web analytics

Tag Archives: horror

Bok og Film

Hjorthen ser film: Et djevelsk hus

Okay, la oss ta en titt på ingrediensene her. Vi har en ung og sympatisk jente i hovedrollen. Førsteårs collegestudent med håpløs romkamerat så møter vi henne første gangen i det hun er på visning på en leilighet utenfor collegeområdet. Hun får leiligheten til tross for at hun ikke har penger til depositumet, og virker ikke megleren litt vel hissig på å få leid ut leiligheten? Her lukter det ugler i mosen, og vi tror med en gang at hun nå skal flytte inn i det djevelske huset tittelen på filmen lover oss.

Men der går vi i fella. Den nye leiligheten er bare med for å vise oss at den unge sympatiske jenta trenger penger, og det fort, for selv om hun slipper depositumet, så må hun betale første husleia innen mandag. 300 dollar som hun ikke helt vet hvordan hun skal skaffe.

Løsningen blir en godt betalt jobb som barnevakt i et stort gammelt hus i utkanten av byen. Og her er det virkelig ugler i mosen. Når hun omsider kommer seg ut til dette huset, så viser de seg at det ikke er et barn hun skal passe på, men moren til han som har ansatt henne. Han går med på å betale henne firehundre dollar for jobben, og hun takker ja til jobben under sterk tvil.

Dessuten er det måneformørkelse den kvelden, og Night of the Living Dead går på TV. Dette kan da aldri ende bra?

Så vi har altså et gammelt og skummelt hus. Vi har en ung jente som sitter barnevakt, og som tittelen altså mer enn antyder, vi har noen gærne satanister. Dette minner da veldig om en av de mange tidlige åttitalls-skrekkfilmene som vi aldri kunne få nok av?

Nettopp. Regissør Ti West har laget en homage, (eller er det kanskje en pastisj, hva er forskjellen? Hvor går grensen mellom homage og pastisj? Finnes den?) til nettopp den tidlige åttitallsgrøsseren. Uten på noen måte å oppdatere den til dagens sjanger og standard. Dette er langt fra den etterhvert slitsomme metaironien i Scream-filmene. Denne filmen kunne like gjerne vært laget i 1981, og Ti West har gjort en formidabel jobb med å få dette autentisk. Her stemmer både farger, frisyrer og stemning svært så godt.

Ja, antagelig stemmer det litt for godt?

Jeg elsker The House of the Devil ganske lenge. Allerede fra første scene klarer den å skape en understrøm av ubehag. Den bygger langsomt opp spenningen, og det er deilig å se en grøsser som går for den snikende spenningen heller enn gørr og billige hyl. Jocelin Donahue er perfekt i hovedrollen som den pengelense barnevakt, pen på en litt sånn naiv og uskyldig måte, sympatisk, du ønsker ikke at det skal skje noe vondt med henne. Men du vet at det ønsket får du ikke oppfylt. Tom Noonan er også brennfin som den litt mystiske mannen som vil ha henne som barnevakt. Skummel på den akkurat riktige og ikke helt åpenbare måten. Scenen der vi, og vår kvinnelige heltinne, møter ham for første gang er en fryd.

Problemet med The House of the Devil er at den rett og slett står for lenge i ovnen, og når vi endelig får steika opp på bordet så smaker den egentlig ikke noe særlig.

Altså, jeg sitter i sofaen og ser, og lenge så nyter jeg at den bygger seg opp så langsomt, men etterhvert kommer jeg til et punkt der jeg i stedet begynner å tenke at nå, nå må det snart begynne å skje noe her. Og når det omsider skjer, så er det ganske utilfredsstillende, og så er det over.

Slik var jo mange av åttitallets grøssere også, sånn sett så er slutten i tråd med resten av filmen, men det hjelper ikke noe særlig.

Konklusjonen blir altså: To tredjedeler av The House of the Devil er veldig bra, men den siste tredjedelen gjør at alt ender opp som et antiklimaks. Horrorfans med et varmt og nostalgisk forhold til åttitallet må gjerne se den, og vil antagelig finne en god del å glede seg over, men andre folk bør antagelig holde seg unna?

Og ellers:

Harry Potter og de derre talismanene, som er bedre enn sitt rykte, men ikke egentlig noen stor film. Jeg er egentlig enig i alt Inger Merete Hobbelstad skrev i sin anmeldelse, men allikevel så koste jeg meg godt under filmen. Hvilket forsåvidt gjør at også denne filmen føyer seg inn i Harry Potter-magien, jeg tenker på den litt uforklarlige magien som gjør at de forvokste og ikke hele veien like vellykkede (men alltid, i hvert fall nesten, underholdende) bøkene, og de aldri helt tilfredsstillende filmversjonene av dem, har skapt noe som er større enn historien egentlig fortjener.

Les forresten gjerne også Hobbelstads dekonstruksjon av Harry.

The Border, som er en glemt perle fra åttitallet. Det kan aldri bli helt feil med Harvey Keitel på rollelista, og når vi i tillegg får med Jack Nicholson som ikke spiller Jack Nicholson, og Warren Oates, samt musikk av Ry Cooder, ja da er det ikke annet å si enn at dette er god valuta for penga. Nicholson spiller grensevakten som lurer seg opp i noe styr med smugling av illegale immigranter for å betale for konas stadig økende krav til luksus. Men når noen kidnapper babyen til unge meksikanske Maria bestemmer han seg for å gjøre det eneste rette. Filmen er bra, og på soundtracket finner vi en av de fineste sangene jeg vet om:

Bok og Film

Hjorthen ser film: Fritt vilt III – Meat is murder

Jeg syntes nok at min egen Fritt vilt-variant var mye skumlere enn denne…

Men Fritt vilt III er godt håndverk, jeg liker den bedre enn toeren i rekka. Egentlig har jeg bare to innvendinger, tre om man teller med han fyren i Smiths-skjorte som hører på Kim Wilde, men de er til gjengjeld ganske store.

For det første så lider filmen stort av at man ikke har med skuespillere av Ingrid Bolsø Berdals kaliber. Det blir som om man skulle laget Halloween med Elin Sogn i stedet for Jamie Lee Curtis. Ungdommene i denne Fritt vilt-varianten er alle sammen greie nok som kanonføde, men det er ingen av dem som har tilstedeværelse nok til at vi klarer å bry oss noe større om hvordan det går med dem. De får ikke noe særlig hjelp av manuset heller, hvem som egentlig har hovedrollen er ikke klart nok definert. Vi vet at alle sammen antagelig må dø, siden filmen beskriver hendelser som skal ha skjedd før den første filmen, og det eneste spenningsmomentet her er egentlig rekkefølgen. Det er ikke nok.

Den andre innvendingen er at man velger den enkleste veien her. Jeg skulle ønske man kunne vært litt dristigere i valgene. I stedet for å lage en film som mer eller mindre er en blåkopi av den første, bare dårligere, så kunne man jo f.eks lagt større vekt på det som skjedde før morderen ble morder. De tre-fire minuttene med forhistorie vi får, der gutten med fødselsmerke blir banket opp og låst inn i kjelleren av faren sin, er mer skremmende av noe av det som skjer etterpå. Kunne vi ikke fått mer av dette?

Og er det ikke snart på tide at noen stiller seg spørsmålet, hva er det egentlig vi er redde for i dagens samfunn, og så prøver å lage en skrekkfilm basert på akkurat det. Skal man dømme etter det som blir produsert av norsk horror så er det mest skremmende vi kan tenke oss her i landet skog og natur, all norsk horror innebærer løping i skogen, det må da gå an å tenke litt nytt på dette punktet. Hva er det som skremmer oss i dag egentlig? Etter en kvikk brainstorming med meg selv kom jeg opp med disse ideene…

  • I stedet for en norsk variant av Michael Myers, Mikkel Maier om dere vil, som skremmer ungdommer i skogen, så kunne man latt Mikkel Maier være en seksuelt orientert seriemorder som herjer byens gater. En skikkelig slem variant av overfallsvoldtektsmennen som mange frykter.
  • Man kan la en bande politisk ukorrekte øst-europeere ta seg inn i et hus på beste vestkant, ta familien til fange, og rett og slett være skikkelig skikkelig slemme stereotyper. Her er det jo et utall muligheter for ekkel skrekk og spenning.
  • Kanskje kan man la noen som oppsøker et medium, som f.eks Martha Louise, for å snakke med noen som har dødd, et kjært familiemedlem, et barn, få mer trøbbel enn man hadde tenkt seg.
  • Eller man kan la et voksent og fornuftig menneske bli stengt inne i en kinosal sammen med 224 fjortiser som sjekker mobilen sin hvert annet minutt, prater under hele filmen, drikker halvannenliter cola slik at det alltid er noen som er på vei til eller fra toalettet, og generelt oppfører seg som de fjortisene de jo er. Så kan man la dette fornuftige, voksne mennesket bli sakte men sikkert gal, og etterhvert begynne å ta livet av de tyggistyggende dødsirriterende fjortisene en etter en, på stadig mer utspekulerte og smertefulle måter.

Særlig den siste filmen der skulle jeg likt å se. Alene i salen.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Pass deg for havfruene

Det er morsomt å se Dennis Hopper som pur ung kjekkas i sin første hovedrolle i Night Tide fra 1960. Men jeg klarer ikke helt å avgjøre om han egentlig spiller fryktelig kjelkete dårlig, eller om den stive og ubehjelpelige fremtoningen er tilsiktet. Uansett så passer det ganske bra for den ensomme og seksuelt frustrerte sjømannen Johnny Drake, der han suser rundt på piren i en eller annen småby i California, på jakt etter kjærlighet og billig moro.

Billig moro blir det, og forsåvidt kjærlighet også, om enn uten seksuell utløsning, verken for Drake eller hans utkårede.

Johnny Drake virker helt alene i verden der han går rundt på piren i mørket. Han finner etterhvert en bule, Blue Grotto, der et orkester ledet av Paul Horn på fløyte jazzer bolle. Drake kjøper seg en øl, finner seg et bord, og speider lokalet etter ei berte å sjekke opp. Valget faller på vakre Mora, han slår seg ned ved bordet hennes og prøver å dra i gang en samtale, men hun vil heller høre på musikken. Når han endelig får berta på glid så dukker en eldre kvinne opp på klubben, Mora ser ut til å bli vettskremt og stormer ut, og Drake blir litt forfjamset av det. Men han får nå summet seg litt etterhvert, og løper etter henne. Han tar henne igjen borte i gata, og får lov til å følge henne hjem. Det viser seg at hun bor over en stor karusell, men når Drake spør om han kan få bli med opp, bare for en liten stund, så går det ikke akkurat rundt for henne. Hun avslår det generøse tilbudet, men inviterer ham heller på frokost dagen etter.

Og dermed er vi i gang.

Mora jobber som havfrue på piren, der folk betaler 25 cent for å se henne ligge i en vanntank med en falsk fiskehale utenpå beina. Han som driver dette sideshowet er en pensjonert engelsk sjømann, og han kan fortelle at han fant Mora på Mykonos mens hun fortsatt var et lite barn, og av en eller annen grunn tok han henne med seg, og har tatt vare på henne siden den gang da. Ja, og så viser det seg at Moras to tidligere kjærester har blitt funnet druknet i fjæra da.

Kan det være at Mora virkelig er en morderisk havfrue, og at denne andre damen som plutselig dukket opp på Blue Grotto er en annen havfrue som forsøker å få med seg Mora tilbake til Mykonos?

Ja, det er det filmen vil ha seg til å lure på da, men jeg lurer mere på hvorfor ikke Drake og Mora bare kan bolle i vei og bli kvitt sine åpenbare seksuelle frustrasjoner på den måten, heller enn å vase rundt under the boardwalk og rope på hverandre.

Filmen er litt sånn småkul på en slik, grei å ha sett kuriosa som jeg neppe gidder å se igjen-måte, litt sånn Iskalde Grøss-aktig kanskje. Ikke noe must på noe som helst måte, men den har en del ved seg. Fine bilder, bra skuespillere, småteit historie, masser av fallossymboler og noe freudianske greier, samt en Poe-referanse.

Og altså Dennis Hopper.

Bok og Film

Hjorthen ser film: De fleste ulykker skjer i hjemmet

Det er lite jeg liker bedre enn en ordentlig skrekkfilm. Dessverre er det en sjanger der det er langt mellom godbitene, men så blir man jo desto mer overrasket og fornøyd når man kommer over noe som funker. Som Orphan. Der har vi en grøsser som har det meste på stell. Synes jeg da, kritikerene er ellers ganske delt i synet på denne. Fra VGs Jon Selås, som avviser filmen på moralsk grunnlag, til Roger Ebert, som gir den 3 og en halv stjerne, av fire mulige. Hvis du vil ha en god horrorfilm om et barn fra Helvete, her har du en.

Og jeg er på Eberts side og har gitt den 9 av 10 stjerner på min filmoversikt. Det er antagelig litt for generøst, men så glad blir jeg for å se en grøsser som altså gjør det meste riktig.

Plottet er ikke så veldig komplisert. Kate mister et barn helt mot slutten av graviditeten, og må fjerne livmoren i samme slengen. For at all kjærligheten de hadde lagt til side til dette barnet ikke skal gå til spille, så bestemmer hun og ektemannen John seg for å adoptere et barn i stedet. Som om ikke de bare kunne fordelt denne kjærligheten på hverandre og de to barna de allerede har liksom. Dette sender dem til et barnehjem der de møter den talentfulle sjarmøren Esther, ni år gammel fra Russland, med en tragisk forhistorie. Hennes forrige fosterforeldre døde i en ulykksalig brann.

Men så viser det seg at det er mer ved Esther enn man først får øye på, og dermed er faenskapet i gang.

Hva er det som hever Orphan så høyt over feltet av dårlige grøssere der ute?

De arbeidsinnvandrende øst-europeerene blir yngre og yngre, men jammen er de flinke til å svinge hammeren!

Vel, den begynner med en temmelig creepy fødselsscene som på en måte legger premissene. Akkurat som det første bildet i Texas Chainsaw Massacre forteller oss at her kan alt skje, og ingenting av det  kommer til å være særlig trivelig, så gir denne første scenen oss et frampek om at dette ikke kommer til å bli noen subtil psykologisk thriller. There Will Be Blood. Men så roer regissøren det hele ned, og gir oss tid til å bli kjent med den lille glade familien som vi jo aner skal måtte gå gjennom både det ene og det andre før filmen er over. Vi aner også at den lille glade familien bærer på noen ikke fullt så glade hemmeligheter, og at lykken som kjennetegner den første delen av filmen kanskje ikke stikker så alt for dypt under overflaten.

Velkjente horrorgrep brukes hele tiden for å minne oss på at dette er skrekk, og ikke en onsdagsfilm på Fem, og skuespillerene gjør en strålende jobb alle sammen. Med særlige pluss for Vera Farmiga som den hardt prøvede moren i huset, og selvfølgelig Isabelle Fuhrman som spiller rollen som adoptivbarnet fra helvete, Esther.

Aller mest så er dog kanskje Orphan så vellykket fordi den finner sitt utgangspunkt for grøss i noe av det skumleste som fins. Nemlig barn, familie og forhold. Det er skikkelig skikkelig skummelt. Tenk på alt som kan gå galt. Tenk om man ikke fikser det. Tenk på alle kravene som stilles til en, krav som er nærmest umulige å leve opp til. Hva om det begynner å rakne? Hva om du trenger hjelp og støtte, men den som burde være nærmest til å gi dette er forståelsesfull uten å forstå noe som helst? Husk at de fleste ulykker skjer i hjemmet.

Du skal ikkje sova bort sumarnatta

Kombinasjonen av godt skuespill, en regissør som kan alle skremmeknepene, men også gir karakterene tid og plass til å vokse, samt viljen til å bruke barn på spekulativt vis i blodige og skumle scener skaper altså en killer av en grøsser her. Det eneste man kan trekke litt for er at den nok er bittelitt for lang, og at den vel feiger litt ut mot slutten når den lar den onde Esther mislykkes i å drepe sin ferske adoptivbror. Men det er bagateller, jeg koste meg maks med denne filmen.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Blod, gørr og spøkelser (Påskekrimutgave)

Påsken nærmer seg, og da er det vel så obligatorisk å skrive noe om påskekrim at jeg egentlig burde latt være. Men så har jeg lest et par krimbøker i det siste, og jeg må se å få skrevet om dem mens jeg fortsatt husker hva de handlet om. Etter påske kan det fort være for sent. Så vi drar i gang tenker jeg. La oss begynne med boka som forlaget vel beskriver som en blanding av Sopranos og Greys Anatomy, eller hva det nå egentlig var. Eksgangster er den norske tittelen, Beat the Reaper på engelsk, og forfatteren er Josh Bazell. Han er egentlig sykehuslege, men etter å ha debutert med denne boka er det nok ikke lenge før han kan legge stetoskopet på hylla.

Eksgangster er kort fortalt historien om Peter Brown, som i likhet med forfatteren er sykehuslege, men i tillegg har han en fortid som drapsmann for mafiaen. Nå har han imidlertid beveget seg inn på den smale sti, vitnebeskyttelsesprogrammet i USA har gitt ham legeutdannelsen. Snakk om å sy puter under armene på de kriminelle folka man beskytter. Brown gjør sitt beste for å fungere som lege på det noe dysfunksjonelle sykehuset, om det så innebærer å tygge piller dagen lang, og sjekke opp legemiddelpushere for å sikre tilgangen på medikamentene. Alt er fint helt til en ny pasient viser seg å være en gammel kjenning fra mafiadagene. Han truer med å fortelle mafiaen det hele om ikke Brown gjør ham frisk som en fisk fortere enn krill, noe som ikke er noen lett oppgave når sykdommen det dreier seg om er magekreft.

Og sammen med den historien vever Bazell inn historien om hvordan Brown først havnet i mafiaen, og hvordan det har seg at han trakk seg ut av den igjen.

Det er forsåvidt ganske lett å være sur gammel gubbe og avfeie denne boka. Peter Brown er litt for eplekjekk, selve historien er litt på det jevne. Avslutningen er litt over toppen. Det er jo bare vrøvl det hele. Allikevel så er dette rett og slett formidabel underholdning. Drøy, temmelig hardkokt, veldig amerikansk, og lite realistisk underholdning riktig nok, men underholdning er det. I en slik grad at du antagelig skal lete lenge i bunken med påskekrim før du finner noe som er i nærheten av like morsomt å lese.

Bazell ror seg i havn på humoristisk sans, og ekstrem skriveglede. Han har antagelig hatt det skikkelig morsomt når han har skrevet denne boka, og det smitter over på leseren. Og da er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet og anbefale.

Bazell tar seg altså av blodet og gørret, men spøkelser er det ikke så mange av i sykehuskorridorene hans. De finner vi i neste bok.

Heart Shaped Box heter vel Gode ønsker på norsk, og er skrevet av Joe Hill. Han har vi snakket om før. Det er ikke helt fritt for blod og gørr her heller, men i tillegg får vi et av de skumleste spøkelsene vi har møtt på lenge. Det handler om den aldrende rockeren Judas Coyne som mer eller mindre har gått av med pensjon etter at to av bandmedlemmene strøk med på rockevis.  Han bor sammen med et par schæferbikkjer, bytter dame en gang i året, og kaller dem for delstaten de kommer fra for å slippe å knytte seg for tett til dem. Faren hans ligger for døden, men Judas gir faen. Kan ikke klandre ham heller, faren er ikke noe sjarmtroll.

En dag kjøper han et spøkelse på eBay, og dermed er helvete løs.

Dette er altså mer horror enn krim for dem som bryr seg om sjangere og sånt, men hvis det du er ute etter i påsken er å bli skremt, så er dette kanskje et av de bedre alternativene på markedet.

Ja ikke at jeg ble skremt da, men spøkelset som jakter på Judas Coyne er virkelig noe av det mest creepy vesenet jeg har møtt i bokform i det siste. Og boka som helhet er også velskrevet, full av musikalske referanser, og uten dødpunkter. Her går det virkelig unna.

Det må bli en anbefaling dette også altså, allikevel tar jeg meg selv i å være bittelitt skuffet. Det er det egentlig ingen grunn til, Heart Shaped Box gjør akkurat det den er ment til å gjøre. Skuffelsen bunner nok i at jeg likte novellesamlingen til Hill, 20th Century Ghosts så veldig godt. De beste novellene der har en stemning som jeg savner i denne første romanen hans.

Men det er en tåpelig innvending, ta det heller som en oppfordring til å lese novellesamlingen hans også.

%d bloggers like this: