web analytics

Tag Archives: japan

Hummer og kanari

Krig

Brannbomber regner over Kobe
Photo by Recuerdos de Pandora

Det er sigerherrane som skriv historia, blir det sagt. I dokumentarfilmen Fog of War, gir Robert S. McNamara oss 11 leksjonar om krig. McNamara var forsvarsminister under Cuba-krisa og Vietnamkrigen på sekstitalet, men i 1945 jobba han med statistikk og analyse i Army Air Force. Han analyserte kor effektive dei amerikanske bombeflya var, og ble såleis ein viktig hjelpar for general Curtis LeMay i planlegginga av brannbombinga av Japan. Det var ein kampanje utan sidestykke i historia. 67 japanske byar vart bomba. Dei materielle skaden var enorme. Over halve Tokyo vart øydelagt. Millionar vart heimlause. Ein halv million døydde. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ikkje medrekna.

I Fog of War fortel McNamara om dette. Han fortel at General LeMay sjølv sa at om dei hadde tapt krigen, hadde dei blitt tiltalt for krigsforbrytelsar heile gjengen. Dei oppførde seg som krigsforbrytarar, seier McNamara, og inkluderer seg sjølv. Det dei gjorde ville blitt sett på som høgst umoralsk om dei hadde tapt krigen. Men dei vann krigen, og blei aldri verken dømd eller fordømd for det dei gjorde. Sigerherrane skreiv historia den gongen.

Men uttrykket er ein klisje. Det rette er kanskje heller at dei som vinn krigen har eit forsprang i historieskrivinga, men på eit tidspunkt kjem også den andre sida til å fortelje sine historier. I 1988 kom filmen Ildfluenes grav. Den viser oss korleis brannbombinga såg ut frå bakken. Vi blir kjent med fjorten år gamle Seita, og hans fire år gamle syster Setsuko. Når dei amerikanske bombeflya droppar si last over Kobe misser dei mor si til flammane. Far deira er i marinen, og svarer ikkje på breva Seita skriv. Åleine må dei freiste å overleve på det dei klarar å skrape saman, i eit Japan på randa av samanbrot. Det er ikkje hjelp å få. Ikkje hos tanta deira, som byter bort mora deiras kimonoar for ris, og tek mesteparten sjølv. Ikkje hos bonden, som ikkje har meir mat enn han treng sjølv. Ikkje hos lækjaren som slår fast at Setsuko ikkje treng medisin, men mat, men ikkje har noko å gje. Det er ein av dei vakraste filmane eg veit om, men også ein av dei tristaste. Eg kjempar med klumpen i halsen kvar gong eg ser eit bilete av Seita og Setsuko. Eg gret når eg ser filmen. Eg såg den for tredje gong sist tysdag, og det blir berre verre og verre for kvar gong.

Det har blitt sagt at Ildfluenes grav kanskje er den beste anti-krigsfilmen som er laga. Eg er ikkje sikker. Det er ein film som viser krigens konsekvensar, utan å ty til melodrama eller sentimentalitet. Men den drøftar ikkje krig. Den rasar ikkje med hytta neve mot den onde fienden. Den fortel berre ei historie. Det er ei historie alle bør kjenne til, men det er ikkje heile historien. Det er mogleg å gråte over Seita og Setsukos skjebne, og likevel meine at det var naudsynt å bombe Japan i filler. For sanninga er også at Japan på den tida var eit brutalt og aggressivt militærstyre med fascistisk karakter. Det held å lese seg litt opp på kva dei gjorde med kinesarane i Nanking for å skjøne at Japan måtte stoppast. General Curtis LeMays strategi var å drepe så mange som skulle til for å tvinge fram kapitulasjon. Ein kan kritisere verkemiddelet. Ein kan meine, slik eg også gjer, at det var eit enorm krigsbrotsverk. Men han fekk jobben gjort.

No har regjeringa sagt ja til å sende 120 soldatar til Irak for å helpe til med å bekjempe IS. Eg veit ikkje kva eg synest om det. Eg er einig i at dei brutale jihadistane må knusast. Eg er sterkt i tvil om vi har ein strategi som gjer det mogleg. McNamaras leksjonar om krig er gyldige. Kva du trur og kva du ser, er ofte feil. Ha empati med fienden. For å gjere godt må ein kunne gjere vondt. Drep så mange som må til, men heller ikkje fleire. Ikkje tru at fornuft vil redde deg. Det er ikkje berre ein historietime, dette er dagsaktuelt. Eg grip meg i å tenke at dei som no sender våre soldatar ut i krig bør sjå Fog of War. Men dei bør sjå Ildfluenes grav først.

Klipp

Stadig vanskeligere å være mann

– Japan’s largest and most notorious organized crime group, the Yamaguchi-gumi, is forcing members to take a “gangster exam” in order to reduce costly damages suits

Det blir stadig vanskeligere å være mann, vi faller igjennom på skolen, uten utdannelse finnes det nesten ikke jobber vi kan få lenger. Hittil har vi alltid hatt muligheten til å velge kriminaliteten som karrierevei, men nå krever de faen meg eksamen der også!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Noir helt annet

brandedtokill
Branded to Kill

Hanada jobber som hitman for den japanske mafiaen. Han er fantastisk god i jobben sin, selv om han bare er rangert som nummer 3. Han er ikke fullt så god på andre områder av livet, tiden mellom drapsjobbene tilbringes med å knulle kona si i deres hypertrendy leilighet, og lukte på kokt ris. Hanada liker lukten av kokt ris. Han er avhengig av den. Han hadde antagelig valgt risen fremfor kona hvis det ikke var for at lukten av kokt ris gjør ham så forbanna kåt. Da er kona god å ha når det kommer til stykket. Selv om hun klager på at han bare er snill med henne i senga, og aldri ellers.

Men en vakker dag treffer Hanada på den vakre mørke mystiske Misako. Hvem kan vel motstå en kvinne som kjører sportsbil i regnet, med taket nede? Misako har et oppdrag til Hanada, et nærmest umulig oppdrag, og Hanada kan ikke si nei. Uheldigvis for vår mann blander en sommerfugl seg inn i handlingen på en slik måte at attentatet mislykkes, og en tilfeldig forbipasserende blir drept i stedet. Den japanske mafiaen har ganske strikse regler på den slags, døden må Hanada lide, og siden de lavere rangerte mafiabøllene viser seg å mangle det som skal til for å få det til, og den nest høyest rangerte drapsmannen yakuzaen har allerede har måttet bøte med livet, så er det den sagnomsuste, mytiske killer no.1  som får jobben.

Og No.1 har sine egne metoder kan man vel trygt si.

Dette høres vel tilforlatelig og greit ut, men vær advart, dette er relativt sære greier. Enten jeg nå var for dum, eller for trøtt, til å henge helt med, så må jeg innrømme at jeg til tider satt og klødde meg i hodet. Dette er ingen streitfram actionfilm, den tipper vel over i det absurde noem ganger, ikke er den nok helt fri for satire heller, kanskje er den til og med parodisk her og der, men det er et eller annet med den som gjør at jeg ikke har fått den ut av hodet etter at jeg så den. Noe som pleier å være et godt tegn.

misako
H&Ms nye kolleksjon inneholder et rafft revolverhylster for kvinner som nekter å ta taxi hjem

Men for å kunne felle en endelig dom over Branded to Kill må jeg antagelig se den igjen.

rain
If you like Pina Coladas and getting caught in the rain

Det jeg ikke trenger å se den igjen for å skjønne er hvor briljant den er sånn rent visuelt. Den er spilt inn på et lavt budsjett i 1967, i sort og hvitt er den et fabelaktig stykke japansk popkunst, blandet med et ganske tidstypisk jazzete og knall lydbilde. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende, noe som er filmet i sort og hvitt, men likevel fremstår som så fargerikt.

Branded to Kill er altså anbefalt mat for filmbøffs, den har inspirert folk som Tarantino, John Woo, Chan Woon Park, og ikke minst Jim Jarmusch, som lar inspirasjonen skinne veldig tydelig igjennom i sin Ghost Dog, der et av drapene er tatt rett ut av denne. Men dette er kanskje ikke en film man setter seg ned og ser uten å ha lest litt om den på forhånd, hvis man ønsker seg fullt utbytte av den? Ihvertfall ikke rett etter nattevakt slik jeg gjorde.

Men har du lest helt hit så har du jo fått en ide om hva det dreier seg om, og er du nysgjerrig på mer så har Wikipedia en ganske omfattende artikkel på den.

Bloggurat har flere filmblogger på lur
og Montages er fortsatt unge og lovende.Minst.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Feministisk blodbad?

Don\'t mess with my tutu!

Det handler om film i siste nummer av Fett, bladet som forøvrig nå ser ut til nærmest å være kuppet av dyktige bloggere fra Viken til Virrvarr, og i lederen skriver redaktør Siri Lindstad om en samtale mellom to venninner der den ene vil ha med den andre på kino, men den andre er tung å be siden hun har tre basale krav som må oppfylles før hun kan se en film. Filmen må nemlig inneholde:

  1. Inneholde minst to kvinnelige karakterer som
  2. snakker sammen
  3. om noe annet enn menn.

Hun konstaterer at hun ikke har kunnet se en film siden Alien, der to kvinnelige karakterer diskuterte hvordan de skulle kunne ta livet av et monster.

Vel, det er mulig Machine Girl oppfyller alle disse kriteriene, den har to kvinnelige karakterer, og de snakker ikke noe særlig om menn. Spørsmålet er om de oppfyller punkt to, for det er i det hele tatt ikke mye snakking i denne filmen. Ikke så mye historie heller, men desto mere blod. Jeg tror ikke jeg har sett mere blod og dårligere spesialeffekter siden Bentronic leide ut tvilsom importfilm i Rektor Ørns gate på tidlig åttitall. Dette er faktisk ment utelukkende positivt.

Ami er en ganske vanlig japansk jente som går på High School og prøver å ta seg av sin lillebror som best hun kan. Foreldrene deres har tatt livet av seg etter at de ble uriktig beskyldt for å stå bak et drap. Japan har nemlig ikke tilgang på Tore Sandberg, og da er det lett å ty til seppuku i stedet.

Lillebror roter seg opp i noe trøbbel med en klassekamerat som er av gammel, god og grusom ninja-slekt, vi snakker om selveste Hattori Hanza-klanen her, og faren er høyt på strå i den japanske mafiaen. Yakuza, som det jo heter hvis man snakker språket. Det ender med at lillebror blir drept sammen med en kompis, og dermed begynner Ami sin jakt på hevn.

Etter suksess i starten med kreativ bruk av tempura, så går det litt skeis etterhvert, og yakuzapappaen kapper like godt av henne den ene hånden. Hun klarer imidlertid å rømme, hun karrer seg til foreldrene til lillebrors kompis, som er mekanikere, og der får hun laget et maskingevær som hun kan feste på armen. Dessuten bestemmer moren til kompisen seg for å bli med på hevnkjøret, og ganske snart så er det på’an igjen.

Både regissøren, den ene av de to kvinnelige hovedrollene, og muligens flere av birollene har sin bakgrunn fra pornobransjen, så kanskje bør Lindstads venninne stå over denne filmen også? Det er jo en skikkelig drittfilm, den er en av disse filmene som klarer å være dårlig på de aller fleste områder, og allikevel klarer å underholde.

For all blodspruten, flygende lemmer og parterte kropper til tross, alt her er gjort så langt over toppen at det rett og slett ikke er mulig å ta det seriøst. Du trenger nødvendigvis ikke like det, men det er ingen ting å bli særlig opprørt av. Og hvis ikke du i det minste fniser litt når våre hotte hevnlystne kvinner blir angrepet av selveste Junior High Shuriken Gang, så er det kanskje også en fare for at du ikke synes det er det minste morsomt når foreldrene til de etterhvert avdøde medlemmene i forannevnte gjeng danner The Super Mourner Gang.

Selv så måtte jeg ty til både fnising og høylytt latter.

Okay, så er den overspilt så det holder, men det hører jo med. Litt verre er det at den i perioder er litt langtekkelig, men skitt au. Alt i alt var dette ganske morsomt. Traileren burde vel gi en ganske god pekepinn på om dette er noe for deg, eller om du heller burde stå over.

Lurer på om drill-bh’en dukker opp for salg på www.fett.no til høsten, jeg er overbevist om at det er et marked der ute.

%d bloggers like this: