web analytics

Tag Archives: horror

Bok og Film

Hjorthen ser film: Otis

Otis Broth er over 40, overvektig, briller, lite hår. Svett, stygg, og en pervers pedofil sosiopat som kidnapper unge jenter, låser dem inne i kjelleren sin, og tvinger dem til å late som om de er hans date til klassefesten. Hagbarth, den hjerteløse tassen, syntes det var litt rart at pappa plutselig var på TV. Det er åpenbart av sine egne man skal ha det.

Otis? Hjorthen? Hvem vet...
Otis? Hjorthen? Hvem vet...

I det filmen begynner er Otis klar for å ta med sitt femte offer på den klassefesten han iscenesetter i sitt hjem, men hun vil ikke være med på leken, prøver å slå tilbake og rømme, men lykkes ikke i noe annet enn å ta livet av seg, til Otis’ milde irritasjon. Han sager henne opp i biter, kvitter seg med liket, og er snart på jakt etter sitt sjette offer. Ganske snart finner han henne, 16 år gamle Riley åpner døren når Otis kommer for å levere en pizza, og dermed er hennes skjebne beseglet. Morgenen etter blir hun slått i svime, puttet i en sekk, og når hun våkner igjen er hun i kjelleren til Otis.

otis-box-art-2dJa, jeg gidder ikke gjenfortelle hele handlingen her da, men Otis er en sånn humor-horror. Eller rettere sagt er det vel satire-horror må jeg vel understreke, slik at dere ikke tror dette er noe i nærheten av Scary Movie. Det er langt bedre enn som så, en svart komedie som leker seg med horror, hevn og high school-filmer.

Den sparker litt til medias besettelse av sensasjonelle drapssaker og seriemordere. Den har tidenes mest ufyselige og inkompetente FBI-agent. Muligens gjør den også litt narr av de senere års torturhorror?

Den er underholdende og fin ganske lenge, men jeg synes den faller litt etterhvert som handlingen skrider frem, og slutten blir rett og slett et lite antiklimaks. Inkludert i ekstramaterialet er en alternativ slutt, hvor de tar det hele litt lenger, og jeg tror jeg hadde likt den bedre om de hadde kjørt den i stedet.

Skuespillerene overspiller i varierende grad, men det er vel meningen, og gjør ingen ting for min del ihvertfall, og filmen har dessuten et soundtrack spekket med godlåter fra 70-80-tallet. Quiet Riot, Devo, Paul Revere & the Raiders. Talking Heads, Blue Öyster Cult. (Selvfølgelig med Don’t fear the Reaper). Den har minimalt med gørr, mesteparten av det foregår utenfor kameraets vinkel, og til å være en rett på DVD-film så holder den overraskende høy kvalitet.

Otis er verdt penga
Otis er verdt penga

Men på coveret mitt står det et eller annet om at dette er horrorfilmens svar på Juno. På hvilken måte går ihvertfall meg hus forbi.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Havet, døden, kjærligheten og spøkelsene

manniskohamnJohn Ajvide Lindquist fortsetter sin skandinavisering av skrekksjangeren i sin siste bok Menneskehavn, og nok en gang er det en leseropplevelse av de sjeldne.

Lindquist debuterte med et brak når han tok vampyrmytene,og mikset den sammen med oppvekst og sosialrealisme i en svensk drabantby på åttitallet. La den rette komme inn er intet mindre enn en fantastisk bok, og filmen er ikke dårlig den heller.

I Håndtering av udøde var turen kommet til zombiene, og selv om debuten objektivt sett nok er en bedre bok, så traff denne meg som en fotball i solar plexus. Det er noen beskrivelser av savn og desperat fortvilelse der som man må lete lenge og vel etter maken til. En bok til å grine av, og det mener jeg så positivt som jeg bare kan.

I Menneskehavn spinner han litt videre på noe av det som var så gripende beskrevet i Håndtering av udøde. Den største skrekken av alle. Å miste et barn.

En liten familie er på skitur ute på isen i den svenske skjærgården. Mor, far, og seks år gammel datter. Ut til et stort gammelt fyrtårn som heter Gåvasten går ferden. På vei ned igjen fra fyret løper datteren Maja i forveien, ut på isen, og der bare forsvinner hun. Isen er for tykk til at hun kan ha gått igjennom. Sporene stopper plutselig. Hvor har hun blitt av? Hva har skjedd?

 To år senere vender pappaen hennes tilbake til øya. Ekteskapet har gått i oppløsning. Han er konstant full. En knust mann. Det har ikke gått mange dagene før han begynner å føle datterens nærvær, men hvor er hun? Er hun død? Kan hun reddes? Hva i alle dager er det som skjer?

Herfra vider historien seg ut og blir en ganske bredt anlagt slektskrønike. En beretning om denne mørke versjonen av Saltkråkans historie. Menneskene som har bodd der og deres pakt med havet. Uten Farbror Melker, men med onde spøkelser som kjører moped med lasteplan og kommuniserer i The Smiths/Morrissey-sitater.

John Ajvide Lindquist signere bøker
John Ajvide Lindquist signerer bøker

Lindquist er en forteller av djevelens nåde, dette er nok en gang en killer av en leseropplevelse, spennende, skummelt, og med flotte karakterer. Det er altså spøkelser som er det okkulte innslaget denne gangen, men la deg nå ikke skremme av det.  Det vil si, du skal selvfølgelig la deg skremme når du leser boka, men ikke la det skremme deg til å la være å lese denne. Kan millioner av mennesker tro på Lisbeth Salander, så kan de tro på de mopedkjørende spøkelsene Hubba og Bubba også.

Og egentlig handler det jo ikke om spøkelser, draugen og dødsriket, men om hvordan det er å være menneske. Hvordan det er å miste noen. Savn, kjærlighet, hat og det store ukjente.

Men visst er det også ting man kan plukke på her. Kanskje er den litt for lang, kunne vært komprimert bedre? Trenger vi alle tilbakeblikkene? Beskrivelsene av hovedpersonens desperate sorg er ikke like kvass som den vi møter hos bestefaren som prøver å redde sitt zombiebarnebarn i Håndtering av udøde,  noe som for all del ikke betyr at de er dårlige. Boka er ikke så intens som de to foregående, jeg får en følelse av at La den rette komme inn, og Håndtering av udøde var bøker som sprengte seg ut nærmest på egenhånd. At dette var historier Lindquist måtte skrive.  I Menneskehavn er det mer slik at det er forfatteren som sprenger seg inn, på jakt etter historien?

Hvis dere forstår hva jeg mener.

Konklusjonen blir allikevel den at jeg ikke leste noen bedre skandinavisk bok i fjor. Anbefales!

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Brood

The Brood
The Brood

Okay, alle vet jo at det er beinhardt å være mann. Du blir født, har det jolly i et års tid hvis du er heldig, men så er det rett inn i den feminiserte barnehagen. Bare kvinnfolk så langt øyet kan se, og enda verre blir det når du begynner på skolen. Det er et helvete. Du må sitte stille på stolen din, enda så mye det klør i beina. Du må lære ting, og det hadde ikke vært så ille, hadde det ikke vært for at de jævla jentene alltid er flinkere enn deg. Ikke får du lov til å sloss med dem, og ikke får du lov til å kalle dem for horer.

Ja, ikke at du lar det stoppe deg altså.

Så kommer puberteten, og den lange ørkenvandringen der alt dreier seg om å finne noen som er villig til å ligge med deg. Og som samtidig ser tålelig bra ut. Du vil jo ikke ligge med noen som er psykisk utviklingshemmet heller. Jaja, noen ganger tenker du at det ikke er så nøye, bare ikke kompisene finner det ut, men halve moroa er jo å skryte av det etterpå, så nei. Ingen psykisk utviklingshemmede. Dette er en tung periode.

Så skal du ut i arbeidslivet, samtidig som jakten på akseptabel dame fortsetter, og det er et jævla press, men hvis du er heldig så finner du faktisk noen, og da er det så vidt du vet ordet av det før du sitter der med dobbel garasje og skrikerunge på vei. Nye rom må pusses opp hele tiden. Dama vil til syden. Mas mas mas, så du gjemmer deg på jobben. Når du en sjelden gang slipper fri hjemmefra for å gå på byen med gutta, så fortsetter jakten på noen som vil ligge med deg. Eller i det minste gi deg en kjapp blowjob før du stikker hjem til dragen.

Og så plutselig så vil hun skilles.

Da sitter du virkelig i saksa. Hun tar både barna, huset, og pengene dine, og dessuten sladrer hun til alle venninene sine om hvor fæl du er, og ryktet sprer seg fort. Nå er det ihvertfall ingen som vil ligge med deg, og på jobben blir du forbigått av en ung, vakker og nyutdannet berte med korte skjørt og overlegent intellekt.

Du innser at du har tapt på alle fronter i livet. Hva gjør du?

Noen skyter seg en kule for pannen, andre skriver dårlige kronikker i Aftenposten og Dagbladet, klager på at kvinnene ruler på kjønnsmarkedet, og at likestillingen går for langt. Atter andre fortsetter å snuble videre i denne jammerdalen av et liv uten å gjøre noe større ut av seg.

Og noen lager skrekkfilm.

David Cronenberg tilhører den siste kategorien, og godt er vel i grunnen det. The Brood er et direkte resultat av hans skilsmisse fra kona, og kampen om datteren deres. Hans versjon av Kramer vs Kramer så og si, og resultatet er noe skikkelig kræisiføkkedøppsjitt. Skikkelig syttitalls-horror, nesten som en blanding av Don’t look now, og Night of the Living Dead, og det er faktisk både spennende og creepy.

Vår helt er Frank Carveth, han har en kone, Nola, som er klin kokos, og derfor er hun plassert i terapi hos doktor Hal Raglan på The Somafree Clinic. De har en datter på seks år som får lov å besøke moren sin på klinikken annenhver helg, men ellers er moren i isolasjon, med unntak av terapi med doktor Raglan.

Raglan har utviklet en ny type terapi, som han kaller for Psychoplasmics. Den fungerer sånn at pasientenes sinne gir seg fysiske utslag, i form av blåmerker, byller, og det som verre er.

Frank finner blåmerker på datterens rygg, og konkluderer med at det er Nola som har slått henne, han bestemmer seg derfor for at han ikke vil at datteren skal besøke moren på klinikken lenger. Og dermed er drapene i gang. Det skjuler seg nemlig en hemmelighet på The Somafree Clinic, og mer skal jeg kanskje ikke si, i tilfelle noen faktisk skulle finne på å se denne filmen?

Joda, bare litt til, du får stoppe her hvis du ikke vil ha spoilere.

Psychoplasmics har nemlig den effekten på Nola Carvaith at hun føder fysiske manifestasjoner av sinnet sitt. Små deformerte barn som er fysiske forlengelser av hennes følelser. Når hun blir sint er de i stand til å drepe dem hun er sint på og ønsker livet av.

Ja, jeg sa det var noe kræisiføkkedøppsjitt, men det er mye bedre enn enda en kronikk av Lars Daniel Krutzkoff Jakobsen. Faktisk så er det en effektiv, spennende og guffen skrekkfilm, blant de bedre jeg har sett på ganske lenge. Jepp jepp!

Så får vi bare håpe at Cronenberg har fått et litt lysere syn på dette med familie og den slags i årene som har gått siden denne filmen så dagens lys.

Det var forresten snakk om en remake av denne for et par år siden. La oss inderlig håpe at de planene aldri blir noe av!

Klipp

Nytt liv av daude gror

Men det var først med George A. Romeros «Night of the living dead» fra 1968 at zombiene ble en del av vestlig populærkultur. Her er ikke zombiene bare skremmende, viljeløse slaver – som i afrikansk og vestindisk tradisjon – men de har i tillegg en egen vilje: nemlig å gnafse i seg hjernene til folk, mens de stolprer seg framover og hveser: «Braaaaains!».

Via Paapp

Fred Ut får bekrefte eller avkrefte, men hveses det om braaaains i Night of the living dead egentlig?

Ellers er det en fin artikkel om zombiene som aldri helt slutter å fascinere oss. Eller meg da, andre medlemmer av husstanden er litt mer reserverte.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Skuffende oppfølger

Knallsterk systemkritikk gir forvirrende resultat i slasheroppfølger
Knallsterk systemkritikk gir forvirrende resultat i slasheroppfølger

Det er både overraskende og dristig av folkene bak Fritt Vilt, at når de nå skulle lage en oppfølger til knallsuksessen så velger de å lage en film som fremstår som en flengende kritikk av det norske helsevesenet. Regissør Mats Stenberg tar tak i problematikken rundt sentraliseringen av sykehusene, og hvordan bruken av øks på lokalsykehusenes budsjetter nærmest får blod til å renne i korridorene.

Ytre sett er det imidlertid en slasher, ikke uventet siden det jo er en fortsettelse av den første filmen, og handlingen starter omtrent der den forrige slapp. Vår heltinne Ingrid Bolsø Berdal har akkurat fått lobbet morderen ned i en bresprekk, og blir plukket opp av en bil, og tatt med til Otta Sykehus. Der forteller hun sin historie til lensmannen, som ganske snart har folk på plass for å sjekke historien. Likene av vennene til Ingrid blir funnet, sammen med liket av morderen, og ganske snart befinner de seg på sykehuset de også.

Men morderen var ikke død, bare VELDIG kald, og snart er han i gang igjen.

Dessverre når ikke dette helt opp til den fantastisk gode første filmen. Det er spennende nok i perioder, men det politiske budskapet kommer ofte i veien for historien her i oppfølgeren. Vi forstår jo at når regissør og manusforfatter lar hele sykehuset være bemannet med to leger og en sykepleier, så er det en kritikk av helsevesenet. Når man lar sykepleieren bruke arbeidstiden sin på å ta klærne av lik, så er det en kritikk av hvordan de som arbeider i helsevesenet har for mange arbeidsoppgaver som går utover det som er hovedjobben deres, nemlig å ta seg av pasientene. Når den ene legen serverer suppe til den medtatte Ingrid Bolsø Berdal, og understreker at hun har laget den selv, for hun vet hvordan sykehusmaten smaker, så er det en kritikk av hvordan pasienter går for lut og kaldt vann, ja nærmest sultes til døde på grunn av usmakelig mat og små porsjoner. Når sykepleieren er ferdig med å kle av likene, og åpenbart er ferdig med skiftet, og går for å dusje og skifte, uten at det har kommet noen for å avløse henne på vakt, så er det en tydelig kommentar til den ofte uforsvarlige bemanningen i helseforetakene.

Og når strømmen går, hotellet mørklegges, og morderen begynner sin jakt på Ingrid Bolsø Berdal, og ingen pasienter kommer ut i korridoren for å sjekke hva som foregår, så er det en effektiv og sterk beskrivelse av dagens virkelighet der pasienter dopes ned fordi man ikke har personell til å ta seg av dem. At man på et par unntak nær faktisk aldri ser andre pasienter enn vår hovedrolleinnehaver er et sterkt bilde på hvordan individet i dag er nærmest usynlig i helsevesenet.

Alt dette er vel og bra, men det kommer i veien for historien. Er det en slasher vi ser, eller er det et innlegg i helsedebatten? Er det begge deler?

Jeg velger å tro det siste, men sammenblandingen fungerer ikke spesielt godt her.

Og når lensmannen og flere betjenter faktisk rykker ut til sykehuset midt på natten, så tipper det hele over i det åpenbart surrealistiske. Alle som bor ute i distriktene, og har forsøkt å få tak i en politimann på nattestid vet at dette ikke skjer i virkeligheten.

Alt i alt en veldig skuffende oppfølger, selv om Ingrid Bolsø Berdal som vanlig gjør en fremragende jobb, og etter disse to filmene er det jo ikke det minste rart at hun havnet på De gales hus.

%d bloggers like this: