web analytics

Tag Archives: Hotell

Hummer og kanari

Yay, liksom

Thirsty
Creative Commons License photo credit: nyki_m

Det er fem minutter før skjenkestopp i lobbybaren lørdag kveld, fullt av folk både i baren og byen forøvrig siden det er festival i byen.

– Øyhh! Hjorthen, hvorfor stopper ambulansen her?

– Ambulanse? Her? Nå?

Ganske riktig, der stopper ambulansen, og to stk ambulansepersonell kommer inn døra.

– Skal dere hit, spør jeg forundret.

– Ja, vi har fått melding om en mann med brystsmerter som trenger assistanse.

– Jøss, det har ikke jeg fått beskjed om! Har dere noe navn?

Og det har de, uten at det hjelper så mye, jeg frykter at det er noen som har tulleringt, men etter litt konferering med sentralen får de bragt på det rene hvilket rom pasienten befinner seg på, og jeg sender dem opp i heisen mens jeg selv løper trappen for å møte dem i riktig etasje og vise dem veien. En av gjestene i baren som tilfeldigvis jobber her får varslet noen i restauranten til å passe baren mens jeg agerer veiviser.

Jeg er kjapt nede i lobbyen igjen, og etter en ti minutters tid eller så så kommer det en ambulanse til.

– Øyh! Hjorthen, nå kommer det en ambulanse til?

– Jøssoball, sier jeg, og går den i møte. Det viser seg å være vakthavende lege som kommer. Denne gangen tar vi trappene begge to, jeg løper foran for å vise vei.

Vel nede i resepsjonen igjen begynner folk å skjønne at det er noe som er galt.

– Hva er det som skjer? Går det bra der oppe? Har Ronnie Le Tekrø tatt en overdose?

– Jeg vet ikke, svarer jeg, men hvis jeg må løpe opp den trappa der en gang til så får de ta med meg også i ambulansen.

Så går det litt tid, og så kommer ambulansepersonalet ned, de går ut i bilen, og så kommer de inn igjen med båren. Den er imidlertid for stor til at de får den inn i heisen, så i tillegg tar de med seg en smart liten portabel rullestol, mens de setter båren igjen nede ved heisen. Klokka er nå rundt en halv time etter skjenkestopp, og det begynner å komme en del folk tilbake til hotellet fra konserter og bytur. Jeg stiller meg opp foran heis og båre og oppfordrer folk til å ta trappen i stedet for heisen, slik at pasienten skal slippe å møte på hauger av feststemte, for ikke å si overstadig berusede, partyfolk, i det han blir fraktet ned.

En oppfordring de fleste tar uten å mukke. Men ikke alle.

– Særriøøøøst, må vi ta trappen helt til fjerde etasje? Er du gal?

– Som du ser er ambulansen her for å hente en mann som har fått et illebefinnende. Jeg tenker dere tar trappa jeg.

– Men særriøøøøøst altså! Kan vi ikke bare stå her og vente da?

Så kommer ambulansepersonalet ned med pasienten i den portable rullestolen. De er rutinerte og flinke, og mens den ene får buksert ham fra stolen og over på båren, så står den andre og holder en dyne foran slik at ingen av gjestene får innsyn.

Noe som ikke forhindrer gjestene på det nærmeste bordet i å kommentere alt som skjer.

– Se der, heisen er for trang til at de får plass til båren. Se der, nå kommer de med ham. Se der, nå står han og holder dynen slik at vi ikke skal se.

Når de har fått mannen på plass på båren og triller ham ut så står jeg i resepsjonen og lager nøkler til dem som syntes det var for galt at de måtte ta trappen helt til fjerde etasje. I det de triller forbi sier en av dem høyt.

– Yay! Nå er heisen ledig!

Hummer og kanari

En vellykket aften?


Creative Commons License photo credit: griff le riff

Klokka er kvart på ett en lørdagsnatt da et par kommer inn døra til lobbyen. Han strener bort til meg, smeller kredittkortet i disken.

– Jeg skal ha et rom, sier han, og jeg har ikke noen annen grunn til å nekte enn at jeg generelt er skeptisk til å slippe inn sånne rett fra byen folk. Jeg tar kortet og begynner å legge inn de nødvendige opplysninger.

– En natt?

– Ja.

– Dere er to stykker ja? Dobbeltrom altså?

– Ja.

Hun står bak ham, litt på siden. De er litt rastløse, utålmodige.

– Har dere avtale med General Motors?

– Javisst. Du jobber der?

– Ja.

– Da skal jeg gi deg GM-prisen. Det blir 1150,- det.

– Greit.

Jeg fortsetter å legge inn det som skal legges inn.

– Få et skikkelig rom da!

– Vi har da bare skikkelige rom, svarer jeg, og irriterer meg inni meg over folk som skal ha firmarabatt selv om det åpenbart er privat formål, samtidig som de krever suite og gullbelagt badekar. Jeg gir dem et helt ordinært rom.

– Det var da fryktelig så lang tid det skulle ta å få seg et rom her da.

– Ja, men nå er det klart. 511, velkommen skal dere være.

Og de går til heisen uten videre dikkedarer.

En snau halvtime senere kommer hun ned igjen. Jeg står i resepsjonen og holder på med noen papirer. Jeg søker blikkontakt med henne siden jeg antar at hun skal spørre meg om ett eller annet, men hun fortsetter bare forbi og går mot døra. I det hun går forbi fanger jeg blikket hennes.

– Jeg vet, sukker hun, og himler med øynene. Jeg vet.

Hummer og kanari

Pleiepasienter på hotell?

hagen

På Fremskrittspartiets landsmøte har Carl I.Hagen foreslått å etablere eldreboliger i hoteller med ledig kapasitet, og hotellkonge Petter Stordalen synes det er en strålende ide.

– Jeg leverer enerom, luksus, full hotellservice, økologisk frokost, vin inkludert og stell 24 timer i døgnet, sier Stordalen til Dagbladet.no

Og Carl I Hagen:

– Vi hører om hoteller med 50-60 prosent kapasitet. Derfor vil jeg tro at det i økonomiske nedgangstider kan være en interessant tanke. Hotellene har jo fasilitetene, dusj og wc på hvert rom, rengjøring, tøyvask og matservering. Jeg ser for meg at man kan slå sammen noen rom til oppholdsstue, sier Frp-veteranen.

stordalenMan kan jo lure på hva herrene Stordalen og Hagen egentlig vet om eldreomsorg og pleiepasienter, tror man at dusj, do, rengjøring, og restaurant er det eneste som trengs? Egentlig er dette forslaget for dumt til å ta alvorlig. Alderspsykiatrisk kompetansesenter ved Sykehuset Innlandet har for ikke så alt for lenge siden gjort en omfattende undersøkelse av sykehjemstilbudet i fire av landets fylker. Her er noe av det de fant:

(…) mer enn en tredel av beboerne har psykotiske symptomer, som vrangforestillinger eller hallusinasjoner.

90 prosent (…) har demens, og 40 prosent har langt fremskreden, alvorlig demens

43 prosent har depresjoner

47 prosent har atferdsforstyrrelser i form av aggresjon

Pleiepersonalet opplever at en firedel av pasientene har symptomer som utgjør en alvorlig eller svært alvorlig belastning i arbeidssituasjonen.

Beboerne bruker i gjennomsnitt 6,5 medikamenter.

70 prosent bruker medisiner mot psykiske symptomer

45 prosent bruker antidepressiva

Nærmere 30 prosent bruker medisiner mot psykose, som kan gi alvorlig bivirkninger.

Jeg eier ingen hoteller, men jeg jobber på ett som vel har et belegg som ligger rett i overkant av 60 prosent for tiden*, så dette kan jo fort bli en aktuell problemstilling for mitt vedkommende. Hvis undersøkelsen til Alderspsykiatrisk Kompetansesenter er dekkende for hva slags belegg vi vil ha på huset i fremtiden så må jeg si jeg er skeptisk. Dette ser jo ut som julebord hele året!

På den annen side, om dette blir virkelighet så bør vel lønnsnivået samordnes med tariffen til pleieassistenter og hjelpepleiere, slik at Petter Stordalen og andre hotelleiere endelig må begynne å betale sine ansatte en nogenlunde anstendig lønn?

I så fall er jeg for!

*Som sagt, dette forslaget er for dumt til å ta seriøst, men et hotell med 60 prosent belegg, slik som det jeg jobber på, har gjerne så godt som fullt hus tre dager i uka, mens det er god plass i helgene. At man har 60 prosent belegg betyr altså ikke at man ikke trenger 40 prosent av rommene sine. Og etter å ha vært på en del hotell de siste par årene må jeg si at et flertall av dem nok trenger ganske kraftig ombyging av sine bad og toaletter skal de bli hensiktsmessige for pleietrengende eldre med rullestol eller rullator.

Hummer og kanari

Som fulle sjømenn

FYI
Bildet har ingenting med posten å gjøre, men er jo utrolig kult da!

Klokka er litt før 03.00 når telefonen ringer, en ganske vanlig lørdagskveld i februar.

– Byens Beste Hotell, du snakker med Hjorth

– Ja, hei det er Bård Vegar Solhjell* her, har du ledige rom i natt?

– Joa, vi har vel plass til en gjest eller to til.

– Har du suite? Eller ikke suite da, men et rom med en sofa, bord, litt god plass. Du skjønner?

– Ja, vi har noen juniorsuiter, jeg tror et par av dem er ledige i natt.

– Hvor mye koster det da?

– Skal du ha juniorsuite i natt må du nok ut med 1450 kroner.

– Er det mulig å få kjøpt noe drikke, en flaske champagne kanskje?

– Nei, beklager. Vi selger ikke alkohol etter klokka 02.00 på lørdager.

– Ikke noe drikke altså?

– Nei, det står vel et par flasker pils i minibaren, men det er det. Det blir dyre pils hvis det er det som er tanken.

– Ja, men jeg tar det. Da kommer vi nedover om et kvarters tid. Skal bare sjekke ut fra Byens Andre først.

Skeptisk var jeg på forhånd, men nå stiger skepsisen til nye tinder. Hvorfor sjekke ut fra Byens Andre midt på natta for å sjekke inn hos oss kvarteret etterpå? Er det bråkmakere som har blitt kastet ut? Jeg lufter min bekymring i forsiktige vendinger.

– Nei, jeg var ikke fornøyd med hva du kunne tilby på dette hotellet. Bare et simpelt rom med en stol og en seng, og når de ikke vil gi meg noe bedre så kan de bare ta og suge seg. Da kommer vi heller til dere.

Greit, samtidig med at jeg har snakket med fyren i telefonen har jeg vært aktiv på nett og funnet ut at fyren som ringer er 20 år gammel, og sannsynligvis ingen trøbbelmaker. Jeg sier at det bare er å komme ned, så skal jeg fikse et rom med sofa der han og et par kompiser kan sitte og prate rolig sammen, om det er det han ønsker. Og det er det. 15 minutter senere er han og to stykker til på plass. Litt, men ikke overstadig, berusede, hyggelige og greie gutter.Fyren jeg snakket med på telefonen er fisker, har vært ute på sjøen en god stund, akkurat kommet på land, og skal ut igjen om bare noen få dager. Han har planer om å være drita full alle disse dagene.

Så de får juniorsuiten sin til 1450 kroner, jeg bekrefter at de dessverre ikke får kjøpt alkohol på denne tiden av døgnet, og bekrefter enda en gang at det finnes et par flasker pils, og et par små flasker med vin i minibaren.

Sånn ca 35 minutter senere sjekker de ut igjen, betaler for rommet, alt som fantes av alkohol i minibaren, og er storfornøyde med både service, pris, rom, og alt er egentlig fantastisk bra. Mye bedre enn Byens Andre hevder de. Nå skal de hjem til en av dem, for der har han sprit. Han bor i en liten bygd som ligger ca halvannen times kjøring unna. Om jeg kan skaffe en taxi?

Selvfølgelig!

Creative Commons License photo credit: l0ckergn0me

*Selvfølgelig var det ikke Bård Vegar Solhjell, men det har etterhvert blitt en tradisjon her på bloggen at omtalte gjester anonymiseres ved hjelp av uskyldige rikspolitikere.

Hummer og kanari

Purk purk sur agurk


Creative Commons License photo credit: C.Bry@nt

Jeg har jobbet som nattevakt på Byens Beste Hotell i seks og et halvt år nå, og selv om det stort sett er stille og rolig, så er det uungåelig at det blir noen episoder innimellom. Vanligvis så håndterer man dem også greit på egen hånd, men så skjer det også en gang i blant at man trenger assistanse. Da er det betryggende å vite at politistasjonen ligger rett oppe i gata.

Men ting har forandret seg de siste årene.

I de første par årene så hendte det et par-tre ganger at jeg på en av rundene fant en gjest liggende i en korridor, sovende, nærmest bevisstløs. Ja, det hendte vel oftere enn et par-tre ganger også, men et par tre ganger var jeg ikke i stand til å få kontakt med personen, og da var det ikke noe annet å gjøre enn å ringe politiet. Vi kan jo ikke ha folk sovende i korridorene, særlig ikke om de ligger og velter seg i sitt eget spy.

Som regel har det i disse tilfellene vært nok at jeg har sagt at jeg nå går ned i resepsjonen for å ringe politiet. Når jeg har gått ned, snakket med politiet, og kommet opp igjen så har gjesten da  plutselig klart å komme seg inn på rommet på magisk vis, til tross for at han for bare fem minutter siden ikke var i stand til å si navnet sitt, eller hvilket rom han bodde på. Magisk!

Men når magien ikke virket så kom faktisk politiet.

En sommer for noen år siden var det to krakilske gjester som lagde krøll i lobbyen. Det ble litt knuffing ut av det, og siden de var to og jeg var en så følte jeg ikke at jeg hadde kontroll på situasjonen. Jeg ringte politiet, men de ville ikke komme. De hadde nemlig ingen patrulje ute, og han som tok telefonen var ikke særlig interessert i å kalle inn bakvakt. Etter at jeg så hadde slitt med dem i enda et par timer så ringte jeg igjen, og da kom de til slutt og hentet dem.

Dette har gjentatt seg flere ganger nå i sommer. En røslig kar truer min tøffe, men ganske spinkle, kollega med å rasere resepsjonen om han ikke får rom, men politiet synes ikke det er grunn god nok til å kalle ut en patrulje. En fyr truer meg med både det ene og det andre, tre netter på rad, om han ikke får rom, mat og røyk. Politiet bryr seg ikke. Til slutt så gidder man ikke en gang ringe, man vet jo hva reaksjonen blir.

Jeg hadde tenkt å skrive denne posten for flere uker siden, men så eksploderte det med lignende saker i media, politiet ble rammet av politi-virus, forbundet deres ble beskyldt for å drive ulovlig og/eller ufin lønnskamp, og det ene med det andre. Så da ble den satt på vent.

For jeg aner ikke om grunnen til at man ikke har annet enn telefonvakt på politistasjonen om nettene i Sunnfjord er at man ikke har råd til å ha en patrulje ute, om man prioriterer pengene feil, eller om man driver en eller annen form for markering.

Sant og si så blåser jeg i det. Alt jeg trenger å vite er at politiet er der når jeg trenger dem, men det kan jeg ikke stole på lenger. Jobben har plutselig blitt langt mer utrygg.

Og nå er julebordssesongen i full gang allerede.

%d bloggers like this: