web analytics

Tag Archives: internett

Hummer og kanari

Frå eit netthovud til eit annet

Noen ganger baller det på seg. Som denne uka. Deadline på to spalter aller senest fredag formiddag, kombinert med boklansering av bloggeboka til Mullah Bjørkelo i Bergen på torsdag. Og siden jeg er av den typen som bare jobber når jeg absolutt må, så hadde jeg ikke skrevet et jævla ord før onsdag kveld. Jeg kan selvfølgelig bare skylde på meg selv. Resultatet var i hvert fall at jeg satt oppe til halv fem natt til torsdag for å få ferdig spalten til Journalisten. Sov tre timer, brakk ungene opp av sengen og fikk dem på skolen og i barnehagen, ned i butikken for å låse opp for vikaren min, og så ble det å hive seg på et fly til Bergen. Boklanseringen gikk fint tror jeg. Jeg satt i panelet sammen med Mullahen selv, Kristine Tofte, og selveste kaffebønna fra Os. Den unge herr Holm var ordstyrer. Jeg havnet i dødens posisjon, i den forstand at jeg havnet ved siden av Tofte, og dermed som regel måtte snakke etter henne. Hvilket betydde at hun allerede hadde sagt alt det smarte, smartere enn jeg kunne gjort, så jeg fant ut at min rolle måtte bli å levere teite kommentarer i stedet. Ja, det funka vel på et vis det også. Tror jeg. Men siden jeg fortsatt hadde en spalte til å skrive forlot jeg boklanseringen ganske tidlig, vendte tilbake til hotellet for å jobbe. Der sovnet jeg som en stein før jeg hadde rukket å få PC’en opp av veska.

Hvilket betyr at denne spalten i sin helhet er harvet ned på mobiltelefonen på hurtigbåten fra Bergen til Florø. Alt tatt i betraktning har det vært en fin uke. Over til spalten:

2nd Anoniversary

Ole Johannes Øvretveit skreiv eit stykke i Førde-Firda denne veka der han klaga på den nye verda. Internett har innteke stoga hans, og ingenting vil nokon gong verte det same igjen. Kan vi ikkje slå av internett, ber han, berre for ei helg. Lat oss slå av internett og heller leike cowboy og indianer. Slå ball. Hoppe paradis og kaste på stikka. Ungane kjem til å hugse det heile livet!

Jau, han har i kvart fall rett i det siste der. Ungane kjem aldri til å gløyme den dagen dei voksne klikka i vinkel og plutseleg blei heilt amish. Den dagen vi freista å leve livet som om det var ein song av Margrethe Munthe. Den dagen vi berre fekk lov til å sjå barne tv om vi såg det i svart-hvitt. Det kjem til å bli legendarisk. Og slå ball? Det må da finnes en App for det?

Eg er eit netthovud. Om eg ikkje er i koma, so er eg online. Eg har vore på nett i femten år, og det blir berre verre og verre. Det er klart det har endra livet mitt, men eg må verkeleg leite lenge før eg kan finne endringar som har vore til det negative. Det aller meste er berre positivt. Eg hadde ikkje budd i Florø om det ikkje var for internett. Eg hadde ikkje hatt nokon spalte i nokon lokalavis. Eg hadde gått glipp av ein haug med venner, eg hadde ikkje hatt nokon studiepoeng, og eg hadde vore langt mindre politisk bevisst. Internett har gjort meg smartare, heitare, og modigare. Eg elskar internett.

Vi høyrer ofte den same leksa frå folk som ikkje heilt har fått tak på det her med å være sosial på nett. Dei freistar gjerne å latterliggjere, eller stakkarsliggjere, folk som kommuniserar på nett. Folk skal ein snakke med auge til auge, meiner dei. Alt anna er berre tull. Kanskje til og med noko mindreverdig. Sjølvsagt har dei noko rett i at sosial interaksjon ikkje kan erstatte det å møte nokon i det so kalla verkelege livet. Ikkje fullt ut. Det er eit supplement. Klart det, men har ein ikkje nokon ein kan snakke med andlet til andlet kan internett vere eit ganske godt substitutt. I ein tid der einsamda blir kalla for den nye folkesykdommen er det dumt å avfeie internett som eit bidrag til å motvirke akkurat det.

Nokon meiner at det er Facebook og Twitter som gjer oss einsamme. Hundreogfemti følgjer meg på Twitter, men eg har ingen å drikke kaffe med kan dei seie. Jau då. Om ein kjenner seg litt rufsete i kantane ein dag har ein nok betre utbytte av å gå ein tur på Brandsøyåsen, enn av å klikke seg rundt på Facebook for å sjå kva dei du har på vennelista driv med. Men internett er ikkje noko annleis enn det verkelege livet. Ein må delta. Ta initiativ. Ikkje berre sitje der i kroken og sture. Hiv deg inn i ein diskusjon med nokon. Sei noko. Bli med. Det er ingen som gjer det for deg. Slenger du ut ei melding om at du har lyst til å ta ein kaffe med nokon, trur eg det er ein god sjanse for at nokon tar deg på ordet.

Eg er ein godt vaksen mann. Eg kan også hugse korleis det var før internettet kom og tok oss. Sjølv om eg er ein flittig nettbrukar, er eg ikkje ein digitalt innfødt. Eg har ikkje vakse opp med nettet. Barna mine har det. Toåringen er allereie ein dreven brukar av det ho kallar for jutuben. Korleis skal dette gå? Frykta er jo at dei unge skal bruke så mykje tid på internett at dei ikkje får tid til noko anna. At dei stryk på skulen, blir feite og late, og aldri får seg kjæreste. Blir buande heime til dei er 35 år, og gjer livet vårt miserabelt. Det er skrekken. Og alt på grunn av det helsikes internettet. Heldigvis er det liten grunn til uro. Ungdommen brukar internettet annleis enn oss gamlingar. Dei let det ikkje kome i vegen for aktivitet og engasjement. Sanninga er at dei ungdommane som er mest aktive i kvardagen, anten det no gjeld idrett, frivillig arbeid eller politisk engasjement, også er dei som er mest aktive på sosiale medier. Det er oss gamlingar som let internett bli ein tidstyv. Ikkje ungdommen. Dei er smartare enn oss. Heldigvis.

Der eg kjem frå kalte vi det å kaste på stikka for å “pekke”. Nyleg blei det faktisk arrangert eit mesterskap i nettopp pekking i Skien. Eg las det på internett. Oppmøtet såg ut til å ha vore bra, om enn med ein noko høg snittalder. Eg trur til og med dei klarte å gjennomføre det utan å ta ned internettet i grenlandsregionen. Ein må nemleg ta ansvaret sjølv. Det skjer ikkje noko om ein ikkje sjølv dreg seg opp frå godstolen. Men ser eg ein mann som treng hjelp, så går eg ikkje berre forbi. Eg utfordrar herved Ole Johannes Øvretveit til duell i pekking, eller i å kaste på stikka da, om det er det det heiter her vest. Men berre om eg får ha med mobilen, knipse bilder underveis, og legge nokon av dei på Facebook. Pics or it didn’t happen, som vi netthovud pleier å seie. Er det ikkje på nett, så har det ikkje skjedd.

Hummer og kanari

Den private sfære

Jeg pleier jo å legge ut det jeg har skrevet andre steder her på bloggen også, men noen ganger glemmer jeg det. Her er en tekst som sto i Journalisten i 2011 en gang, og som virker å være en av de jeg har glemt å legge ut her. Før nå.

Old school.....

Stappet vekk og gjemt bakerst i en skuff i barskapet til min den gang nylig avdøde far fant vi en liten bunke med papirer. Maskinskrevne A4-ark. Det så ut som begynnelsen på en roman. Jeg skummet gjennom de to første arkene, og mer skulle det ikke til før jeg skjønte at gamlingen hadde forsøkt seg på å skrive en erotisk fortelling. Jeg husker ikke lenger noe særlig av det som sto der, annet enn at navnet Habakuk dukket opp med jevne mellomrom, og at forfatteren ikke kastet bort mye tid på å gå rundt grøten før han lot figurene komme i gang med den seksuelle aktiviteten. Den gang syntes jeg det var ufattelig pinlig å tenke på at min fallerte og alkoholiserte far hadde sittet i det jeg innbiller meg var nattens mulm og mørke og harvet ut sine grisete gammelmannsfantasier. Jeg orket ikke lese det ferdig.

På bordet i stua lå det en skriveblokk, der var en liten rekke med navn listet opp med skjelven håndskrift. Blant annet mitt. Et par av navnene var haket av, de fleste ikke. Mitt navn var ikke haket av. Før alt raste rundt ham, var faren min en populær og respektert lege. Min antakelse er at han var helt på det rene med at han ikke hadde lenge igjen å leve, og menneskene på listen var folk han på en eller annen måte hadde planlagt å ta farvel med før det var for sent. Skrive brev og sette ting på plass. Rydde bordet. Rette opp i urett, misforståelser og feilskjær på veien gjennom livet. Som med den halvbygde modellen av klipperskipet Cutty Sark på loftet, de gjentatte og mer eller mindre frivillige forsøkene på avrusning, så var den lista et prosjekt han aldri kom særlig langt med.

 

Vi var ikke flinke til å snakke sammen, faren min og jeg, og når jeg nå tenker tilbake på ham så fremstår han som en gåte. Når var det egentlig det skar seg? Hvilke demoner var det som plaget ham? Drev ham til å drikke seg fra hus, jobb, respekt, venner og familie?

Jeg skulle ønske han hadde skrevet mer. Om det så bare var halvlitterære pulehistorier. Eller en pinlig privat pappablogg for den saks skyld.

Ja, for jeg har selvfølgelig fått med meg at Datatilsynet gikk ut og advarte mot såkalt mammablogging her forleden. Norske foreldre er litt naive, sier Guro Skåltveit, avdelingsdirektør i Datatilsynet. De glemmer at de skyver barna foran seg, hun er sikker på at det om ti år vil finnes sekstenåringer som ikke liker at bilder lagt ut av dem da de var seks år gamle, fortsatt sirkulerer på nettet. Naturligvis er det lov å bruke hodet når man legger ut ting på nett, men det kan jo tenkes at den samme sekstenåringen om 30 år vil være glad for at det finnes et sted man kan lese om barndommen, foreldrene og familien sin. Er det nødvendigvis gitt at det er akkurat 16-åringen man skal ta hensyn til? Kan man ikke like gjerne ta hensyn til 36-åringen som skulle ønske han kjente foreldrene sine litt bedre?

 

Familie er rare og skjøre greier. De fleste vil forhåpentlig ikke ha behov for å lese eldgamle dagbokskriverier på nett for å komme familien sin litt lenger under huden, men noen vil garantert ha glede av det. Samtidig er det vel også grunn til å tro at de fleste 16-åringer vil stille seg temmelig likegyldig til at det finnes barnebilder av dem på nett? Jo da, jeg hater det fortsatt når min eldre søster kommer trekkende med gamle historier om hvordan man en gang måtte purre nattportieren på Høyer Hotell for å få tak i en potte til undertegnede som måtte bæsje veldig. Eller uppe da, som jeg av en eller annen grunn kalte det. En tidligere kollega av meg var trillrund som barn, og kunne lenge bare si ordet kake. Familien syntes dette var ustyrtelig festlig, og filmet barnet i det hun stappet i seg kake og gjentok det ordet hun kunne aller best. Dette opptaket ble vist i konfirmasjonen, og endte med at hovedpersonen forlot rommet strigråtende. Kjedelig der og da selvfølgelig, men neppe noe som ga varige men. Familie er pinlig, sånn er det bare, og akkurat det klarer nok ikke Datatilsynet å gjøre så mye med.

 

For min egen del så har jeg blogget siden 2004, bruker både Facebook og Twitter aktivt, og selv om jeg nok verken kvalifiserer som mamma eller pappablogger, så kommer det jevnlige drypp fra familiens hverdag. Som når min fire år gamle sønn argumenterer for mindre tannkrem på tannbørsten med utsagnet «Ekle ting er ikke bra for superkreftene mine». Det er godt mulig han kommer til å synes dette er dødsflaut en gang, men jeg har tro på at han i det lange løp kommer til å sette pris på det jeg skriver.

I hvert fall så lenge jeg holder meg unna pornografien.

Hummer og kanari

Er en fri og åpen debatt nok?

! God Bless America !
Creative Commons License photo credit: permanently scatterbrained

Kaare Skagen viser i sin kommentar, Politisk retorikk og vold, til hvordan verken ytre venstres krigsretorikk, eller Baader Meinhofs terrorhandlinger på 70-tallet, fikk særlige konsekvenser for utviklingen av en bred og demokratisk ytringsfrihet i hele Vest-Europa. Påminnelsen om at krigsretorikk om væpna revolusjon, quislinger og femtekolonister ikke er noe som oppsto med Fjordman og den såkalte counterjihadbevegelsen er på sin plass. Vi har vært i gjennom dette før.

Skagens konklusjon er den samme som vi har hørt før i disse dagene etter 22.7. Ekstremistene må møtes i en åpen og fri debatt. Troll sprekker i lyset. Politiske ekstremister viser gjerne til at de blir stengt ute fra offentlig debatt, skriver han. Svaret er å tvinge både venstre- og høyreradikale ekstremister inn i debatt der de blir konfrontert med krav til fakta og dokumentasjon. Dette høres både fint og flott ut. Spørsmålet er bare hvordan dette skal kunne gjenomføres i praksis. Skal enhver konspirasjonsteori ha rett på spalteplass for å hindre at ekstremister føler seg utestengt?

Selv om man kan trekke paraleller tilbake til gamle dagers revolusjonsromantikk, så har verden utviklet seg noe de siste 20 årene. Vi er ikke lenger avhengig av en relativt snever medieoffentlighet med partiaviser og gamle gode NRK. Gjennom blogger, diskusjonsfora, Facebook, Twitter og nettavisenes kommentarfelt har vi fått en hel mengde steder der “vanlige folk” kan komme til orde, helt uavhengig av hva debattredaktørene i de store avisene velger å sette på trykk. Finner du ikke en offentlighet som passer ditt verdensbilde er du velkommen til å skape din egen. Dette er for en stor del en god ting, men har noen negative sider. Det gjør det f.eks veldig lett for dem med svært avvikende meninger å trekke seg tilbake til sine respektive hjørner på internett. Hvorfor skal de bruke tid og krefter på kanskje å komme på trykk i en av de store avisene når de kan bygge seg opp en tilhengerskare på flere tusen lesere på nett? Media er gjerne en del av den eliten man hater, og anser som en stor del av problemet. Fjordman og de som deler hans oppfatninger har lite eller ingenting å vinne på å få en kronikk på trykk. Hvordan skal vi tvinge dem ut i åpent lende? Har de noe å vinne på det? Har vi?

Jeg er ikke bekymret for det som foregår på debattsidene i avisene eller på debattprogrammene på TV. La gjerne ekstremistene slippe til, og få noen til å gå i rette med dem. Vel og bra, men vil effekten være merkbar på grumset i nettavisenes kommentarfelt? Tvilsomt. Vil folk slutte å tro på Eurabia-konspirasjonen om den blir imøtegått i de store mediene? Langt fra alle. Vil Vigrid gå bort fra sin faste tro på at holocaust er en stor løgn om de får delta i en åpen og fri debatt om temaet i massemediene? Antagelig ikke.

Jeg er enig i at den beste medisinen mot ekstremisme er et samfunn der politikken ligger forankret i brede lag av folket. At dette kommer av seg selv bare vi gir ekstremistene fri tilgang til mikrofon og høyttaler er jeg ikke like sikker på.

Hummer og kanari

Hvis Twitter var et middagsselskap

Via My2SecondShelfLife

Hummer og kanari

Privat og offentlig

Det hender jeg får lyst til å skrive om noe, selv om jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener. Ja, egentlig skjer det ganske ofte når jeg tenker etter. I dag er det dette med offentlig vs privat i sosiale medier jeg går rundt og tenker litt på.

Bakgrunnen er denne saken, der Eirik Junge Eliassen først var sint på Israel, ble sitert på det i iTromsø, og så ble sint på avisens sitatpraksis. Eliassen mener at å sitere fra Facebook kan sammenlignes med å sitere fra en samtale ved kafébordet ved siden av, mens redaktøren i iTromsø, Jonny Hansen, ser på Facebook som et massemedium.

Det er litt samme sak som Helge Øgrim skriver om her. Er en ytring på Facebook offentlig eller privat?

Og jeg vet ikke. Men jeg har tenkt en del på det der skillet mellom offentlig og privat, i likhet med mange andre så klart, men jeg klarer altså ikke å bli helt enig med meg selv.

Eller kanskje jeg blir det i løpet av denne posten? Den som lever får se…

Men jeg tenker på den der kafesamtalemetaforen. En ting er jo at det vel har skjedd at media har laget saker basert på at man har sett og overhørt folk i samtale ved et kafe eller restaurantbord. Som f.eks da Stein Ørnhøi reagerte kraftig på at Dagbladets journalister tok uskarpe bilder med mobiltelefon og lyttet ved bordene da de tilfeldigvis oppdaget Ørnhøi i samtale med lobbyister fra JAS Gripen. I et demokratisk samfunn må man kunne gå ut og spise middag sammen uten å bli avlyttet mente Ørnhøi.

Men han ble jo ikke avlyttet, han ble overhørt av journalister som tilfeldigvis satt ved nabobordet. Og sånn er det vel forsåvidt med denne iTromsø-saken også. Det var ikke avisa som overvåket Eliassens Facebook-konto, de fikk tilsendt en skjermdump fra en av Eliassens venner på Facebook. Man kan godt diskutere om denne ytringen har noen nyhetsverdi, men det blir en annen sak. Ingen hadde vel trukket iTromsøs rett til å bruke Facebook-ytringer i journalistisk øyemed om Eliassen hadde konspirert om å snikmyrde biskopen i Bjørgvin?

Som nattevakt på Byens Beste Hotell i åtte år har jeg overhørt en del samtaler i lobbyen. Jeg har sett kjendiser dra med seg damer på rommet samme uka som man står frem i sladderpressen og erklærer sin store kjærlighet til kona. Jeg har hørt skandalerammede politikere snakke om sine skandaler i helt annen og langt mindre ydmyk og selvransakende tone enn den man har fått presentert i media. Den offentlige fremtoningen er pyntet med glanset papir og silkebånd, den private fremtoningen er ikke behandlet med sadpapir, flisene stikker ut her og der.

Og da tenker jeg det er bra om skillet mellom offentlig og privat viskes ut. La oss bli kvitt gavepapiret og få se mennesket under. På godt og vondt. Det er jo det strenge skillet mellom offentlig og privat som gjør det så lett for menn å banke kona uten at noen bryr seg, så lenge fasaden er opprettholdt. Kunne noen av de familievoldssakene som VG skriver om vært unngått om skillet mellom offentlig og privat hadde vært mindre? Om terskelen for å gripe inn var lavere? La oss bli kvitt fasadene, skinnhelligheten, falskheten. Gi oss menneskene og alle deres svakheter i stedet for disse glansbildene som ingen tror på allikevel. Som ingen bør tro på. Gjør det akseptert å være svak på alle menneskelige måter, og vise det, så skal det nok bli et bedre land å leve i skal dere se.

Det er jo en forlokkende tanke, at bare vi alle opptrer som en stor og glad familie, løper rundt og planter trær, koser med kaniner, og ikke har hemmeligheter for hverandre, så vil alle problemer løse seg. Men det er nok ingen realisme i det dessverre. Vi trenger private rom, rom vi kan gå inn i, rom vi kan slippe noen inn i, og stenge andre ute i fra. Vi trenger rom der vi kan være store og sterke, men også rom der det er lov å være liten og svak. Noen ganger trenger vi rett og slett å gjemme oss, og vi kan ikke alltid være offentlige.

Uff, dette ble en sprikende og usammenhengende  post tror jeg, la oss se om jeg kan samle noen tråder mot slutten her. Formulere hva jeg egentlig tror jeg mener. Eller i hvert fall hva jeg mener i dag.

Så lenge man snakker om politikk, samfunn, eller sak på et eller annet vis, så synes jeg det bare er fint om skillet mellom privat og offentlig viskes ut. – Jeg tåler dette og står for utsagnet, men jeg ville nok ha uttalt meg offentlig på en annen måte, sier Eliassen til Journalisten etter sin Facebook-blunder, men hvorfor det? Drit i poleringen og kjedelige offentlige uttalelser, om man ønsker å sende israelittiske lederskap til Helvete, og er komfortabel med å si det på pøbben, så kan du si det til avisa også? Er det noe vi ikke trenger mer av så er det ferdigsamplede soundbites som er så polerte at de er blottet for innhold.

Riktignok så er det ofte slik at det som kommer rett fra levra ofte minner om avføring, men så får man da i det minste et glimt av hva slags rasshøl det egentlig er som uttaler seg.

Så jeg mener altså åpenbart at det er helt greit å sitere fra sosiale medier om man finner noe med nyhetsverdi å sitere fra. Akkurat som det må være greit å bruke ting man tilfeldigvis overhører ved et kafebord til å bedrive journalistikk, så lenge man sier i fra, gir mulighet til imøtegåelse, og hva det nå er som er regnet for god journalistisk metode nå til dags.

Akkurat slik som man er påpasselig med å bare baksnakke kolleger som ikke er tilstede, så må vi lære oss å holde de frasparkene vi synes blir for sprelske unna Facebook og Twitter. Vi får ta dem på DM hvis vi absolutt må.

Det fine med nettet er ellers at det gir en muligheten til å åpne rom man kanskje ikke får luftet så ofte i hverdagen. Private rom kan gjøres offentlige, gjerne til stor glede for både avsender og mottaker. Det betyr ikke at alle private rom åpnes for offentligheten, vi velger hva vi vil blotte og hva vi vil skjule. De færreste, om noen, slipper vel folk til helt inn i våre mørkeste irrganger.

Skillet mellom offentlig og privat kommer altså ikke til forsvinne, vi må bare lære oss at Facebook-kontoen  ikke er privat. At vi må holde fasaden der også. Passe oss for å ikke slippe til for mye av det skjøre, skrøpelige mennesket vi har under den vellykkede fasaden. Ikke hisse oss opp. Fremstå som vennlige og tolerante verdensborgere. Så får vi passe på å hate svartinger, kommunister, kapitalister og kolleger hjemme i stua. Med vinduene igjen.

For vi trenger jo et privat rom også, vi må bare lære oss at det rommet verken heter Facebook, Twitter eller Hjørnevikbua.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: