web analytics

Tag Archives: Hotell

Hummer og kanari

Ubudne gjester

Jeg merker at jeg gruer meg litt til sommeren i år.

Sånn reint bortsett fra at man fortsatt får himmelen i hodet med jevne mellomrom så er den største forskjellen på livet før og etter Thomas den at jeg ikke lenger føler meg like trygg på nattevaktene. Ikke sånn å forstå at jeg går rundt og er redd. Det er heller slik at jeg har mistet mye av pyttsann pyttsan-mentaliteten. Tålmodigheten og toleransen føles mindre enn den var, og det gjør at jeg ikke lenger orker fyllerør og idiot-oppførsel.  Det går helt fint å jobbe de stille nettene i januar og februar, men sommer betyr mer mas, mer kjas, mer fyll, og jeg gruer meg.

Nå er det jo heldigvis stort sett stille og rolig hos oss, så det går greit. Jeg tar meg sammen og kommer meg igjennom det. No worries. Jeg er riktignok litt betenkt i forhold til juli, og dagene rundt ettårsdagen for dødsfallet. Det sammenfaller sånn omrent med en stor festivalhelg i Høljebyen, og jeg regner det som sannsynlig at disse dagene blir tunge nok som det er. Kommer jeg til å fikse å jobbe i det hele tatt i den perioden? Burde jeg rett og slett be om ferie og reise bort disse dagene?

Eller er det håpløst irrasjonelt, og bedre å bare komme seg igjennom det?

Jeg vet ikke. Må nok tenke litt mer på den saken tror jeg.

Men jeg gruer meg altså til sommeren, og i natt fikk jeg en liten påminnelse om at den ikke er langt unna.

Det har nesten blitt morgen, og jeg holder på å sette inn frokost og koke egg da det ringer på. Jeg går ut i resepsjonen, og der venter det to unge menn på meg. De er kledd i noe varmedressaktige greier, han ene har hvit lue på seg, og de lurer på om jeg har sigaretter. Det har jeg jo så klart.

Jeg finner frem, og lua kommer frem med et bankkort. Jeg taster inn beløp, drar kortet, og får beskjed om at kjøp ikke er tillatt. Lua mumler noe om at han hadde akkurat ført over penger, og at det sikkert snart var i orden, men det hjelper jo ikke meg stort. Jeg får røykpakka tilbake, og han som ikke hadde lue sier et eller annet om at han skal fikse det. De går sin vei igjen, men han uten lue sier at de snart kommer tilbake. Et eller annet sier meg at de pønsker på et eller annet, det var noe med oppførselen. Blikket. Faktene.

Nåvel. Klokka ringer, og jeg må gå og ta eggene ut av ovnen. Klokka er over halv seks, og avisene kommer snart. Frokostvakta også, dessuten så er jeg så godt som ferdig med frokosten. Bare eggene igjen, så jeg bryr meg ikke om å låse døra.

Jeg tar de bløtkokte eggene ut av ovnen, setter de som skal bli hardkokte på enda noen minutter. Skyller eggene i kaldt vann, legger dem i bollen. Gjentar prosedyren med de hardkokte, setter dem i varmbuffeten, og går ut i resepsjonen igjen.

Der står fankern meg fjotten uten lue på siden av bardisken, han har åpenbart vært bak disken og hentet en mugge som det sto ørlitegrann sour igjen i. Den har han helt ut, og nå tapper han øl for harde livet. Når jeg spør hva i all verden han egentlig driver med så bare ser han dumt på meg.

“Ut!” sier jeg. “Nå er det på tide du går, du kommer deg ut nå med det samme.”

Og ut går han. Uten å si noenting.

Jeg låser døra denne gangen. Rydder opp i sølet hans, sjekker at verken røyk eller penger har forsvunnet,  og så ringer jeg politiet for å si fra. Ikke at jeg forventer at de skal rykke ut for å ta seg av en mislykket øltyv, men jeg tenker det er greit å si fra i tilfelle det har vært noen andre episoder i nabolaget.

Jeg forklarer politiet hva som har skjedd, hvordan de ser ut, hva de har på seg, og at jeg antar at de holder til i en båt på gjestebrygga rett ved. Dette på grunn av varmedressene, samt østlandsdialekten, og det faktum at jeg ikke har sett dem før. Dessuten hadde jeg en fyr innom tidligere på kvelden som ventet på drosje. Han kunne fortelle at han hadde vært på fest i en båt der nede, men nå gadd han ikke diskutere mer med dem og ville hjem.

Mens jeg står der og snakker med politiet i telefonen så kommer faktisk idioten uten lue tilbake. Men døra er låst så han kommer ikke inn. Han ringer på, men jeg åpner selvfølgelig ikke døra. Så han går sin vei igjen. Politiet ber meg ringe tilbake hvis han kommer en gang til, så skal de komme ned og ta en titt på ham. Det er greit for meg, jeg legger på, og går bort til vinduet. Der ser jeg ganske riktig fyren småjogge ned på gjestebrygga. Luemannen venter på en forholdsvis stor og dyr seilbåt, som de nå skynder seg å løse. Etter mye om og men klarer de å buksere seg ut fra gjestebrygga, og borte er de. Jeg sto og fulgte med dem for å se om jeg kunne snappe opp navnet på båten, men så vidt jeg kunne se så hadde den ikke noe navn skrevet verken på baug eller på sidene.

Nåvel, de måtte etter alt å dømme seile uten både øl og sigaretter. Jeg håper fantepakket får noen fryktelige abstinenser utpå fjorden.

Tidligere i uka hadde vi også en ubuden gjest på besøk forresten. Døra vår gikk plutselig opp her en natt jeg satt i resepsjonen. Merkelig nok så kom det ingen inn.

Jeg reist meg og tok en kikk, kunne ikke se noen, og konkludert med at det må ha gått en katt forbi eller noe sånt. Jeg setter meg ned igjen og tenker ikke noe mer på den saken.

Så blir det morgen, og jeg har laget ferdig frokosten. Gjestene har begynt å komme ned, og hva er det som kommer spankulerende ut fra restauranten om ikke en halvvoksen katt med halen i været…

…og folk lurer på hvordan jeg får nettene til å gå.

%d bloggers like this: