web analytics

Tag Archives: joe hill

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Brannmann Sam og apokalypsen

joe-hill-fireman-photo

På lista over folk som fortjener takk i Joe Hills nyeste bok nevner han agenten som representerte ham i ti år uten å vite hva unge Hill egentlig het til etternavn. Dette tar vi til etteretning. Etter Hills etterhvert smått imponerende rekke med bøker som er godt over snittet verdt å lese, og særlig hans forrige bok, som er helt fantastisk på alle måter, er det ikke lenger noen grunn til å trekke inn hvem han er i slekt med. Hill står fint på egne ben han.

Hans forrige bok var NOS4A2, en helsikes kjøretur, nå er han her igjen med en ny murstein. The Fireman. 768 sider som brenner opp like fort som tørr ved i varm Jøtul-ovn. Gutten kan fortsatt skrive.

Det er verdens ende det handler om denne gangen. En epidemi som sprer seg verden rundt med stor fart. Draco incendia trychophyton. Dragonscale på folkemunne. De som rammes får merker på kroppen, vakre merker som minner om tatoveringer. Det er ikke så farlig. Verre er det at dette får dem til å selvantenne. Brenne opp innenfra. Først skjer det bare på TV, så i skolegården. Så brenner Space Needle opp, mens folk kaster seg fra vinduene som fra World Trade Center den ellevte september. Alt går til hundene. George Clooney brenner opp i et forsøk på å redde verden. Obama er aske. Google historie. Men Keith Richards er fortsatt i live. Tror man i hvert fall, men hvem kan være sikker.

Det er i denne verden vår hovedperson forsøker å manøvrere. Sykepleier Harper Grayson. Snill og god som dagen er lang, men med en noe usunn hang til å bryte ut i sanger fra Mary Poppins. Hun jobber først på en skole, men når alt bryter sammen melder hun seg til tjeneste ved et sykehus der hun og de andre som jobber der står på dag og natt for å hjelpe de smittede. Kledd i overlevelsesdrakter laget for å hanskes med ebola. Det er ikke stort de har å bidra med, annet enn å lindre smertene. Det finnes ingen kur, og selvsagt går det galt til slutt. Men ikke før Harper har møtt mannen som har gitt boka sitt navn. The Fireman. Han kommer til sykehuset med en gutt med magesmerter og forlanger å komme foran i køen. Det blir ampert, men Harper redder situasjonen. Og gutten. Som forsvinner like etterpå igjen, men vi skal selvfølgelig møte igjen både gutten og brannmannen igjen senere.

Dette er bare starten, jeg skal ikke røpe veldig mye mer, men det begynner altså som en apokalyptisk thriller der samfunnet vårt bryter sammen. Siden jeg har brukt sommeren så langt til å se meg ajour på The Walking Dead trekker jeg selvfølgelig paralleller den veien. De smittede blir selvfølgelig etterhvert ansett som livsfarlige, og ganske snart dukker det opp små militser, Cremation Crews, som jakter på dem. Burners, som de kaller dem, og skyter dem ned før de rekker å sette fyr på noe. Ikke akkurat en human måte å hanskes med situasjonen på, selv om de må få skryt for handlekraft.

De smittede er altså zombiene, men ulikt The Walking Dead er de jo fortsatt mennesker. Som helst vil leve. I bokas andre del bruker vi mesteparten av tiden i Camp Wyndham, en gammel feriekoloni, der en gjeng smittede har klart å gjemme seg unna. Ikke bare det, de har funnet en måte å kontrollere smitten på slik at de ikke brenner opp. Her er det altså zombiene som spiller hovedrollen!

Og i bokas del tre er våre protagonister på reise gjennom et øde og ødelagt landskap, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jeg har allerede sagt mer enn nok.

Så hva har vi her egentlig? En lettlest murstein som baler med temaer som hva det vil si å være et anstendig menneske. Om hva som skjer når samfunnet kollapser. Om hvor langt vanlige mennesker kan gå for å trygge seg og sine. Store tema, som vi riktignok ikke rekker å dvele så veldig mye med slik som vi brenner gjennom den ene siden etter den andre bare for å se hva som skjer i neste kapittel.

Jeg liker The Fireman, slik som jeg har likt alle Joe Hills bøker til nå. Den har passasjer som er helt fantastiske. Men samtidig har den noen skjønnhetsflekker som irriterer mer enn de kanskje burde. Da tenker jeg først og fremst på skurkene i historien. Jakob og plogen hans, Harpers eks-mann, og hans sidekick (egentlig er det vel omvendt og Jakob som er sidekick da, men whatever) The Marlboro Man. En ravende gal talk radio-vert som bruker fritida på å drepe burners. De blir for karikerte. Dukker opp på steder hvor det er helt usannsynlig at de skulle dukke opp, bare for å lage ytre spenning. Det er billige tricks som en så bra forfatter som Joe Hill egentlig burde holde seg for god til å bruke i like stor grad som her.

Om vi skal våge oss på å rangere Hills bøker, er det klart at The Fireman ikke når opp til nivået til den forrige boka hans. Den må også finne seg i å stille bak novellesamlingen 20th Century Ghosts, i den grad de stiller i samme konkurranse da. Men jeg sliter litt med å plassere den i forhold til Horns og Heart Shaped Box. Brannmannen har sekvenser som går langt utenpå dem begge, men den spriker litt, har irriterende skurker, og kommer med en snikende følelse av at den kunne vært bedre enn den faktisk er? Jeg ser gjerne at han finner litt tilbake til det mindre oppblåste, tightere og mer fokuserte formatet fra disse to første romanene hans.

Men visst er det en heidundrande leseopplevelse denne gangen også altså. Les i vei!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: En helsikes kjøretur

myersreading

Det er sikkert både fordeler og ulemper ved å være forfatter i horrorsjangeren, og samtidig være sønnen til Stephen King. Joe Hill har så langt klart seg bra han. Novellesamlingen 20th Century Ghosts var fabelaktig flott, og hans to første romaner, Heart Shaped Box og Horns, var underholdende og spennende nok. De hører til i samme sjanger som Kings bøker, men er allikevel helt annerledes. De er relativt korte og fokuserte, sammenlignet med Kings mursteiner. Begge to er verdt å lese, men de er ikke superoptikjempefantafenomenalistiske. Til det er det for mye action og for lite hjerte. De er morsomme og actionfylte, men de går ikke i hjertet på deg. De mangler den følelsen av undring, a sense of wonder, som de beste novellene i 20th Century Ghosts gir. Karakterene i den er ikke av den typen som du nærmest føler du har vokst opp sammen med, eller som du godt kunne tenke deg å ta en øl på bua med, slik Stephen Kings karakterer kan være på sitt beste.

Noe som kanskje har vært bevisst, hva vet jeg, og det er uansett ikke noe argument mot å lese Joe Hills første to romaner. De er noe annet enn Stephen King, og godt er kanskje det. Som ung forfatter med berømt opphav er det ikke så rart at man prøver å gjøre noe annet enn gamlingen. Passer seg for å gå i de samme fotsporene. Finne sin egen vei. Være sin egen mann.

Men Joe Hills siste bok, NOS4A2 er en helt annen skål. Her går Hill langt inn på banehalvdelen til faren sin, og spiller ham til tider av banen. Her omfavner han Kings bøker i en slik grad at han til og med har slengt på referanser til både Shawshank og Pennywise, samt også til både Heart Shaped Box og Horns, slik at det ikke skal være noen tvil om at far og sønn ikke bare deler sjanger, men faktisk også samme litterære univers. Skurken i NOS4A2 heter Charles Talent Manx III, men han kunne forsåvidt like gjerne hett Randall Flagg. Han har en mindre intelligent sidekick som ofte refereres til som The Gasmask Man, som minner ikke så rent lite om The Trashcan Man fra The Stand. Manx kjører rundt i en bil, som riktignok er en Rolls Royce Wraith, men som ellers virker å være laget ved samme fabrikk som Christine. Boka er på rundt 700 sider, og er et langt mer ambisiøst verk enn Hills første to romaner. Men selv om han har mer plass å boltre seg på denne gangen er Hill fortsatt langt mer fokusert enn King. Det er utelukkende en god ting. Joda, det kan være at det er passasjer i NOS4A2 som kunne vært kuttet, av og til får vi beskrevet en handling fra to forskjellige synspunkter, og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig, men Hill blir aldri like pratsom som King kan være. Er.

Bokas heltinne er Victoria McQueen, vi møter henne først som barn, der det viser seg at hun har en spesiell gave. Når hun setter seg på sykkelen sin, en TuffBurner som egentlig er for stor for henne, ikke helt ulik sykkelen til Bill Denbrough i It kanskje, og sykler fort som bare rakkeren kan hun mane frem en bro. The Shorter Way Bridge, som egentlig ble revet for flere år siden. Når hun sykler over den finner hun alltid det hun leter etter. Som morens armbånd, et bilde hun fikk låne av faren til et skoleprosjekt, men rotet bort. Ganske nyttig. Vic blir eldre, og som tenåring hører hun foreldrene krangle. Da setter hun seg på sykkelen, og drar av gårde på jakt etter trøbbel.

Hun finner det også.

Hun finner Charles Talent Manx III og hans forheksede Rolls Royce Wraith. Manx har den samme gaven som Vic på sett og vis. Han kan reise på veier utenfor vår virkelighet med Rollsen sin. Han har skapt sitt eget lille land i dette området utenfor virkeligheten. Christmasland kaller han det, og der er hver dag som julaften. Manx kidnapper ett eller to barn i året og tar det med seg dit. Han gjør det for å redde barna fra denne forferdelige verdenen vi andre pleier å tilbringe livet vårt i. Redde dem fra misbruk, sult og fordervelse. Å hvor fint hadde det ikke vært å bo et slikt sted som Christmasland, der alt bare er gøyalt og fint? Manx tror han gjør en god ting, men egentlig er han jo en slags vampyr. En Nosferatu. Han bruker barna han kidnapper til dette fantastiske julelandet sitt til å holde seg selv ung og sprek.

Denne sjarmerende fyren er det altså Vic treffer på når hun ber den magiske broen sin skaffe henne trøbbel, og hun får vel mer enn hun kunne ønske seg. Hun slipper unna dette første møtet, og Manx blir tatt av politiet og buret inne. Men vi har bare så vidt begynt. Noen år senere har Vic fått et barn, en suksessrik karriere som barnebokforfatter og illustratør, og problemer med både psyke og rus forårsaket av at barna fra Chritmasland ringer henne hele tiden og spør om når pappaen deres kommer tilbake. Og Manx skal selvfølgelig på frifot igjen, slik at han og Vic kan ha et siste durabelig oppgjør på gatene i Christmasland. Etter at Manx har stukket av med sønnen til Vic naturligvis.

Man kan hevde at dette er en bok som er så lik Stephen King på sitt beste at det er en pastisj. Kanskje er det Hills måte å omfavne sin skjebne på. Kanskje har han tenkt at siden han likevel alltid skal sammenlignes med far sin når han gir ut en bok, hvorfor ikke skrive en bok som nesten er mer King enn King selv? NOS4A2 er uansett en helsikes kjøretur, sykt underholdende, vanskelig å legge fra seg, med karakterer du bryr deg om og skurker som får deg til å grøsse. Hills beste roman til nå spør du meg.

Og så kan han skrive en slutt også. Det har alltid King slitt med.

Bok og Film

Kødderu med oksen får du smake horna

Det var ikke tilsiktet, tvert i mot helt tilfeldig, men av en eller annen grunn har de to siste bøkene jeg har lest hatt en hovedperson som plutselig oppdager at han har fått seg to voksne djevelhorn i panna. Og noen mystiske krefter på kjøpet. Antagelig er det djevelen selv som har styrt meg umerkelig frem mot disse bøkene, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Den første jeg leste het enkelt og greit Horns. Joe Hill er forfatteren, og han har jeg lest og likt tidligere, så når jeg fant boka i norsk oversetteles på bokhandelen i Førde, satt ned til bare 10 kroner, var det ikke noe å lure på. Men jeg burde nok lurt litt allikevel, for jeg endte opp med å laste ned boka på Kindle og lese den på engelsk i stedet. Ikke fordi det er noe galt med den norske oversettelsen, men rett og slett fordi det er blitt så mye mer praktisk å ha boka tilgjengelig på både telefon og PC, og kunne lese litt hver gang man har litt dødtid. Uten å drasse med seg den fysiske boka.

Men hva handlet den om da?

Jo, Ignatius Perrish våkner opp etter en heftig fyllekule. Han oppdager at i tillegg til en stygg hangover er to djevelhorn i ferd med å vokse ut av pannen hans. Han synes ikke det er så veldig stas, så han popper inn til doktoren for å få gjort noe med problemet. Doktoren bryr seg imidlertid ikke noe større om verken horn eller pasient, men begynner å bable om seg selv og sine innerste hemmeligheter. Han vil helst bare sniffe kokain og jage tenåringsjenter, og han hater alle pasientene sine som bare er opptatt av sine egne problemer. Virker i grunnen ganske kjent det der forresten, men altså, det viser seg at hornene til Ignatius har den effekten på folk at de begynner å snakke rett fra levra. Legge ut om sine innerste begjær og fantasier, de man knapt nok tør å innrømme for seg selv. Dette kommer det ganske mye gøyalt ut av.

Ignatius er en ganske plaget sjel. Han har fortsatt ikke kommet over at hans første og eneste elskede har gått hen og blitt drept. Og voldtatt. Det hjelper ikke noe særlig på situasjonen at alle tror det er Ignatius som er den skyldige. De nye evnene som hornene har gitt ham viser seg å være ganske effektive når det gjelder å finne ut av hvem som er den egentlige morderen.

Horns er fantastisk underholdende. Djevelreferansene hagler nesten på hver eneste side, og sjefsskurkene er alle knyttet til den gærneste delen av Republikanerene på et eller annet vis. Visst er det vel bare fjas, men det er intelligent fjas, og en historie som dypest sett handler om kjærlighet mer enn om hevn. Ignatius omgir seg med slanger, kan puste flammer, og gir riktignok rullestolen med bestemoren sin i en dytt slik at hun ruller ned en bakke og havner på sykehus. Men han prøver å holde på den lille delen innerst i hjertet som fortsatt er god.

Jeg likte Horns bedre enn debutromanen, men holder fortsatt en knapp på novellesamlingen 20th Century Ghosts som Hills beste. Og litt ekstra trivia på slutten. Horns er i ferd med å bli film, Alexandre Aja regisserer, og Daniel Radcliffe tar på seg rollen som Ignatius. Premiere ventes i 2013, og det kan bli gøy det.

Gøy blir det imidlertid svært lite av for seksten år gamle Wallace Black. Han har det ikke så bra stakkar, han har en mor og en far som ikke bryr seg større om ham. Han har dumpa opp til flere ganger, og har dermed fortsatt ikke kommet seg opp på High School. Han har ingen venner, utenom en uteligger i parken som heter Drifter Ken. Han er ikke av de smarteste. Han er ganske stygg. Har rare fakter, og i det hele tatt ikke så mye på gang. Så får han en kjærlighet på pinne av Drifter Ken, som han bytter bort mot et kyss fra skolens tøyte. Noe som igjen får ham banket opp ganske kraftig av skolens bølle. Når han kommer hjem etter dette begynner foreldrene å bølle med ham, og da klikker det for vår venn. Etter å ha drept foreldrene, og sovet en dårlig natts søvn, våkner han opp i sengen sin. Mørbanket og fæl, med to svære horn i panna.

Dette er første delen av boka Fuckness, skrevet av Andersen Prunty. Senere skal Wallace dra på en reise, kanskje finne ut hvem han er, bli voksen, møte ei jente, få pels på hornet, og så går alt bra til slutt. Eller kanskje ikke. Dette er en bok i sjangeren som visstnok kalles for Bizarro Fiction. For å være med og leke i den sjangeren må man være litt absdurd, litt grotesk, gjerne litt satirisk, helt klart ganske voldelig. Men først og fremst må underholdningen stå i førersetet og hoie oss frem. Det er selvfølgelig mulig jeg tar feil, men jeg ser for meg at Prunty har hamra ned denne boka fra start til slutt, antagelig påvirket av et eller annet sentralstimulerende, og ikke brydd seg et døyt om å jobbe mer med teksten etter at siste punktum er satt. Litt sånn punk-litteratur der det gjelder å få det u der, selv om det er upolert og stygt, heller enn å flikke og flikke helt til man ikke orker mer og skyter seg en kule for pannen.

Jeg har sympati for den tanken, men blir det lesverdige bøker av slikt da?

Joa. Fuckness er flere hakk dårligere enn Horns, og det skyldes ikke bare at det er mye lettere å få sympati for Ignatius i Horns, enn for Wallace i Fuckness. Joe Hill er smartere, og skriver bedre. Men Fuckness har en energi som jeg liker. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil si at den er bra, men den går  fint an å kaste bort noen timer på å lese ut. Selv om hovedpersonen egentlig er ganske irriterende, men han reddes i land av et par fine bikarakterer i Johnny Metal, som er en gudbenådet gitarist som ikke kan spille live fordi alle ler av ham når han gjør grimaser til gitarsoloene sine, og Onkel Skard, som er en boms som tror han kan fly med en tandemsykkel, og ellers nærer en og annen konspirasjonsteori. Om dette høres ut som om det er noe for deg gir jeg en mild anbefaling, hvis ikke er det nok best du styrer unna.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Blod, gørr og spøkelser (Påskekrimutgave)

Påsken nærmer seg, og da er det vel så obligatorisk å skrive noe om påskekrim at jeg egentlig burde latt være. Men så har jeg lest et par krimbøker i det siste, og jeg må se å få skrevet om dem mens jeg fortsatt husker hva de handlet om. Etter påske kan det fort være for sent. Så vi drar i gang tenker jeg. La oss begynne med boka som forlaget vel beskriver som en blanding av Sopranos og Greys Anatomy, eller hva det nå egentlig var. Eksgangster er den norske tittelen, Beat the Reaper på engelsk, og forfatteren er Josh Bazell. Han er egentlig sykehuslege, men etter å ha debutert med denne boka er det nok ikke lenge før han kan legge stetoskopet på hylla.

Eksgangster er kort fortalt historien om Peter Brown, som i likhet med forfatteren er sykehuslege, men i tillegg har han en fortid som drapsmann for mafiaen. Nå har han imidlertid beveget seg inn på den smale sti, vitnebeskyttelsesprogrammet i USA har gitt ham legeutdannelsen. Snakk om å sy puter under armene på de kriminelle folka man beskytter. Brown gjør sitt beste for å fungere som lege på det noe dysfunksjonelle sykehuset, om det så innebærer å tygge piller dagen lang, og sjekke opp legemiddelpushere for å sikre tilgangen på medikamentene. Alt er fint helt til en ny pasient viser seg å være en gammel kjenning fra mafiadagene. Han truer med å fortelle mafiaen det hele om ikke Brown gjør ham frisk som en fisk fortere enn krill, noe som ikke er noen lett oppgave når sykdommen det dreier seg om er magekreft.

Og sammen med den historien vever Bazell inn historien om hvordan Brown først havnet i mafiaen, og hvordan det har seg at han trakk seg ut av den igjen.

Det er forsåvidt ganske lett å være sur gammel gubbe og avfeie denne boka. Peter Brown er litt for eplekjekk, selve historien er litt på det jevne. Avslutningen er litt over toppen. Det er jo bare vrøvl det hele. Allikevel så er dette rett og slett formidabel underholdning. Drøy, temmelig hardkokt, veldig amerikansk, og lite realistisk underholdning riktig nok, men underholdning er det. I en slik grad at du antagelig skal lete lenge i bunken med påskekrim før du finner noe som er i nærheten av like morsomt å lese.

Bazell ror seg i havn på humoristisk sans, og ekstrem skriveglede. Han har antagelig hatt det skikkelig morsomt når han har skrevet denne boka, og det smitter over på leseren. Og da er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet og anbefale.

Bazell tar seg altså av blodet og gørret, men spøkelser er det ikke så mange av i sykehuskorridorene hans. De finner vi i neste bok.

Heart Shaped Box heter vel Gode ønsker på norsk, og er skrevet av Joe Hill. Han har vi snakket om før. Det er ikke helt fritt for blod og gørr her heller, men i tillegg får vi et av de skumleste spøkelsene vi har møtt på lenge. Det handler om den aldrende rockeren Judas Coyne som mer eller mindre har gått av med pensjon etter at to av bandmedlemmene strøk med på rockevis.  Han bor sammen med et par schæferbikkjer, bytter dame en gang i året, og kaller dem for delstaten de kommer fra for å slippe å knytte seg for tett til dem. Faren hans ligger for døden, men Judas gir faen. Kan ikke klandre ham heller, faren er ikke noe sjarmtroll.

En dag kjøper han et spøkelse på eBay, og dermed er helvete løs.

Dette er altså mer horror enn krim for dem som bryr seg om sjangere og sånt, men hvis det du er ute etter i påsken er å bli skremt, så er dette kanskje et av de bedre alternativene på markedet.

Ja ikke at jeg ble skremt da, men spøkelset som jakter på Judas Coyne er virkelig noe av det mest creepy vesenet jeg har møtt i bokform i det siste. Og boka som helhet er også velskrevet, full av musikalske referanser, og uten dødpunkter. Her går det virkelig unna.

Det må bli en anbefaling dette også altså, allikevel tar jeg meg selv i å være bittelitt skuffet. Det er det egentlig ingen grunn til, Heart Shaped Box gjør akkurat det den er ment til å gjøre. Skuffelsen bunner nok i at jeg likte novellesamlingen til Hill, 20th Century Ghosts så veldig godt. De beste novellene der har en stemning som jeg savner i denne første romanen hans.

Men det er en tåpelig innvending, ta det heller som en oppfordring til å lese novellesamlingen hans også.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Eplet faller ikke langt fra stammen

20thghosts.jpgJeg klarer ikke å plukke opp Joe Hills novellesamling, 20th Century Ghosts, uten å begynne å nynne på Balladen om Joe Hill. Den svenske versjonen passende nok, siden Joe Hill egentlig het Joseph Hillström og var født i Gävle.

Jag drömde om Joe Hill i natt.
Vi stod där man mot man.
Jag sa till Joe: “Du är ju dö”
“Jag kan ej dö”, sa han.
“Jag kan ej dö”, sa han.

Men balladen om Joe Hill handler om fagforeningsmannen, dikteren og sangeren som ble henrettet i Salt Lake City for et mord han ikke hadde begått. Det er ikke denne Joe Hill som har skrevet 20th Century Ghosts?

Men er det kanskje hans spøkelse?

Det forholder seg nok ikke slik, men når jeg leste boka så kunne det godt ha vært slik for alt det jeg visste. Denne moderne utgaven av Joe Hill var nemlig et fullstendig ubeskrevet blad for meg, kun kjøpt inn siden jeg så Kelly Link anbefale ham varmt i et par intervjuer, og alt tyder fortsatt på at unge Link er en dame det er verdt å låne både øye og øre til.

20th Century Ghosts er altså en novellesamling. Spøkelseshistorier for det 21 århundre. Klart i slekt med Links noveller, men der hennes noveller riktignok bruker elementer fra horrorsjangeren, men heller må karakteriseres som surrealisme eller noe i den duren, så driver Hill så absolutt med horror. Åpningshistorien heter Best New Horror, og handler om en fyr som har som levebrød å sette sammen en årlig antologi med årets beste grøss. Han får en skremmende novelle tilsendt, og siden han vil ha den med i neste års samling forsøker han å spore opp forfatteren. Noe han dessverre lykkes med, og vips så befinner han seg i en scene som er som tatt ut av The Texas Chainsaw Massacre.

Men Hill går ikke etter de billige grøssene, og det er neppe tilfeldig at det er akkurat Best New Horror som åpner ballet. Kona til hovedpersonen i den novellen har tatt med seg datteren deres og gått fra ham, hun taklet ikke lenger hans tilknytning til horrorgjengen:

“I mean all your horror shit, and all those people who are always coming to see you, the horror people. Sweaty little grubs who get hard over corpses. That’s the best part of this. Thinking maybe now Tracy can have a normal childhood. Thinking I’m finally going to have a life with healthy, ordinary grown-ups.”

Og Hill gjør seg ferdig med alle grøsserklisjeene i denne første historien. Som om han vil vise oss at han kan disse øvelsene også, men nå går vi et helt annet sted. Et bedre sted.

Så dermed legger vi i vei da, på en reise gjennom amerikansk suburbia, hvor vi får møte et spøkelse som hjemsøker en gammel kino fordi hun døde før hun fikk sett slutten på filmen hun hadde kjøpt billett til. Vi møter sønnene til den sagnomsuste vampyrjegeren Abraham Van Helsing. En gutt blir tatt til fange av en seriemorder og plassert i et rom i kjelleren hans. Rommet er tomt bortsett fra en madrass og en svart telefon uten summetone. Så begynner telefonen å ringe, og det er morderens tidligere ofre som ringer. Kafka dukker opp i en historie om en gutt som bor i nærheten av et område for atomprøvesprengninger og plutselig forvandler seg til en gresshoppe.

Oppvekst er temaet, og novellene nærmest renner over av følelser. Better than Home er en nydelig og øm fortelling om et far og sønn forhold. I Voluntary Commital handler det om to brødre, en dårlig venn, og hvordan Alice i Eventyrland kunne ha vært hvis det ikke hadde gått bra til slutt. Pop Art er en flott historie om vennskap med byens eneste oppblåsbare gutt.

Og sånn kunne jeg fortsatt, men dere har vel allerede skjønt tegninga. Joe Hills 20th Century Ghosts er essensielt lesestoff fra en fyr som godt kan vise seg å være på vei mot litterær superstjernestatus. Hans første roman Heart Shaped Box er forlengst ute, og må opp på ønskelista. Filmrettighetene til den er allerede solgt.

Men hvem er denne Joe Hill egentlig?

joehill.PNGJeg fant det ikke ut før etter at jeg hadde lest ferdig, og det er jeg i grunnen glad for, men Joe Hill heter faktisk også Joseph Hillstrom, men han er ikke Joe Hills spøkelse. For å være nøyaktg så heter han Joseph Hillstrom King, og er oppkalt etter den gamle fagforeningsmannen. Han ble født i 1971 i Maine, og hans foreldre heter Tabitha og Stephen King.

Eplet faller altså ikke langt fra stammen. 20th Century Ghosts er bedre enn det meste faren hans har gjort de siste 20 årene, men har mange av de samme kvalitetene som har gitt Stephen King sitt gode navn og rykte. Anbefales varmt!

%d bloggers like this: