web analytics

Tag Archives: jens chr hauge

Hummer og kanari

Gerhardsen hadde ikke likt dette

For noen uker siden var jeg tilhører på et foredrag med Ola Braanaas, viktig mann i norsk fiskeoppdrett, og mannen som fikk Kong Olav til Skjerjehamn. Bare for å nevne noe. Det var ganske interessant så lenge han snakket om fiskeoppdrett og Kina. Ikke fullt så spennende når han begynte å snakke om samfunn, historie og den slags. Han trakk frem den gamle usanne myten om det lutfattige Norge, krydret foredraget med gamle Arbeiderplakater, så var det opp med Jan Thomas og en raljering over dagens Norske samfunn og alle de uvesentlighetene som dominerer nyhetsbildet. Mens politikerene småkjekler og mangler både ryggrad og  handlekraft. Nei, det var nok ikke dette samfunnet Einar Gerhardsen jobbet for!

Hvilket kan være sant nok det, for all del. Jeg har de siste dagene prøvd å harve ned det siste ordentlige arbeidskravet i det fordømte årsstudiet i Historie som jeg holder på meg. Oppgaven var å drøfte hvorfor Norge ble med i NATO, og i den forbindelse har jeg måttet skumme litt i biografiene til både Jens Chr. Hauge og Haakon Lie. Og man kan mene ganske mye om disse gutta i AP-oligarkiet som styrte skuta i etterkrigstiden, men pusekatter var de i hvert fall ikke. På godt og vondt antagelig.

Jeg tenkte på dette i dag, når jeg fulgte oppstyret etter Per Sandbergs idiotiske uttalelse i Stortinget i dag. Her må jeg skynde meg og understreke at jeg er helt og holdent på Arbeiderpartiets side altså, og jeg forstår godt at mange ble sinte og opprørt. Allikevel så tok jeg meg i å ønske at de hadde reagert på en annen og litt tøffere måte enn å forlate stortingssalen i tårer. Jeg skulle ønske noen hadde reist seg og ropt til Sandberg at de skulle knuse ham som en lus i stedet. Nå blir det i stedet en runde med offerrollebadminton som ikke gjør noe godt for noen.

Jeg mener, Haakon Lie hadde vel lokket Sandberg inn i bøttekottet med ei halvflaske akevitt, og gitt ham et par lusinger. Da blir det litt stusselig med Eskil Pedersen som klager på at han ikke har fått noen telefon fra Siv Jensen med beklagelse. Men det er vel sånn det har blitt. Som den anerkjente og uavhengige bloggeren og forfatteren Kristine Tofte spissformulerte på Twitter:

I vår kultur er det berre den svake som fortener å vinne. Dermed slåss politikarane om å framstå svakast. Korleis endte me her?

Det er vel for komplisert til å svare enkelt på det spørsmålet, men vi får vel de politikerene samfunnet etterspør. Etterkrigstidens AP-oligarker hadde vært fisk på land i dagens politiske virkelighet? Den tiden er forbi da Norge kunne bankes inn i NATO på noen måneder, selv om flertallet i stortingsgruppa i utgangspunktet var skeptiske eller uttalte motstandere. Det hjelper liksom ikke så mye å lengte tilbake til den tidens handlekraftige politikere. Ei heller er det vel bare negativt at det har blitt rom for følelser også i politikken, tvert i mot er det vel mest bare positivt det.

Sårede følelser derimot, det kan det fort bli litt mye av. Ikke bli såret, bli sinna, hadde det vært noe å tenke på? Kan jeg bli politisk rådgiver nå?

Ikke det? Jeg er såret! Og vonbråten!

%d bloggers like this: