web analytics

Tag Archives: j geils band

Hummer og kanari

Where Did Our Love Go – 20 beste J.Geils Band

JGeils_Atlantic-HERO

I dag er den musikken du vil høre på tilgjengelig overalt, akkurat når du måtte ønske. Spotify og deres mange konkurrenter sørger for det. Sånn var det ikke på sytti og åttitallet, i mine formative år. NRK ga stort sett blaffen i popmusikk. Man var prisgitt foreldre eller storesøskens platesamling, hvis man da ikke fikk grini seg til en kassett på Esso, eller stjal en LP på den lokale platesjappa. Eller man kunne ta opp sanger fra radioen så klart.

Men av og til fleska NRK til med såkalt nattrock, fra Rockpalast i Tyskland. I 1979 viste de et program som skulle gjøre et uutslettelig inntrykk på meg. Alle artistene var ukjente for meg, men det skulle jo endre seg med tiden. Jeg satt klar med kassettspiller og tok opp fra TV’en. Uten kabel, så det var om å gjøre å holde kjeft. Siden jeg var alene foran TVen, og alle hadde lagt seg, var ikke det noe større problem. Jeg hadde bare en ledig opptakskassett, så jeg tok bare opp det første bandet. Det var J.Geils Band. Og selv om lydkvaliteten var temmelig elendig, spilte jeg den kassetten mye i de påfølgende månedene. For musikk var mangelvare. Man måtte høre på det man hadde tilgjengelig. Dessuten var J.Geils Band et fantastisk liveband. Jeg falt for dem den natten, og fantaserte om å spille i et slikt band. Være en krysning av den hyperaktive vokalisten Peter Wolf, den stødige gitaristen J.Geil, og den mystiske munnspillmannen Magic Dick.

 

Etter J.Geils band var det pauseinnslag med Joan Armatrading, og så fikk jeg se Bruce Springsteen og hans E-Street Band for første gang, de fremførte Rosalita, og jeg husker det bare vagt. Så gikk Patti Smith på scenen. Jeg husker Rock’n roll Nigger og Gloria, og kanskje var det den konserten jeg burde tatt opp. Men der jeg senere skulle gjenoppdage Patti Smith, skled J.Geils band lenger og lenger bakover i glemmboka med årene. Johnny Winter avsluttet forøvrig denne Rockpalast-seansen, og jeg var vel mer fascinert av utseendet hans enn musikken. Nå vel.

UNSPECIFIED - JANUARY 01:  Photo of Geils j Band  (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)
UNSPECIFIED – JANUARY 01: Photo of Geils j Band (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)

For en tid tilbake kom jeg på at det kunne vært moro med et lite gjenhør med disse barndommens doldiser, og Spotify var med på den. Resultatet ble denne spillelista, med bandets 20 beste låter. Den har ligget i Spotify en stund i påvente av at jeg skulle finne på å skrive en bloggpost rundt den, og der har det skjedd noe snodig. Uten at jeg har gjort noe som helst for å promotere den har den dratt på seg hele elleve følgere fra det store utlandet. Dette høres ikke veldig imponerende ut når jeg skriver det, men det har altså ikke skjedd meg før. Vi er kanskje ikke så mange som fortsatt husker J.Geils band, men noen er vi altså. Her er det jeg mener er høydepunktene i katalogen deres. Det er nok som vanlig mulig å være uenig. Trykk play og les videre:

1: (Ain’t nothin’ but a) House Party

J.Geils Band var først og fremst et bar-band. Hardtarbeidende og hardtslående. De klarte bare unntaksvis å kopiere energien de viste frem live når de gikk i studio. De fusjonerte rock, blues, soul og rythm and blues, og særlig i starten plukket de opp mer eller mindre obskure hits og gjorde dem til sine. House Party er et godt eksempel på det. Opprinnelig en utgivelse med The Showstoppers fra 1967, som solgte 40 000 kopier i Philadelphia. Den gjorde det også bra i Pittsburgh og New York, og nådde en 118de plass på Billboard-lista. J.Geils band spilte den inn og ga den ut i 1973, og den gjorde det bra i AOR-markedet.

2: Wait

Det første sporet på den første plata deres. Den kom i 1970, og rocken var ennå ikke død. Magic Dick blåser løs på munnspillet sitt, og bandet stamper lydig i vei. Plata har ellers sin del av coverversjoner, men denne er skrevet av vokalist Wolf og bandets tangent og altmuligmann Seth Justman. Det svinger bra!

3: Centerfold

Bandet hadde en solid fanbase, uten at de noen gang klarte å løfte seg helt opp i toppdivisjonen hva angår platesalg og popularitet. Men de traff jackpot i 1981 med den langt mer pop-orienterte plata Freeze Frame, og ikke minst singelen Centerfold. Den handler om en fyr som til sin store overraskelse oppdager at hans ungdomskjæreste har blitt midtsidepike, og han kan vel ikke helt bestemme seg for om det gjør ham sint eller kåt. Sinnakåt blir han vel da kanskje? Det er en feiende flott poplåt, og det var det mange nok som syntes til at den nådde førsteplass på Billboardlista i februar 1982. Vi for banke den inn på lista her, så er vi ferdig med den. Seth Justman sto forøvrig bak denne.

4: Looking for a Love

Denne har de rappa fra noen, men den er deres nå. En live-favoritt, og et av de mest minneverdige sporene fra denne heidundrende konserten i Rockpalast i 1979. De ga den ut på sin andre plate, i 1971, der den er et av de definitive høydepunktene.

5: Southside Shuffle

Nok en livefavoritt sies det, men denne spilte de altså ikke i Tyskland i 1979. Eller om de gjorde det ble den ikke vist på TV da. Den er fra 1973-utgivelsen Bloodshot, som var bandets femte utgivelse, og når vi husker at den første plata kom i 1970 skjønner vi at disse gutta jobba hardt. Både på scenen og i studio.

6: Must of got Lost

Jeg har satt opp originalen her, fra 1974-utgivelsen deres, Nigthmares…and other tales from the vinyl jungle. Jeg skal imidlertid ikke protestere særlig høylydt om det er noen som mener at live-versjonen på plata Blow Your Face Out fra 1976 knuser denne ned i støvlene.  Originalen var en pen liten hit for bandet, nådde topp 20, og det er nok en gang Justman og Wolf som har snekra det sammen. Dette er J.Geils Band på sitt aller ypperste.

7: That’s why I’m, Thinking of You

J.Geils Band har turnert med Rolling Stones. Her er de kanskje på sitt mest Stonesballadeaktige.

8: Give It To Me

På denne flørter de litt med reggae-rytmer, uten at det tipper helt over og blir The Wailers av det.

9: One Last Kiss

I 1978 droppet gutta Atlantic, til fordel for EMI. Joe Wissert, med en fortid som hitmaker for Earth Wind & Fire og Boz Scaggs ble hentet inn som produsent, og resultatet var Sanctuary. En flott plate. Her er alle de obskure coverlåtene kastet ut, alt er skrevet av Wolf og Justman. Arrangementene er gjort enklere. Denne låta snek seg så vidt inn på Top 40.

10: Sanctuary

Og her er tittelsporet fra den plata. En av dem jeg husker aller best fra denne nattrockseansen, og påfølgende timer med opptaktskassetene min.

11: Just Can’t Wait

To år etter Sanctuary tok Seth Justman over produsentrollen, og han ville selge plater. Love Stinks het albumet, og her var det mer synth, mer pop, mindre rufs, og forsåvidt mindre moro om du spør meg. Denne plate kom etter Rockpalast-konserten, og låter kanskje litt utdatert i dag. Men noen av låtene er fine nok. Som tittelsporet, og denne.

12: Freeze-Frame

Det skulle vise seg at Love Stinks bare var oppvarming. På neste album, hvor dette altså er tittelsporet, traff de endelig midt i blinken. I hvert fall kommersielt. Selv foretrekker jeg nok bar-rocken fra syttitallet. Men det er ikke til å komme fra at dette er et flott pop-album. Og graver man bare litt i materialet oppdager man jo at røttene fortsatt ligger under der og gjør dette ganske uimotståelig her og der. Alt er ikke like bra, men når de treffer sitter det. Som i Centerfold, som her, og i et par-tre andre spor som ikke kommer med på denne lista.Plutselig var J.Geils Band i første divisjon.

13: First I Look at the Purse

Men bandet rykket ned igjen på første forsøk. Etter å ha slitt og strevd og nesten klart det i mange mange år, gikk alt i oppløsning så fort de nådde hitlistenes tinder. Peter Wolf og Seth Justman skrev mesteparten av bandets egne låter, men de røk etterhvert uklar. Wolf likte kanskje ikke helt retningen bandet hadde tatt, mot et stadig mer poppete uttrykk. Han forlot bandet, og gjorde fine ting som soloartist en periode. Et ganske middels livealbum ble hans siste plate med gjengen. Seth Justman og de andre fortsatte uten ham i ett ganske elendig album til, og så var det slutt. Så resten av denne lista blir å gå tilbake i historien igjen. Helt tilbake til den aller første plata. First I Look at the Purse er en gammel Motown-perle, skrevet av Smokey Robinson og Bobby Rogers, og handler om en fyr som gir blaffen i hvordan jenta ser ut, bare hun har penger i veska.

14: So Sharp

Denne er fra album nummer to, The Morning After, og er egentlig en låt de har rappa fra Arlester “Dyke” Christian og bandet hans, Dyke and the Blazers. De spilte funk, og So Sharp var B-sida på deres nesten-hit fra 1967, Funky Broadway.

15: I Do

Vi har ikke tatt med noen spor fra Monkey Island før nå. Det er fordi Monkey Island fra 1977 kom i en periode der bandet kanskje begynte å lure litt på hva som egentlig skulle til for å nå toppen. Her hadde de arbeidet knallhardt i årevis, uten å klare å sprenge seg vei til toppen. Begynte de å miste trua? Begynte Atlantic å miste trua? Monkey Island er ikke noen dårlig plate, den er bare litt mer ujevn enn de beste platene deres. Etter denne kom Sanctuary, og trua var tilbake. I Do er en gammel doo wop-klassiker som ble en pen liten hit for bandet i 1982, med en liveversjon fra siste plata med Peter Wolf bak mikrofonen. Jeg tror likevel jeg foretrekker denne versjonen.

16: Cry One More Time

Dette er en Wolf og Justman-låt, og vi har tatt den med ene og alene fordi Gram Parsons rappa den til sitt debutalbum. Og gjorde vel kanskje også en bedre versjon?

17: Gotta Have Your Love

En funky sak fra The Morning After.

18: Did You No Wrong

Åpningssporet på Ladies Invited fra 1973. Enda en av disse solide platene som manglet akkurat det lille ekstra på å gjøre bandet til superduperstjerner.

19: Back To Get Ya

Scramble my eggs honey! Dette er fra Bloodshot, som også kom i 1973, men før Ladies Invited. Bloodshot er hakket hvassere, og dette er bare gøyalt fra start til slutt.

20: Where Did Our Love Go

Dette var jo den første singelen fra The Supremes som nådde førsteplassen på singlelista. J.Geils Band gjorde den til sin på det ypperlige doble livealbumet fra 1976, Blow Your Face Out. De spilte den på Rockpalast også.

21: Teresa

Dere får et bonusspor på kjøpet, for jeg klarer ikke å komme unna den vakre powerballaden Teresa. Fra Sanctuary, og selvfølgelig fra en sliten tape med dårlig lyd fra 1979. Via NRKs Nattrock, og Rockpalast i Tyskland.

Så. Dett var dett. J.Geils Band ferdig levert. Best live var de nok alltid, så her de da også gitt ut mer enn sin del med liveplater. Nå finner man til og med denne sagnomsuste Rockpalast-konserten på Spotify, og katalogen deres er såpass sterk at vi sikkert kunne byttet ut halvparten av sangene her uten at det hadde svekket kvaliteten nevneverdig. Etter å ha hørt litt på Rockpalast-konserten på Spotify nå etter å ha gjort ferdig lista er kanskje Just Can’t Stop Me den mest åpenbare glippen her. Men vi kan vel ta den med som en liten videosnutt helt til slutt? Se på dette og se om ikke du lar deg rive med du også?

%d bloggers like this: