web analytics

Tag Archives: idi i smotri

Hummer og kanari

En bønn om hjelp

De har visst fjell så det holder i Kirgistan

Creative Commons License photo credit: zz77

Det er sent om kvelden da jeg slår av DVD-spilleren. Etter en intensiv uke med lesing i forkant av muntlig eksamen i historie har jeg feiret sommerferien og et ganske bra eksamensresultat med et lite stykke historie som ikke er pensumrelatert. Jeg har sett den kinesiske filmen Nanjing! Nanjing! (City of Life and Death), om Japans angrep på Nanjing i 1937, og massakren som fulgte. Voldtekten av Nanjing er fortsatt en verkebyll i forholdet mellom Japan og Kina, og regissøren, Lu Chuan, måtte finne seg i å motta trusler mot både seg selv og sin familie fordi han i filmen fremstiller en av de japanske soldatene som ganske sympatisk, og nesten like traumatisert som de overlevende kineserene. Filmen er både fin og vond, et sted mellom Elem Klimovs Idi i smotri (Come and See) og Isao Takahatas Hotaru no haka (Grave of the Fireflies) i tone og tema, og underveis så tar jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig trekkes mot disse historiene. Hvorfor så fascinert av ekstreme eksempler på menneskets potensial for grusomme handlinger?

Før jeg finner svar på spørsmålet, er filmen ferdig. Jeg slår av DVD-spilleren og fisker frem PC’en for å lese litt mer om den før jeg kryper til køys. Først må jeg bare innom Dagbladet og VG på nett for å se om det er skjedd noe oppsiktsvekkende de siste par timene. Jeg lar øynene gli nedover siden mens jeg scroller. Inne mellom alt stoffet om bryllupet til Petter Stordalen, dukker det opp en liten sak. Ikke noe bilde, bare en overskrift. Bokstavene er ikke spesielt store, det er bare så vidt jeg får øye på den. De spikret en liten gutt til et tre står det. I alle dager, tenker jeg, og lar øynene gli litt oppover siden igjen for å se hva det dreier seg om. Jeg blir kjapt beroliget. Det handler bare om øyenvitneskildringer fra usbekiske flyktninger. Ingen grunn til uro. Joda, jeg har fått med meg at noe skjer der borte i Kirgistan, men hva konflikten dreier seg om vet jeg ikke. Jeg har ingen knagger å henge dette på. Det hører ikke til min verden, berører meg ikke. Jeg klikker meg ikke inn for å lese saken, lar øynene gli nedover siden, scroller videre. Sjekker de siste resultatene fra VM i Sør-Afrika. Okker meg litt på Twitter over avisene som bruker så mye plass på Stordalen. Går inn på IMDB for å lese mer om Nanjing! Nanjing! Tar et bildesøk på Google og blir sittende en stund og se på de japanske soldatenes egne bilder fra massakren. Rister på hodet over grusomhetene. Går og legger meg, og sover godt hele natten.

Det er først noen dager senere, når jeg oppdager at det er min tur til å skrive denne innspill-spalten igjen, at jeg begynner å fundere litt. – Hva skal du skrive om denne gangen, spør samboeren, og når jeg sier at jeg ikke er sikker, foreslår hun at jeg skriver om Stordalen-bryllupet. Ingenting ville vel vært enklere enn det, dekningen av kjendisfesten i Marokko var ute av enhver proposisjon, og var det virkelig ingen som evnet å koble Stordalens pengebruk til lønn og arbeidsforhold ved hotellene han eier? Men så slår det meg at dette er omtrent som å være opptatt av krig og fred og sånn, og jeg er virkelig ikke den rette til å raljere. Jada, jeg er en av dem som i spørreundersøkelser gjerne vil ha mer viktig stoff i nyhetene. Utenriks. Kommentar og analyser. Men dette viktige stoffet gjelder åpenbart ikke små gutter spikret til trær i land jeg vil ha problemer med å plassere på kartet. Sannheten er jo at jeg vet mer om Stordalens bryllup enn jeg vet om Kirgistan, og jeg kan ikke gi media skylda denne gangen. Det er meg det er noe galt med. Men jeg er ikke alene. Jeg spør venner og kjente om de er oppdatert på situasjonen i Kirgistan, og de ser rart på meg. De færreste er i stand til å fortelle meg noe om hva som foregår der, hva det hele dreier seg om. De fleste gir uttrykk for at dette ikke er noe de bryr seg om i det hele tatt. Akkurat som meg.

Man kan ikke ta all verdens triste skjebner innover seg. En viss distanse er nødvendig om man skal fungere, men det er forskjell på distanse og å være fullstendig likegyldig. Spørsmålet om hvorfor jeg fascineres slik av historier spunnet rundt menneskehetens mørkeste kapitler endrer seg: Hvordan kan jeg sitte med tårer i øynene og klump i halsen mens Seito og Setsuko sakte sulter i hjel uten at noen egentlig bryr seg i Hotaru no haka, og samtidig ikke ha så mye som et skuldertrekk til overs når kvinner, barn og sivile utsettes for bestialske overgrep i Kirgistan?

Jeg vil ikke være en sånn fyr som ikke bryr seg, er det noen som kan hjelpe meg? Media? Please?

Bok og Film

Hjorthen ser film: The horror, the horror…

Come and see, kanskje den bete krigsfilmen noensinne?

Vi kommer visst stadig tilbake til horror for tiden, og jeg var vel inne på dette forrige gang jeg sa noe om horrorfilm. Noe om at en horrorfilm som skal lykkes i å skremme tilskuerne må klare å rive bort filteret som befinner seg mellom øye og skjerm. Ser du en Halloween-klone så vet du hav du får, du kan få deg et støkk eller to, men du blir ikke rystet. Det er ikke ordentlig ubehagelig. Du har oppskriften i hodet og vet hva som kommer, selv om du kanskje ikke vet akkurat når, og det blir ikke skikkelig skummelt når du har kjente skuespillere i rollene.

Når man har sett en del film så skal det etterhvert mer og mer til for at dette filteret mellom øye og skjerm rives bort.

Come and See, eller Idi i smotri som den heter på russisk (Gå og se på norsk tror jeg) er kanskje ingen horrorfilm på papiret. Der ser den mer ut som en krigsfilm, og den er jo det også, men jaggu vil jeg påstå at dette er horror godt som noe. Ja, faktisk bedre enn det meste. Det er scener her som er blant det mest rystende jeg har sett på år og dag.

Handlingen forgår i Hviterussland i 1943, der vi møter den unge gutten Florya, spilt av den da 13 år gamle Aleksei Kravchenko. Fronten befinner seg lengre øst, området er okkupert av nazistene, og Florya vil bli med partisanene for å bekjempe dem. Når vi først møter ham er han en glad og normal gutt som graver i sanden i et område der det tidligere har vært kamper for å finne et våpen. Dette er helt nødvendig for å få bli med partisanene.

Florya finner sitt våpen, forlater sin mor og sine to søstre, og blir rekruttert til partisanene. Når de skal gi seg i vei blir han imidlertid beordret til å bytte støvlene sine med en eldre soldat, og må bli igjen i leiren sammen med den unge jenta Glasha.

Verken Florya eller Glasha er særlig fornøyd med det, men de rekker ikke å tenke så mye over sakene før leiren deres blir bombet av tyske bombefly. Våre unge venner slipper unna, men Florya mister midlertidig hørselen. De begir seg på vei tilbake til Floryas landsby, og derfra og ut er filmen en regelrett vandring gjennom helvete.

Landsbyen er tom, Floryas hus er tomt, men maten er fortsatt varm på ovnen. Vi vet at noe forferdelig har hendt, og vi venter sånn halvveis på et typisk Hollywoodgrøss av typen lik falle ut av skap eller lignende. Det får vi ikke. I stedet får Florya plutselig en fiks ide om at moren, søstrene, og resten av landsbyen har flyktet til en øy ute i en myr i nærheten. Han løper av gårde, tett fulgt av Glasha, og når de kommer ut fra tunet ser vi en haug med lik liggende opp mot den ene husveggen.

Det er en scene som rett og slett gir deg en på kjeften. Florya ser aldri likene, men det gjør vi, om enn bare i noen få sekunder og aldri i noe close-up. Det er ikke nødvendig, det er ille nok som det er.

Og enda har vi bare så vidt begynt på nedstigningen til helvete.

250px-einsatzgruppen-killingfull.jpgAller verst er det imidlertid at regissør Elem Klimov sier at filmen egentlig er ganske reservert. At virkeligheten var enda mye verre enn det vi får se, og det er ingen grunn tilå tro at han overdriver. Ifølge filmen ble 628 hviterussiske landsbyer brent ned sammen med deres innbyggere. Hver fjerde hviterusser ble drept. Bildet til høyre her er riktignok fra Vinnnitsa i Ukraina, men det er kanskje beskrivende nok?

Filmen er ellers filmet med et visst dokumentarisk preg, og bruker i sluttscenen også dokumentariske bilder. Filmen skulle opprinnelig hete Kill Hitler, og den slutter med at Florya kommer over et bilde av Adolf Hitler i en sølepytt. Han legger rifla til skulderen og fyrer løs på det, flere skudd med noen sekunders mellomrom, og for hvert skudd får vi se ekte dokumentarfilm og bilder som spoler tilbake gjennom tiden. Fra konsentrasjonsleirene via Hitler som gratulerer en ung tysk gutt. Bilder fra Hitler som taler ved nazistenes partikongress, bilder av Hitlers tjeneste under 1 verdenskrig. Bilder fra Hitler som skolegutt. Hvert skudd fra Floryas rifle sender oss bakover i tid helt til vi ender opp med et bilde av Hitler som uskyldig barn på sin mors fang.

Og da skyter ikke Florya.

Aller mest bemerkelsesverdig er kanskje forandringen Florya går igjennom i løpet av disse dagene i krigens helvete. Fra ung og uskyldig gutt som leker og ler, til en sliten, dradd og eldgammel mann, fortsatt i kroppen til en 13 åring. 

Det er fantastisk gjort, og så kan man heller spørre seg hvor forsvarlig det var å la en 13 åring gå igjennom en slik filminnspilling. De hadde en hypnotisør med seg på settet, og Kravchenko skal ha vært hypnotisert i flere av filmens scener. De skal ha brukt ekte ammunisjon, og regissør Klimov sier i etterkant at han var oppriktig bekymret for at gutten kom til å bli gal.

Men det ble han ikke, og filmkunst ble det av det. Nært beslektet med Apocalypse Now i sin litt drømmende marerittaktige stil, og ikke minst med Terence Malick i bruken av naturen, men Come and See står stødig på egne ben. Nærmere krigens vanvidd kommer du neppe på film. 

Det er sterk kost, men det er stor film.  

%d bloggers like this: