web analytics

Tag Archives: john prine

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #2: Donnie Fritts

Å nei. Enda en gammal mann med foten i grava som har blitt “oppdaga” av en eller annen  ung hipster, og dermed må de gi ut plate med nedstrippa lydbilde med triste og/eller kloke sanger om livets uendelige melankoli?

fritts

Tja. Kanskje? Men det kan jo være fint likevel. For de som ikke kjenner ham igjen uten et keyboard foran seg, mannen til venstre der er Funky Donnie Fritts. Muscle Shoals fra starten av. Sessionmusiker i 250 millioner år. Kris Kristoffersons faste tangentmann siden det vandret dinosaurer på jorden. Han skrev The Oldest Baby In the World sammen med John Prine. Han spilte i filmer som Bring Me the Head of Alfredo Garcia og Pat Garret and Billy The Kid. Han er en legende bare de færreste har hørt om. Han er 71 år gammel, og kom ut med ny plate i år. Oh Goodness heter den.

Mannen til høyre der er John Paul White. Han er det vel ingen som har hørt om, men han har visst vunnet noe Grammys og greier som medlem i Civil Wars. Han slang innom huset til Fritts en kveld, for å sjekke om det var stemning for å lage en plate, og Donnie spilte noen sanger på wurlitzeren sin. Vet du hva, sa John Paul. Hvis vi skal lage denne plata så gjør vi det sånn. Du synger og spiller på wurlitzer-pianoet, og så bygger vi rundt det!

Og det gjorde de faen meg.

Donnie Fritts har ikke gjort så veldig mye på egenhånd. Jeg tror dette er hans fjerde plate. Kanskje den femte, jeg gidder ikke sjekke, men han ville ikke gjøre noe funky shit denne gangen. Han ville gjøre sanger han virkelig elsker, og sanger han ikke hadde fått spilt inn tidligere. Og resultatet er slettes ikke verst. Det gjør absolutt ingen ting at det slenger noen venner innom og hjelper til her og der. Jason Isbell og Amanda Shires. John Prine. Spooner Oldham, Brittany Howard, Dylan LeBlanc. Og mange mange flere. Men de gjør ikke så mye av seg. Det er Pommes Frites…sorry jeg måtte bare…jeg mener Donnie Fritts som er i sentrum hele veien.

Neida, særlig funky er det ikke, men fint er det. Høydepunktet kommer imidlertid allerede som første spor. Her kan dere se og høre selv:

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Every time he clicks

marilyn

Every time he clicks his Kodak pics
He steals a little bit of soul.
Every time he clicks his Kodak pics
He steals a little bit of soul

Bok og Film

Jesus: The Missing Years

Lamb er en bok av Chris Moore som tar for seg livet til vår gamle venn Jesus, fortalt av hans barndomsvenn Biff. Her får vi vite hva som egentlig skjedde i tiden fra de vise mennene har forlatt stallen og til Jesus dukker opp igjen i Bibelen som en skjeggete hippie i tredveårsalderen. En ganske morsom liten bok faktisk, i hvert fall så lenge den omhandler den delen av livet til Jesus som vi ikke vet et døyt om og det dermed er fritt frem å dikte videre på.

Etterhvert som tiden går så tar imidlertid denne bokas Jesus igjen Bibelens Jesus, og boka taper seg et lite hakk eller to når den begynner å ta for seg historier som vi kjenner fra før.

Det er altså en blanding av religiøs satire, om enn utført med stor respekt for denne Jesus H.Kristus, eventyrfortelling, ispedd litt filosofi her og der, og altså med store deler komikk ispedd. Litt Terry Pratchett-aktig kanskje, om enn ikke fullt så morsom. Grei tidtrøyte, fort lest, men om et par måneder har jeg antagelig glemt den igjen.

John Prines versjon av den samme historien kommer jeg nok aldri til å glemme.

Hummer og kanari

Helgelyd

Opprinnelig skrevet og publisert på Berekvams eminente blogg som helgelyd forrige helg, men jeg liker jo å ha det jeg skriver her på bloggen også. Dere som har lest det før kan jo bare hoppe over. Eller lese en gang til så klart.

Inspirert av Olav Larsens knallsterke Helgelyd-spilleliste stakk jeg hodet frem og tilbød meg å lage en egen Helgelyd-liste. Og så gikk tiden…

Men her er den omsider. Jeg har lagt meg på samme antall sanger som Larsen, og musikalsk så vandrer jeg vel også i samme spor. Håper den faller i smak. Dere finner link til hele spillelista i bunnen av denne posten.

1. The Ghost of Tom Joad med Pete Seeger og sjefen sjøl.

Hvis vi er litt strenge så har ikke Springsteen gjort noe av særlig substans siden den Tom Joad-plata. Her er den i en versjon der Pete Seeger snakkesynger halve teksten, mens Springsteen selv tar resten. Verken Seeger eller Springsteen trenger vel noen nærmere presentasjon, så jeg nøyer meg med å si at jeg liker dette veldig godt.

2. Spending the day in the shirt you wore  med Poi Dog Pondering

Poi Dog Ponderings plate fra 1989, Wishing Like a Mountain and Thinking Like a Tree fikk mye skryt når den kom, men har vel gått i glemmeboka til de fleste siden den gang. Min også, men jeg kom på den her forleden, og selv om jeg ikke gidder å høre den flere ganger i strekk, verken den gang eller nå, så er det en god del perler på den plata. Spending the day er kanskje ikke den beste av dem, men jeg synes den er så forbasket søt. Og så er det noe så deilig romantisk det der med å tilbringe en dag i skjorta som fortsatt lukter av kjæresten.

3. Keith Don’t Go med Nils Lofgren

Denne hadde jeg helt glemt, helt til den tilfeldigvis dukket opp på radioen i en butikk jeg var innom her for en tid siden. Jeg måtte henge rundt der og late som om jeg kikket på varene helt til den var ferdig. Nils Lofgrens hyllest til Keith Richards er ikke akkurat noe mesterverk sånn rent tekstmessig, allikevel så griper den meg hver gang, og kanskje særlig i denne akustiske versjonen. Leste nylig at Nils Lofgren har måttet bytte ut begge hoftene sine, er det rock’n roll eller?

4. 100 miles med Abra Moore

Abra Moore var faktisk med å starte det før nevnte Poi Dog Pondering, men hun forlot bandet tidlig på nittitallet for på jakt etter nye jaktmarker. Og siden alt tilfeldigvis henger sammen med alt i denne spillelista så må det også nevnes at hun har fått navnet sitt etter en karakter i John Steinbecks Øst for Eden. Steinbeck som jo også er mannen bak karakteren Tom Joad som startet denne spillelista, en sang av og med Bruce Springsteen som jo alle vet har Nils Lofgren i bandet sitt. Nåvel. Abra hadde en liten hit med Four Leaf Clover, i 1997, og var da nominert til en Grammy. Siden har det vært ganske stille, men 100 miles er da en fin låt, er den ikke?

5. Ain’t Gonna Worry No More med Peter Case

Peter Case er sikkert et kjent navn både for bloggeier og mange av leserene  hans. Han burde vært kjent i større kretser enn som så spør du meg. The Man With the Blue Guitar er fortsatt en av de fineste platene jeg vet om. Dette er litt nyere årgang, men nivået er fortsatt høyt.

6. We Can’t Make It Here med James McMurtry

En eller annen gang gikk den sinte unge mannen med gitar av moten, og protestviser er ikke det man hører mest av på radioen for tida. Synd synes jeg, for det er jo ikke sånn at det ikke er nok av ting man kan være sint på nå til dags. Her er James McMurtry skikkelig sint, og det gjør meg skikkelig glad.

7. At the Cut med The Cave Singers

Jeg vet egentlig ikke så mye om dette bandet, og jeg har ikke gjort leksa mi heller. At jeg har hørt litt på dem skyldes at jeg plukket med meg en gratisavis når jeg var på ferie i Glasgow i fjor sommer, og der var denne plata og dette bandet anmeldt. Skryt fikk de mye av, og når jeg kom hjem sjekket jeg dem ut på Spotify. Jeg likte dem godt, og har spilt dem ganske mye etterpå.

8. Get Up Clara med Richard Shindell

Shindell har en av de mest behagelige sangstemmene jeg vet om. Som låtskriver er jeg ikke like overbevist hele tiden, han blir litt vel alvorlig, litt vel pretensiøs, for min smak. Selv om han for all del har levert noen perler. Jeg liker ham dog best når han synger andres sanger. Han ga ut en plate med bare coverlåter for litt siden, og den har jeg spilt mye. Men dette er vel egenkomponert om jeg ikke tar helt feil, fra hans nyeste plate, og den liker jeg faktisk ganske godt.

9. Fall Apart at the Seams med Darden Smith

Hvor ble det egentlig av Darden Smith? Han var jo hot shit en gang rundt 1990, men så ble han borte? Kom han seg aldri igjen etter at han stanget hodet opp i takvifta under en sagnomsust konsert på Cruise Cafe? Her er i hvert fall en av de sangene jeg fortsatt husker fra den genierklærte plata som jeg hadde på vinyl, men forlengst har solgt videre.

10. I Said med John Dee Graham

John Dee Graham leverte en knallplate som het Escape from Monster Island for alt for mange år siden. Den hørtes ut som om Tom Waits møtte Bruce Springsteen til revolverduell i en forlatt landsby nær grensa til Mexico. Siden har han vel aldri helt klart å leve opp til den plata, som dessverre ikke er på Spotify. Men det er absolutt hørbart dette her også.

11. Poor Old Tom med Richard Buckner

Jada, stakkars gamle Tom er skapt av Peter Case, på den nevnte blå gitar-plata. En av de beste låtene på en av de beste platene, og Buckner gjør en fin versjon her. Egentlig ville jeg ha med en annen Buckner-sang her, men den fant jeg ikke på Spotify. Nå gidder jeg ikke reise meg eller google for å finne ut hva den het, men teksten har et stykke der jeg-personen leser seg selv i søvn i teksten på innsiden av gifteringen. Plata het vel Devotion and Doubt, og den gangen jeg mente jeg var oppdatert nok til å ha en mening om slikt, så mente jeg at det var årets beste plate. Men nå er det mange år siden jeg har hørt den, selv om den står i hylla her borte. Jeg vet ikke hvordan den har tålt tidens tann. Men Buckner holder vel fortsatt koken ser det ut til.

12. That’s the Way World Goes Round med Jeffrey Foucault

Den ene coverlåten tar den andre her. Dette er jo egentlig en av John Prines fantastiske viser, så kan man jo mene hva man vil om hvorvidt Foucault gjør den ære eller ei. Jeg synes han klarer seg bra. Den er hentet fra en plate som heter Shoot the Moon Right Between the Eyes, og den består faktisk bare av John Prine-sanger. Ingen av dem overgår originalen, så klart, men en fin plate er det like fullt.

13. Bright Light of Day med Anne McCue

In my long dress, my high heels, my
fancy stockings
I was walking home from a long night…
In the bright light of day

Dette er linjene som gjør at jeg festner meg ved Anne McCue, en sang om ei jente på vei hjem fra en one night stand i skinnende dagslys, der går hun og lurer på om han hun nettopp har forlatt kommer til å elske henne, og om hun kommer til å bry seg. Et nydelig lite øyeblikksbilde. Anne McCue er ellers fra Australia, og en racer på gitar sies det, mer vet jeg ikke.

14. Texarkan State of Mind med Bob Delevante

Henta fra plata Columbus and the Colossal Mistake er denne lille bagatellen av en låt. Tatt med egentlig bare fordi det ikke er så ofte man får anledning til å høre noen spille munnharpe. Om det nå egentlig er en bra ting er åpent for diskusjon. Men sjekk gjerne ut mer Delevante, munnharpa er ikke like fremtredende på resten av plata.

15.  Dreams med Slaid Cleaves

Fra fjorårets plate med Slaid Cleaves, Everything You Love Will Be Taken Away. En melankolsk liten perle av en sang. Cleaves har ellers en fortid som Springsteen-fan, i yngre dager spilte han i et garasjeband kalt The Magic Rats, oppkalt etter en av karakterene i Jungleland. Siden har han hatt mange rare jobber, men er nå etterhvert i stand til å leve av musikken sin. Greit for meg.

16. Never Seen That Man Before med Todd McBride

Todd McBride var en gang medlem av Dashboard Saviours, et band fra Athens, Georgia,  som kunne vært contenders, men bare ble sånn nesten. Til tross for at REMs Peter Buck var stor fan, og også produserte den fine debutplata Kitty for dem. De spiller fortsatt sammen når det passer seg sånn, men McBride prioriterer vel solokarrieren nå. Dette er høydepunktet, ved siden av en Townes Van Zandt-cover, på plata Sketchy.

17. Lost In Your Hometown med Jason Wilber

Det er noe med bildet der, det å gå seg vill i hjembyen sin, som tiltaler meg. Jeg kjenner meg igjen i det, hver gang jeg er tilbake i det som var hjembyen min i de første noen og tjue årene av livet mitt. Hver gang er det noe som er forandret. Ansiktene er fremmede. Dialekten virker fremmed. Det er ikke min by lenger. Men det er kan hende noe helt annet Wilber synger om, og jeg har bare fyllt sangen med egne bilder og egne meninger?

18. The Weather Is A Dead Man med Dan Reeder

Dan Reeder er en amerikaner som bor i eksil i Tyskland. Der maler han dører, lager sine egne instrumenter, og gir ut en plate i ny og ne. Dere skulle bare visst hvor vanskelig det var å la være å ta med den sangen der han sutrer fordi dama ikke vil gi ham en blowjob. Selv ikke på bursdagen hans.

19. You Shouldn’t Leave A Lover Alone Too Long med David Dondero

Aner faktisk ikke et døyt om denne David Dondero, han bare dukket opp i det jeg forsøkte å komplementere denne spillelista med noe obskurt. Men det er antagelig et godt råd han gir, og sangen gikk i hvert fall rett inn i hjernebarken min og ble der en stund.

20. The Replacements med Tommy Womack

Womacks beste plate er ikke på Spotify dessverre, men en åtte og et halvt minutts hyllest til The Replacements veier mye opp for den skuffelsen.

21.South Central Rain med Hem

Vi var innom REM i forbindelse med Todd McBride, og South Central Rain er kanskje den fineste REM-låta for meg. Det er sånt et voldsom vemod i den. Den gir meg sånn høstfølelse. Sommeren er over, den kommer aldri igjen, og du kan kjenne det på kroppen at alle sommere heretter vil bli litt kortere, litt kaldere, og i hvert fall mye våtere. Hem gjør en fin versjon her, minner litt om Cowboy Junkies, bare bedre. (Og på spillelista står det en annen tittel her, men det er Spotify som har føkka opp, ikke jeg.)

22. Vinden rider med Aasmund Nordstoga

Vi må vel ha med et norskt alibi her? Jeg har dilla på denne visa for tida, gammel og god, og mot slutten kommer 85 år gamle Birgit Rike Lund inn og synger Nordstoga av banen. Vakkert.

Og her er link til selve spillelista.

Hummer og kanari

The Big E

Vi som husker Mojo Nixons kulthit fra åttitallet, Elvis is Everywhere, vet allerede at det var Elvis Presley, The King of Rock, som fikk satt opp både pyramidene og Stonehenge. Altså er det ikke bare fakta at han etter at han “døde” har bodd på en sydhavsøy sammen med Marilyn Monroe, samt at han har måttet ta seg av en plagsom mumie på villspor i Texas. Elvis har vært her bestandig.

Og kommer alltid til å være her.

Elvis is...and was...everywhere!Seriøse og kjedelige historikere har kanskje ikke tatt dette så veldig seriøst, men det burde de. Se bare på denne 1800 år gamle bysten som skal opp for auksjon i London i oktober. Kom ikke her og fortell meg at dette er Nils Vogt eller en annen noksagt.

Nei, dette er gode gamle Elleville Pressefille, ingen tvil om det.

Akkurat hva han gjorde i Roma for 1800 år siden er det vel ingen som vet, men John Prine har i sin fine vise, Jesus, the Missing Years, dokumentert at det gamle Roma hadde et yrende musikkliv allerede den gang. Jesus flyttet nemlig til Roma, giftet seg med ei irsk jente, leide en leilighet på østsiden, og levde Herrens glade dager. Under sin tid i Roma skal Jesus ha oppdaget The Beatles, og gjort innspillinger med The Rolling Stones. Det ville nesten være rart om ikke Elvis også befant seg i det miljøet der?

Så hvis du har 50-60 000 dollar tilgjengelig så kan du altså skaffe deg denne fine bysten av Elvis the Pelvis, og gjett om den vil funke som sjekketriks da! Vil du være med hjem til meg for å bli stein, og se på Elvishodet mitt?

Det kommer til å funke steinbra!

(Takk til VamPus for tips)

Page 1 of 212
%d bloggers like this: