanskje er det veien over i psykosen og galskapen vi får skildret. Uansett kan jeg vel ikke klandre henne for at hun har skrevet den boken hun selv ville skrive. At jeg kunne tenkt meg litt mer spenning på ferden får kanskje være mitt problem?

Med andre ord, Come Closer får verken en anbefaling eller en avbefaling av meg. Mange liker den, og høres det ut som din greie, så værsogod, du taper ikke stort på å gi den en sjanse. Er ikke demonbesettelse din greie bør du nok finne noe annet å bruke tiden på. Uansett hvor kjapplest den er.

 

Bok og Film

Hjorthen leser bok: John dør til slutt

john dør til slutt

Søker du på John dies at the end på Filmweb får du i skrivende stund null treff. Det betyr vel at filmen basert på boka jeg akkurat har lest ferdig ikke får distribusjon i Norge. Det burde ikke overraske noen. Men aldri så galt også videre, det betyr antagelig at du har god tid til å lese boka før filmen blir tilgjengelig i videosjappa eller på Netflix. Skjønt hvem vet, i USA ble filmen sluppet som video on demand i går, og kommer først på kino noen uker etter, så hvis du legger deg i selen bør det være mulig å få sett filmen i dag om du absolutt må. Denne måten å lansere film på vil sikkert dukke opp i Norge også etterhvert som filmtilbudet ute på de lokale småkinoene blir smalere og mer og mer ensrettet, men det var altså boka vi skulle snakke om i dag.

Jeg visste ingenting om boka på forhånd. Amazon anbefalte den basert på hva jeg nylig har kjøpt og lest på Kindle, og jeg lot meg lure til å punge ut og laste ned. Etter å ha lest prologen var jeg overbevist om at det var det lureste jeg har gjort på en god stund. Den er morsom nok til å suge meg inn i universet og få meg til å ønske mer av det samme. Og det får jeg til gangs.

Men greit, la oss ta et kvikt sammendrag av hva dette handler om.

Det hele begynner ved en innsjø utenfor en ikke navngitt by i midtvesten, USA. Her er det party, og bandet til John skal spille. Dave, vår forteller er også  med. Her treffer de en falsk jamaicaner som dealer et nytt dop som bare går under navnet soyasaus. De treffer også en hund som heter Molly, som skal bli viktig for historien. Etter konserten drar Dave hjem, mens John drar på nachspiel med jamiacaneren og en gjeng med andre ungdommer. Her går det for seg, dagen etter er alle unntatt John enten døde eller forsvunnet, John oppfører seg bare merkelig. Dave tror det er soyasausen som har skylda, tror det er en bad trip, men det stikker dypere enn som så. Merkelige ting skjer, Dave blir skutt og forlatt for å dø i en brennende husvogn, men blir reddet av bikkja Molly. John blir kidnappet av et ondt vesen på vei til Las Vegas. Det ene tar det andre, og verden vil aldri helt blir det samme igjen.

Og dette er bare starten.

Dette er altså en slags blanding av Stephen King, Men in Black og Douglas Adams. Horror og komikk i skjønn forening. Forfatteren kaller seg David Wong, men det er et pseudonym for Jason Pargin. Han jobber for Cracked.com, som jo befatter seg med humor, og det er vel slik at han alt i alt har et bedre grep om komikken enn om skrekken. Dette er i hvert fall tøys og tull fra ende til annen, ikke mulig å ta seriøst på noe som helst vis.

Boka er rammet inn av at David forteller sin historie til en journalist, og historien er delt opp i tre deler på sett og vis. Del en er Las Vegas-biten, del to inntreffer et år senere, og så kommer del tre sommeren etter det igjen. Jeg liker den første delen best, etterhvert som historien skrider fremover mister jeg nok noe av interessen. Det er for all del underholdende mesteparten av tiden, men den klarer ikke helt å innfri den knallfine åpningen. Det er mer morsomt enn spennende, etter at universet har satt seg er det ikke all verdens utvikling å spore,  og boka oppleves litt som om en hjemmelaget hamburger der man ikke får kjøttdeigen til å henge ordentlig sammen. Det faller litt i fra hverandre under steking.

Men det smaker ganske godt allikevel.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: It

Det var lenge siden jeg hadde lest noe av Stephen King nå, men når nyheten om at boka It skulle filmatiseres på ny fikk jeg en voldsom trang til å pusse støvet av den gamle skrekkmesteren igjen. Jeg pleide jo å sette ham ganske høyt, og It hadde jeg ikke lest, så hvorfor ikke like gjerne gi seg i kast?

Som sagt så lastet ned på Kindlen.

It er en skikkelig murstein. Selvfølgelig. King har aldri kunnet kunsten å beherske seg. Noe som ikke er så fryktelig farlig når han er på sitt beste. Når historien fenger, karakterene biter seg fast, og handlingen beveger seg fremover, gjør det ikke så mye om ordene bare renner på. Når ikke alt er på plass kan han derimot være ganske ulidelig, men det er ikke tilfellet med It. Her er Stephen King ganske nær toppformen.

It er historien om syv barn, rundt 12 år er de vel, og deres møte med et monster som holder til i kloakken under byen Derry, i Maine USA. Det er et monster som kan ta form etter hva ofrene frykter mest. En varulv. En kjempestor og sinna fugl. En statue som blir levende. Oftest tar den imidlertid form av klovnen Pennywise. Våre helter er de eneste som skjønner hva som skjer når barn begynner å bli drept, eller forsvinne, og det viser seg fort at de også er de eneste som kan stoppe det. Eller It da. Etter å ha nedkjempet monsteret i 1958 inngår våre unge helter en pakt. De kutter seg i hånden med en colaboks, holder hverandre i hendene, og sverger at om det noen gang begynner igjen skal de komme tilbake for å gjøre ferdig jobben.

Det er nemlig litt tvil om de tok livet av faenskapet eller ikke. Eller riktignok er det ikke noen tvil, for boka begynner med at en av  heltene våre, den eneste som har blitt igjen i Derry, ringer sine gamle venner. Det har begynt igjen, det er på tide at pakten oppfylles.Dermed har vi ingrediensene til en klassisk King-roman. Full av nostalgiske barndomsskildringer fra småby-Amerika. Dette er jo Kings paradegren, hvordan han maler et slik deilig bilde av trygge gode Amerika, men alltid med ondskapen på lur ikke så langt under overflaten. Dette gjør han minst like bra i It som han har gjort i flere andre av sine beste bøker.

King er dessuten veldig god på å få oss til å bry seg om karakterene sine. Kanskje særlig barna. I It er historien slik lagt opp at barna møter og bekjemper monsteret, og så når de har blitt voksne møter og bekjemper de monsteret på ny, men historien fortelles så nær parallelt som det går an i en bok. Tiden veksler altså slik at begge konfrontasjonene, den i 1958, og den i 1985, inntreffer i kapitler som kommer etter hverandre. Dette er fint turnert. I tillegg får vi en del tilbakeblikk til tidligere tider, det viser seg nemlig at klovnen Pennywise har hengt rundt Derry i årevis. Sånn cirka hvert 25-26-27 år skjer det en oppblomstring av drap og faenskap som gjerne kulminerer i en større ulykke med mange dødsfall. Sånn sett kan man godt strekke strikken litt og si at It egentlig er en historie om Amerika. Det voldelige Amerika bak den amerikanske drømmen.

Men vi gidder ikke strekke tolkningene for langt i dag. Vi nøyer oss med konklusjonen om at It er klassisk King, med plenty av de styrkene som gjør at vi liker ham og leser ham. Men også med de svakhetene som gjør at han også kan være en lidelse. Han er god så lenge monsteret er skjult, ikke fremme i lyset, men så nær at man kan se det bevege seg bak gardinene. Men når tiden kommer til å vise frem monsteret faller det hele ofte sammen og blir skuldertrekkende kjedelig. Sånn er det her også. Den siste konfrontasjonen er og blir et antiklimaks.

Alt som skjer henger vel ikke helt på greip heller. Som når vår eneste kvinnelige helt har sex med alle gutta i gruppa nede i kloakken slik at de kan finne veien ut igjen etterpå. Hva ER det for noe egentlig? Slutten, der helten over alle helter redder sin kone fra psykiatrien gjennom en siste heidundrende sykkeltur bikker vel også langt over det vi kan godta av sentimentalitet. Skjønt, da er det vel den sure gamle grinebiteren som snakker igjen. Jeg hadde nok slukt den glatt for 30 år siden, at jeg rynker litt på nesen nå betyr vel bare at jeg har mistet mitt barnlige sinn og at It hadde spist meg til frokost om det ville.

Men alt i alt, et fint gjensyn med Stephen King altså!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Cry Wolf (juhu)

I 1920 fant misjonæren J.A.L.Singh to barn i jungelen i India, nær en liten landsby. De ble funnet sammen med noen ulvevalper, og hadde tidligere blitt sett sammen med voksne ulver. Det var to jenter, de var uflidde, uten språk utover uartikulert hyling, gikk på alle fire, og oppførte seg mer eller mindre som dyr. De fikk navnene Amala og Kamala, og Singh tok dem til seg i barnehjemmet han drev. Amala antok man var ca halvannet år gammel, mend Kamala var rundt åtte. Amala døde etter et års tid, men Kamala fikk leve frem til 1929. Hun brukte lang tid på å lære seg å gå oppreist og snakke. Vokabularet hennes var aldri på mer enn rundt femti ord.

Eller sånn er i hvert fall myten. Det ble senere sådd tvil om sannhetsgehalten her. Singh skrev bok om barna, og hevdet at han hadde funnet dem selv i et ulvehi, men eldre avisutklipp skal vise at hans første versjon var at barna ble overlatt ham av noen andre. Mitt tips er at barna var født med en eller annen psykisk eller fysisk utviklingshemming, gikk for lut og kaldt vann, helt til de ble overlatt Singh. Eventuelt forlatt i skogen, funnet av noen andre og overlatt Singh, men det blir bare spekulasjoner så klart. Uansett er det nok tvilsomt om Amala og Kamala ble oppfostret av ulver, selv om det er en god historie.

En annen historie er fra min tid i pleie og omsorg, om det psykisk utviklingshemmede barnet født i en annen del av verden, der slikt er langt mer skamfullt enn det er i Norge i dag. Hun ble holdt innesperret og skjult. Når hun kom til Norge som tenåring hadde hun ikke språk, snerret når hun ble sint, og oppførte seg i det hele tatt temmelig dyrisk.

Den historien er ikke god.

Også har vi selvfølgelig historier som den om Natascha Kampusch, Fritzl-saken, overfallsvoldtekter, menn som dreper sine partnere, og et samfunn der unge jenter slanker seg, fettsuger seg, skjærer seg, og har det temmelig pøkk. Spranget fra ulvebarna i India og hit er kanskje ikke så stort?

Eller er det det? Uansett er disse historiene et passende bakteppe for lesing av John Ajvide Lindquists bok Lille Stjerne. Nok en fulltreffer fra det som må være skandinavias beste forteller nå for tiden. Hvis du har tenkt å lese boka bør du stoppe nå, for her kommer det spoilere så det holder.

Den avdankede og noe perifere svensktoppmusikeren Lennart er på tur i skogen for å plukke sopp da han finner et lite barn, en baby. Hun er lagt i en plastpose og begravet, men ikke så dypt. Litt av plastikken stikker opp, Lennart graver, finner gull, og tar med seg barnet hjem til sin akkurat nøyaktig like avdankede og perifere svensktoppkone. Lennart har absolutt gehør, og oppdager umiddelbart at det lille barnet, den lille jenta, er usedvanlig musikalsk. Så i stedet for å gå til politiet, legge barnet i en kurv på trappen til barnevernet, eller noe annet fornuftig, bestemmer Lennart seg for å beholde henne. Og dette musikalske vidunderbarnet skal ikke besudles av all den andre dritten i samfunnet. Han lager et rom til henne i kjelleren, og holder henne skjult der nede i årevis. For å hindre at hun går ut og blir oppdaget drar Lennart en drøy historie om at de voksne, de store der ute, spiser barn. De vil spise henne om de får øye på henne. De eneste som vil ta seg av henne er Lennart og hans kuede kone. Det stakkars barnet er skrekkslagent.

Den eneste som oppdager hemmeligheten om barnet i kjelleren er Lennarts mislykkede taper av en sønn, Jerry. Det er han som gir henne navnet Theres, og selv om Jerry ikke akkurat er mors beste barn, så utvikler han noen kjærlige følelser for sin nye søster. Jerry spiller gitar, Theres synger, og tiden går. Theres utvikler seg til et merkelig lite barn, og etterhvert ender dette familielivet med at hun dreper sine fosterforeldre og parterer dem der i kjelleren.

Og så er det altså noen anmeldere som mener at Lindquist denne gangen har tatt et par steg vekk fra skrekksjangeren. Har de egentlig lest boka?!?

Jerry blir mistenkt for drapet, men har vanntett alibi. Han klarer å gjemme unna Theres, de stikker til Stockholm og installerer seg i en leilighet der. Og omtrent der ender første del av denne historien.

I del to møter vi Teresa. Hun er litt mer normal enn Theres, men hun er ikke normal nok. Litt for tykk, litt for rar, hun passer ikke inn. Om hun ikke direkte mobbes, så blir hun for en stor del ignorert. Hun har snev av angst, og føler seg i grunnen ganske utenfor. Etterhvert oppdager hun den vakre verdenen der ute på internettet, hun lager seg flere profiler og finner en viss glede i å opptre som troll  på diverse nettforum. Unntaket er et forum for folk som er opptatt av ulver, der hun forsvarer ulvens rett til å leve med det hun har av virtuelle nebb og klør. Og en dag oppdager hun et poesiforum der ei jente som kaller seg Bim skriver noen merkelige dikt som Teresa kjenner seg merkelig igjen i.

Og omtrent samtidig dukker det opp en ung og vakker jente i Idol som synger seg rett inn i sjela til Teresa, selv om hun ryker ut i første utslagningsrunde etter å ha sunget Nothin’ compares 2 u så likt originalen at dommerene måtte påpeke at dette ikke var Sikte mot stjernene, men altså en jakt på Sveriges neste idol, og hun kom vel ikke akkurat ut av skjermen, gjorde hun vel? På nettet er det mange som uttaler seg negativt om den unge jentas fremtoning, men Teresa kaster seg inn i debatten, forsvarer henne som best hun kan, og får etterhvert flere med seg som også ble berørt av hennes sang. Plutselig dumper det en mail ned i innboksen til Teresa fra idolet selv, der hun takker for støtten i et enkelt og direkte språk, helt uten tegnsetting.

Selvfølgelig er det Theres som er artisten, hun er også identisk med Bim fra poesiforumet, og ganske fort utvikler det seg et vennskap mellom Theres og Teresa.

Nå kjenner jeg at jeg er lei av å skrive handlingssammendrag, og da gjetter jeg på at dere begynner å bli lei av å lese det også, så la oss hoppe fort over resten. Theres og Teresa leker seg med musikk, Theres synger, Teresa skriver tekstene, en video lages som blir et internettfenomen, og vi introduseres for den sleske musikkprodusenten Max Hansen, som har en stor apetitt for unge jenter. I hvert fall helt til han møter T&T. Det viser seg at musikken til jentene slår spesielt godt an hos jenter som er litt på utsiden, slik jo både Theres og Teresa er, og etterhvert samler det seg en gruppe rundt dem, 14 unge jenter som pleier å møtes utenfor ulveinnhengningen i dyreparken på Skansen. Denne gruppa blir en slags folkhemutgave av kulten rundt Charles Manson, det ene tar det andre, og boka kulminerer med et meningsløst blodbad. Mens Theres synger Thank You for the Music på Allsang på Skansen går resten av gruppa berserk blant publikum med hammere, forskjærskniver og drill.

Men dette er altså ikke skrekk, åneida…

Åjoda. Dette er ikke noe steg bort fra skrekksjangeren for Lindquist. Tvert i mot, fraværet av vampyrer, zombier og spøkelser gjør det bare mer skummelt, mer skrekkelig, for her utføres det skrekkelige av vanlige mennesker som meg og deg. Og vi forstår dem. Greit, vi synes kanskje de går litt for langt i sitt opprør, men dog, det er Theres og Teresa vi heier på. Resten av verden er jo ond. De store er jo ute etter å knekke oss. De vil kanskje ikke spise oss, men er det noe bedre å bli knust, etterlatt i denne kjipe verdenen vi lever i, tvunget til å bli som alle de andre? Hadde det ikke vært bedre om de hadde spist oss? Er det ikke bedre å bryte løs, løpe med ulvene? Et siste hyl mot månen?

Det er vanskelig å vurdere bøkene til Lindquist opp mot hverandre. Hvem er best? La den rette komme inn hadde overraskelsesmomentet, Håndtering av udøde var original, hadde den beste beskrivelsen av sorg over et barns død  jeg har lest, men hadde en litt utilfredsstillende slutt. Menneskehavn hadde litt av alt, og humor i tillegg.  Lille stjerne føyer seg pent inn i rekka her. Vennskapet mellom Theres og Teresa er historien om Eli og Oskar fra La den rette komme inn på nytt, og det er så fint og troverdig beskrevet at det blir lett å glemme at det som beskrives faktisk er en tragedie. Theres er vokst opp i en kjeller, henne er det ikke håp for, men Teresa er ikke så langt ute å kjøre, hun har en familie som bryr seg om henne. Hun har ikke mange venner utenom Theres, men hun har en, og det er i mange tilfeller nok. Når hun bryter sammen får hun adekvat hjelp og medisiner. Allikevel er det Theres hun velger. Theres, galskapen, utenforskapet, vold, drap og et liv  uten noen fremtid. Det er hinsides enhver fornuft.

Og allikevel forstår vi henne.

Lindquist er rett og slett en mester i å beskrive utenforskapet. Han er på outsiderens side hele veien, og som i de andre bøkene hans så har også Lille stjerne en undertone som ligger og dirrer et eller annet sted midt i mellom sorg og melankoli. Mange vil sikkert la seg frastøte av volden her, det er ikke veldig mye av den, men den gjør inntrykk for å si det slik. Noen vil kanskje se dette som en slags feministisk historie om jentene som har fått nok, bestemmer seg for å gjøre noe med saken, og drar til skikkelig for å bli hørt. Teresa skriver et brev til avisene før massakren på Skansen som kan tolkes i den retning, men etterpå reflekterer hun over at brevet er en løgn. Egentlig er det ingen dypere mening bak at de gjør som de gjør, eller i hvert fall ingen i retningen av at jentene endelig gjør opprør på vegne av sitt kjønn.

Med andre ord er dette vel blåst fra Lindquist igjen. Etter å ha lest Menneskehavn skrev jeg noe om at der jeg under lesningen av de to første bøkene hans satt med en følelse av at disse historiene sprengte seg ut, var noe som bare måtte fortelles, mens Menneskehavn ikke var like brennende intens, og bar mer preg av å være godt funnet på enn noe som på død og liv måtte ut. I noen sekvenser har jeg samme følelsen her, men ikke hele tiden.  Særlig opplever jeg at Teresa ofte sprenger seg ut av sidene, like intenst brennende som det Oskar gjorde. Så er de da også to beslektede sjeler, og Ajvide Lindquist alter ego.

Og så var det på tide at noen tok et ansvar og fikk gjort noe med de jævla allsangprogrammene. Selv om det bare er i fiksjonen.

Heldigvis.

%d bloggers like this: