web analytics

Tag Archives: james mcmurtry

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 24 – Complicated Game

Da er vi endelig i mål. Siste jule i lukekalenderen. Den hardeste pakken. Den dårligst skjulte hemmeligheten i desember. Årets beste plate er levert av en sur og gretten fyr fra Texas.

mcm

Sånn i slutten av november sa jeg et eller annet sted at årets beste plate var James McMurtrys Complicated Game, så var det tomt på andre, tredje og fjerdeplassen. Resten av årets plater fikk konkurrere om plassene fra fem og nedover. Jeg tar selvkritikk på den. Etter å ha jobbet med denne julekalenderen i 24 dager er det flere plater som har nærmet seg. Griffins Servant of Love er ikke langt bak. Men McMurtry holder stand. Complicated Game er en maktedemonstrasjon.

Det er sju år siden sist han ga ut plate. I følge ham selv er dette fordi plater ikke er det de en gang var. Før spilte man inn en plate, og dro ut på veien for å promotere den. Nå spiller man live hele tiden, og gir ut en plate bare når man trenger noe nytt materiale sånn at folk skal fortsette å komme. McMurtrys solide backkatalog har holdt ham på veien i sju år, men nå var det altså på tide å friske opp spillelista litt.

Etter alt å dømme går det rundt for McMurtry økonomisk, men steinrik blir han ikke. Å ta seg fri fra turnelivet for å spille inn en ny plate var det ikke rom for, så dette er en plate som er laget på sparebluss. C.C.Adcock ble hyret inn som produsent. Plata er spilt inn i New Orleans, der McMurtry stakk innom for å gjøre sine ting når han klarte å plotte inn noen fridager i programmet. Så styrte Adcock på mer eller mindre på egen hånd. Han trakk inn Heartbreaker Benmont Tench på tangenter. Allman-brutter Derek Trucks dukker opp med litt slidegitar. Banjomann Danny Barnes stakk innom, og en hel haug med andre New Orleans-musikere, inkludert sønnen til Aaron Neville, Ivan, som bidro med moog bass og vokal. Det mest revolusjonerende er kanskje likevel at Adcock henta inn en sangpedagog fra Long Island som lærte McMurtry noen triks. Og det høres. Han blir jo aldri noen Van Morrison, McMurtry, men her synger han bedre enn han har gjort noen gang før. Produksjonen låter bedre enn på lang tid også, dette er McMurtrys beste plate hittil.

Men det som løfter Complicated Game opp på årstoppen er ikke den smakfulle produksjonen, eller hovedpersonens vokalprestasjoner. Det er selvfølgelig tekstene. Her er McMurtry i en klasse for seg i dag. Det er noveller med komp. Fortellinger fra et arbeiderklasse-amerika som du skal leite lenge for å finne sidestykke til i dag. Sangene, tekstene, er befolket med mennesker som føles ekte. Folk som sliter, men kjemper på likevel. Og McMurtry har en egen evne til å skrive låter fra et perspektiv han ikke nødvendigvis deler. Som Carlisle’s Haul, der fiskere driver tjuvfiske for å få det til å gå rundt. McMurtry selv skjønner jo at fisket må reguleres av hensyn til bestanden, men har innsikt nok til å forstå at han kanskje hadde sett annerledes på det om fiske var det han levde av. Carlisle’s Haul er et av de mange høydepunktene forøvrig. Om livet på kanten. Hvordan det bare så vidt går rundt.

It’s hard not to cry and cuss
This old world is just bigger than us
And all we got is pride and trust in our kind

Staring down that long steep slope
We gather round and we hold out hope
‘Cause at the end of the rope there’s a little more rope
Most times

Det er skrevet drøssevis av anmeldelser av Complicated Game nå, og den har dukket opp på mange årslister. Svært mange som skriver om den må påpeke at McMurtry er undervurdert og en skjult perle. Han har sikkert vært det, men jeg tror faktisk Complicated Game har endret på det. Han blir aldri allemannseie denne karen, men jeg håper og tror at denne plata har åpnet dører. Gjort ham kjent også utenfor de smale kretsene som har satt ham høyt siden han debuterte med Too Long In The Wasteland en gang på åttitallet. Har du ikke hørt ham før, gi ham en sjanse du også. Kanskje vi slipper å vente sju år på neste plate?

Jeg håper det, men McMurtry selv synes i grunnen den der sangskrivegreia er litt slitsom, og vil nok helst bare slippe. Det blir nok lenge til neste gang uansett. Heldigvis er Complicated Game så bra at vi kan plukke den frem igjen i årevis uten at den blir utdatert. Kvalitet hele veien!

Og da endte vi opp med denne lista over årets 24 beste plater:

1: James McMurtry – Complicated Game
2: Patty Griffin: Servant of Love
3: Ezra Furman: Perpetual Motion People

4: Andrew Combs: All These Dreams
5: Josh Ritter: Sermon on the Rocks
6: Grimes: Art Angels

7: Brandi Carlile: The Firewatcher’s Daughter
8: Joe Ely: Panhandle Rambler
9: Jason Isbell: Something More Than Free

10: Torres – Sprinter
11: Tom Russell – The Rose of Roscrae
12: Natalie Prass – Natalie Prass

13: Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete
14: Chris Stapleton – Traveller
15: Aaron Lee Tajsan – In the Blazes

16: The Waterboys – Modern Blues
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv

19: Dawes – All Your Favorite Bands
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
21: Kacey Musgraves – Pageant Material

22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
23: Great Peacock – Making Ghosts
24: Don Henley – Cass County

Men nå erre faen meg jul!

Hummer og kanari

How’d we ever get here? – 20 beste James McMurtry

James McMurtry Live at Gypsy Lounge Alle foto: Do512 via Compfight

Om du synes at James McMurtry er litt kjedelig skal du være tilgitt for det. Du skal selvfølgelig ha både buksevann og truserøsk, men du skal få din tilgivelse. McMurtry er ikke den vokalisten i musikkhistorien med størst spennvidde. Han høres litt ut som en Lou Reed på beroligende. Han er en mer enn habil gitarist, men låtene hans lunter jo stort sett av gårde. Det er traust. Det er trygt. Det er…i hvert fall kan det ved første ørekast…være nesten kjedelig.

Men ikke avskriv ham med en gang. Gi ham en sjanse. Sett på denne spillelista og la den sakte snike seg inn i underbevisstheten din. Eller leit opp tekstene og les dem mens sangene spiller i bakgrunnen. La deg hypnotisere av McMurtrys monotone men likevel følsomme røst. Snart vil du oppdage at denne skjeggete fyren fra Texas ikke skriver sanger. Han skriver noveller med komp.

Og når du blir kjent med karakterene i sangene hans, da er det ikke kjedelig lenger.

Bli med så dykker vi ned i noe av det mannen har å by på.

1: Choctaw Bingo

I den grad McMurtry har noen signaturlåt er det denne. Egentlig er det Chuck Berrys You Can’t Catch Me i en åtte og et halv minutt lang versjon, med en helt ny tekst om et slektstreff hos onkel Slayton oppe i Oklahoma. Tjor fast unga, gi dem en liten klunk med vodka, blanda ut i cola, det blir en lang kjøretur. På veien møter vi et fargerikt persongalleri fra en ikke helt funksjonell familie. Men de klarer seg!

2: Terry

James McMurty debuterte på plate i 1989 med albumet Too Long in the Wasteland. Den var produsert av John Mellencamp, fikk fine kritikker, og gjorde det vel tålelig bra også salgsmessig. Husker jeg rett hadde McMurtry fått en lang kontrakt med Columbia, ti plater eller noe sånt. Her mente man at man hadde fått levert et supertalent, og han skulle få tid til å bygge karriere. Det var ingen som nevnte “Den nye Dylan”, men det var noe sånt som spøkte i bakgrunnen. Fremtiden var så lys at man måtte ha skyggelue. Terry er en historie om en femtenåring som havner i trøbbel. Blod på grusen og en ølflaske i hånda. Sendt avgårde, og han kommer ikke hjem på en stund

3: Fire Line Road

Nitten år etter debuten kommer Just Us Kids ut på det knøttlille plateselskapet Lightning Rod Records. McMurtry ble aldri noen ny Dylan. Han fikk ikke tid til å bygge karriere på Columbia. Han fikk tre plater, og så var det rett ut. Vi kan kanskje prise oss lykkelige for det? Det er kanskje mer behagelig å kjøre midt i veien, men det er ute i grøfta vi finner de gode historiene. I Fire Line Road er vi ganske langt ute i grøfta. Her er det fattigdom, incest, og faen ikke noe lyspunkt noe sted.

4: Ruby and Carlos

Jeg følger McMurtry på Facebook. Han er ikke overvettes personlig eller noe sånt. Det er mye bilder fra landeveien. Det virker som om fyren er på turne hele tiden. Når han ikke er på veien spiller han live i hjembyen Austin. Hver tirsdag spiller han solo på Continental Club Gallery. Hver onsdag er det fullt band på selve Continental Club. Mannen likte egentlig ikke noe særlig å spille live, men sånn som musikkbransjen har blitt er det ikke noen annen måte å overleve på. Nå spiller han mye live, og har vel etterhvert lært seg å like det, men kanskje går det litt ut over produksjonen av nye plater? To av de fire siste platene hans har vært live-album. Ikke at jeg klager, for de er bra! Ruby and Carlos er egentlig fra Just us Kids, men jeg liker versjonen på Live in Europe bedre. Dette er en av de fineste sangene jeg vet om på denne siden av Tecumseh Valley, om Ruby og Carlos som elsker hverandre, men likevel ikke er sammen. Holding back the flood, just don’t do no good. You can’t unclench Your teeth, to howl the way you should. So you curl Your lips the taste of tears and the hollow sound, that no one own but you. Hulk.

James McMurtry Live at Gypsy Lounge 5: Fuller Brush Man

Where’d You Hide the Body skulle bli McMurtrys siste på Columbia. Den siste med et stort selskap i ryggen. Jeg leste en gang et intervju med fyren der han mente at det på mange måter var en lettelse å slippe unna. Det var noe med hvordan det å ha enorme ressurser i ryggen egentlig bare førte til at man ble sittende og skru på lyden mye lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. Ble egentlig platene bedre av at man brukte en uke på å diskutere om man skulle skru to knepp til høyre der, eller ett knepp til venstre der? McMurtry mente at det ikke var gitt. Men Where’d You Hide the Body er en strålende plate. Musikalsk er det kanskje hans beste. Superprodusent Don Dixon ratter lyden. Supergitarist David Grissom svinger gitaren. Og noe så funky som Fuller Brush Man kommer han vel antagelig aldri til å gjøre igjen?

6: Bayou Tortous

Åpningssporet på Just Us Kids. McMurtry er lei av å sitte hjemme på sofaen sammen med kona og se på Court-TV. Han vil ut på eventyret. Maybe get lucky, maybe get shot. Blir vi ikke sånn alle sammen av og til? I was lookin’ at every woman but mine. I was lookin’ at the faces, lookin’ at the parts. Lookin’ through the hole in the bottom of my heart.

7: Red Dress

Etter at det ble slutt mellom McMurtry og Columbia gikk turen videre til velrennomerte Sugar Hill. Han gjorde tre solide plater for dem også, men de befinner seg i skrivende stund ikke på Spotify. Derfor er disse platene heller ikke med på denne lista. Flere av høydepunktene dukker imidlertid opp på livealbumet Live in Aught-Three fra 2004. Red Dress kom opprinnelig ut på St.Mary of the Woods to år før. Dette er en sånn der McMurtry-rocker som bare stamper i vei. Du trenger vel knapt bytte akkord en eneste gang hvis ikke du absolutt vil. Jeg er full og du er stygg. I morgen er jeg edru. Hvor har du fått den røde kjolen fra? Jeg sier, hvor har du fått den røde kjolen fra?

8: 60 Acres

Også denne fra Live in Aught-Three, opprinnelig fra It Had to Happen, den første plata på Sugar Hill, helt tilbake i 1997. Bestemor er død, arven er noen mål med land som ingen vil ha. Fetter Clifford derimot, fikk alt det bra landet. Det ser ut som en Wal-Mart waiting to happen. Arv er noe drit.

9: Song for a Deck Hands Daughter

Jeg kan ikke skryte på meg noe som helst meritter som gitarist. La det være helt klart. Men jeg lærte meg nå noen grep, og mens jeg holdt på var jeg en halvveis habil sofagitarist. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg helt å spille, og nå er repertoaret svært så begrenset. Men denne tror jeg fortsatt jeg klarer. Men den ER bedre med McMurtry altså! Den er så fin, men jeg har jo spilt den så mye siden Too Long in the Wasteland kom i 1989 at for mitt vedkommende er den omtrent spilt til døde. Men flere burde selvfølgelig oppdage denne perlen av en country-ballade.

10: Where’s Johnny

Åpningssporet på McMurtrys andre plate, Candyland, er en morsom liten sak om vidunderbarnet Johnny. Skolelys, idrettstalent i toppklassen. Jentene liker ham nesten bedre enn Elton John. Men så drar han på College, og alt forandrer seg. Han flytter hjem igjen, isolerer seg. Leser skuespill og poesi.  Var det alkohol? Nei. Just life, mom. Bare livet.

11: Talkin’ at the Texaco

En fin liten bagatell av en sang om småbylivet i all sin sjarmerende trangsynthet. Hva er det du skal, hah, jeg vet det allerede for jeg hørte gutta snakke på Texaco. Ryktene sprer seg fortere enn vannkopper.

12: Rachel’s Song

Et av høydepunktene på Where’d You Hide the Body er denne. En melankolsk og introvert poetisk liten tekst om ensomhet og savn. Hvis alle andre kan late som om alt er greit, så kan vel jeg også.

13: No More Buffalo

Fra Live in Aught-Tree. – Jeg pleide å tro at jeg var en artist, åpner McMurtry. Viste seg at jeg var en ølselger. Og så dedikerer han denne til alle andre ølselgere der ute. No More Buffalo handler om å jage drømmer. Og våkne opp og innse at man aldri kommer frem. Bøffelen er borte. Den er bare solblekede knokler på en evigvarende prærie. Men en gang var de virkelig her, jeg sverger!

14: Outskirts

Du kan ikke reise tilbake i tid. Vi vet det alle sammen. Men det hindrer oss ikke i å prøve fra tid til annen. Fyren i Outskirts prøver å dra tilbake. Til en by han en gang flyttet fra. Til en kjæreste han en gang forlot. Det er selvfølgelig fånyttes. Det står en fremmed bil i oppkjørselen. Skal han i det hele tatt banke på? Så du prøver å finne ly for vinden, sier hun. Hadde ikke forventet å se deg igjen. Kanskje best å ringe først?

James McMurtry Live at Gypsy Lounge 15: We Can’t Make It Here

Dette er vel det nærmeste McMurtry noen gang har vært en hit. I hvert fall vant den en eller annen kåring om å være årets sang i sin tid. En protestsang. I sin tid ble den vel kalt for anti-Bush, men den funker like bra i dag som den gjorde i 2005. McMurtry synger intenst, sint og snerrende om resultatene av globaliseringen. Om jobbene som forsvinner, mens pengefolka suser forbi, liljehvite i sine svarte limousiner. Man kunne nesten mistenke McMurtry for å befinne seg ute på venstresiden et sted, men da tror jeg man selger skinnet før bjørnen er skutt. Mulig han er liberal for en texaner, men han er nok fortsatt et stykke til høyre på den norske politiske skalaen vil jeg tro.

16: Out Here In the Middle

Enda en sang om småbyamerika. Siden Talkin’ at the Texaco har de fått både Starbucks og dekning for mobiltelefonen. Hva mer trenger man egentlig? Kom hjem fra storbyen kjære, kom hjem til oss her i midten!

17: Safe Side

Det var ikke alle som var like begeistret for McMurtrys vandring ut i protestsangsjangeren med We Can’t Make It Here. På hjemmesiden hans er det mulig å kommentere, og noen har sendt ham beskjed om at han heller får flytte til Piedras Negras om det har blitt så fælt i Guds egen nasjon at han ikke klarer seg lenger. Det er en henvisning til denne sangen fra andraplata, Candyland. Her handler det om forskjellen mellom rike USA og fattige Mexico. Og de rike men livredde amerikanerne som lader pistolene og holder seg på den sikre siden av elva. Yo no fuma mota yo no quiero ver. Once I get across this river, never gonna go back there synger McMurtry, og det høres skikkelig kult ut. Men er det egentlig bare tullespansk? Hva betyr det? Jeg røyker ikke, jeg ønsker ikke å se Speck, foreslår Google Translate. Yo no comprende.

18: Storekeeper

Dette er jo sangen om meg. Butikksjefen. Får ikke kjøpt noen telefon av meg om du verken har sko eller skjorte på må du tro.

19: Just Us Kids

Tittelsporet fra 2008-utgivelsen, hans hittil siste studioplate. Men det kommer en ny en utpå senhøsten en gang. Vet ikke så mye om den ennå, men den er visst produsert av en eller annen fyr fra New Orleans. Noe som kanskje vil sette sitt preg på uttrykket. På Facebook har jeg snappet opp at David Hidalgo fra Los Lobos har vært innom og levert litt strengespill i hvert fall. Jeg har trua på at dette kan bli bra saker. Gleder meg litt til den. Just Us Kids handler vel om tida som går mens vi er opptatt av å prate om alt vi skal gjøre når vi bare får tid.

20: Angeline

Angeline er fra debutplata. Vår helt hopper av toget utenfor en småby, får seg en strøjobb hos en bonde, og forelsker seg i datteren. Barfot i høstløvet. Bommullskjole til knærne. De tok hva livet hadde å tilby. Han skulle bare bli en liten stund. Nå ser han toget bevege seg sakte over brua over elva, Han kom seg aldri videre.

Men videre må vi, for nå er vi ved denne listas ende. Dere finner spillelista i Spotify her, og i Wimp her.

%d bloggers like this: