web analytics

Tag Archives: horror

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Forelsket

Jeg leser ikke så mye som jeg gjerne skulle ha gjort. Tiden strekker rett og slett ikke til når man skal vedlikeholde en blogg, underholde en Hagbarth, betjene en krevende feministisk samboer, og atpåtil forsøke å sjonglere to jobber mot hverandre. Film skal man også se. Det ser ut til å stoppe på snaut 30 bøker i løpet av 2007 med stort og smått, og det er mer enn jeg hadde trodd på forhånd, så alt i alt må jeg vel tross alt være godt fornøyd.

Mye bra har jeg lest også, det aller meste faktisk, fra Michael Swanwicks ypperlige fantasi om jerndragens datter, til Cormac McCarthys dommedagsepos The Road. Via et par nydelige tegneserieromaner, og jeg skal ikke prøve å lage noen liste over hva som er årets beste leseopplevelser. Jeg vil bare benytte oppmerksomheten deres til å komme med en liten erklæring: Helt på tampen av bokåret 2007 har jeg gått hen og blitt forelsket i en liten novellesamling.

Ja, jeg vet det er absurd. Jeg pleier ikke en gang å orke å lese novellesamlinger, men sånn er det vel med kjærligheten. Mens du går der og sysler med andre ting så sniker den seg opp bak deg, kakker deg i hodet med en forhekset håndveske, putter deg inn i en kanon, og skyter deg avgårde. Før du vet ordet av det leker du flasketuten peker på med Djevelen i et forhekset hus omringet av kaniner og zombier. Og du nyter hvert øyeblikk av det!

Så hvem er den utkårede er det neste naturlige spørsmålet, og selv om jeg nok kunne tenke meg å holde min kjære for meg selv så skal jeg skjerpe meg og dele min nyoppdagede kjærlighet med dere. Jeg snakker om den amerikanske forfatteren Kelly Link og hennes andre novellesamling, Magic for Beginners. Jeg har ikke lest den første ennå, men det må jeg jo.

Kelly Link er en ung dame som aldri har hatt en jobb som innebærer at hun må ha på seg strømpebukse. Hun foretrekker å jobbe i pysjamas, dusje etter lunsj, og noen dager glemmer hun å børste håret. Når hun skriver hører hun gjerne på Sufjan Stevens, Aimee Mann, Rufus Wainwright, Emmylou Harris, Patsy Cline, M. Ward, eller Magnetic Fields. Sammen med mannen sin driver hun et knøttlite forlag, Small Beer Press, og gir ut et lite zine som heter Lady Churchill’s Rosebud Wristlet, i tillegg til fruens egne bøker.

Dessuten skriver hun altså de vidunderligste noveller.

Kelly Link befinner seg et eller annet sted i krysningspunktet av science fiction, fantasy, eventyr, og horrorsjangeren. I Magic for beginners møter vi katter som kan snakke, hekser som føder hus, stjeler barn, og jakter etter hevn, håndvesker som inneholder en hel verden, spøkelser, og en hel masse zombier. Vi møter spøkelser, djevelen og en mann som vil skilles fra sin kone. Problemet er bare at både kona og barna deres er spøkelser. Alt sammen trygt plassert i et ellers normalt, trygt og velkjent forstads-amerika.

Men først og fremst så møter vi mennesker.

Mennesker som den ensomme fyren som nettopp har sluppet ut av fengselet og nå kjører rundt i en eller annen forstad på jakt etter en fest han kan kræsje bare for å ha mennesker rundt seg. Han finner en fest og treffer den like ensomme jenta som bor i huset der festen er. Foreldrene hennes er i Europa og lillebroren hennes ligger under senga og sover. I fengselet har fyren oppdaget at alle fangene har en plan i tilfelle de skulle bli angrepet av zombier.

Eller vi møter ekteparet som har flyttet ut av byen for å redde ekteskapet, men som opplever at flere og flere av tingene de hadde med seg blir forhekset slik at de ikke orker å ha noe med dem å gjøre. Mannen jobber for mye, og kvinnen maler rommene i huset om og om igjen, og plenen foran huset er full av kaniner. Til slutt blir sønnen deres forhekset…

Eller historien om den døgnåpne kolonialbutikken i nærheten av grensa til Canada, der nattlig leder går i merkelige pysjamaser som av og til viser seg å ha mønster bestående av tekst fra tilfeldige kunders gjemte og glemte dagbøker. Kundene består stort sett av zombier og canadiere, og nattlig leder har satt seg fore å revolusjonere detaljhandelen ved å finne ut hva zombier egentlig ønsker å kjøpe.

Kelly Link makter å gjøre det unormale normalt, og det normale litt snodig. Hun gir ikke for mange opplysninger, men forteller oss akkurat nok til at vår egen fantasi begynner å arbeide. Historiene er drømmeaktige reiser ut i det kjente ukjente, pakket inn i like deler mild humor og mild melankoli. Det er science fiction, men uten science. Det er horror uten billige gys. Det er eventyr uten even. Det er håpløst å båssette, men det er absolutt fabelaktig. Dette er anbefalelsesverdig for alle dere geeks der ute.

Selvfølgelig er det noen noveller som faller bedre i smak enn andre. Aller best er den som har gitt boka sitt navn. Magic for beginners handler om en TV-serie som merkelig nok ikke går til faste tider, eller på fast kanal. Den dukker opp når du minst venter det, og gjerne på en av kanalene som til vanlig bare viser snø. Ingen vet hvem som produserer, skuespillerne veksler, og den har en enorm kult av hengivne fans som føleger med på den. Handlingen er lagt til Free People’s World-Tree Library, et enormt bibliotek, og kan kanskje minne litt om Buffy the Vampire Slayer?

Fem ungdommer og bestevenner følger med på denne serien, blant dem Germ som tror han er forelsket i Talis, men det er kompisen hans også. Elizabeth er imidlertid forelsket i Germ, og hun er hans beste venn. Foreldrene hans har sluttet å snakke sammen. Faren er en kleptoman forfatter av horrorhistorier, oftest med gigantiske edderkopper involvert, moren hans er bibliotekar. Hun har arvet et bryllupskapell og en telefonkiosk i Las Vegas, og hun vil ta med seg Germ dit for noen måneder. Germ begynner å ringe til telefonkiosken for å klage sin nød, og det er alltid noensom løfter av røret, men vedkommende sier aldri noe…

Objektivt sett har jeg nok lest flere bøker som er bedre enn denne i år, men Magic for beginners er allikevel noe for seg selv. Og man kan vel ikke annet enn å like forfattere som tipser deg om Flickrs kolleksjon av strikkede zombier, kan man vel?

Jeg digger denne hemningsløst!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Legende meg her og legende meg der

I Am Legend har premiere på norske kinoer i morgen. Will Smith spiller rollen som den siste levende mann på en klode som har blitt rammet av en kreftvaksine som har mutert og skapt en epidemi. Nitti prosent av jordens befolkning er døde, de resterende ti prosentene har blitt forvandlet til litt slufsete CGI-vampyrer. Også Robert Neville da, som sammen med den tyske gjeterhunden Sam befinner seg på Manhattan der han jakter på rådyr og forsøker å finne en kur. Jau jau.

Filmen er basert på Richard Mathesons bok av samme navn, og har fått gjennomgående fine kritikker, men jeg er ikke spesielt begeistret.

I Mathesons bok befinner den siste mannen på jorda seg i California, men i filmersjonen har han blitt flyttet til østkysten og New York. Det er helt greit for meg, og noe av det beste med filmen er scenene fra et folketomt Manhattan hvor naturen er i ferd med å ta byen tilbake. Ikke ulikt de skremmende scenene fra et like tomt London i 28 weeks, men hva i all verden er greia med å la løvinnen Elsa konkurrere med Neville om rådyrsteken?

Will Smith gjør også en ganske god figur i den bærende rollen her, det er ikke hans skyld at det svikter.

Ikke gjør det så mye at vampyrene som gjør det litt ekstra kjedelig å være alene hjemme i julen ikke ser bra ut heller. Det er plotet som gjør dette til en skuffende affære.

…og da tenker sikkert noen: Å nei, enda en fyr som har lest boka og ikke klarer å se forbi forandringene man har vært nødt til å gjøre for å tilpasse historien til filmen. Jaja, so be it, svarer jeg da, men når man altså prøver å lage film av en bok så bør man vel i det minste forsøke å beholde hovedtemaet. Hvis man allikevel skal fortelle en annen historie enn boka, hvorfor ikke bare kalle den noe annet enn boka også da?

Det er omtrent nå det er på tide å begynne å se opp for spoilere.

I boka er Neville ganske sint på vampyrene, og han bruker dagene sine på å lete dem opp og drepe dem. Film-Neville gjør vel egentlig ikke det. Bortsett fra når de har tatt livet av bikkja hans da, da klikker ham og begir seg ut på et selvmordsoppdrag for å få tatt livet av så mange som mulig av dem. Det går ikke så bra og han havner i en liten kattepine, men blir reddet på litt uforklarlig vis av ei brasiliansk berte som er på vei til Vermont. Dit skal hun fordi Gud har fortalt henne at det skal finnes en koloni med overlevende der.

I boka er det også ei berte med. Hun dukker opp på mystisk vis hos Bok-Neville, men blir etterhvert avslørt som smittet med vampyrvirus. Det viser seg nemlig at viruset har mutert slik at mange mennesker, til tross for at de har mange av vampyrsymptomene, ikke utvikler blodtørsten. Dette har ikke Bok-Neville fått med seg, så han har naturligvis drept en hel haug av disse menneskene. Resultatet er at han har oppnådd legende-status. Han er det post-apokalyptiske vampyrsamfunns svar på Grev Dracula. Jenta er sendt for å spionere på Bok-Neville, og det ender med at han blir tatt til fange og dømt til døden.

Film-Neville er en helt annen skål. Her ender det med at vampyrene oppdager hvor våre helter gjemmer seg, men i siste liten har faktisk innsatsen til Fresh Prince gitt resultater. Han har klart å finne en kur for viruset. Uheldigvis må han ofre sitt eget liv slik at berta kan komme unna, og ja, hun hadde forresten med seg en guttehvalp som jeg glemte å nevne, men han har uansett ikke noe med historien å gjøre.

Filmen slutter med at berta og hvalpen kommer frem til kolonien med overlevende som Gud fortalte henne om, hun får overlevert kuren og fortalt historien om Neville. Selvfølgelig blir han en legende. He is Legend.

For noe realt røbbisj sier jeg.

Mulig det hele funker bedre hvis du ikke har lest boka, men personlig ville jeg nok uansett fått problemer med at Gud blander seg inn og begynner å snakke til folk. Kanskje ville jeg også begynt å stille spørsmål ved hvordan vår brasilianske bertevenn kom seg til Manhattan i første omgang siden hæren satte øya i karantene mens det fortsatt fantes noen hær, og nærmest bokstavelig talt brente alle broer dit.

Jeg ville ihvertfall garantert irritert meg over at Will Smith forsøker å få hunden sin til å spise grønnsakene sine, samt at han snakker med utstillingsdukker i videobutikken, men hey, hvem vet vel hvordan man ville reagert hvis man var den siste mannen på jorda?

Uansett blir konklusjonen at om du skal på kino i morgen, sjekk heller om din kino viser Shoot’em Up Mer moro for pengene der.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Ronnie Horror Show

I et lite hus i skogen bor en liten familie. Far er tømmerhugger, mor er syk, og på gulvet foran TV’en sitter den lille sønnen og flasker seg opp på bilder fra Vietnamkrigen, og taler av Californias guvernør, Ronald Reagan. Når en bønsj med treklemmende hippier setter en stopper for tømmerhuggerfars yrke slik at han ikke får penger til morens medisiner klikker det for far. Han trekker våpen mot hippiene, men blir tatt hånd om av politiet før han får gjort noen skade. Sønnen i huset glemmer de imidlertid, og før noen rekker å si Jonsered har han massakrert en av hippiegutta med motorsag.

Dermed bærer det rett på mentalinstitusjon med lillegutt, og David Arquettes filmdebut som regissør er sparket i gang. Vi hopper fremover i tid til en van full av doprøykende moderne hippier på vei til skogs hvor de har tenkt å delta på en festival for musikk og “free love”. Det vil si at de har tenkt å dope, drikke og knulle seg fra sans og samling flere dager til ende.   Det høres ut som en fin plan, uheldigvis for dem så vaser det en fyr rundt i skogen i mørk dress, med Ronald Reagan-maske, øks, og en illsint bikkje som heter Nancy. Han hugger ned hippier der han kan finne dem. Compassionate conservatism indeed.

Arquette har altså laget en god gammeldags slasher, åpenbart inspirert av Halloween, Fredag den 13de, og selvfølgelig av Wes Cravens vilt suksessrike Scream-trilogi. Arquette hadde jo en rolle i dem, og fikk vel der anledning til å observere horrormester (nåvel, mester og mester, han har nå gjort mye rart den karen) Cravens regi på nært hold. Og The Tripper er slettes ikke ueffen, selv om det er en billig produksjon, med spesialeffekter som vel ikke er helt etter dagens standard.

Arquette og konemor Courtney Cox har produsert selv, og stort sett stått for finansieringen også. Ikke rart at de har måttet ta en tur foran kameraet selv for å kutte kostnader. Det har sikkert hjulpet på at besetningen her består av parets skuespillervenner som neppe har tatt seg alt for mye betalt for jobben. Men selv om det er en billig produksjon så er den helt greit fotografert, og skuespillerne gjør stort sett en grei jobb med sine ikke alt for dyptloddende karakterer.

Så det vi ender opp med her er ikke akkurat noe banebrytende verk i filmhistorien, men den har en nostalgisk sjarme som gjør at den vil være verdt å se, ihvertfall for dem av oss som vokste opp med Jamie Lee Curtis som scream queen og John Carpenter som hoffleverandør av skrekk og gru. Veldig skummelt blir det riktignok aldri, og tilløpene til politisk satire blir heller aldri mer enn bare litt sånn humreverdig. Dessuten sliter den litt med et baktungt midtparti, men allikevel er ihvertfall jeg godt fornøyd. En morderisk konservativ med godt grep om øksa og en litt annen oppfatning av hva som ligger i begrepet “bleeding heart liberals” enn det man vanligvis støter på er ihvertfall nok tilå gi meg halvannen time med avslappet kos i sofaen.

Kanskje noe for neste vorspiel hos VamPus? Man kan kjøre den som en slags ping-fest, hver gang Reagan hogger ned en treklemmende hippie må man tømme glasset og juble høyt?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Navnløs spansk horror, samt litt oppsamlingsrask

Når så du sist en spansk horrorfilm?

Tenkte meg det ja, hvis du har tenkt å starte nå så kan kanskje Los sin nombre være et brukbart alternativ? Jeg har sett dårligere horror i år, så mye er sikkert, selv om den roter seg litt bort etterhvert, og har en slutt som føles litt utilfredsstillende.

Men starten er overbevisende nok. Politiet finner ei seks år gammel jente i en vanntank på et fabrikkområde. Hun har blitt stukket med nåler, brent, og blitt utsatt for syrebehandling slik at hun er nærmest umulig å identifisere. Men når det viser seg at det ene benet hennes er noen centimeter kortere enn det andre, og de atpåtil finner et armbånd som lar seg identifisere på åsstedet konkluderer politiet med at det er datteren til vår heltinne Claudia de har funnet.

Fem år etterpå ringer telefonen hjemme hos Claudia, og en barnestemme sier at hun er den døde datteren. Men hun er ikke død allikevel, og nå vil hun at mamma skal komme og hente henne…

Claudia allierer seg med politimannen som hadde saken opprinnelig, selv om han har sluttet i jobben siden den gang, og etterhvert får de også hjelp av en journalist for et parapsykologisk magasin som endelig får ferten av en ordentlig historie. Og før du rekker å si rørleggerlauget så er våre venner på sporet av en kult som kaller seg for Los Sin nombre. De navnløse. De har en historie som strekker seg tilbake til Hitler og Thule-Gesellschaft, og det viser seg at foreningens formål har noe med jakten på den ultimate og rene ondskap å gjøre. I tillegg til å strikke grytekluter med okkulte motiver da naturligvis.

Filmen starter fint, og Emma Vilarasau spiller veldig godt i hovedrollen her. Kjekt med en horrorfilm der den kvinnelige hovedrollen ikke spilles av en bimbo med store pupper og lite klær, men derimot av en middelaldrende kvinne som klarer seg selv.

Siden blir imidlertid hullene i historien litt for store, og slutten blir et lite antiklimaks, selv om det er litt å bite i der også.

Filmen gir meg litt assosiasjoner til Silent Hill, (spillet altså, filmen har jeg ikke sett) guffen stemning, korte glimt av drømmeaktige scener som får deg til å hoppe litt i sofaen. Scener uten særlig poeng annet enn å sette tonen, det er billig, men ganske effektivt. Men storyen er altså såpass full av huller at det ikke kan bli fullstendig godkjent, selv om vi berømmer forsøket. Filmen er basert på en bok av Ramsey Campbell, men han har jeg aldri lest noe av, så om historiens mangler skyldes kildematerialet eller overføringen til film skal jeg ikke mene noe om.

Du bør kanskje være litt ekstra fan av horrorsjangeren for å ha glede av dette forsøket på å lage en spansk variant av Nattsvermeren.

Og så litt oppsamlingsrask til slutt her:

Rush Hour 3: Hvor lang tid tar det før du er så lei av breikjeften til Chris Tucker at du heller vil se Grevinnen og hovmesteren på video enn å se resten av makkverket du sitter og ser på? Jeg vet ikke svaret, men det tar ihvertfall langt mindre enn tre filmer. Jackie Chan hjelper dessverre ikke stort heller. Men bortsett fra det så er Rush Hour 3 nøyaktig hva du forventer deg. En ikke spesielt vellykket film for barn som tror de er større enn de egentlig er. I hodet.

Stor oppstandelse: En komedie om en begravelse. Ikke uten sine øyeblikk, men de er ikke mange nok til at dette blir noe mer enn en film man sitter og dupper med hodet til. Kjedelig!

Ratatouille: En fin retur til formen for Pixar etter den litt skuffende Biler. Ratatouille er sjarmerende animasjon med nok moro for hele storfamilien. Godt utført, og godt funnet på. Men rotter på kjøkkenet da gitt…huff og huff!

The Cynic, the Rat and the Fist: Denne ble behørig omtalt i en av Midnattstrailerene for litt siden, og sannelig synes jeg denne har holdt seg sånn nogenlunde. Historiefortellingen kunne med fordel vært strammet opp noen hakk, og dubbingen er hårreisende, men ellers et gledelig gjensyn med italiensk krimmelim.

Ja, også I Skorpionens Tegn da. En pussig blanding av Olsenbanden-humor, slapstick, og porno på dansk fra 1977 som strengt tatt er langt mer underholdende enn den burde være. Mye takket være Sitron-Børge og en hissig dverg med pistol og fiskestang.

%d bloggers like this: