web analytics

Tag Archives: jo nesbø

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå

Dagbladet gjør gladnyhetene enda litt gladere!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Arme riddere

Ville du vært med i dette tippelaget?

Arme riddere er filmen som Jon Selås i VG ikke klarte å filmanmelde. I stedet skrev han en filmanmeldelse der han slår fast at han ikke klarer å filmanmelde denne filmen. Fordi filmen gir ham assosiasjoner til Utøya og 22.7. Han får massiv pepper for dette i kommentarfeltet, og det er i grunnen vel fortjent. Jeg er enig med Selås i at det er anmelderiets grunnstruktur at anmelderen bruker seg selv og sitt sanseapparat i møte med en film, når jeg skriver en filmanmeldelse skriver jeg som regel først og fremst om meg selv. Men i tilfellet Arme riddere burde Selås heller spart seg for å skrive. Filmen har ikke noe med 22.7 å gjøre, det er urettferdig overfor filmen å knytte den til massakren, og til og med trøkke det utover forsiden at filmen gir Utøya-assosiasjoner.  De færreste vil antagelig få disse assosiasjonene. Selås burde latt noen andre anmelde filmen, eller i det minste valgt å la være å skrive noe om den selv.

Filmen handler om et tippelag bestående av tre småkriminelle, og en relativt straight slubbert, som vinner 1.7 millioner kroner. Alle vil ha penga for seg selv, mer eller mindre, og det ender opp med et blodbad i ei strippebule på svenskegrensa. Det er litt blodig før dette også forresten.

Mer gidder jeg ikke si om handlingen.

Filmen er et friskt pust den. Jeg kunne godt tenkt meg et noe sprekere soundtrack, hadde det ikke vært knall om man dro Tarantino-inspirasjonen enda litt lenger, og putta på noen norske 60-talls hits kanskje? Twisten med penga og bytte av bag mot slutten er ganske lett å forutse, men det gjør ikke så mye. Om ikke det er så fryktelig spennende, så er det i hvert fall stort sett morsomt hele veien.

Jeg tar meg litt i å ønske meg en annen film noen ganger. Jeg er litt lei av norsk films uutholdelige letthet, og skulle gjerne sett at man lagde en film om et tippelag med småkriminelle der personene ikke var så fryktelig karikerte. En thriller, for all del, gjerne med humor også, men en film som hadde noe på hjertet utover å underholde. Noe i likhet med fine A Simple Plan kanskje?

Men det er ikke den filmen de har valgt å lage, og det får man bare ta til etteretning. Den er ikke så gæren denne heller. Særlig synes jeg Henrik Mestad er kul som karikert politietterforsker som ser ut som om han kommer rett fra åttitallet. Litt sånn Ola Thune-hotshot.

Så konklusjonen blir vel at jeg anbefaler den da?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Hodejegerene

Vi må begynne å skjerpe grepet her nå. Alt for mange filmer har blitt sett, uten å ha fått sitt pass påskrevet i Hjorthebloggen. Sånn kan vi vel ikke ha det? I et forsøk på å ta grep: Her er noen tanker etter å ha sett Morten Tyldums filmatisering av Jo Nesbøs Hodejegerene i kveld.

Faen, hvis denne melka er sur så plaffer jeg deg rett ned altså!

Filmanmelderene har vært stort sett svært godt fornøyd. Den eneste jeg har sett som direkte slakter filmen er Brita Møystad Engseth, som på sin filmblogg Popcorn uten nåde ser ut til å ha blitt så forelsket i sin egen evne til å levere kvikkheter på filmens vegne at hun ikke en gang gidder å gjøre en ordentlig vurdering av filmen. Hvilket for all del er helt greit. Resten av anmelderkorpset synes å være enige om at dette er en velsmurt thriller, med godt håndverk både foran og bak kameraet. Eventuelle skjønnhetsflekker feier man glatt under teppet når helheten er så bra som her.

Vel, filmen er ikke så dårlig som Engseth  vil ha det til, men den er neiggu ikke så bra som alle andre vil ha det til heller. Det er naturligvis fordi jeg er en surpomp, men jeg klarer ikke å la være å irritere meg over skjønnhetsflekkene. De spekker til totalinntrykket, og gjør at det som ganske riktig langt på vei er en perfekt popcornfilm, ender opp som noe som er sånn litt over middels greit nok.

Ålreit, jeg skal styre unna spoilerene her, for en stor del, men filmens hovedperson er Roger Brown, spilt av Aksel Hennie. Han er en hodejeger, den beste i bransjen. Hjemme har han den dobbelt så høye kona Diana, spilt av Synnøve Macody Lund. I tillegg har han ei dansk berte på si, og et alt for høyt forbruk av penger. Derfor stjeler han litt kunst dann og vann, for å holde hodet over vannet og kreditorene fra døra. En kveld treffer han dansken Claes Greve på en vernissage, Greve spilles av Jaime Lannister, og er en tidligere elitesoldat som har gjort karriere i GPS og elektronikkbransjen. Nå har han imidlertid pensjonert seg for å pusse opp en leilighet han har arvet i Oslo, og gjett hva. Der henger det et maleri av Rubens som er verdt mangfoldige millioner! Dere kan sikkert legge sammen to og to. Brown bestemmer seg for å stjele maleriet.

Etter det så går alt i dass.

Bokstavelig talt i hvert fall. Brown er plutselig på flukt, med en morderisk Greve i hælene. Det er tett, det er morsomt, det er underholdende, det er spennende. Hurramegrundt liksom. Men når man får et rolig øyeblikk til å tenke, så blir man sittende og lure litt på hvorfor. Hva er motivasjonen til denne danske superskurken for å drepe både bønder og politifolk? Hvorfor ønsker han Brown død? Er dette en klok strategi?

Men så dundrer det løs igjen, og man slår seg til ro med at det sikkert er en forklaring, og at vi nok får den før eller siden.

Det gjør vi jo også. Problemet er bare at den er litt sånn meeeeh.

Og dermed faller litt av bunnen ut.

Det er flere elementer som jeg ikke helt får til å henge på greip. Som når Brown blir plukket opp av politiet, mistenkt for drapet på en skikkelig bondetampklisje av en mann, og politiet tror at Brown ikke er Brown, men derimot hans medsammensvorne, som ligger hjemme i sengen sin med en kule i hodet. Så skjer det ting, Brown kommer seg løs igjen, og en stund senere får vi filmens klimaks hjemme i huset til Browns medsammensvorne. Som fortsatt ligger der i sengen med en kule i hodet. I virkelighetens verden ville da politet for lengst ha vært der?!?

Andre ting som irriterer? Javisst! Samtalen mellom Brown og hans blonde kone, der Brown endelig får fortelle hvor liten han er inni seg føles malplassert. Samme med det siste møtet mellom Brown og Greve, der man begynner å snakke om empati og om man elsker noen, har elsket noen. Bladibladi. Brown har vel ikke vist seg som verdens mest empatiske mann frem til da, skal han plutselig begynne å snakke om følelser, ansikt til ansikt med en drapsmann? Nei, det føles litt kalkulert, ikke helt plausibelt.

Men for all del, jeg lot meg underholde, og jeg innser at det er jeg som er surpompen. Resten av kinogjengerene var etter alt å dømme godt fornøyde, og går hjem uten å tenke så mye mer over dette her. Det betyr vel at det tross alt er jeg som har tapt? Jeg gir den seks, av ti mulige poeng. Det får holde.

%d bloggers like this: