web analytics

Tag Archives: ivar aasen

Hummer og kanari

Mundus vult decipi

abraham-lincoln-quote

Nynorskens far, den kjende språkforskaren og diktaren, Ivar Aasen ga i 1856 ut ei bok som han kalte for Norske Ordsprog. Munnhell frå heile landet samla mellom to stive permar. Tanken var å vise fram visdommen hos folkedjupet. Auke vørdnaden for allmugen, som Wikipedia så vakkert skriv det. I boka finn ein fine ordtak som «Den som segjer A, fær og segja B», «Klenasta Bøkerna hava lengste namni», og ikkje minst «Ein lyt stundom spyrka Øyrom meir enn Augom». Det var i denne boka det først vart satt på trykk, ordtaket «Sanningi syner seg ikkje alltid, sjølv om nokon har satt eit sitat oppå eit bilete, og posta det på internett. Når sanninga kjem fram fær lygni skam».

Det er sparsomt med informasjon om kor i landet Ivar Aasen snappa opp akkurat dette ordtaket. Kanskje var det noko han fann på sjølv, men det som er interessant er at denne boka kom ut i 1856. Fleire år før den amerikanske presidenten Abraham Lincoln skal ha sagt at problemet med sitat på internett er at ein aldri kan vite om dei faktisk er sanne. Dette i følge eit bilde eg såg på internett, der nokon hadde klistra på eit sitat. Årstalet var 1864, og Ivar Aasen var altså først ute med å åtvare mot kor lett det er å la seg lure av ting ein les på Facebook. Ganske imponerande av ein sjølvlært kar frå fattigste sida av Ørsta, med lite anna utdanning enn livets harde skule.

Eg trur kanskje folk var klokare før. På sitt vis. Ordspråka. Visdommen. Vi hadde det i blodet. Frå Norske Ordsprog kom ut, skulle det gå nesten 150 år før nordmenn kasta gammal visdom til side. Frå 1856 og heilt fram til slutten av 1900-talet fanst det ikkje ein einaste nordmann som såg eit bilde med noko tekst på internett og trudde at det var gudsens sanning utan å ha sjekka kjelda først. Slik er det ikkje lenger. Etter at Facebook opna for norske brukarar i 2006 har det berre gått nedoverbakke. Vi har vorte dummare og dummare. Dei siste vekene har det florert med bilde som skal vise oss sanninga om dei som kjem flyktande over Europas grenser i desse tider. I beste fall er dei lykkejegerar på jakt etter betre tenner og gater av gull. I verste fall er dei terroristar som vil drepe, voldta og bombe oss til kalifat og sharialovgiving. Og dette deler folk heilt ukritisk. Ivar Aasen har allereie snudd seg i grava.

Britain First er ein britisk høgreekstrem organisasjon som har spesialisert seg på å spreie løgn på dette viset. I Norge har vi dei som kallar seg for frieord.no. Det er ei side som definerar seg som sterkt innvandringskritiske. Andre har påvist at redaktøren deira tidligare har fungert som leiar for den nazistiske organisasjonen Vigrid, og har velkjende kontaktar til det nazistiske Svenskarnas parti. Sjølv hevdar han at han har lagt den nazistiske ideologien bak seg, og no berre hatar svartingar på generelt grunnlag. Eg veit ikkje om det gjer saka så mykje betre. Eg har sett litt for mange lenker til desse, og liknande sider, dei siste vekene. Litt for mange bilde som freistar å få oss til å tru det verste om dei som kjem til Europa på flukt frå bombene i Syria. Det er på tide å sende ei klar melding: Slutt med det.

Ver så snill. Ikkje ver nyttige idiotar for høgreekstreme. Ikkje del ukritisk alt de kjem over, utan å sjekke om det er sant. Gjer eit søk på Google. Om kjelda er ein nettstad du ikkje har høyrt om, sjekk om det finst fleire og meir velrennomerte kjelder som skriv om det same. Det handlar ikkje om at ein ikkje skal få lov til å vere kritisk til islam, innvandring og politikarar. Det må ein gjerne, eg oppfordrar til det, men ikkje løp det ytterste høgre sitt ærend. Sett opp nokre gjerdestolpar. Ver redeleg. Ha eit hjarte. Hugs, det er eit barskt auge som aldri vil sjå godt. Ivar Aasen skreiv det.

Eg lurte vel ingen. Boka til Aasen har monge gullkorn. Det kjem ikkje steikte fuglar fljugande. Den som skal gjæta fær hava augo med seg. Og meir relevant i denne samanheng: Det ville færre ljuga, når færre ville lyda på. Men det finnest sjølvsagt ikkje eit einaste ordspråk om internett i forfattarskapet. Abraham Lincoln sa heller aldri noko om at det er lurt å vere kritisk til udokumenterte påstandar og sitat, sjølv om dei er posta på internett. Internett var ikkje særleg utbreitt på 1800-talet. Skulle dei ha fiber måtte dei bake knekkebrød sjølve. Det var berre eit triks av den billege sorten. Men hadde eg tillagt Aasen eit litt meir plausibelt sitat, og blanda det saman med fakta på same måten, hadde eg sikkert lurt langt fleire. Mundus vult decipi. Verda vil bedragast. Men vi treng ikkje hjelpe til. Bruk hovudet. Ikkje tru på alt de les.

Hummer og kanari

To Ørsta and back again

Tirsdag den 6 desember klokka 09.00 startet min siste eksamen på høyskolenivå. I hvert fall i denne omgang. Hvilket betydde at jeg atter en gang måtte ta turen nordover til nabofylket. Forrige gang var en skjellsettende opplevelse der jeg skiftet politisk standpunkt to ganger i løpet av turen, holdt på å fryse i hjel mens jeg prøvde å sove bak i bagasjerommet på den gamle Toyota-stasjonsvognen, så en rev, og på merkelig vis klarte å få en B på eksamen. Denne gang tenkte jeg at jeg skulle gjøre ting litt annerledes. Jeg hadde liten lyst til å sove i bilen, så jeg forsøkte å bestille meg et rom på Volda turisthotell.

Det rommet hadde dama til kollegaen min stukket av med. Hun skulle ha eksamen i samfunnsfag samme dagen den tøyta, så jeg måtte se meg om etter annen overnatting. Turisthotellet var fullt.

Jeg endte opp med å bestille meg et rom på Ivar Aasen-hotellet som ligger millom bakkar og berg ut med havet, nærmere bestemt Ørsta. Ørsta Volda, potato potatoe. Hvem bryr seg? Ta seg betalt kunne de i hvert fall, sunnmøringene. 1395 for et rom er langt mer enn jeg er vant til å betale for et hotellrom i hvert fall. Men jeg ba om badekar da. 1395 for et varmt karbad, det er det nesten verdt.

Så jeg la i vei etter jobb mandag den 5 desember. Formen var fin, humøret på bånn. For ute var det snø. Ikke at det er så unormalt med snø i desember, men når den ikke har kommet før, så kunne den godt ha ventet et par dager til, slik at jeg fikk bare veier. Men neida. Sånn flaks har jeg selvfølgelig ikke. Så det ble biltur i snøværet ja, og det må sies, jeg er ikke noen rallysjåfør. Jeg er faktisk ganske forsiktig bak rattet, tar det med ro, tar ingen sjanser, og liker meg ikke på glatta. Noen ville kanskje gå så langt som til å kalle meg en pinglesjåfør, men det ville være å overdrive. Pinglesjåfører var alle de brødhuene jeg tok igjen på veien, som suste av gårde langs Jølstra i 45 kilometer i timen. Som bremset ned til 25 kilometer i timen hver gang de møtte en bil. Var det en lastebil stoppet de gjerne helt opp. Jeg mener, skal du være SÅ jævla pingle så har jeg et godt råd: Selg bilen og kjøp deg en 2CV som du bare bruker når det er varmt nok til å rulle ned taket. På snøføre har du ingenting å gjøre. Rull bilen inn i garasjen, lås døra, kast nøkkelen, og ikke ring låssmeden før tæla slipper taket.

Det ble en lang kjøretur altså.

Halvveis viste det seg at ladekabelen jeg hadde med meg plutselig hadde sluttet å virke. Eller virket bare av og til for å være nøyaktig. Telefonen gikk dermed tom for strøm, hvilket betydde at jeg ikke fikk hørt på Spotify, og enda viktigere: Min kjære fikk ikke tak i meg på telefonen. Jeg fikk så vidt ristet liv i telefonen på ferga mellom Folkestad og Volda, da tikket det inn en melding om at hun ikke fikk tak i meg. Ring! Var hun bekymret? Fryktet hun at jeg lå i en grøft et eller annet sted mens snøen lavet ned og livet ebbet ut? Jeg sendte melding om at jeg hadde telefontrøbbel, og fikk kjapt svar: Den stakkars kvite pusen var ute i snøstormen mens hun ikke var hjemme, trodde jeg den frøs, eller gikk det bra mon tro?

Akk ja. Jeg kjørte av ferga, og satte kursen rett mot Ørsta. Det er ikke så store stedet, kan ikke være SÅ vanskelig å finne et jævla Ivar Aasen-hotell?

Vel, det hadde vært mye lettere om det faktisk hadde stått et eller annet sted på fasaden, gjerne med lys, at dette var et hotell, for jeg kjørte forbi to ganger før jeg ga opp og slo på telefonen igjen for å bruke siste rest av batteriet på å fyre opp GPS’en. Men da fant jeg det til gjengjeld fort. Noen minutter før 22.00 kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran hotellet. Der var det fullt. Jeg måtte på baksiden. Nøyaktig klokken 22.oo sjekket jeg inn, og to minutter etterpå sto jeg i restauranten og spurte om det var mulig å få seg noe å spise.

Nei, her var det stengt. Riktignok satt det folk ved bordene, og stemningen var god, men middagsserveringen var stengt. Den stengte klokken 22.00. Jeg kikket på telefonen min. 22.02.

Jaja, sånn er det. Er man to minutter for sent ute så er man to minutter for sent ute. Tenk om man skulle begynne å slakke litt på åpningstidene? Hvordan i alle dager skulle det gå? Det er en skikkelig slippery slope, plutselig sitter man der og aner ikke når man verken skal stenge eller åpne. Nei, her gjelder det å passe tiden skal jeg si dem. Ikke noe slinger i valsen hos Ivar Aasen. Jeg så ut på det baarutte havet, og det var ruskutt å leggje ut paa. Ikke hadde jeg båt eller fiskeutstyr heller. Har dere ingenting jeg kan spise, spurte jeg. Joda, jeg kunne få smørbrød. Eller skive da, som jeg ville kalt det. Smør er vel uansett så dyrebart i disse tider at de ikke kaster det bort på brødskivene til sultne gjester fra nabofylket. Jaja. Jeg takket ja til et såkalt smørbrød, ja, jeg takket til og med ja til to stykker. Jeg ventet tålmodig mens de ble laget til, det tok bare litt lenger enn å steke en biff, og så tok jeg dem med meg opp på rommet.

Jeg hadde heldigvis med meg en ekstra lader til telefonen, det var flaks. Jeg banket den i veggen og fikk lurt inn litt strøm igjen. Banket i meg skivene, og begynte å tappe i badekaret. Det tok en evighet å fylle, og når jeg slo av krana skjønte jeg hvorfor. Proppen passet ikke, så her rant det vann ut nesten like fort som krana klarte å pøse det inn. Men jeg har vært på lugubre hotell før. Jeg tok plastikken som var pakket rundt tannglassene på badet, og la det rundt proppen i stedet. Det fiksa biffen. Eller i hvert fall smørbrødet. Eller skiva da, som jeg kaller det. Så hentet jeg noe eksamensrelatert lesestoff, tok av meg klærne, og hoppet opp i badekaret. Telefonen hadde jeg også med, og tok et frekt bilde av meg selv nesten dekket av vann og skum, for å vise Flopsy hva hun gikk glipp av.

Jeg hadde ambisjoner om å ligge og lese pensum til utover natta, men jeg sovnet faen meg.

Nå vel. Jeg var våken halv fem, halv seks, halv sju, og var livredd for å forsove meg, men når det endelig ble tid for å stå opp hadde jeg mest lyst til å bli liggende. Men det hadde vel vært for dumt. Og dyrt. Jeg kledde på meg, pakket sekken, betalte for rom og smørbrød, 65 kroner for to skiver var vel i det minste billigere enn burger på Statoil? Ut i mørke natten bar det, klokka var 08.00. Kaldt og jævlig. Giv eg var i eit varmare land. Inn i bilen, ut på veien, og 08.45 var jeg på plass på Høgskulen i Volda. Fit for fight. Uten penn. Eksamensvaktene hadde heller ikke penn. Butikken var ikke åpen ennå. Heldigvis hadde en annen eksaminand vært forutseende nok til å ta med opptil flere penner. Jeg fikk låne en med logoen til Møre sparebank. Klar. Bring it. Gi meg oppgavene. Do your worst!

Og oppgavene kom. Til min store lettelse var de fleste av spørsmålene av en slik art at jeg kunne svare i hvert fall delvis på dem. Så da gjorde jeg det. Tok meg tre timer. Toppkarakter blir det ikke, men jeg stryker vel ikke heller får en tro. Da er jeg fornøyd.

Og så kjørte jeg hjem igjen. Hadet Volda, vi sees kanskje aldri igjen.

Riktignok er det fortsatt en mappeinnlevering igjen, men i praksis er jeg nå omsider ferdig med dette årsstudiet i historie. Jeg skal ikke påstå at jeg er veldig stolt av dette, men litt kry er jeg jo. Ikke fordi resultatene er så fantastiske, men fordi jeg har klart å karre meg gjennom samtidig som jeg har jobbet over 120 prosent, hatt skribentjobbing, og en travel hverdag. Studiene har som regel vært prioritert nederst på lista over ting som må gjøres, som regel har jeg i grunnen prioritert det lavere enn Football Manager også, men jeg kom meg altså gjennom. Er du stolt av meg, spør jeg Flopsy når jeg plukker henne opp på jobben.

– Joa, men du kunne godt lest litt mer, svarer hun.

%d bloggers like this: