web analytics

Tag Archives: innvandring

Klipp

– Finner meg ikke i å bli kalt rasist

–Jeg tror alle har sine tanker, men man tør ikke å diskutere i frykt for å bli kalt rasister. Men jeg finner meg ikke i å bli kalt rasist.

–Har vi blitt for feige?

–Visst har vi blitt det. Skal man ikke kunne diskutere slike aktuelle samfunnsproblemer og gi uttrykk for sin mening? Det er utrolig provoserende og skremmende. Det handler om ytringsfrihet.

 Kan vi skrinlegge det argumentet der nå snart? Det er mulig Bleken har vært mest opptatt av bildene sine, men vi andre har jo ikke gjort noe annet enn å diskutere slike aktuelle samfunnsproblemer de siste ti åra. Til det kjedsommelige?

Klipp

Bjørn Stærk om forbud av niqab, burka og hijab (og om mye annet også)

Det høres kjent ut. Det er en fin idé. Men jeg tror ikke de vet hva de driver med. All maktbruk har utilsiktede konsekvenser. Hvilke utilsiktede konsekvenser vil lovforslagene vi nå diskuterer ha?

Blir litt glad av disse setningene kjenner jeg. All maktbruk har utilsiktede konsekvenser. Kunne det være en ide at den setningen ble printet ut og hengt opp på stratigiske steder på Stortinget?.

Hummer og kanari

På en benk i parken

Jeg skrev denne ukas innspill til Journalisten før Utlendingsnemda avslo opphold for Fathia Ahmed og sønnen hennes med denne redegjørelsen.

Aftenposten har vært ledende kanal for det feilaktige bildet som er skapt om innholdet i saken, og deres dekning har vært grunnlaget for sterke reaksjoner og karakteristikker fra en rekke aktører. Aftenpostens hovedjournalist på saken har i samtaler med UNE gått langt ut over å stille spørsmål, ved å presse på for å få en rask avgjørelse med et bestemt resultat. Onsdag 24/3 fikk UNE tilbud om å bli fremstilt som “dagens helter” dersom det ble tatt en rask avgjørelse om å la kvinnen komme tilbake til Norge.

Les resten her.

Hvis man skal feste lit til UNE så burde jeg kanskje vært langt krassere med avisene?

Nåvel, før jeg blir stemplet som reaksjonær og innvandrerfiendtlig rasist så må jeg skynde meg å understreke at jeg er FOR at barnekonvensjonen skal tillegges større vekt. Jeg er også FOR at Simon skal få bli i Florø. Det jeg undrer meg over, og som var utgangspunktet for ukas Journalist-spalte, er hvordan saker som Simon-saken og Fathia-saken skaper et voldsomt engasjement der og da, men det virker ikke som det er varig, og det gir ingen merkbar politisk effekt? Simon-saken raste kanskje som sterkest i dagene før valget i fjor, uten at det hjalp de to partiene som man skulle tro kunne profitere på det, Venstre og SV, det aller minste når folk gikk til urnene?

Nåvel, her er i hvertfall teksten slik den står i Journalisten:

På en benk i parken

Jeg hadde tenkt å bruke denne ukens Innspill til å skrive noe om Simon-saken. Saken om Fkade Thaye og sønnen hans Simon, asylsøkere fra Eritrea som i henhold til Dublin-konvensjonen ble sendt tilbake til Italia sist høst. Det var en stor sak for lokalavisa vår, Firdaposten. De var på plass når Simon tok farvel med klassen sin, og deres dekning av saken skapte et stort engasjement for Simon her i byen. NRK dekket saken grundig, og den ble også plukket opp av andre riksmedier. Uten at UDI var til å rokke. Det ble rapportert om at Simon og faren hans bodde under åpen himmel i en park i Bari, og etter nitti dager i Italia kom de tilbake til Norge og Florø, der de gikk rett i kirkeasyl. Etterhvert fant UDI ut at de kunne behandle asylsøknaden på nytt, og Simon og faren hans slapp dermed ut av kirkeasylet i påvente av utfallet.

Tidligere denne måneden kom dommen, Simon og Fkade Thaye må ut av landet. Ifølge UDIs asylavdeling er det bare å ta kontakt med italienske myndigheter for skolegang og trygge boforhold.
Man kunne jo forventet et nytt lokalt ramaskrik, men i løpet av det drøye halve året som har gått siden de ble returnert for første gang, virker det som om stemningen har snudd. Engasjementet er ikke like sterkt. Flere sier de er lut lei hele Simon-saken. Russerevyen hadde et innslag der Simon-saken ble til en episode i Tore på sporet, med lederen for aksjonsgruppa for Simon fremstilt som Lommemannen. De kritiske røstene er blitt flere, og noen har begynt å trekke Firdapostens motiver i tvil. Nøyer de seg med å dekke det som skjer, eller er de en part i saken?

Spørsmålet er ikke ubegrunnet. Lokalavisa vår har hele veien vært på Simon og farens side. Der NRK i langt større grad har latt dem som mener det er riktig å sende dem tilbake til Italia fått slippe til, så har Firdaposten tonet ned, eller latt være å omtale fakta som svekker saken deres. At Frps Per Sandberg hevdet å ha fått opplysninger som antydet at historien om at de bodde i en park, uten tak over hodet, var løgn, måtte man lete andre steder for å få vite. Viljen til å grave i saken har ikke vært stor. Spørsmålet om hvordan de klarte å komme seg tilbake til Norge igjen, og hvem som bestilte og betalte reisen, ble aldri stilt eller besvart. Var det aksjonsgruppas innsamlede midler som ble brukt? Syntes i så fall de som hadde gitt penger til gruppa at dette var en akseptabel måte å bruke pengene på? Var kirkeasylet avtalt før de forlot Italia?

Antagelig er det ingen grunn til å la konspirasjonsteoriene løpe løpsk, det handler nok om lokalavisenes svøpe, den som gjør at ethvert lokalt initiativ må omtales positivt, ikke kritiseres, og ikke gås for nøye etter i sømmene. Når en lokal støttegruppe drar til Oslo for å konfrontere og kritisere politikere og byråkrati, så er det vanskelig for en lokalavis å stille seg kritisk til dette. Lokalavisa er på lokalsamfunnets side, og det er greit det. Men i denne saken har man gjort det lett for kritikere å stille spørsmålet om hvor tette båndene mellom lokalavisa og aksjonsgruppa for Simon egentlig har vært.

Så, mens jeg går og tumler med disse tankene, og hvordan jeg skal få omsatt dem til en lesverdig tekst for Journalistens lesere, dukker det plutselig opp en tilsvarende sak på forsiden til Aftenposten og Bergens Tidende. Fathia Ahmed Omar og hennes seks år gamle sønn har blitt kastet ut av Norge, og bor nå på en benk i Genova. Kristoffer Rønneberg har vært i Italia og møtt de to, og saken hans er skrevet for å lokke frem følelsene våre:

“I løpet av et øyeblikk forsvinner lyset i øynene hans. Tårene renner mens han klamrer seg til moren sin, på en kald, hard benk i en ugjestmild italiensk by.”

Jeg kjenner i hvert fall klumpen i halsen, og jeg er visst ikke alene om det. Mange har henvendt seg til Aftenposten med et ønske om å hjelpe til i den vanskelige situasjonen de er i. Aftenposten smir mens jernet er varmt, den ene saken etter den andre bygger opp under konklusjonen: Fathia og sønnen skulle ikke vært returnert til Italia. Og plutselig er det litt vanskeligere å være ordentlig krass med Firdapostens noe mangelfulle dekning av Simon-saken. Jeg deler jo deres oppfatning om at hensynet til barnet burde tilsi at Simon og faren hans fikk opphold i landet. Spørsmålet er om man, gjennom å unnlate å slippe til de kritiske røstene, heller har svekket både sak og engasjement. Bidrar egentlig det ganske ensidige og temmelig ukritiske spillet på følelsene våre til noe annet enn å piske opp et kortvarig engasjement?

Jeg lurer på hvor Fathia og sønnen hennes er om et halvt år, og om det er noen av oss som fortsatt er engasjert i deres skjebne. Har vi glemt dem fullstendig?

Og helt til slutt: I går var det markering på torget her i byen i forbindelse med Simon-saken, der man fremmet krav om at Norge må begynne å ta større hensyn til barnas beste ved behandlingen av asylsøknader. Slik så det ut.

Hummer og kanari

Nå må vi slutte å sy puter under armene på dem!

99970930_37e64ffab1

Problemene startet da Nav anbefalte henne å søke uførepensjon. Hun fikk en beregning fra Nav. Den viste at hun ville få 9.308 kroner måneden i form av grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg.

Hun mente dette var til å leve med, søkte og ble i august innvilget 100 prosent uføregrad, men samtidig kom sjokket. Pensjonen var kuttet til 2.373 kroner.
– Jeg sitter igjen med 1.519 kroner når skatten er betalt. Ingen kan leve av så lite penger.

via Kjenner seg lurt av NAV.

Nå må det bli slutt på å sy puter under armene på disse lykkejegerene som kommer hit til Norge for å tappe velferdsstaten vår. Etter bare åtte år i Norge kan altså en russisk kvinne håve inn en månedlig sum som er over halvparten av gjennomsnittslønna i Murmansk. Ja, 2373 kroner høres kanskje lite ut, men regner vi det om til rubler så er det faktisk en femsifret utbetaling. Som denne kvinnen altså får hver måned. Det er ikke mer enn jeg selv har i måneden det.  Horribelt, og er hun ikke fornøyd kan hun jo bare pelle seg tilbake dit hun kom fra.

Denne saken illustrerer også at uføretrygden er for høy. Hvor er insentivet til å jobbe når man kan håve in femsifrede beløp bare på å sitte på ræva i sofaen? Og det etter bare åtte år i Norge. Galskap!

Det er på tide at vi begynner å stille krav til innvandrere og trygdede her i dette jævla kommunistlandet. Ola Dunk må se til å få nisselua opp fra øynene og skjønne realitetene før alt går til helvete her!

Foto av Aldric van Gaver, markert for gjenbruk på Flickr. Klikk på bildet for å se flere bilder av ham.

Hummer og kanari

Skal innflyttarane regjere byen?

Denne lørdagen var det min tur til å levere lørdagens såkalte Fritt levert-spalte til Firdaposten. Fritt levert fordi vi som bytter på altså gir honoraret vårt til en eller annen organisasjon hver gang. Forrige gang gikk pengene mine til Leger uten grenser, denne gangen har jeg gitt dem til Høljebyens nystartede støttegruppe for Gaza.

Og dermed er det atter en gang duket for nynorsk på hjorthebloggen:

1229862454000_ksf1990_00221_nett_2328460510x510r
Skal innflyttarane regjere byen?

Her ein kveld eg sat ved datamaskina mi og såg på gamle bilete hos firdaposten.no, slo det meg at eg skuldar dei snikislamifiserande muslimane ei stor takk. For i samlinga til lokalavisa var der eit bilete av ein kiosk i Florø på 50-talet, og der hadde einkvan hengd opp ein plakat i samband med nokre tre som skulle, eller kanskje ikkje skulle, hoggast ned. På plakaten stod følgande tekst:

“Skal innflyttarane regjere byen?”

Sjølv vil eg nok meine at mangt og mykje hadde vore betre om i alle høve denne innflyttaren hadde fått regjert litt meir, men det er grunn til å tru at spørsmålet helst var meint retorisk. Biletet minna meg uansett om noko eg las tidlegare, frå den tida det var gnisningar mellom innflyttarar og etniske naustedølar, for å låne eit omgrep frå dagens ordskifte. Den gongen gjekk ein av dei innbarka naustedølene hardt ut, og skulda innflyttarane for å drive med både gruppesex og konebyte der borte i det nye byggefeltet.

Innflyttarplage var ordet Andreas Hompland i si tid valde å kalle desse omveltningane som gjekk føre seg når lærarar, sosionomar og byråkratar snikinnflyttariserte distrikts-Noreg, tok makta frå bøndene, innførde barnehagar og all slags styggedom, og ikkje reint sjeldan vart sett på som ei pest og ei plage av dei innfødde.

Men verda snurrar vidare, og The Times They Are A-Changing. No for tida er det muslimane som får all merksemda, medan det ikkje lenger er noko problem å vere austlending i Sunnfjord. Eg har vore her i eksil i snart ti år no, og er i ferd med å utvikle typiske vestlandsrefleksar. Som til dømes akuttt kvalme når eg høyrer Oslo-fruer på tur som med skingrande stemmer høglytt uttrykker overrasking over å finne Aftenposten på den lokale bensinstasjonen.

Med unntak av at eg vekentleg må gjere greie for kvifor eg med mitt austlandske målføre held til i Florø, kan eg gå rundt i gatene her tilnærma lik ein vanleg mann, utan å bli møtt korkje av skeive blikk eller ukvemsord frå dei innfødde. “Du er ikkje her frå byen du”, seier dei, og gjer det klart for meg at eg nok aldri vil kunne seie at eg er frå Florø. Men det er greit det, for så lenge eg passar på å seie negative ting om Førde, så er eg nesten ein av dykk likevel.

Og når eg så svarer at eg har havna her ute i havgapet på grunn av eit kvinnfolk, så kan eg trygt gjere det utan å risikere juling for at eg kjem hit og stikk av med damene deira. Eg får til og med vere med på å snakke skit om dei arrogante Oslo-folka som trur dei bur i verdas navle, og som ikke veit kor på kartet Florø ligg. Samstundes held eg klokeleg kjeft om at ein urovekkande stor del av dei som spør meg om kor eg kjem frå ser ut som store spørjeteikn når eg svarer Skien. Om eg fyller på med Odd Grenland, går det opp eit lys for somme. Henrik Ibsen derimot, det har sjeldan effekt.

Så det at eg som innflyttar til Florø kan leve det gode liv, utan å bli kalla ei plage verre enn rovdyrplaga, trur eg rett og slett kan tilskrivast innvandrarane. Det er dei som har auga på seg no. Driv dei med snikislamisering? Kva skjular dei under burkaen? Kvifor drikk dei ikkje alkohol? Er dei kanskje for ølpol også? Mistenkeleg gjeng!

Så idag vil eg nytte høvet til å rette ein stor takk til alle byens innvandrarar. Kva skulle eg ha gjort utan dykk?

Ekstramateriale: I den første versjonen av denne teksten hadde jeg en annen punchline der jeg takket de snikislamifiserende innvandrerene for innsatsen, takket være dem så kan jeg ha så mye gruppesex jeg bare vil uten at noen bryr seg. Konsulent Flopsy syntes ikke det var noen god avslutning i det hele tatt, så da endret jeg den til den ovenstående. Det var kanskje like greit?

Når jeg skriver mine memoarer kan den kanskje få tittelen: Men gruppesexen min får du aldri?

%d bloggers like this: