web analytics

Tag Archives: horror

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Gratulerer med dagen

Zombiepappa George A Romero fyller sytti år i dag, og han holder fortsatt koken. Hurra for det. Her er han sammen med en annen, og relativt bedre kjent, horrorkonge.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Scream Queens #5

barbara steele

Barbara Steeles karriere var sikret i det øyeblikket hun fikk Satans maske spikret inn i ansiktet i Mario Bavas debutfilm, det gotiske mesterverket Black Sunday. Eller The Mask of Satan, som den er like godt kjent som. Flott film. Etter det så ble det vanskelig for henne å få noe annet enn skrekkfilmer å spille i, noe som etterhvert fikk Steele til å utbryte at hun ikke hadde særlig lyst  til å “climb out of another fucking coffin again“.

Med filmer som Roger Cormans The Pit and the Pendulum, Mario Caianos Nightmare Castle og Joe Dantes Piranha på CV’en så har hun, enten hun liker det eller ei, skrevet navnet sitt inn i horror-historien. Med blod.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Scream Queens #4

jamie_lee_curtis

Det ville vært for opplagt å begynne en serie med Scream Queens med et bilde av Jamie Lee Curtis, men samtidig så er det begrenset hvor lenge man kan vente før man dytter henne inn. Etter å ha skreket seg gjennom de to første Halloween-filmene, Prom Night, Terror Train, og ikke minst Tåken, så var hennes plass som åtti-tallets definitive scream queen sikret.

Siden da så har hun beveget seg vekk fra horror-helvetet, med et comeback som Laurie Strode i Halloween H-20 i 1998 som et hederlig unntak, og fankern, det er jo elleve år siden alt.

Enda lenger siden er det at vi gutta bare ble sittende og måpe når vi så henne spille aerobic-instruktør mot John Travolta i Perfect, det må vel ha vært i 1985, en film som var omtrent så dårlig som de kom på åtti-tallet, men som vi allikevel så et par ganger bare på grunn av kroppen til unge Curtis.

Det var før vi hørte ryktene om at hun skulle være hermafroditt, men jeg tror uansett ikke det hadde spilt noen rolle.

Men det er som dronningen av slasherfilm vi husker henne.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Eden Lake

eden_lake

Jeg har nok skrevet det før, og jeg kommer sikkert til å skrive det igjen. Man kan finne ut en god del om den tiden vi lever i gjennom et blikk på hvilke skrekkfilmer som til enhver tid er populære. Det er ikke tilfeldig at Wes Craven lagde The Last House on the Left på det tidspunktet han gjorde det, ei heller at den ble slik den ble. Like lite som det er tilfeldig at han senere lagde Scream-trilogien for ironigenerasjonen, eller at det siste skrekkfilm-tiåret har vært preget av torturscener gjennom filmer som Wolf Creek og Hostel.

Det er slettes ikke sikkert at filmskaperene selv lager skrekkfilmene sine som en kommentar til sosiale forhold, som oftest ikke vil jeg tro, men ingen er upåvirket av sin samtid. Men når det gjelder den britiske horrorlosuksessen Eden Lake så tror jeg nok regissør og manusforfatter James Watkins har en høne eller to å plukke med det samfunnet han lever i.  

Våre helter i filmen er det unge urbane jappeparet Jenny og Steve. Hun er lærer, han kjører SUV. De skal på weekendtur til Midlands, til et naturområde som er i ferd med å bygges ut til en såkalt gated community. Et lite samfunn der velstående mennesker kan boltre seg bak høye gjerder, uten å bli plaget av trams fra arbeiderklassen. Eden Lake er det nye navnet på området, og for å komme seg til innsjøen må Jenny og Steve kjøre et stykke unna allfarvei. GPS’en, med stemmen til Kylie Minogue, gir dem beskjed om at de ved første mulighet må snu og kjøre tilbake igjen. Men hvem hører vel på Kylie?

Skål'a guttær godt humør!
Skål'a guttær godt humør!

Dette lukkede samfunnet, Eden Lake, gir meg assoiasjoner til JG.Ballards Running Wild, eller Pangbourne-massakren som den vel het på norsk. Der Pangbourne er nettopp et slikt sted som Eden Lake skal bli. Hos Ballard ender det med at barna på stedet tar livet av alle de voksne og forsvinner sporløst. 

Også i filmen Eden Lake er det barn som er morderene, men der Ballards barn tar livet av sine foreldre fordi de blir elsket, forstått, sett og sydd puter under armene på i en slik grad at drap blir den eneste måten for dem å komme seg unna, (Pangbourne-massakren er vel egentlig mer interessant enn egentlig bra?)   så er det nok heller det motsatte som får arbeiderklassebarna ved Eden Lake til å gå berserk.

For når Jenny og Steve har installert seg på stranden av innsjøen, godt i gang med å nyte skogens ro, blir de forstyrret av en gjeng med ungdommer som slår seg ned like bortenfor dem med en bærbar cd-spiller, kikkert og en illsint rottweiler. Steve ber dem skru ned musikken og holde bikkja under kontroll, den første av flere konfrontasjoner, og ganske snart eskalerer det til knivstikking, blodsutgytelser, tortur og menneskejakt.

eden_lake_pic2
White trash kan du selv være!

Men før vi kommer så langt har vi fått flere scener som understreker forskjellen på Jenny og Steves jappete middelklasse, og arbeiderklassen som omgir dem på stedene de besøker i Midlands. Små hint til den britiske skjerpede lovgivningen omkring det man har kalt for Anti-sosial oppførsel, og Jenny og Steve kommer ikke alltid så godt ut av disse scenene.

Eden Lake er altså en grøsserjævel som trekker inn klasseproblematikk, skremmer oss med ungdom ute av kontroll og et samfunn i oppløsning, og trekker veksler på gamle sjangerfavoritter som Deliverance, Children of the Corn, kanskje til og med A Clockwork Orange, men da er vi veldig snille altså.

For filmen har sine huller i plottet, sine logiske brister, og den går ikke lenger enn til å skrape litt på overflaten av de samfunnsmessige elementer som den bruker for å skape historien. Den har fine anslag til å bli både en god grøsser, og en sosial kommentar, men lar etterhvert sistnevnte fare til fordel for action og grøss.

Men som et adrenalinpumpende grøsserlokomotiv som holder deg på stolkanten med hjertet i halsen fra start til mål holder Eden Lake hele veien til mål og enda litt lenger. Jeg var ihvertfall veldig godt fornøyd. Den er til tider ordentlig ubehagelig, men på en god måte. Men noen vil sikkert mislike slutten intenst?

Klipp

The Last House on the Left

The semester went pretty well went pretty well until the day we screened The Last House on the Left. The prof — a fine teacher and an expert in film in his own right — stood in front of the class afterward and declared that he had always considered himself a First Amendment absolutist. Until that day. Screening Last House for the first time, he said, had convinced him that there was a good case to be made for censorship. His argument was essentially that the film was sadistic and utterly worthless, the product of very small minds, a debasement of not just its cast and crew but of the audience members as well.

 Bryant Frazer anmelder nyinnspillingen av The Last House on the Left, men snakker vel så mye om originalen.

%d bloggers like this: