web analytics

Tag Archives: italia

Hummer og kanari

Tragedien i Middelhavet

lampedusa Foto: Noborder Network/Sara Prestianni CC BY 2.0

(Lørdagens Firdapostspalte, før etter språkvask)

Vekas mest hjarteskjærande historie dukka først opp som ei lita sak på dei norske nettavisene. Litt større enn ei notis var ho nok, men ho kom og gjekk utan å gjere noko nummer av seg. Ingen framsider vart rydda. Ingen lys vart tent. Nei, eg snakkar ikkje om det sørgelege faktum at Ole Gunnar Solskjær er ferdig i Cardiff. Eg snakkar om saka der kyniske menneskesmuglarar senka ein båt med flyktningar som nekta å flytte seg over i ein mindre båt. Rundt 500 menneske drukna, 100 av dei kan ha vore born. Ni overlevande blei fiska opp av Middelhavet, den yngste av dei berre to år gammal. Ein av dei døydde seinare. Ein til er framleis livstrugande skadd. Som om ikkje dette var ille nok: Over 200 menneske er framleis sakna etter at ein båt fullpakka med afrikanske immigrantar gjekk ned utanfor kysten av Libya same helg.

– Dette var utvilsamt den helga som har kravd flest liv nokosinne i Middelhavet, seier Carlotta Sami i FNs høgkommissær for flyktningar UNHCR, ifølgje NRK. Noko som berre er korrekt om ein legg til «i fredstid». Sjøslaget ved Cape Matapan kosta italienarane 2300 menneskeliv i mars 1941, men det er å pirke på detaljar. Situasjonen med immigrantar som freistar å komme seg frå Afrika til Europa i båt over Middelhavet er alvorleg. Det er berre eit snautt år sidan førre tragedie nådde våre aviser. Den italienske kystvakta redda 155, medan over 360 menneske døydde då ein båt på veg frå Libya fekk motortrøbbel, tok fyr, og sokk utanfor Lampedusa i oktober i fjor. Sanninga er at dette skjer heile tida. Rundt 3000 immigrantar har truleg drukna i Middelhavet hittil i år, men sikre kan ein ikkje vere. Det kan godt vere fleire. Vi veit om lag kor mange som kjem fram, men vi veit ikkje kor mange som dreg. Det er ein evig pågåande tragedie. Det kan ikkje fortsette slik.

Men kva kan ein gjere? Ein kan, og må, gå hardare til verks mot menneskesmuglarane. Problemet stikk likevel djupare enn berre dei kriminelle bandane som tek folk over havet frå Libya eller Egypt til Sicilia, Lampedusa og Malta. Eller over ørkenen i Sinai. Det er ein grunn til at folk set livet og det vesle dei eig på spel for å kome til Europa. Dei geopolitiske tilhøva har ført til at det er færre økonomiske flyktningar, lukkejegerar som dei ofte heitte i norsk asyldebatt, no enn for nokre år sidan. I staden er det stadig fleire som flyktar frå borgarkrig og uro. Det er ikkje nokon grunn til å tru at det kjem til å bli færre folk på flukt dei nærmaste åra. Mange av dei vil ønske seg til Europa.

Problemet er at vi ikkje er rusta til å ta i mot dei. Byrda på dei fattigare landa rundt Middelhavet, sør i EU, er for stor. Vilja til å hjelpe dei frå oss i nord er for lita. I eit Europa der skepsis til immigrantar og misnøye med den rådande innvandringspolitikken er aukande, er det tvilsamt om det blir dei store endringane med det fyrste. Dei overfylte båtane kjem til å fortsette å komme. Folk vil fortsette å døy. Og for kvar gong vil vi bry oss bitte litt mindre om det. I den grad vi i det heile tatt vil få høyre om det.

Men noko var annleis i denne saka. Dette var ikkje eit vanleg skipsforlis. Det var massedrap, utførd av kyniske kriminelle. Vondskapen stod plutseleg tindrande klar for oss. Kva slags menneske er det som utan skruplar renner ein båt med redde flyktningar i senk, og ler mens dei ser på at den går til botnen? Det er sterk kost. Det er ei sak. Noko som er verdt å skrive om. Kanskje ikkje like viktig som at Petter Northug laug for politiet tre gonger, men viktig nok til at det har kome nokre oppfølgingssaker. Ein kan håpe at denne saka er så fæl at ho får oss til å reagere. At ho blir eit vendepunkt. Å skape fred i dei urolege delane av verda er ei oppgåve litt for stor for oss, iallfall på kort sikt, men vi kan starte med å gjere noko med den organiserte kriminaliteten. Innsatsen må aukast. Menneskesmuglarane må stoppast. Det same gjeld dei som profiterer. Dei gode tomatane frå Italia er ofte plukka av ulovlege innvandrarar, under slaveliknande tilstandar. Dette må det bli ein slutt på, så får vi heller finne oss i å betale litt meir for dei tomatane.

Og landa rundt Middelhavet må få meir hjelp. Både til redningsoperasjoner, og til å ta seg av den aukande straumen av flyktningar. Dette er vårt problem også, og det er nok nå.

Hummer og kanari

Kultur på italiensk

wpid-20130731_202132.jpg

Ja, vi har altså vært på ferie på Sicilia, og denne gangen ble det litt kulturkonsum i samme slengen. Det viste seg at Patti Smith skulle spille på det gresk-romerske teateret i Taormina samtidig med at vi var der, og som om ikke det var nok så startet jazzfestivalen i Taormina dagen etter det igjen. Vi bestilte oss sporenstreks fine plasser på Patti Smiths konsert, og tenkte at vi nok skulle få med oss noe jazz også om det passet seg slik.

Det var litt interessant.

Vi ankom Taormina i god tid, fikk spist en ikke akkurat oppsiktvekkende pizza i landsbyen Castelmola før vi sjekket inn i leiligheten, og fikk til og med tatt livet med ro på terassen før vi måtte begi oss ut i den sicilianske kvelden for å høre Patti Smith. Jeg tenkte som så at konsert på relativt stor arena i Italia var omtrent som i Norge. Altså ville det være fotoforbud, og heller ikke lov til å ta med seg drikke inn på arenaen. Jeg lot dermed kameraet bli igjen hjemme, og vi kjøpte heller ikke med oss noe drikke inn på konserten.

Det var en tabbe.

Vi var litt tidlig ute viste det seg, det var ikke noe kø å snakke om, vi viste billettene våre og ble vennlig veiledet til riktige plasser. Alle var høflige, det var ikke noe kroppsvisitering eller gjennomsøking av vesker, og det viste seg at det ikke hadde vært det minste problem om jeg hadde tatt med meg kameraveska. Flere i publikum hadde speilrefleksen fremme, og alt de risikerte var en kraftig utskjelling fra Patti Smith selv, som åpenbart ikke har omfavnet smarttelefonrevolusjonen, Facebook og Instagram. I’m here to talk to YOU, not your fucking phone, fikk en dame beskjed om mellom to nummer midtveis i konserten, og når en annen fyr ikke tok poenget tømte hun like godt en flaske vann på ham. Kan jo ikke annet enn å elske den dama.

wpid-20130731_220539.jpg

Arrangørene hadde altså ingen problemer med å slippe inn folk med kameraer, og det viste seg også at det var helt akseptert med medbragt mat og drikke. Ja, det var faktisk ikke en gang mulig å kjøpe noe som helst annet enn noen få Patti Smith-t-skjorter inne på arenaen. Her var det ingen kalde pølser og brød. Ikke noe lunkent øl til overpris, servert i plastglass med Ringnes på. Her var alle muligheter til mersalg og høyere fortjeneste kastet på båten.

Spørsmålet er jo om dette var fordi italienerene er late slabbedasker og amatører i det kapitalistiske gamet, eller om det er en bevisst tanke bak det. En ide om at når man er på konsert så er man der for å konsumere kultur, ikke noe som ligner på mat og drikke. Jeg vet ikke, men samme hva det er så er jeg for!

Når det gjelder jazzfestivalen fikk den stort sett seile sin egen sjø, jeg har jo ikke peiling på jazz, men vi tenkte vi skulle få med oss åpningskonserten i Villa Communale, klokken 21.30 med Seamus Blake Quartet. Det gikk ikke helt etter planen, for først skulle vi jo spise middag, og det trakk litt ut. Etterpå gikk vi til byen, men så måtte jeg plutselig på do, og for å få til det måtte vi jo poppe innom en pub. Jeg tenkte så at vi kunne ikke bare bruke toalettet og gå igjen uten å kjøpe noe, så da ble det en liten Lagavullin, og når vi endelig kom oss til Villa Communale var konserten godt i gang.

Vi satte oss nå ned og hørte på litt plinkaplonk, og det var koselig. Masse folk, god stemning, og alle var enige om at det var en fin tur. Men igjen var det noe som var litt snodig.

Det var nemlig gratis å komme inn. Ikke en krone i inngangsbilletter, ikke på åpningskonserten, og ikke på noen av de påfølgende konsertene heller. Her kan man altså reise og få med seg kvalitetsmusikk flere kvelder til ende, uten å betale en eneste euro (annet enn for kost og losji da så klart). Og heller ikke her var det påtrengende med folk som prøvde å selge oss noe å spise eller drikke. Tvert i mot, hadde vi ikke blitt så oppslukt av maten, og faktisk vært ute i tide, så kunne vi boltret oss i smaksprøver fra en eller annen lokal vinprodusent før orkesteret gikk på scenen.

Jeg antar at musikerene ikke spiller gratis, så det må med andre ord være sponsorer som betaler for dette gildet. Dette er jo helt utenkelig i Norge. At man skal arrangere en festival, uten å tjene penger på det? I hvert fall en festival der kostnadsnivået MÅ være relativt høyt. Greit nok at man har sildebord i Høljebyen hvert år, betalt av sponsorer, men her snakker vi nok om et helt annet budsjett vil jeg tro. Nå kan det selvfølgelig være at sponsorene mener at de får igjen såpass med goodwill og positive ringvirkninger at de mener det er verdt det, de må jo mene det, men i kroner og øre er det vel et rent tapsprosjekt vil jeg tro.

Disse erfaringene er jo for få til å trekke noen som helst konklusjoner av, men det virker på meg som om italienerene har et litt annet forhold til dette med kulturkonsum enn vi nordmenn har. Men hva vet vel jeg. Sannsynligvis har de vel et litt annet forhold til dette med profittmaksimering også, i hvert fall basert på når vi fylte bensin. Der sto det altså en fyr ute og fylte tanken for oss slik at vi slapp å gå inn og betale. Da blir det vanskeligere å selge New Energy-boller og trailergrill.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Jævelen Paolo Rossi (The Beautiful Game #3)

Paolo Rossi
Paolo Rossi

Jeg tror vel aldri jeg har mislikt en fotballspiller mer enn denne Paolo Rossi. For en ufyselig fyr.

Hovedsaklig mislikte jeg ham fordi han putta ballen i nota tre ganger mot Brasil under VM i 82, og ikke bare mot Brasil, men mot det mest vidunderlige Brasil-laget verden noensinne har sett. Eder med kanonskuddene. Elegante Socrates, og Zico. Sympatiske fantastiske Zico, den beste spilleren som aldri har vunnet VM. Det sørget Paolo Rossi for, den jævelen.

Men det var ikke bare det.

Rossi var en sånn dukk-opp spiss. Aldri spektakulær, han bare sto der ballen tilfeldigvis falt ned, og så pirket han den over mållinjen. Kjedelig. Litt sånn som Ian Rush egentlig, og jeg hatet Rush også. Maradona, en annen fotballspiller jeg elsket å hate, måtte man i det minste respektere, han kunne dra av en mann eller åtte, slå geniale pasninger, sette noen vidunderlige frispark. Men Rossi? Nei, han bare sto inne i sekstenmeteren, alltid der ballen kom, og så var det mål. Det var ikke sånn det skulle være. Det var ikke fair.

Det hjalp heller ikke at han så ut som en italiensk lommetyv.

Aller verst var det imidlertid at Rossi var en grisk satan som ikke skulle ha spilt VM i 1982 i det hele tatt. Mens han var utlånt fra Juventus til Perugia i 1980 ble han innblandet i en skandale om fiksede kamper, og utestengt i tre år. Men beleilig nok ble straffen redusert til to år, slik at han rakk å få med seg VM allikevel. Ikke akkurat overraskende, Italia er jo et eneste stort mafiarike.

Så ja, jeg mislikte Paolo Rossi så det holdt.

Senere skal det i følge Wikipedia ha kommet frem at anklagene mot Rossi var fabrikerte, og at han faktisk var uskyldig, men kilden er Rossis egen bok, så det tror jeg hva jeg vil om. Uansett er han for all tid skyldig i å ha senket verdens beste fotballag.

Det klarer han ikke å juge seg bort i fra. Jævelen.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Superhelter, Kung Fu pandaer og fiin gammel italiensk årgang

Først noen ord om Superhero Movie, som er en”komedie” i samme sjanger som Scary Movie, Hot Shots, etc. Dere vet, gag på gag på gag til man spyr, og ca. hvert tyvende minutt er det en som treffer sånn nogenlunde. Men i Superhero Movie bommer man på blinken hver gang. Ja, man skyter vel faktisk med løskrutt. Hvis man da ikke rett og slett har glemt gønneren hjemme. Skikkelig dårlig drit! Årets verste?

Det er sannsynnligvis bare meg, men  ligner ikke denne pandaen litt på Fred Ut?

Langt bedre da med Kung Fu Panda, som riktignok er akkurat så forutsigbar som amerikansk animasjon pleier å være, men som allikevel er såpass fin at den slipper unna med det. Kung Fu-mester Shifu har trent opp fem forskjellige dyr til å bli legendariske kung fu-krigere. Naturlig nok en slange, en kneler, en tiger, en ape, og en trane. Men når den skumle slemme fryktelige Tai Lung rømmer fra fengselet så er den tunge, klumpete, sultne og late pandaen Po som blir utpekt til dragekrigeren. Den utvalgte kung fu-kjempen som skal sette en stopper for Tai Lungs ondskap.

Og alle vet jo hvordan det kommer til å gå i dette som er en fin blanding av hyllest og parodi av utallige martial-artsfilmer. Men det er som sagt allikevel underholdende, fint animert, og kanskje det beste fra Dreamworks siden Shrek. Og barna i salen sitret av spenning under kampscenene.

Vi hadde forresten førpremiere på denne i Høljebyen et par uker før resten av landet, noe som sikkert ikke var lurt, for det var pussig lite folk på denne. Sikkert fordi den kom på kino før buzzet nådde avisene og TV.

Ikke filmen om mit liv, men en stilig thriller fra Lucio Fulci

Så over til den fiine italienske årgangen da. Først Lucio Fulcis Perversion Story, som også er kjent som One on top of the other eller noe sådan kjedelige greier. Mye mere schwung over PervoStory, uansett om det er dekning for det i filmen eller ei. I Italia het den Una sull’altra. Nåvel. Fulci er vel best kjent, og i visse miljøer mest elsket, for sine noe blodige filmer i horrorsjangeren, med Zombie (Den med hai vs. zombie-scenen) og The Beyond som de mest kjente. Men Fulci har gjort mye annet rart også, og alt har ikke vært like blodig.

Perversion Story f.eks er en ganske streit og stilig thriller, fri for punkterte øyeepler og billige sjokkeffekter.

Den er spilt inn på location i San Francisco, kom ut i 1969, og er ganske fin å se på, i tillegg til at den har et tøft soundtrack. Den er nok langsom etter dagens standard, men plottet er oppfinnsomt nok. Om ikke helt troverdig kanskje.

Vår helt er den glatte doktoren George Dummurier som eier en privat klinikk, men er mest opptatt av å kjøre kul sportsbil, og henge sammen med sin hotte elskerinne. Hjemme har en en astmasyk kone som er katolikk, og dermed vanskelig å skille seg fra. Men en dag kommer det en ny sykepleier til det Dummurierske hjem, og plutselig er konemor død etter en tragisk forveksling av medisiner. Her må det være ugler i mosen?

Ikke lenge etter viser det seg, til vår helts store overraskelse, at det fantes en livsforsikring på et par millioner dollar på konemor, og plutselig er både forsikringsagenter og politiet ute etter å se nærmere på saken. Dummurier selv er imidlertid mest opptatt av å henge rundt på strippeklubben The Roaring Twenties, der en av stripperene er fryktelig lik den avdøde konen…

Fin thriller faktisk, men den neste fiine gamle årgangen var nok enda et hakk bedre.

Det er en psykopat på farten. Bevæpnet med en akupunkturnål og gift fra en eller anne vepseart bedøver han sine ofre slik at de er lammet, men ellers bevisste, og dermed blir hjelpeløse vitner til morderens håndlag med kniven. Det første offeret er en ung og vakker nymfoman, og hennes separerte ektemann blir først mistenkt for drapet. Men den er selvsagt for enkel, og ettehvert som det dukker opp flere vakr kvinner med nål i nakken og kniv i magen, så skjønner etterforsker Tellini at han nok må lete andre steder for å finne synderen.

Okay, så er det ikke all verdens til historie, men det er dyktig utført. Sekvensene der den hanskebekledte morderen jakter på sine ofre er faktisk både spennende, skumle, og litt creepy. Det er disse, godt hjulpet av lydsporet til Ennio Morricone, og faktisk akseptabelt skuespill, som hever filmen over gjennomsnittet. Selve scriptet kunne nok vært strammet inn litt både her og der dog. Vi får et sidespor til narkotikasmugling som ikke hjelper filmen noe særlig. Et fly på et fotografi bygges opp til å spille en viktig rolle, men så glemmes det bort. Og så får vi noen sånne billige horrortricks. “Jeg kan ikke snakke på telefonen”, “Jeg er for sliten til å snakke med deg nå, kom tilbake i morgen.” “Jeg vet hvem morderen er, jeg må bare sjekke noe før jeg kan fortelle deg det,” og så videre.

Men drit nå i disse innvendingene da, for hovedkonklusjonen er at dette er en kvalitetsthriller, med opptil flere ganske så spennende sekvenser. På coveret står det at det er den beste gialloen noensinne, det er sikkert ikke sant, men den hever seg antagelig over ganske mange av dem. Jeg må se noen flere før jeg konkluderer med skråsikkerhet.

%d bloggers like this: