web analytics

Tag Archives: islam

Hummer og kanari

Ikke Thatcher, men Bush?

There Is No Alternative to global free-market capitalism.
Creative Commons License photo credit: charles.hope

I Standpoint Magazine for en stund siden ble Siv Jensen sammenlignet med Margaret Thatcher, men når jeg ser hennes utspill fra begynnelsen av uka om at kampen mot radikal islam er vår tids viktigste så minner hun meg mer om en annen velkjent tidligere statsleder. George W.Bush.

Eller for å være nøyaktig, hun minner om Dubya i sin første periode. Da nyansene var fraværende, og retorikken svulstigere.

Dette sa Jensen:

– Gjennom historien har vi klart å bekjempe totalitære ideer som nazismen og senere kommunismen. Som liberalist vil jeg alltid kjempe mot slike ideer og bevegelser. Radikal islam er en mørk og skummel ideologi, og bekjempelsen av den er vår tids viktigste kamp

Dette låter jo tilforlatelig nok. Vi kan godt flisespikke og si at radikal islam er et luftig og uklart begrep, men samme dag kunne vi lese på NRKs nettsider at Tsjetsjenias president og statsminister Ramzan Kadyrov forsvarer drap på kvinner han mener er løse på tråden. Vi må vel anta at det er dette Jensen snakker om når hun nevner radikal islam, og det er ingen som er uenige i at dette er mørkt og skummelt så det holder.

Men snakker Jensen om radikal islam i Norge, eller snakker hun om Afghanistan, Pakistan, Tsjetsjenia, og alle de andre stedene i verden der radikal islam synes å være i fremgang?

State Sanctioned Abuse
Creative Commons License photo credit: Dude Crush

I dag har Siv Jensen vært på valgkampkonferanse i Os, og denne gangen er hun opprørt over “venstresidens feminister” fordi de kommer til å ha en parole i toget sitt på kvinnedagen der det står Norge ut av Afghanistan. Men vi er i Afghanistan nettopp for å hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole, sier Siv Jensen ifølge NTB.

Og det er vi jo. Norske styrker er faktisk i krig mot radikal islam i Afghanistan. Avisoppslag de siste dagene tyder ikke på at seieren er nært forestående. Kanskje er det snart på tide at også Siv Jensen stiller seg selv noen ubehagelige spørsmål?

I Bushs første fire år som president var det ikke noen forskjell på islamister. Ingen forskjell på Taliban, Hizbollah, Hamas eller Al Qaeda. Sunni og Shia, samma rakkern. John McCain hadde forresten ikke skjønt forskjellen han heller. Var de ikke terrorister selv, så var de ihvertfall på terroristenes side, og alle sammen hatet de “our way of life”. Alle som snakket om forskjeller, nyanser, og måtte gudene forby, dialog, havnet fort i bås med stakkars Neville Chamberlain.

Det er her Siv Jensen befinner seg. Det er den samme retorikken, fullstendig fri for nyanser. Alle islamister er fiender, det er ikke egentlig noen større forskjell på Mohammad Usman Rana og Osama Bin Laden, og vi fører ikke dialog med terrorister, gjør vi vel?

WTC 9/11
Creative Commons License photo credit: slagheap

Men selv George W.Bush skjønte etterhvert at denne holdningen ikke førte frem. Grunnen til at det har gått bedre for USA i Irak i det siste er at man har begynt å samarbeide med den sunnimuslimske militsen som man tidligere kjempet mot. Man har insett at det er forskjell på lokal milits, og globale jihadister, og det er jo først og fremst sistnevnte man er ute etter å ta knekken på.

I Newsweek skriver Fareed Zakaria at ifølge folk som er betalt for vite denslags så er 90 prosent av dem vi kaller for Taliban egentlig stammekrigere og Pashtun-nasjonalister med sin egen agenda. Mindre enn ti prosent av dem deler ideologien til Mullah Omar eller Al Qaeda. Hvis meningen med krigen i Afghanistan er å hindre at landet nok en gang blir en base for terrorister, og dermed minske sjansen for nye terrorangrep ala 9/11, så har vi en sjans til å vinne gjennom å snakke med disse nitti prosentene. Slik USA har gjort det i Irak. Hvis meningen med krigen i Afghanistan er å bekjempe radikal islam, og innføre noe som ligner på et vestlig demokrati, så er det dømt til å mislykkes.

Problemet er at det er nok av skrudde fundamentalistgærninger blant disse nitti prosentene som verken er særlig liberale, tolerante, eller opptatt av kvinnefrigjøring. Men radikal islam lar seg ikke nedkjempe med våpen, vi må finne oss i at former av radikal islam kommer til å finnes, og lære oss å håndtere det. Som tidligere CIA-analytiker Reuel Marc Gerecht sier til Newsweek, det er vanskelig å overlate kontrollen til illiberale mennesker, men det vi må innse er at veien til nedkjempelse av Al Qaeda går gjennom religiøse shia-ledere, og sunnifundamentalister.

Spørsmålet er hvor mye radikal islam vi kan tåle.

Og mens jeg har skrevet dette har det dukket opp en sak på Dagbladet der Obama sier at vi ikke vinner krigen i Irak, og at forhandlinger med moderate krefter innen Taliban er en løsning som vurderes.

Siv Jensens unyanserte og kompromissløse tale er rett og slett fire år etter resten av verden, hun er til og med på etterskudd i forhold til stakkars George W. Bush?

Faccia da Culo
Creative Commons License photo credit: fabio_lone

Når det gjelder radikal islam i Norge så er jeg i grunnen enig med Libe Rieber Mohn i at Jensen slår inn åpne dører. Ingen norske politikere forsvarer islamisme, Jensens punkter om snikislamisering var bare latterlige, og vel kan man finne en og annen mørkemann hvis man leter, men muslimer som står for en radikal islam er temmelig langt unna makta her i landet. Ikke kommer de til å få noe særlig med makt heller, ihvertfall ikke i min levetid, og neppe i din heller. PST følger dessuten utviklingen nøye, sier at landet er trygt, og dermed kan vi sove trygt i natt også.

Spørsmålet om hvor mye radikal islam vi kan godta er imidlertid også relevant for Norge, og det er vel sånn at hvis vi ønsker et minimalt innslag av radikal islam i Norge så må vi gjøre så godt vi kan for at det er færrest mulig grunner til å bli radikal. Problemet med at Siv Jensen (for ikke å snakke om Karita Bekkemellem) later som om hun ikke vet forskjell på skaut og selvmordsbombebelte er at den typen retorikk godt kan føre til at det skapes flere radikale. Ja, helvete, jeg merker jo selv at jeg blir litt radikal når jeg hører på henne. Religiøse som føler at sin religion er under press har en tendens til å flokke seg sammen med likesinnede,  og bli mer radikale. Mennesker som faller utenfor, som aldri får ta del i flertallssamfunnet, er potensielle radikale. Enten det nå er fordi de ikke fikser skolen, eller det er fordi man ikke får jobb på grunn av sitt annerledesklingende etternavn. Opplever du systematisk diskriminering og forskjellsbehandling er det større sjanse for at man blir mer radikal.

Litt snikislamisering kan rett og slett være greit som et middel mot økt radikalisering?

Hummer og kanari

Varsler tiltak mot snik-islamisering

Siv Jensen
Creative Commons License photo credit: kjetil_r

Fremskrittspartiets formann Siv Jensen advarte i sin tale i landsstyret i kveld mot snik-islamisering av Norge. Hun tegnet et dyster bilde av hva som vil skje med Norge hvis ikke Fremskrittspartiet snart kommer til makten og får fornyet landet slik at norsk lov og norsk styresett atter blir gjeldende. Vi har tatt en prat med den blonde pitbullen om hva Frp vil gjøre for å møte trusselen fra islam om, eller kanskje rettere sagt når, de kommer til makten.

– Velkommen til Hjortholoid Siv Jensen, og takk for at du kunne stille på så kort varsel.

– Bjeff bjeff

– Frp vil fornye og forandre Norge sier du, og setter dette i sammenheng med det du kaller for en snik-islamisering av landet vårt. Hvilke forandringer kan vi vente oss i forhold til innvandrerbefolkningen og religiøse minoriteter om Frp feier inn i regjeringskontorene til høsten?

– Da skal det bli andre boller! Vi har utarbeidet en omfattende plan der enkle men omfattende metoder skal gi oss bedre integrering i løpet av kort tid.

– Og oppskriften er?

– Du smelter 150 gram margarin, rører 5o  gram gjær ut i 3 desiliter lunken melk…

– Jeg tenkte på oppskriften for å bedre integreringen, ikke på bollene…

– Sikker? Det er veldig gode boller!

– Ja, jeg har akkurat spist to store porsjoner med kalkun og orker ikke tenke på boller akkurat nå. Gi meg integreringsoppskriften i stedet.

– Greit. Altså. Vi ønsker å gi private organisasjoner et større ansvar for integreringen, slik de gjør i USA, og vi har drøftet dette med blant andre Enevald Flåten, Levende ord, og Misjonsforbundet. Vi har blitt enige om at så fort forholdene ligger til rette for det, så skal det opprettes en organisasjon som vil få et særlig ansvar for at muslimer lærer seg hvilke regler som gjelder her i landet.

– Jaha? Har dere noe navn på denne organisasjonen?

– Navn er ikke viktig, og organisasjonen er ikke opprettet ennå, så det er ikke endelig. Men inntil videre har vi bare kalt den for Norsk misjon blant muslimer.

– Og hvilke verktøy vil denne organisasjonen kunne ta i bruk?

– Organisasjonen vil, med statens hjelp, opprette arbeidsleire rundt om i landet der muslimene kan komme med familiene sine, lære seg å ha en fast jobb, lære seg hvilke normer og regler som gjelder, og lære seg språket ordentlig. Her skal det pugges!

– Men tror du muslimene kommer til å benytte seg av dette tilbudet da? Eller skal dere tvinge dem?

– Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti, vi tvinger ingen, men vi tror nok vi skal få fyllt opp disse leirene ganske greit.

– Med all respekt, det tviler jeg på. Dere får da ingen til å flytte i arbeidsleir uten en eller annen form for pisk eller gulrot?

– Å, men vi har da begge deler. Av hensyn til de muslimske barna kommer vi til å fjerne dem fra foreldrene, og plassere dem på dertil egnede barnehjem for å sikre at de får en norsk oppvekst. Hvis da ikke familiene flytter frivillig i arbeidsleir så klart.

– Dette er pisken antar jeg, men hvor er gulroten?

– Den står i jorda. Muslimen er nemlig den nye bonden. Vi skal lære dem å dyrke jorda.

– Muslimen er den nye bonden?

– Ja, vi er jo alle sammen lei av den gamle bonden, og vi er lei av at alle muslimer på død og liv må bo i Oslo. Det er jo nå den største byen i Somalia faktisk. Så hvis vi gjør muslimene til bønder blir vi både kvitt den gamle bonden, og vi får flyttet muslimene ut av Oslogryta. Alle blir fornøyde. Dessuten er de sabla flinke med grønnsaker!

– Men Siv Jensen, arbeidsleire og barnehjem, dette minner da veldig om den politikken som ble ført i forhold til tatere gjennom mesteparten av forrige århundre?

– Det er riktig.

– Men mange vil jo mene at behandlingen av taterene er at av de svarteste kapitlene i vårt lands historie. Dette ønsker altså Frp å plukke frem igjen?

– Bah! Politisk korrekt vissvass. Ekstreme situasjoner krever ekstreme tiltak, og man kan si hva man vil om behandlingen av taterene, men det fungerte jo. Når så du sist et taterfølge?

– Jeg tror faktisk aldri jeg har sett ett.

– Der ser du, det er fordi tiltakene som ble satt i verk virket slik de skulle. Med oss i regjering skal det bli fart på integreringen igjen, det kan du ta deg en fastelavnsbolle på.

– Integrering sier du, men er det ikke egentlig assimilering du mener?

– Nei, så vanskelige ord bruker vi ikke i Fremskrittspartiet!

Hummer og kanari

Hva gjør man med labyrinten hvis man ikke finner inngangen?

ancient bone structure
Creative Commons License photo credit: uBookworm

Skitt altså, i det siste har jeg lest en masse greier rundt omkring som jeg har en følelse av henger sammen på en eller annen måte, jeg har tumlet med dette oppe i hodet mitt siden søndag og har klart å lage en slags labyrint av det hele, og jeg er ikke sikker på om jeg finner inngangen. Eller om jeg kanskje har kommet inn, gått meg vill, og ikke finner veien ut igjen. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg har klart å skape en skrivesperre for meg selv, og sånn kan vi jo ikke ha det. Jeg har tross alt en blogg å drive, og jammen skal jeg visst snart bli sporadisk spaltist i Firdaposten også. Vi må komme oss forbi denna helsikes labyrinten.

Jeg husker ikke egentlig hvor det begynte en gang, muligens med Marius Liens artikkel om det ny-gamle skjellsordet jøde i Morgenbladet. Det fikk meg til å tenke på at jeg husker at ordet ble brukt som skjellsord, riktignok svært sporadisk, i barndommen, og at jeg alltid kom litt i stuss når det skjedde. Hva betydde det egentlig? Hvorfor akkurat jøde? Antagelig visste jeg vel ikke hva en jøde egentlig var for noe en gang, jeg fikk jo ikke lov til å se Holocaust på TV. Ikke Røtter heller forresten, men nå er vi allerede langt ute på sidesporet.

Så tilbake til Liens artikkel, der siteres Knut Olav Åmås på at antisemittismen ligger like under overflaten i det norske samfunnet, som et underbelyst fenomen, og han viser til et innlegg i Aftenposten av Fredrik Heffermehl der det hevdes at jøder verden over som unnlater å protestere mot Israels politikk bidrar til å øke motviljen mot jøder. Lien spør da Åmås om det er noen forskjell på dette, og hvordan norske politikere og norsk offentlighet forlanger at norske muslimer må gå i tog og ta avstand fra vold begått av muslimer andre steder i verden, og Åmås svarer at det er nøyaktig den samme holdningen, og at den er uholdbar.

Hvilket får meg til å tenke på at antisemittisme, og islamofobi (i mangel av noe bedre ord) egentlig er samme sak?

Alt dette får meg til å tenke på Julius Streicher og Der Stürmer igjen, og via Google finner jeg en del sitater fra denne avisens glansdager, og det er i grunnen påfallende likt mye av det grumset man kan finne daglig i kommentarfelt og diskusjonsforum hvis man gidder å lete, men rettet mot muslimer i stedet for jøder. Noe som ikke betyr at muslimen er den nye jøden, den slags sammenligninger er omtrent like tåpelige som at enhver despot i dag er den nye Hitler, og at alle som ikke vil være med på å bombe ham må ro seg utpå i en liten robåt sammen med Neville Chamberlain.

Så istedet for å følge det sporet videre kan vi ro oss videre langs labyrinten.

I Dag og Tid skriver Jon Hustad at multikulturalismen var mislykket, i en kommentar som han har kalt Lat krenkjinga byrja. Han siterer Monica Ali, og Lars Gule, på at krenkelser er det som driver samfunnet fremover. Jeg lurer på om ikke Hustad blander Gule med en annen Lars, nemlig Lars Vilks, i dette med at folk før eller siden blir ferdigkrenket, men det er ikke så viktig. Viktigere er spørsmålet om han har rett. Blir man til slutt ferdigkrenket?

Eller kan det tenkes at stadige krenkelser kan ha andre effekter?

I BT skriver Trine Eilertsen fint om noe av det samme:

Det kristne Norge har vendt seg til å tåle nærmest grenseløs harselering med tro, og knapt noen kommer på å ty til lovverket når ytringene oppleves å krysse grenser. Det er ikke fordi mennesker ikke lenger krenkes i Norge. Det er fordi vi kollektivt har lært oss at prisen for ytringsfrihet er at vi må godta de smakløse, dumme, sårende og krenkende ytringene. «Godta» i betydningen at vi ikke skysser politiet på den som ytrer. Vi møter ytringene med ytringer, eller likegyldighet.

Og videre:

De siste årene er forsvaret for ytringsfriheten blitt nærmest ensbetydende med forsvaret for nettopp de ytringene mange av oss kunne klart oss uten. (…) Det er sjelden forsvaret av ytringsfriheten handler om de utfordrende ytringene, de som kan oppleves som krenkende, men som setter problemstillinger på spissen fordi det trengs.

Her setter hun fingeren på noe essensielt. Jeg er for ytringsfriheten, men ikke ubegrenset. Som Drusilla twittret akkurat: Jeg – som mange – forsvarer ytringsfriheten – med to etablerte unntak: Ærekrenkelser av enkeltindivider og oppfordring til vold. Så enkelt kan det sies, men det at jeg er for ytringsfrihet bør ikke bety at jeg automatisk må forsvare enhver ytring. Ihvertfall burde det ikke bety det?

satire?Allikevel forventes det at man skal forsvare karikaturer som den her til høyre av Gregorius Neckshot.

Altså. Jeg mener at det må være lov til å tegne og publisere makkverk som dette, og så må det selvfølgelig også være lov å kritisere dem som gjør det. Krenkelser av religion skal ikke, kan ikke forbys. Det som er fankern, og her må man vel skylde på Storberget og resten av regjeringen, er at det er skapt et inntrykk av at ytringsfriheten er under press.

Hvorvidt den virkelig er det eller ikke kan muligens være diskutabel, men det har blitt sådd tvil om det, og verken Stoltenberg eller Storberget har vært i stand til å rydde opp i det.

Man vet rett og slett ikke om man kan stole på dem i dette henseende lenger, og det er ganske betenkelig, for så fordømt vanskelig kan det da tross alt ikke være. Men siden man altså er usikker på regjeringens holdninger til ytringsfriheten, så blir det allikevel til at man må forsvare alt fra Se og Hør til smakløse Muhammed-karikaturer. Her passer det kanskje å sitere Eilertsen igjen:

Selv grov krenking av religion kan ikke forbys. Den må møtes med ytringer. Så lenge det prinsippet ligger fast, blir det mer legitimt å filleriste de smakløse, idiotiske ytringene. Men frem til blasfemiparagrafer, og alt annet som truer ytringsfriheten er begravd for godt, oppleves også begrunnet kritikk av ytringer som truende.

Så det er liksom det som er labyrinten da, punktet der tankene går i sirkel, og jeg ikke kommer noe videre. På den ene siden forekommer Hustads strategi om å la krenkingen begynne, i den forstand at nå skal vi bruke enhver mulighet og anledning til å krenke religiøse, meg å være uklok hvis det stemmer at Norge er et land der antisemittisme, og islamofobi (fortsatt av mangel på et bedre ord) ligger like under overflaten og syder.

På den annen side så kan vi ikke forby selv grove krenkelser av religion, og vi skal selvfølgelig være steinharde på uskikker som omskjæring, kvinneundertrykking og den slags.

På den tredje siden har vi folk som ønsker å blåse opp trusselen islam representerer til gigantiske proporsjoner, og leverer sitt smakløse grums ved å skyve ytringsfriheten foran seg. På den fjerde siden hevder Kenan Malik at islamofobi (nok en gang i mangel av et bedre ord) ikke er et så stort problem som mange vil ha det til, og at det er et begrep som i mange tilfeller blir brukt for å stilne berettiget kritikk mot islam.

Og alle fire sidene har antagelig noe ved seg, så hva gjør man med denne labyrinten?

Vel, i utgangspunktet hadde jeg tenkt å labbe rundt den, men hva om vi gjør så her: Vi bytter ut Hustads krenkelser med Maliks ord: Enhver sosial forandring, eller sosialt fremskritt, betyr at grunnleggende overbevisninger blir utfordret og fornærmet.

Vi skal altså ikke krenke for krenkelsenes skyld, men vi skal både utfordre og fornærme der det er nødvendig å utfordre og fornærme, og dermed klarer vi å forene både den første og den andre siden her.

Og hvis så bare regjeringen kan slutte å vingle, klare å forsikre oss om at ytringsfriheten er viktig, og ikke er noe som kan forhandles bort, så er i grunnen mye gjort med tredje side også. Vi trenger ikke forsvare de smakløse og idiotiske ytringene så lenge de ikke er truet. Vi kan fordømme dem om vi vil, eller møte dem med den likegyldigheten de kanskje fortjener.

Når vi så har fått disse sidene i orden kan vi kanskje la oss berolige av at islamofobien ikke har så gode kår utenfor internettets kommentarfelt, og at det er all grunn til å tro at den kommer til å holde seg der?

Så kom jeg i mål på et eller annet vis allikevel. Det hadde jeg ikke trodd når jeg begynte på denne posten.

…og om ikke denne posten ble like klartenkt og genial som jeg håpet når tankene begynte å surre på søndag, så tror jeg i det minste jeg har klart å skrive meg igjennom skrivesperra. Det er ihvertfall noe!

Hummer og kanari

Økt radikalisering i Rosengård?

07:31:26
Creative Commons License photo credit: Kristian 08

Document.no var snare til å rapportere om en svensk rapport fra forskerene Magnus Ranstorp og Josefine Dos Santos, som hevder at den beryktede bydelen Rosengård har gjennomgått en økende radikalisering de siste fem årene.  Rapporten bekrefter de verste forutanelser skriver Hans Rustad, og har rett i at konklusjonenen er deprimerende. Her trues både demokrati og svensk verdigrunnlag, og i kommentarfeltet snakkes det om at det vi har her er intet mindre enn sporen til vestens undergang. Dere kan lese hele rapporten her.

Document.no har ikke vært like kjappe med å rapportere at rapporten nå dømmes nord og ned av forskere både ved universitetet i Lund, og ved Malmö högskola. Leif Stenberg foreleser om Islamologi i Lund, og avfeier rapporten med at ingen seriøs forsker ville basert en rapport på andrehåndskilder. Den ville ikke en gang blitt godkjent som en B-uppsats, sier han til Sydsvenskan.

Rapporten bygger på 30 intervjuer med politi, sosialtjeneste, skole, foreninger, og personer som jobber med ungdom i Rosengård. Ingen representanter for noen radikale muslimske grupper har blitt intervjuet.

Sosialantropolog ved Malmö högskola, Aje Carlbom, er heller ikke imponert. Han sier at rapporten for en stor del bygger på anekdoter, og at det ikke går an å trekke konklusjoner om hvorvidt radikaliseringen i Rosengård er økende eller ei ut av den.

Carlbom sier at det utvilsomt finnes radikale muslimske grupper i Rosengård, men at det aldri har blitt undersøkt hvor mange de er.

Ifølge The Local har Stenberg, og hans kolleger, Anders Ackfeldt og Dan-Erik Andersson, bedt om å få utlevert kildematerialet for rapporten, men har fått beskjed om at kildematerialet ikke lenger eksisterer.

Lars Nicander fra Centrum för Assymetriska hot och Terrorismstudier, som er dem som står bak rapporten, bekrefter at kildematerialet er ødelagt av hensyn til de intervjuede, og sier at rapporten ikke er ment å være en forskningsrapport, selv om man har brukt vitenskaplige metoder.

Nicander avfeier kritikken mot rapporten, og sier at det åpenbart ikke er lov til å problematisere disse spørsmålene. I stedet for å angripe fakta tar de hele rapporten som et utslag av islamofobi, sier han.

Og har sikkert Document.no bak seg i det.

Jeg vet ikke mer om Rosengård enn jeg har lest i opprørte bloggposter og aviskommentarer de siste fire-fem årene, så jeg skal ikke mene noe veldig sterkt om dette, men jeg synes Bulten i Bo har et poeng når han antyder at spørsmålene kanskje er av den litt ledende sorten. Og 30 intervjuer er vel ikke mye å komme med bombastiske konklusjoner på?

Eller?

Hummer og kanari

Få orden i eget hus


Creative Commons License photo credit: *bie

Jeg vet ikke hvor godt kjent den britiske forfatteren Martin Amis er her i landet, men jeg antar han er relativt obskur. Jeg kan ikke se at han er oversatt til norsk ihvertfall. Jeg skal ikke påberope meg godt kjennskap til mannen selv, jeg vet hvem han er ene og alene av en grunn. I 2006 uttalte han i et intervju følgende:

The Muslim community will have to suffer until it gets its house in order. What sort of suffering? Not let them travel. Deportation – further down the road. Curtailing of freedoms. Strip-searching people who look like they’re from the Middle East or from Pakistan… Discriminatory stuff, until it hurts the whole community and they start getting tough with their children…

Amis fikk massiv kritikk, ble stemplet som rasist, han var “with the beasts” og så videre, og han så seg etterhvert nødt til å skrive et brev til The Independent der han modererte seg en hel del. Sitatet var tatt ut av sammenheng, han hadde tenkt høyt, han var i et noe pessimistisk lune siden intervjuet fant sted i etterdønningene av opprullingen av planene om å sprenge 10 jetfly på vei fra UK til USA. Etter noen dager hadde pessimismen løftet seg noe, og han mente igjen at man måtte bygge så mange broer som mulig mellom oss og den moderate muslimske majoriteten.

Dere kan lese hele brevet til Amis her, det er stilet til Yasmin Alibhai-Brown, som hadde gått kraftig i rette med den originale uttalelsen til Amis i samme avis noen dager tidligere.

Til tross for dette har uttalelsen blitt hengende ved Amis, noe som antagelig skyldes at mannen har fortsatt å uttale seg om emnet, ikke alltid med imponerende klarhet og kunnskap. Bloggen Islamophobia Watch har i skrivende stund skrevet om Amis 33 ganger. Jeg tror ikke mye av det har vært positivt. Amis har selvfølgelig også fått en del skryt for sin evne til å tenke høyt i intervjuer, men mitt inntrykk er at det er flere som har avfeid mannen som diskreditert halvrasist, enn det er som ser på ham som en viktig stemme i denne debatten. Det kan selvfølgelig skyldes en viss skjevhet i mitt lesemønster.

Tidligere i dag satt jeg på byens eneste kaffebar med et kreativt rundstykke, snickerskaffe, og ferskeste utgave av Dag og Tid. Da var det like før jeg satte kaffen i halsen.

I en kommentar kalt – Det er jødane som står bak, med underteksten Så var det ikkje lenger trygt å vera jøde i Norge skriver Jon Hustad om hvor nedtrykt han ble av opptøyene i Oslo i forrige uke. Han forteller om hvordan 73 år gamle Sverre Martin Haug fikk bank fordi han hadde med seg et israelsk flagg, men husker heldigvis også å få med at han ble reddet av noen muslimske ungdommer. Han forteller om en eldre mann fra Jæren som deltok i pro-israel-demonstrasjonen, og ble slått i bakken to ganger. Han forteller om Jon Gunnar Aksnes som brakk armen på fire steder. Jada, jeg blir litt nedtrykt når jeg leser om det jeg også. Og så skriver Hustad:

Jødehat var og er eit naturleg resultat av masseinnvandringa frå den muslimske verda, ei verd der mange knapt ser ut til å vera i stand til å vende blikket mot seg sjølve og i staden legg all slags elende på dørstokken til jødane.

Så følger en rekke av anekdoter som underbygger en påstand om at muslimer flest tror på en hel del ville konspirasjonsteorier der jødene har skylda for alt som er galt her i verden, der de sitter med makta over alt som betyr noe her i verden. Hvorfor kan ikke muslimene være mer som tamilene spør Hustad. Flere hundre tamiler har blitt drept nord i Sri Lanka den siste tiden. Konflikten mellom tamilene og den singalesiske majoriteten har tatt over 70 000 liv de siste 25 årene. Det er over 10 000 tamiler i Norge, men hvorfor demonstrerer de ikke? Kan det være at de har insett nederlaget og er på vei videre, spør Hustad.

Men det er ikke alt dette som får meg til å sette kaffen i halsen. Jeg vet at det florerer med jødehat i muslimske land. I forhold til andre konflikter i verden så får Israel/Palestina-konflikten mer enn sin rettferdige del av oppmerksomheten. Jeg er med på det, selv om det selvfølgelig har sine grunner.

Men i første avsnitt av kommentaren sin skriver Hustad:

For vel to år sidan vart Martin Amis, ein av Storbritannias fremste forfatterar, intervjua av the Sunday Times. Han vart spurd om kva framtid han såg føre seg at islam hadde i Vesten i ljos av mellom anna London-bombinga. Framtida såg ut til å vera drakoniske tiltak svara han: strenge straffer, oppheving av menneskerettar, deportasjonar: “Diskriminering som smertar heile den muslimske fellesskapen heilt til medlemene byrjar å verte harde med borna sine”

Dette er sjølvsagt skremmende utsegner, men kva gjer vi? Eitt veit vi nokonlunde sikkert: At nasjonsbyggjing få botnen av, for å låne Haakon Lies bilete, ikkje er ein sundagsskule.

Kan man tolke dette dithen at Hustad nå mener at diskriminerende tiltak mot hele den muslimske fellsskapen, strengere straffer, deportasjoner, oppheving av menneskeretter, er noe vi nå bør vurdere, eller leser jeg ham vrangt nå? Kanskje er han bare i et noe pessimistisk lune etter å ha vært vitne til forrige ukes opptøyer?

I så fall håper jeg han gjør som Amis og kommer på bedre tanker ganske snart.

Gramma and the Police
Creative Commons License photo credit: Egil Fujikawa Nes

%d bloggers like this: