web analytics

Tag Archives: Hotell

Hummer og kanari

Klatremus i knipe

Klokka er sånn ca 01.00 da kveldens siste ankomst kommer inn døren og bort til resepsjonen for å sjekke inn. Hun oppgir navnet sitt, og hun står ganske riktig på ankomstlista. Vi veksler noen ord:

– Det er vel sånn at den som kommer sist får det største rommet?

– Nja, hadde det enda vært så vel. Det er nok heller sånn at siden du kommer sist så får du velge om du vil sove inne eller ute.

Denne kommentaren er selvfølgelig bortkastet på alle som ikke vet at vi har noen rom ute på bryggekanten, men heng med. det blir verre. Jeg henter opp reservasjonen og ser at hun er en del av en stor delegasjon fra Riksteateret som er her i byen for å spille teater for Høljebarna. Noe som gjør at jeg kommer litt i stuss.

– Du er fra Riksteateret?

– Javisst.

– Den er grei, jeg ble bare litt forvirret et øyeblikk. Er det i morgen dere skal spille kanskje?

– Nei, vi spilte faktisk i dag.

– Dere gjorde det ja? Da håper jeg det ikke var du som skulle være Klatremus!

– Eh-he-he (Flau latter) Det er ingen Klatremus i Kardemomme by altså.

Og det vet jeg jo egentlig.

Jeg prøver å ro meg i land med noe pjatt om at det i det minste er Egner da, men til liten nytte tror jeg. Jammen godt jeg har kjæreste, for ellers hadde jeg ligget dårlig an med henhold til å skaffe meg en ny. Alt jeg har er jo kvikke kommentarer, men nå her jeg visst ikke det heller lenger. Skitt.

Hummer og kanari

– Grmpfh!

Klokka er et eller annet sted mellom halv fem og fem om morgenen. Jeg holder på å gjøre i stand frokosten, og befinner meg i restauranten da jeg synes jeg hører noen rope ute i resepsjonen.

ØYH!!!

Jeg går ut for å se hva som er på ferde, men kan ikke se noen.

ØYH!!! HALLO?!?!

Det roper igjen, men jeg kan fortsatt ikke se noen. Jeg går lenger ut i resepsjonen, kikker mot heisen, inn mot toalettene. Ingen å se. Det roper igjen.

ØYH!!!

Det høres ut som om lyden kommer fra der hvor man går inn til trappa opp til etasjene, og når det roper enda en gang klarer jeg å lokalisere lyden mer eksakt. Bak fryseboksen med is fra Hennig Olsen ser jeg et hode stikke opp, med en sint mustasje og håret til alle kanter. Når han ser at jeg har sett ham så retter han seg opp, og det viser seg at han er i bar overkropp.

– Jeg har låst meg ute fra rommet, sier han.

– Ja, det er sånt som skjer det. Jeg skal låse deg inn igjen jeg, svarer jeg.

Og når jeg svinger rundt hjørnet ved fryseboksen ser jeg at den lille spirrevippen har bar underkropp også. Jeg sørger for å gå foran ham opp trappen.

– Det var som faen at det ikke var mulig å finne seg et håndkle der opp i gangen.

– Du mener vi burde ha håndklær hengende ute med jevne mellomrom i tilfelle noen tar feil dør når de skal i dusjen?

– Ja, satan, det må da være mulig å finne seg et ekstra håndkle hvis man trenger det!

– Du sier noe, det skal jeg ta med meg videre til neste personalmøte.

– Grmpfh!

Bay to Breakers 2005.
Creative Commons License photo credit: _e.t

Hummer og kanari

Å møte mennesker

rest / descansoDet er fortsatt tidlig kveld, og jeg har ikke vært så lenge på jobb når døra går opp og en godt voksen kar kommer inn i lobbyen. Jeg ser på blikket hans, det ustø ganglaget, og jeg tenker med meg selv at nå er det på’an igjen.

Han ser ikke meg der jeg sitter i hjørnet mitt bak resepsjonen, så i stedet setter han kursen mot noen høye herrer fra Aker som sitter rundt et av bordene i lobbyen. Han babler noe usammenhengende om at han trenger hjelp. En taxi. Herrene sier at han må spørre i resepsjonen, men jeg er allerede på beina og borte hos fyren for å hindre ham i å plage gjestene våre ytterligere.

Vi har et lite knippe med såkalte “fraggler” her i byen. Løse fugler, alkoholikere. Folk som med jevne mellomrom er i konflikt med loven, og som av og til selvfølgelig slenger innom oss på Byens Beste Hotell for å holde oss på tå hev. Dette er gjester vi verken trenger, eller ønsker oss.

Noen av dem kan være ganske ubehagelige å forholde seg til. En av mine kolleger utbrøt for litt siden, etter at en av de mest beryktede hadde vært innom en tur, at hun skulle ønske han bare kunne falle om og dø. Det var ingen som kom til å savne ham uansett mente hun, alt han gjorde var å lage bråk og spre uhygge i byen. Og hun er ikke den eneste som har gitt uttrykk for lignende tanker.

Akkurat når hun sa det kom jeg til å tenke på den natta han kom innom mens jeg var på jobb, og vi hadde en samtale som etterhvert kom inn på Quisling og Kong Harald. En samtale som jeg, på tross av fyrens litt forkvaklede ideer, faktisk syntes var litt interessant. Så jeg kunne ikke akkurat stemme i med at jeg ønsket livet av ham. Ikke sånn å forstå at jeg jubler av glede når jeg ser ham, men vi har stort sett en god tone, og selv om han kan være en pest og en plage, så har også denne karen flere sider.

Men jeg skal ikke gjøre meg bedre enn andre, det hender nok at jeg også tenker mitt. Blir provosert. Holder på å sprekke. Får lyst til å banke folk i asfalten, lukke dem inne bak lås og slå på livstid, hive dem på sjøen og se på at de drukner. Jeg prøver riktignok å holde meg i skinnet, og prøver å behandle alle mennesker som måtte dumpe innom på en menneskelig og respektfull måte.

Men noen ganger holder det hardt.

Mine reaksjoner er naturligvis påvirket av tidligere opplevelser i jobben. Bevisst og ubevisst blir den besøkende plassert i en eller annen bås. Kommer det en fyr inn sent på kvelden eller på natta, uten bagasje, og uten å ha forhåndsbestilt rom, så ringer varselbjellene, og man blir ekstra påpasselig med forhåndsbetaling etc. Utseende, klær, oppførsel, hva som blir sagt, hvordan det blir sagt. Man danner seg et bilde, som igjen er med på å bestemme hvordan man forholder seg til dette mennesket som står foran en. Enten man vil eller ikke.

Så jeg har en viss forståelse for at ambulansesjåfør Erik Schjenken og hans kollega gjør en feilvurdering i Sofienbergparken når de umiddelbart tenker ting som “aggressiv” og “rus” når de først møter Ali Farah. Jeg leser jevnlig om hvordan Tom Reynolds har det som ambulansesjåfør i London, og tror jeg har en viss forståelse av hvilke utfordringer Schjenken og hans kolleger møter daglig på jobb. Jeg forstår at situasjonen i Sofienbergparken må ha vært vanskelig.

Og Schjenkens historie i fredagens A-magasin er sterk lesning.

Sofienbergparken-chill
Sofienbergparken, her i vinterdrakt.


Når mediestormen rundt denne hendelsen raste som verst tenkte jeg at fokuset på rasisme var et villspor. At dette handlet mer om den, ofte ubevisste, forakten mange av oss gjerne har latent i oss. En forakt for dem som er under oss på rangstigen. Narkomane, alkoholikere, psykisk syke. De som ikke klarer å ta seg sammen. De som er annerledes. Jeg tenkte at hudfargen nok var en del av vurderingen som ble gjort av ambulansepersonalet, men neppe den viktigste.

Og det er helt naturlig at denne forakten, eller kan vi kalle det for den ubevisste silingen av pasientene i verdige og uverdige trengende, sniker seg inn i hodet på folk som har sitt daglige virke med å bistå narkomane, alkoholikere og aggressive pasienter. Nettopp derfor er det viktig at ambulansetjenesten, i alle ledd, har et stort og vedvarende fokus på å motvirke holdninger som kan medføre at noen pasienter ikke får den hjelp de trenger og har krav på. At de ikke blir behandlet på en verdig måte.

Helsetilsynet i Oslo var forsåvidt inne på dette i etterkant av dramaet i parken. I en rapport ble det påpekt at den harde hverdagen til ambulansepersonell kan gi grunnlag for at det utvikles usunne holdninger og en usunn «subkultur» i forhold til enkelte grupper. At den harde hverdagen kan bidra til å fremme diskriminerende holdninger.

Jeg mente den gangen at det var her fokuset burde ligge, ikke på en rasisme som kanskje, kanskje ikke, fantes, og uansett ville være utrolig vanskelig å bevise såfremt ambulansepersonellet ikke hadde en lang rekke med episoder bak seg der de lot være å kjøre fargede til sykehus. Og i alt rasismesnakket var det ikke plass til noe fokus på de mer generelle holdningene i ambulansetjenesten i Oslo.

Og nå som Schjenken har stått frem i media så kan vi nok tro ham på at rasismesporet var et villspor, selv om de som nå kritiserer mediene vel bør huske at den andre mannen i dette dramaet jo hadde en fortid i Boot Boys. Det ville garantert vært feil av mediene om de ikke fulgte rasismesporet et langt stykke på vei også.

Det har selvfølgelig vært en tøff tid for Schjenken, jeg har stor forståelse for at det har vært tungt å være vitne til alt oppstyret, følge med på at nær sagt alt som kan krype og gå har en mening om saken, å bli stemplet som rasist av alt fra bloggere, via egen arbeidsgiver, til både tidligere og nåværende statsråder. Uten å få muligheten til å fortelle sin versjon. Uten å kunne forsvare seg. Det må ha vært et helvete.

Og det hjelper ikke akkurat at personalbehandlingen hos arbeidsgiver ikke er den aller beste. Han får ikke lenger jobbe med pasientrettet virksomhet, i praksis er det et yrkesforbud, og dette får han vite via en pressemelding på nettet. Dette er såvisst uverdig behandling av mennesker.

Det som er synd er at nå som rasismeanklagene vel blir lagt døde, så er alt fokuset flyttet over på medienes “utilgivelige hardkjør”, og hvor urettferdig behandlet Schjenken har blitt. Plutselig er Ali Farah og “hans konkubine”, som en deltager i debatten her kalte Kohinoor Nordberg, fritt vilt for hissige nettdebattanter. Fokuset på hva slags holdninger man har i ambulansetjenesten er fortsatt stort sett fraværende.

Riktignok avfeier Schjenken påstander om dårlige holdninger i sin kronikk i Aftenposten i april, han har aldri sett rasisme, diskriminering, eller forskjellsbehandling på grunn av rus eller bakgrunn. Men når man husker hva som ble sagt mellom ambulansen og AMK i etterkant av avgjørelsen om la Ali Farah komme seg til legevakten på annet vis, så er det vanskelig å tro på ham i dette.

«Han har fått seg et slag over nesa og ligger nede og ynker seg og alt mulig sånn. Fullt av masse folk rundt – ikke sant – masse hippier og det ene med det andre…»

«Også bare reiser han seg opp når vi tar tak i og hjelper han i armene, og så bare plutselig drar’n fram snurrebassen og bare pisser over beina på meg, og bortover bilen våres».

«Han skal ikke vi ha i bilen. Når han miger meg på beina, der går grensa, uansett hvor hardt slag og tenna hans har gått».

«Men det er greit, han var kaldsvett og bleik, og om han har slått bakhue når han har gått i bakken, og han har hatt cerebralt… det, han kaldsvetta og lå der og ynka seg og alt mulig sånn, og plutselig reiste han seg opp og pissa på oss da, men politiet var også inneforstått med at det var et ordensproblem, at vi vil ikke ha han i bilen når han pisser på meg på gjørs».

Hendelsen i Sofienbergparken fikk Ullevål Sykehus til å hente inn et ekstert firma til å granske seg. Konklusjonen var at uakseptable og uforsvarlige hendelser i ambulansetjenesten hører til det absolutte unntak, men de kom også frem til at sykehuset mangler et etisk regelverk, felles standarder for gode verdier, tilfredsstillende kanaler for å varsle om kolleger som utøver uakseptabel adferd. Helt spesielt nevnes det at det er et dårlig samarbeid mellom AMK og ambulansetjenesten, og at den daglige dialogen er preget av ukultur.

Så la oss ikke miste fokus helt her da. At en feil ble gjort er udiskutabelt, og de som gjorde den har fått betale for det. Feilen skyldtes ikke rasisme, men det blir for enkelt å avfeie den som en ren medisinsk feilvurdering også. Mitt tips vil være at feiltolkningen av situasjonen der Farah urinerer på Schjenkens partner, og på ambulansen, er et utslag av at man har hatt for lite fokus på etisk standard, og på å motvirke dårlige holdninger og ukultur. Således så blir Erik Schjenken en litt tilfeldig og uheldig representant, og ikke minst syndebukk, for sykehusledelsens unnlatelsessynder, selv om han kanskje ikke ser det sånn selv?

10 000 oppdrag uten anmerkninger bør være verdt noe, og muligens bør Schjenken nå få slippe til på jobb igjen, mens ledelsen tar seg en pause på ubestemt tid?

man and his bottle


Før fyren har rukket å snu seg mot resepsjonen er jeg borte hos ham og spør om jeg kan hjelpe ham med noe. Han snur seg mot meg, og griper hardt rundt overarmen min. Han vil ikke slippe igjen. Du må hjelpe meg, sier han.

Han lukter ikke alkohol, men virker ganske uttafor. Forvirret. Han vil ikke slippe armen min.

Du må hjelpe meg å få tak i en Taxi, sier han. Broren min er død!

Creative Commons License photo credit: Janrito Karamazov
Creative Commons License photo credit: slurv
Creative Commons License photo credit: RebelBlueAngel

Hummer og kanari

No jacket required

Leather Jacket
Creative Commons License photo credit: Bill Gracey

Sorry mister, men om du verken har kontanter eller kredittkort hjelper det nok ikke at du tilbyr jakka som pant for rommet.

Så kul var den da tross alt ikke…

Hummer og kanari

Kniven, i lommen, i lobbyen

Cherry red foul play
Creative Commons License photo credit: fd

– Jeg skal faen meg saksøke Førde Taxi.

– Sier du det ja.

– Ja, Florø Taxi også.

– Jaha?

– Ja, jeg bestilte taxi til Hjørnevikbua klokka halv elleve, men den kom jo aldri.

– Så nå skal du saksøke dem?

– Ja jeg skulle jo vært utenfor Ricks klokka halv to. Jobbe. Jeg taper jo tusenvis av kroner. Mandag kontakter jeg advokaten min i Bergen. De skal få svi!

– Både Førde og Florø Taxi?

– Ja, og de jævlene som robbet meg i går natt. De skal også få svi. Se her hva de gjorde med meg.

Fyren trekker opp buksebeinet. Han har skrubsår på kneet, og et sår midt på låret. Verken plaster eller bandasje.

– Se her kjørte de kniven i meg!

– Au da!

– Det var fire stykker. To som holdt meg nede og to som slo, men jeg skal ta dem. Foreldrene deres har fått dem vekk fra byen, men hva hjelper det når jeg vet hvem det er. Jeg kan vente.

– Vekk fra byen ja?

– Ja, til Stavanger, men det hjelper ikke det vet du. Jeg sa det til foreldrene jeg. Jeg gir dere elleve dager. Innen da skal jeg ha 50 000 kroner, ellers så saksøker jeg dem. Ja,jeg gir dem en sjanse, 22 år gammel vet du, får han dette på rullebladet så er livet hans ødelagt. Så hvis jeg får 50 000 så er det greit. Elleve dager gir jeg dem. Mandag klokka elleve sitter jeg hos advokaten, og har jeg ikke hørt noe til da så blir det sak!

– Så da blir det sak mot Førde Taxi, Florø Taxi, og dem som robbet deg?

– Ja, også Bon Apetit!

– Bon Apetitt også?

– Ja, når dette skjedde så hadde jeg på meg en sånn pengeklype, og der har jeg alltid 100 dollar. 100 pund, og seks strøkne femhundrelapper. Det er sånt jeg trenger i jobben min, i tilfelle jeg plutselig må utenlands. Også hadde jeg visakort og et skilt som viser at jeg her lov til å jobbe som dørvakt på alle utestedene i Bergen. Men når jeg våknet i fyllearresten i dag tidlig så ba jeg politiet om å hente tingen mine, og da var både skiltet og pengeklypa borte.

– Jaha?

– Så spurte jeg hvor det var, og da sa de at de som jobber på Bon Apetit hadde funnet det, og at jeg kunne hente det der nede. Men når jeg kom ned så var det ingenting der. Du vet 20 år gamle jenter. De har tatt det vet du. Garantert. Men jeg skal saksøke dem jeg. Jeg tar dem til Høyesterett!

– Bon Apetit?

– Ja, og taxisentralen!

– Både i Førde og i Florø.

– Ja, jeg kontakter advokaten på mandag. Og Bergen Kommune betaler!

– Jøss?

– Ja, jeg har bipolar lidelse, så jeg har fri rettshjelp. Jeg kan bare si til advokaten hvem han skal saksøke, og så må kommunen betale. Og det blir ikke billig!

– Nei advokater er ikke billig, det er sikkert og visst.

– 1600 kroner timen!

– Det er såpass ja, og dette betaler kommunen fordi du har bipolar lidelse.

– Javisst! Manisk-depressiv. Jeg har lov til å gå med skjult våpen også.

– Jasså?

– Ja, og om jeg skulle være så “uheldig” at jeg kom til å drepe noen, så kan de ikke straffe meg.

– På grunn av lidelsen din?

– Ja, fordi jeg er manisk-depressiv. Se her er kniven min.

%d bloggers like this: