web analytics

Tag Archives: Hotell

Hummer og kanari

Ååå, luftveiene mine!

Klokken 01.30, lobbyen på Byens Beste Hotell. Inn gjennom døra kommer en gammel kjenning, tidligere omtalt her på bloggen som Jørgen Høne, ganglaget avslører at det foreligger en viss grad av beruselse:

– Kan du ringe etter en ambulanse til meg? Si at de må komme med en gang!

– Ambulanse? Hva gjelder det?

– Jeg er syk!

– De vil nok ha litt mer spesifikke opplysninger enn som så før de sender ut ambulansen tenker jeg, hva heter du for noe?

– Jørgen Høne

– Og hva skal jeg si er i veien med deg?

– Si at jeg har problemer med luftveiene!

– Jeg tror nok ikke at de sender ut ambulansen for å hente en fyr som er oppegående, men har problemer med luftveiene. Stikk opp på legevakta i stedet du.

– Jeg har akkurat vært der.

– Og?!?

– ?!?!?

– Hvis de ikke ville hjelpe deg på legevakta så er det ihvertfall ingen vits i å ringe etter ambulanse.

– Kan jeg sette meg ned her litt?

– Du kan nok ikke det dessverre.

– Kan du ringe ambulanse da?

– Ambulansen kjører ikke ut for å hente deg uten at du faktisk trenger det, det er ikke sånn det fungerer vet du.

– Politiet da?

– Politiet?

– Kan du ringe politiet?

– Politistasjonen ligger tre hus oppe i gata, stikk bort og ring på døren hvis du vil snakke med dem.

– Men de vil ikke snakke med meg!

– Hvis de ikke vil snakke med deg når du kommer på døra, så gidder de vel neppe sende ut en bil for å komme og hente deg heller vel?

– Unnskyld meg da!

– Alt i orden.

Hummer og kanari

Kunsten å juge på seg større kompetanse enn man egentlig har, og litt om mandellyr da.

Tammy Wynette 6488
Creative Commons License photo credit: Nesster

Høysesongen for skilsmisser kommer vel ikke før fellesferien er unnagjort, og man skjønner at man må gå løs på hverdagen igjen mer sliten enn noensinne, litt sånn ut i august en gang. I et desperat forsøk på å redde det som måtte gjenstå av livet kaster man partneren på hue og ræva ut av livet sitt, og for sent innser man kanskje at man da plutselig ikke har noen andre å skylde på for at livet er pøkk enn seg selv.

Jojo, man har jo altids en ulykkelig barndom, ubrukelige foreldre, urimelige søsken, en sjef som ikke skjønner at det er du som driver hele bedriften alene, politikerene, og ikke minst alle svartingene som har flytta inn i nabolaget i det siste. Men det blir liksom ikke det samme som å ha en partner å dele sorgene med? Hvis du da ikke betaler en polakk noen kroner for å sitte parat til å løpe og hente en ny boksøl hver gang det er tomt da.

Uansett så er det viktig å huske på at enhver skilsmisse begynner med et heidundrende vakkert og vellykket bryllup.

Melissa & Eleanor's Wedding (June 21, 2008)Undertegnede er jo i hotellbransjen, og får dermed lov til å bevitne en del slike første famlende steg mot skilsmissen på avstand. Fra slåsskamper og blodige skjortebryst til brunstige hyl som høres helt over til Kolkaia. Ingenting er som et skikkelig bryllup der man blåser av 200 000 kroner og vel så det, for å markere at et liv i frihet og fordragelighet er forbi.

Og skal det være bryllup så skal det selvfølgelig serveres nattmat.

Vanligvis så går det gjerne i fiskesuppe her i distriktet, eventuelt en betasuppe, og det er jo kjedelige greier, men her forleden hadde vi et bryllup der det var ønske om en egen suppe. Ja, man hadde til og med en oppskrift!

Jeg hadde sett oppskriften ligge på kjøkkenet tidligere i uka, og må innrømme at jeg stilte meg litt tvilende til hvor god den egentlig kunne være. Den forekom meg å være en litt oppgradert utgave av den klassiske retten der man kokte en suppe bestående av tre liter vann og en rusten spiker.

Nå er det jo ingen kunst å koke god suppe på en spiker, bare man har noe å jevne den ut med, og folka på kjøkkenet er flinke som få, så hun som var på jobb hadde tatt sleiva i egen hånd og slengt litt av hvert opp i gryta. Når jeg kom på jobb bød hun meg på en smakebit.

– Er det den suppa som det har ligget oppskrift til på kjøkkenet hele uka eller?

– Ja, men jeg har piffet den opp litt altså.

– Det håper jeg da virkelig, for den så da ganske tynn og rar ut den oppskriften?

– Ja, ikke sant? Det er jo begrenset hvor mye vi kan forandre den når hun som har gitt oss oppskriften er i bryllupet da, men hun skulle bare visst hva vi har hivd oppi den gryta!

IMG_0095
Creative Commons License photo credit: lilundich

Så jeg fikk en tallerken, og suppa var god den. Litt senere på kvelden overhørte jeg imidlertid kokken fortelle til en annen person at hun hadde gjort noen grep med suppa, og for å legge litt vekt bak argumentene om at det var nødvendig så brukte hun meg som sannhetsvitne:

– Ja, Hjorthen sa det han også, at den oppskriften så tynn og rar ut, og han vet virkelig hva han snakker om altså, han har egen matblogg og greier!

Dette syntes jeg var ustyrtelig morsomt, for er det et emne der tittelen på denne bloggen virkelig passer så er det når jeg leker Hjorthens kokebok. Jeg er atskillig flinkere til å spise mat enn å lage den, og dessuten så må det vel innrømmes at det er ganske langt mellom matpostene her. Nå er det f.eks over et halvt år siden sist. Men jeg er jo ikke den som takker nei til å sole seg i glansen, så hvis noen påstår at jeg har skikkelig greie på matlaging så er det ikke sånn at jeg går til anstrengelser for å få rettet opp inntrykket.

Ja, så morsomt syntes jeg dette var, at jeg spurte Flopsy, antagelig opptil flere ganger, hvordan det var å være kjæreste med den berømte matbloggeren Hjorthen, en som virkelig vet hva han snakker om.

Etter at hun påpekte ganske klart og tydelig at hun nok kunne ønske seg at det berømte matbloggergeniet lagde middag litt oftere så sluttet jeg med det.

Men kom ikke her og si at jeg ikke kan ta et hint altså, bare noen uker senere flesket jeg til med en ny kreativ oppskrift, og siden det er så lenge siden sist så skal jeg dele den med dere her og nå.

POLLOCK???
Creative Commons License photo credit: steelheadwill

Lyren er en undervurdert fisk. Lenge har den lidd under den ublide skjebnen at den ikke er en torsk, og dermed havnet i bunnen av trålen og endt opp som fiskekake eller fiskebolle, men nå kan det virke som om lyren er på vei opp til overflaten. Selv har jeg et veldig godt forhold til lyren siden den eneste gangen jeg har fisket og fått noe som helst av en viss størrelse så var det en lyr. Den veide ca 3.5 kg. Riktignok kan visst lyren bli opp til 10 kg tung, men det er ifølge wikipedia og ikke til å stole på. Ifølge mine opplysninger er det bare ytterst sjelden at man drar lyr som er så store som min på 3.5 kg, om det skulle skje så er den uansett på ingen måte like pen som den jeg dro.

Sannsynligvis har det aldri blitt dradd penere lyr opp av vannet langs norskekysten i hvert fall. Lyren har ikke skjegg, men jeg er villig til å sverge på at den jeg dro opp av havet hadde tredagers skjegg, i tillegg til en ytterst velformet analåpning under den fremre halvdelen av den første ryggfinnen. Selv insisterte lyren på å bli kalt for en havslaks, men jeg ga den umiddelbart bare navnet Jan Thomas.

Uansett, du trenger filet av lyr til denne retten, og kan du ikke fiske den selv så burde det ikke være noen vanskelig oppgave å finne dette i en relativt velassortert fiskedisk. Et par hundre gram pr.pers er plenty nok.

I tillegg til lyren trenger du skivede mandler, et egg, salt og pepper, asparges, sjalottløk, hvitvin og sitron. Ja, også smør da.

Først så rister du mandelskivene, og da mener jeg ikke at du skal riste dem i posen, du skal åpne posen og slenge mandelskivene i en tørr stekepanne. Sett den på plata, og skru på varmen. Så kan du riste litt.

Mens de rister så rekker du akkurat å piske et egg i en dyp tallerken, dyppe lyrfiletene opp i egget, og strø så på salt og pepper på fisken. Så kan du slenge fisken opp blant mandlene slik at det fester seg flest mulig mandler på fisken. Deretter er det rett opp i en ildfast form og rett inn i ovnen som du har vært forutseende nok til å forvarme til 150 grader. 8-9 minutter burde være tilstrekkelig baketid for fisken.

Tilbehør, eller garnityr som vi sier vi som har greie på dette og til og med har egen matblogg, er selvfølgelig viktig. Asparges er alltid en hit. Kutt av et par centimeter i bunnen av hver asparges og kast disse i matavfallet. Du resirkulerer vel? Ha vann i en gryte, sett på og kok opp. Når det koker så løfter du opp aspargesene og viser dem gryta med det kokende vannet. Det burde være nok, men hvis du er litt usikker så kan du så vidt dyppe dem i gryta. Det amerikanske justisdepartementet har slått fast at dette er akseptabel behandling av asparges som ikke bærer uniform, og er det godt nok for USA så er det godt nok for deg også din skinnhellige PK-jævel. Dypp dem i gryta. Gjør det. La dem vri seg i smerte. Du vet de har noe å skjule!

Men få dem opp av gryta igjen så fort som svint, vi vil da ikke ha Amnesty på nakken, vil vi vel? Vi prøver jo bare å lage oss et anstendig måltid mat.

Så da har du fisk, du har asparges, nå trenger du bare en saus. Den fikser vi slik:

Hakk opp noen sjallotløker, 150 gram eller så, og fres dem i pannen. Hell over en halvliter med hvitvin. På et par unntak nær så er all hvitvin udrikkelig, så her er det ingen grunn til å være gnien. Ei heller er det noen grunn til å helle like deler vin i kokken som i maten. Dette gjelder kun rødvin og sprit. Har du ikke hvitvin så går det fint å bytte den ut med en boks sider.

La det koke til det er redusert med tre fjerdedeler eller der omkring, og så hiver du på et par hundre gram med smør. Pisk det inn, sil sausen, og smak til med salt, pepper og noen dråper sitron. Merk at sausen helst ikke skal koke etter at smøret har kommet til.

Dermed er det bare å dandere i vei. Mandellyr, asparges, gjerne litt andre grønnsaker etter hva du nå måtte ha for hånden, ruccula brukte jeg. Ingen kommer heller til å slakte deg om du serverer nypotet til denne fisken. Hell saus over, og viola, det er servert.

Som dere ser så er det flere ting somskjer på en gang i denne oppskriften, utfordringen er å få alt til å være ferdig omtrent på samme tid, forberedelser er altså en fordel. Har du alt kuttet og klart, og vann på oppkok når du begynner med fisken, så burde dette gå ganske greit. Du fikser det. Legg en plan, gjennomfør det, spis, nam nam.

Selv lyktes jeg relativt bra med den biten, men uerfaren som jeg er med fisk så saltet jeg den alt for lite. Jeg nevner det bare slik at dere kan skape deres egne feil, og ikke hele tiden gjenta mine. Salt og pepper i rikelige mengder.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg var så voldsomt begeistret for de ristede mandlene på fisken heller forresten, men Flopsy syntes det var svært så vellykket. Det er nok en fordel å like disse mandlene hvis man på død og liv skal lage mat med dem.

Og neste gang skal vi snakke om breiflabb!

Hummer og kanari

Ser jeg deg på byen så dreper jeg deg

Street Fight
Creative Commons License photo credit: Lee Templar Photos

Jeg har sagt det mange ganger at en vakker dag så kommer jeg til å klikke på en eller annen kranglevoren gjest med litt for mye innabords, og tørke ham oppetter veggen. Jeg har vel ikke egentlig ment det, for jeg pleier ikke å være så veldig bråsint av meg, det har mer vært en måte å fortelle at noen folk har en egen evne til å gjøre f.eks nattevakter irritert langt over det som er helsemessig tilrådelig.

Men nå sitter jeg her og er litt svett og skjelven etter å ha klikka på en gjest og tørka ham oppetter veggen.

Vi opprettholder tradisjonen med å anonymisere de vi omtaler ved å gi dem navn etter politikere tenker jeg, og dagens subjekt tror jeg rett og slett vi kaller for Per Sandberg jeg. Så hvis du har litt tungt for det: Denne posten handler altså ikke om Per Sandberg, vi bare låner navnet hans en liten stund.

Det er natt til søndag, ca halv ett, da Per Sandberg kommer inn i lobbyen. Han ser fragglete ut, med plasterlapp på nesa, og noen nesten ferdiggrodde skrubbsår på haka. Jeg vet godt hvem han er, han har bodd her før, og hvis jeg ikke husker helt feil så stakk han den gangen av fra en forholdsvis stor bar/minibarregning. Ihvertfall husker jeg at han etter den visitten føk sporenstreks opp på den lista vi har hengende med navn på folk som ikke får lov til å bo her av forskjellige grunner.

Så det kommer selvfølgelig ikke på tale å gi ham noe rom.

Men så er det jo sånn da, at det er mye lettere å si at vi ikke har noe ledig rom, enn at vi ikke har noe ledig rom til akkurat DEG. Det er dumt og feigt av oss, men vi gjør det alle sammen her tror jeg. For min egen del kan jeg bare unnskylde meg med at jeg som regel er alene på nettene, og helst ikke vil ha noe bråk med uberegnelige folk.

Jaja, noen har man da sagt klart i fra til.

Uansett, Per Sandberg vil selvfølgelig ha et rom, jeg sier at vi ikke har noe ledig.

– Har dem noe ledig på det andre hotellet da?

– Det er vanskelig for meg å vite.

– Kan du ikke ringe  opp og høre?

Og joda, det kan jeg, selv om jeg føler meg litt ukollegial når jeg på denne måten bare skyver problemet over på Byens Andre Hotell. Jeg ringer opp, og joda, der har de ledige rom. 

Hadde ikke Per Sandberg stått og overhørt samtalen så hadde jeg advart min kollega der oppe i gata, men det får jeg ikke gjort. Så jeg forteller ham at de hadde ledige rom, og da vil Per Sandberg ha drosje.

– For æ orker faen ikkje å gå opp dit nå

Nåvel, drosje bestilles, og det tar ti minutter får jeg beskjed om. Den tiden synes Sandberg det er greit å ikke kaste bort på uvesentligheter, så han bestiller en whisky.

– Gjør den til en dobbel.

Jeg fyller opp de lovpålagte 4cl og setter glasset på disken.

– Æ tar to stykker.

– Det har jeg ikke lov tilå gi deg, du kan bare få et glass av gangen.

– Faen, kæm e det som lager disse hælvetes dustereglene?

– Nei, det er vel politikerene det.

– Hælvete, men han Gerhardsen har jo vært dau i mange år!

– Jojo, men det kommer stadig nye til ser du.

– Jævla dustemikler. Den hælvetes røykeloven. Røyk kan du kjøpe, men du får fan ikkje lov å røyke han.

– Du kan jo røyke ute da?

– Men det er jo lov å kjøpe røyken. Det skulle fan ikkje vært lov det heller da. Vi kunne røyka torv. I gamle dager fyrte vi med torv i ovnen vet du.

– Sier du det ja?

– Ja visst faen! Kan æ få en pils ved siden av whiskyen da, går det an?

Jeg gir ham en pils, og han går og setter seg ved et av bordene i lobbybaren for å vente på drosjen. Der sitter han og stønner og prater litt med seg selv, mens jeg gjør meg travel bak resepsjonen. 

Etter sånn ca 10 min går jeg frem for å se ut døra om drosja har kommet – det har den, og der ser jeg at Per Sandberg har lagt seg strak ut på en sofa. Når han ser meg så spretter han opp igjen.

– Æ skal nå fan ikkje sove der.

– Nå har drosja di kommet der ute.

– Men æ ska  nå gå og legge meg på rommet!

– Men du har ikke noe rom her vet du, du får høre på Byens Andre Hotell.

Og ut til drosja forsvinner han.

Men plutselig er han tilbake igjen, og kjefter og bærer seg uten at jeg helt klarer å få tak i hva han kjefter for. Jeg tror først at han ikke har fått være med drosja, men så virker det som om han er sur for at han ikke har fått rom på Byens Andre Hotell allikevel. Jeg er neimen ikke sikker på hva som egentlig er greia, for det har gått så liten tid at det virker usannsynlig at han skal ha rukket å kjøre drosje opp dit, betale drosja, for så å gå inn på hotellet, ikke få rom, og så komme ned til meg igjen for å kjefte.

– Men jeg snakket jo akkurat med dem, og da sa de at de hadde ledig?

Sier jeg, fortsatt med litt dårlig samvittighet for å dytte problemet over på andre.

– Ta å ring dæm igjen!

Så jeg ringer opp for å høre om han har vært der, om de ikke vil ha ham inn, eller hva som nå egentlig har skjedd. Om det har skjedd noe, og denne gangen advare dem om at de kanskje ikke bør ta ham inn. Men nattevakten snakker ikke verdens beste norsk viser det seg, så jeg er ikke sikker på om han får med seg hva jeg spør om, og jeg sliter litt med å få med meg hva han svarer også. Bortsett fra konklusjonen: Nå har de ingen ledige rom.

Jeg formidler beskjeden videre.

– Faen, æ har et viktig møte i morra, du har vel et kott æ kan sove på?!?

– Beklager.

– Ta å ring ut til Motellet da, se om de har noka ledig.

Og jeg ringer, og det har de ikke. Jeg formidler nok en gang beskjeden videre.

– Æ tror’kkje noka på dem.

– Nei jeg vet ikke jeg…

– Ring etter ei drosje!

Og det gjør jeg, og mens jeg snakker i telefonen forsvinner Per Sandberg, og for meg ser det ut som om han forsvinner inn i trappeoppgangen. Jeg gjør meg ferdig med drosjene og går frem for å se etter hvor han ble av. Jeg ser ham ikke noe sted, men jeg hører en mistenkelig sildring. Jeg håper at det har begynt å regne skikkelig, men det aner meg jo at her er det nok noe annet som er på ferde. Jeg forter meg rundt hjørnet til trappeoppgangen, og ganske riktig.

Der står Per Sandberg med pikken ute og pisser i trappa opp til andre.

Og da er det det klikker for Unge Hjorth.

– Nå er det faen meg nok, sier jeg, og går mot ham. Jeg vurderer et lite sekund om jeg bare skal kline til ham, men tar meg i det. I stedet så griper jeg tak i strupen på ham og dytter ham opp etter metalldøra til nødutgangen i trappa. Med et høyt dunk slår han hodet ganske hardt i døra må jeg innrømme, uten at det plager meg nevneverdig. Jeg røsker i ham og prøver å dra ham mot inngangsdøra i lobbyen, men han kaster seg ned på gulvet mens han holder et godt tak i jakkeermet mitt.

– Nå skal du komme deg ut herfra, sier jeg.

– Ja, æ skal gå, men æ skal gå selv!

– Ut!

– Ja, men slipp meg da, så skal æ gå selv!

På dette tidspunktet har jeg forlengst sluppet ham, han ligger på gulvet, jeg står over ham, og det er ham som tviholder på armen min.

– Det er du som holder meg, sier jeg, og tar et lite skritt bakover. Han kommer seg på beina og stabber seg mot utgangen mens han kjefter og smeller.

– Jeg vil ikke se deg her på hotellet mer.

– Nei det skal du faen meg slæppe din jævel!

Han snur seg mot meg og virker litt motvillig til å gå ut døra.

– Se der står bilen, nå setter du deg i den og forsvinner herfra.

– Det kan du ta dæ faen på, sier han.

– Og ser æ dæ på byen så dræp æ dæ!

Ja, det var vel ikke mye til slåsskamp egentlig, men bortsett fra den gangen Flopsy kasta meg på hodet inn i bokhylla så er det jammen meg første gang på 30 år hvor jeg har vært i noe som kan minne om håndgemeng.

For min del kan det godt gå tredve år til neste gang også.

Hummer og kanari

To iskrem takk

Klokka 00.45 i lobbyen på Byens Beste Hotell:

– Har du et billig hotellrom i natt?

– Ja det er jammen bare så vidt. Det er bryllup på huset i helgen så det er nesten tjokka fullt. Men la meg se hva vi kan klare…joda…jeg har et par-tre rom igjen ja.

– Billig?

– Du kan få et rom til i morgen for 890,-

– Hvilken vei vender det?

– De eneste rommene jeg har igjen vender mot bakgården.

– 890,-?

– Ja.

– Med frokost?

– Javisst, fra 07.30 til 11.00 i morgen.

– TV?

– Jada, TV på alle rom.

– Bad og toalett?

– Ikke noe problem.

– 890,- ?

– Jepp!

– Jeg tar det.

Vi gjør unna innsjekkingsrutinene. Fyren betaler cash kontant på labben, og jeg gir igjen vekslepenger og kvittering. Så spør han;

– Er det noe sted åpent somhar pizza, kebab eller noe sånt nå?

Jeg sjekker klokka, og siden det er lørdagsnatta så er det faktisk det.

– Javisst, hvis du går opp til krysset der oppe, tar til venstre, og følger gata bortover og ned rundt svingen borti der så finner du noe som heter Pizzahjørnet. Det skal være åpent enda en stund.

– Okay, da skal jeg bare parkere og gå og spise litt mat, så kommer jeg inn igjen.

– Alt i orden.

Og fyren går sin vei, men det går ikke så mye mer enn et kvarters tid før han er tilbake igjen. Han går bort i isfryseren og fisker opp to schvære iskremer og legger dem på disken.

– Å nå, var det stengt der borte allikevel?

– Neida, det var åpent.

– Så det var det altså?

– Ja, men jeg vil ikke spise der. 

– …

– Han var jo svart. Fra Sri Lanka. Jeg spiser ikke der.

– ehhh…det blir 42 kroner for isen.

– Den er god. Da sier jeg god natt.

– God natt!

Hummer og kanari

Slapp journalistikk hos Dagbladet

Dagbladet har åpenbart et slags hat-kjærlighetsforhold til Petter Stordalen. Som Vox Populi i går påpekte så gir de mannen massiv dekning i sine kjendisspalter, samtidig som de refser ham og beskylder ham for dobbeltmoral på lederplass. I dag skriver de om ham igjen.

Saken er nemlig den at gamle Ansgar Hotell er under oppussing, og når det er ferdig skal det leies ut til Stordalens hotellimperium, Choice. I morgentimene i dag så har økokrim og arbeidstilsynet gjennomført en razzia på byggeplassen, og man mener at de bosniske arbeiderene som har jobbet med oppusingen kan ha fått så lite som 20 kroner måneden, og dessuten blitt presset til å jobbe søn og helligdager, opp mot 300 timer i måneden.

Dette er selvfølgelig pinlig for Petter Stordalen, og det må selvfølgelig skrives om det i de store avisene. Alt er greit så langt.

Men sakens fakta virker rimelig klare her. Som Dagbladet selv skriver:

Stordalen-eide Choice Hotels Scandinavia, som driver Quality- og Comfort-hotellene, har en avtale om å leie gamle Ansgar Hotell av utbyggerne når første byggetrinn står ferdig, trolig til høsten.

Altså er Choice og Stordalens ansvar begrenset til det moralske, juridisk så er det de som eier eiendommen, samt entrepenøren som bør stilles til veggs.

Det er ingenting i veien med at mediene fokuserer på Stordalens moralske ansvar i denne saken, og E24 klarer fint å dekke denne saken slik at man både får klarhet i Stordalens rolle, samtidig som man også forteller hvem som sitter med det juridiske ansvaret.

Dagbladet er kun opptatt av Stordalen.

At entrepenøren heter Engra Norge AS, og at styreleder for Realinvest Holding, Hugo Jørgensen, så langt ikke har vært villig til å stå frem og ta ansvar må vi lese i E24 for å finne ut av. Det er rimelig åpenbart at hadde ikke hotellkongen vært involvert i dette ville dette i høyden blitt en liten notis på Dagbladets nettutgave. Hvem bryr seg vel om Realinvest Holding? Hugo Jørgensen er det da ingen som har hørt om? Blir ikke klikk av den slags.

Man kan mene mye om Stordalen, Thon, Røkke, Hagen og Fredriksen. De store kapitalistene som mediene er opptatt av. Men sannsynligvis så er det vel slik at det er blant de mindre og ukjente selskapene vi finner de verste overtrampene i forhold til lover og regler. Stordalen har ikke råd til å ha et rykte hengende ved seg om at han benytter seg av noe i nærheten av slavekontrakter, og derfor er han da også kjapt på banen og lover å rydde opp, uansett om det er hans juridiske ansvar eller ei. Realinvest Holding er det ingen som bryr seg om, så de kan fortsette å leie inn entrepenører som betaler sine arbeidere 20-30 kroner timen uten fare for sitt rennome.

Men neste gang er de kanskje litt mer påpasselige med å sjekke nabolaget. Ansgar Hotell ligger rett ved lokalene til Oslo Bygningsarbeiderforening.

OPPDATERING: Det tok litt tid, men til slutt fikk Dagbladet ut en artikkel som er litt mer nøktern der man har fått denne Hugo Jørgensen i tale. Økokrim bekrefter at to selskaper er siktet i denne saken, det står ikke i artikkelen, men det dreier seg vel mest sannsynlig om Engra Norge og Realinvest Holding. Choice er det nok ihvertfall ikke.

%d bloggers like this: