web analytics

Tag Archives: jul

Løgn og forbannet dikt

Femten

Har resirkulert meg selv i helgens Firdapostspalte. Dette er bare en gammel bloggpost som har blitt pusset opp en smule.

Kindness is like snow

Det var 1982. Eg var femten år. Det hadde vore ein lang og tung haust. Heime var gamlingens langvarige prosjekt med å drikke seg frå jobb, hus og heim i ferd med å bære frukter. Den lange nedoverbakken blei brattare og brattare, og langt der fremme venta stupet. Eg haika heim frå byen ein laurdag, med nokon som ikkje visste kvem eg var, og medan eg satt i baksetet og ikkje sa noko som helst satt dei eg haika med i forsetene og snakka om korleis den gamle doktoren no hadde mista heilt grepet i det siste. Det hadde dei heilt rett i.

Det hjalp ikkje på at bror min hadde blitt galnare og galnare dei siste åra. Paranoid schizofren var det nokon som sa. Far min medisinerte ham sjølv. Eg er ikkje sikker på at han visste kva han gjorde. Omtrent kvar tredje dag gjekk det over styr for bror min. Han fekk eit slags anfall. Han vart uroleg, aggressiv, og då fann eg det best å rømme huset. Eit par gonger måtte systera mi skynde seg over til naboen som var politimann for å be om hjelp. Ein gong gjekk det så langt at han skulle ta far min, og far min blei redd. Han henta frem revolveren og skaut eit varselskudd for å stoppe ham. Eg var glad eg ikkje var heime den kvelden.

Men eg syntes det var litt kult å ha eit kulehull i gulvet som eg kunne vise kameratane mine.

Som om ikkje det var ille nok hadde eg blitt dumpa for første gong den hausten. Eg tok det så hardt at eg dro rakt til byen og kjøpte meg splitter nye cowboystøvlar. Eg klarte også å stryke i graderinga til gult belte på den lokale karateklubben, sjølv om eg hadde trena hardt heile hausten. Det var slutten på min karriere som karatekar. Jau det hadde vore ein lang, tung og trist haust, men no var det jul.

Eg veit ikkje om det er slik for alle, men for meg var det omtrent på denne tida jula starta å miste sin magi. Femten år. Ein er for gamal for Donalds juleshow, ein startar å lure litt på kva alle dei vante trygge tradisjonane eigentleg er gode for. Kva er vitsen med det heile? Jau, det er nok berre meg, men jula 1982 lot julestemninga vente på seg. At det ikkje hadde komet så mykje som eit fnugg med snø var med å gjere det heile ekstra tungt og trist. Men eg sto no opp på julaften allikevel. Eg tok bussen til byen for å leie nokre julefilmar på videosjappa. Dette var på den tida ta videosjappa stengte på søn og heilagdager, slik at ein kunne leie filmane i fleire dager uten å betale noko ekstra.

Hyllene var allereie ganske utplukka når eg kom, men eg plukka no med meg fire filmar. Noko Clint Eastwood. Noko Kung Fu. Ein komedie. Ein grøssar. Eg fekk filmane i ein pose og rusla tilbake mot busshaldeplassen. Det var ennå ein god stund til julas siste buss til bygda eg budde i skulle gå. Av ein eller annan grunn var Jonas Gatekjøkken åpen denne julaftenformiddagen, så eg gjekk over gata for å kjøpe meg ein burger. Jonas Gatekjøkken var berre ein brakke, skvisa inn mellom ein bank og ein optiker. Dei serverte burgerane utan salat og dressing. Berre rett i brødet. Akkurat slik eg likte dei. Ikkje noko ost eller anna jåleri. Berre ketchup. Eg gjekk frem til disken og bestilte akkurat ein slik hamburger.

Akkurat da starta det å snø. Store feite snøflak dalte ned frå himmelen.

Det var som om noe løsna i meg. Eg retta ryggen. Løfta hovudet. Som eit lite barn som plutseleg kan få det for seg at når han kjem heim vil han få is, heilt sikkert, banna bein. Som når ein ikkje skal tråkke på strekane på fortauet, for om man gjer det vil det skje noko forferdeleg. Og man er heil sikker på at slik er det. Slik var det da også. Eg vart fylt av ein varm følelse. Snøen var eit teikn. Det var ikkje noko å være redd for. Alt kom til å ordne seg. Alt kom til å bli bra. Til slutt. Det var eg heilt sikker på.

Den gamle mannen bak disken ga meg burgeren min, og eg satte tenna i den mens eg gjekk over gata. Den smakte mykje betre enn den pleide. Snøen fortsatte å lave ned. Alt kom til å bli bra. Eg gjekk inn på bussen. Fant meg eit vindussete og satte meg ned. Så ut på snøen som så ut som om den kom til å legge seg. Gamle Nordbø slapp ein fis, fyrte opp bussen, og køyrde ut frå bussholdeplassen. Nå var det jul, og alt kom til å ordne seg. Banna bein.

På disken på Jonas Gatekjøkken sto det ein pose med fire videofilmer.

Hummer og kanari

Årlig samvittighet

Mark

Jula kommer tidligere og tidligere hvert år. Marsipanpølsene kan man være så heldig å finne midt i oktober, og i år kom avisenes glansnummer om alle de stakkarene som sitter ensomme på julekvelden, allerede sent i november. Reidun Orest på 88 ville ikke være alene på julaften, hun rykket inn en annonse i Aftenposten der hun tilbød seg å betale godt om det fantes en familie som ville ha henne på besøk. Selv ventet hun ikke svar i det hele tatt, men responsen var overveldende. Og i beste juleånd var det ingen som ville ha penger for det. En fin historie som rørte mange, og et godt tillegg til de vanlige julefortellingene. Om alle barna som gruer seg til jul fordi foreldrene drikker, eller kanskje ikke har like mange penger som naboen å kjøpe julegaver for. Om alle som sliter psykisk og opplever høytidene som enda verre enn hverdagen. Det er et ritual like inngrodd som grevinnen og hovmesteren. Julen er en tung tid, ikke bare for oss som har flyttet fra Østlandet til Vestlandet og tvinges til å spise pinnekjøtt for å passe inn på julaften, og det skal vi minnes på opptil flere ganger før julen ringes inn.

Men hvor store er egentlig problemene mediene resirkulerer hvert år? Hvor mange barn gruer seg til julaften? Hvor mange er det som ikke har noen å feire jul sammen med? Det er det vanskelig å si noe sikkert om. TV 2 forsøkte seg i fjor med at 85.000 barn gruet seg til julaften. Det virket som om tallet var tatt ut av tynn luft, basert på en antagelse om at alle fattige barn gruet seg til julen. Det er neppe riktig. Statens institutt for rusforskning mente for ti år siden at 200.000 barn gruet seg til jul basert på foreldrenes rusmisbruk. Men barn av alkoholikere kan faktisk også glede seg til jul. VG har fått gjennomført en undersøkelse som anslår at 112.000 mennesker over 18 skal feire julen alene. Vi må lese helt til bunns i artikkelen for å finne opplysningen om at 40 prosent av dem faktisk synes det er helt greit.

Jeg skjønner dem godt. Familerelasjoner er ikke alltid så enkelt. Noen av de siste årene før min gamle alkoholiserte far døde, tilbrakte vi julaften sammen, og det tror jeg mest av alt var en slitsom opplevelse for oss begge. Vi var ikke i stand til å snakke sammen, det ble bare rart det hele. Jeg vet jo ikke, men jeg antar det var en like stor lettelse for ham da han lukket døra til leiligheten sin og slapp å stavre seg ut på toalettet for å ta en støyt av lommelerka, som det var for meg når vi hadde sagt våre stive og klomsete takk for laget, og jeg så taxiens røde baklys forsvinne inn i julenatten. Det ville ikke forundret meg om han, innerst inne, helst hadde holdt seg hjemme med sølvguttene, bøkene og svineknoke disse julekveldene. Hvorfor utsatte vi oss allikevel for dette? Det var vel forestillingen om julen som familiens høytid antar jeg. Og kanskje kunne det være kjekt for barna med bestefaren på besøk?

Mitt inntrykk er at folk er flinke til å ta seg av sine egne. Man strekker seg langt for at alle som kan inkluderes i julefeiringen, blir det. Alle skal med. Fattige foreldre skjermer barna for de økonomiske problemene så godt de kan. Min far holdt seg stort sett edru på julaften da jeg var barn. Jeg har fått sutra meg til en kalkun på nyttårsaften som kompensasjon for det oppskrytte pinnekjøttet på julaften. Jeg tror omfanget av folk som gruer seg til julen er betydelig overkommunisert, selv om det selvfølgelig er mange som skulle ønske seg en annerledes julefeiring. Lite tyder imidlertid på at VG og Redd Barnas tiltak for å sette ensomme i kontakt med vertsfamilier via Julesentralen, er det disse menneskene etterlyser. I skrivende stund er det under 200 stykker som har meldt seg som trengende. Over tre ganger så mange har meldt seg som frivillige til å dele sin jul med en vilt fremmed person. Det burde ikke overraske noen. Ingen vil vel motta almisser om man kan unngå det. Vi er for stolte til det. Reidun Orest ordnet opp selv. Og ved å tilby seg å betale godt for seg, gjorde hun maktforholdet litt mer jevnbyrdig. Slik blir det ikke om man melder seg på Julesentralen.

Hva hjelper det egentlig på ensomheten å slippe en vilt fremmed person inn i stua noen skarve timer den 24. desember? Fint lite. Det der med ensomhet i jula er det litt  det samme som det er med kaloriinntaket. Det er hva du gjør de andre 364 dagene i året som er viktig. På julaften er det lov til å kose seg. Uten dårlig samvittighet.

Hummer og kanari

For lite Jesus

Det hender at eg har radioen ståande på på soverommet når eg skal legge meg og sove. Det er kjekt det. Særleg kjekt er det når Herreavdelingen pratar skit og spelar god musikk, men det er i det heile mykje bra på radioen. Og sovnar eg ikkje av Nattønsket, kan eg like gjerne stå opp att, for då er toget gått den natta. Men nattradio har ein bieffekt som gjer at eg for det meste let apparatet vere avslått når det kjem til stykket. Fleire gonger når eg har sovna til Nattønsket har eg opplevd å vakne tidleg og vere i eit skikkeleg dårleg humør. Kvifor? Jo, fordi eg då i fleire minutt har vore fanga i grenseland mellom draumeland og vakenland, og det i selskap med ein eller anna prest som held morgonandakt over eteren. Eg kan ikkje noko føre det, men eg vert skikkeleg sur kvar gong eg vert utsett for dette. Kan hende burde dette vore gjenstand for ein psykologtime eller tre. Eg veit ikkje kvifor, men sint blir eg i alle fall. I det eine augneblinket ligg eg og høyrer på The Kinks og Stop Your Sobbing. I det neste har eg ei irriterande morgonfrisk stemme i øyret, som vil at eg skal løfte hendene over hovudet og prise Guds skaparmakt. Eg likar det ikkje. Eg vil ikkje ha det. Eg skal fakerten meg ikkje vakne til noko jævla Jesus!

Sett i lys av dette kjem det vel ikkje som noko bombe at eg ikkje er frykteleg imponert over det siste utspelet til Framstegspartiet. Dei synes nemleg at det er for lite Jesus på NRK TV no i adventstid. I jula feirar vi jo nettopp at Jesus vart fødd. I følge Øyvind Korsberg, som er stortingsrepresentant for nemnde parti, er dette er ein viktig del av tradisjonen i Norge, og noko han synes at også NRK bør reflektere i sine adventsprogram. Han får støtte av Høgres Linda Hofstad Helleland, som meiner at NRK no fjernar alle spor av Norges kristne kulturarv i sendingane før jul. Kan det vere slik at dei to høgrepartia allereie no har starta den lange valkampen, og med dette freistar å lokke Jesus-glade velgarar over det ganske land med feite lovnadar om meir Jesus på TV til neste jul? Og så eg som var heilt overtydd om at det vert regjeringsskifte neste haust. Kanskje eg må tenke meg om ein gong til?

I USA har dei konservative profesjonelle pratmakarane prata usamanhangande om krigen mot jula kvart einaste år sidan starten av 2000- talet. War on X-mas kallar dei det, og skuldar venstresida for å ville fjerne Kristus frå jula. Venstresida vert åklaga for å seie Happy Holidays i staden for Merry Christmas, og for å bry seg meir om julenissen enn om Jesusbarnet. Lenge har eg sjølv tenkt at om det er ein ting vi ikkje kjem til å importere frå statane, så er det nettopp denne krigen mot jula. Så dumme er ikkje den norske høgresida, at dei kan tru at dette er lyset, sanninga og vegen til regjeringsmakt. I Norge er vi sekulære og fornuftige menneske. Sjølvsagt er det kvart år nokon som skal plage oss med snakk om at den opprinnelege bodskapen i jula druknar i kjøpefest og fråtsing, men det er på eit vis ein del av ritualet det også. Derifrå til at nokon i fullt alvor skulle stå på talarstolen i Stortinget og jamre over at NRK øydelegg den kristne kulturarva vår fordi det er for lite Jesus på barne-TV? Nei, det hadde eg nok ikkje trudd.

Eg gjekk med andre ord på ein smell der. Igjen. Det rare er at eg no anten har vore barn eller hatt barn i det som snart nærmar seg eit halvt hundreår. Eg har sett ein god del av NRK sine julekalendarar, og eg kan verkeleg ikkje hugse at Jesusbarnet har vore nokon aktiv deltakar i dei tidlegare utgåvene av desse heller. Ingen Jesus verken i Skomakergata eller på Blåfjell. Og Jon Blund, som var eit fast innslag i Skomakergata, var jo tvert i mot ein kommunistisk propagandafigur frå gamle gode DDR. Det kan synes for meg som at FRP, og i nokon grad Høgre, diktar opp ei gyllen fortid som eigentleg aldri har eksistert, berre for å bruke dette som kritikk mot notida. Tullebukkar!

Men kvifor kjem dei trekkande med dette våset akkurat no. Som ein ven av meg seier; Jesus var ein svartmuska sydlending, som ikkje snakka norsk ein gong. Han levde mest på andres gåver og skattepengar, og kvar gong han faktisk gjorde noko, så var det eit under. Ikkje akkurat den gruppa FRP vanlegvis snakkar varmast om, dette. Men så slo det meg. Kanskje Øyvind Korsberg berre sovna med radioen på kvelden før, og vart vekt at ei litt for morgonfrisk stemme som ba han om å strekke armane i vêret og prise Guds skaparverk?

Eg håpar forklaringa er så enkel som dette, og vil gje Korsberg og Helleland eit godt råd med på vegen vidare. Neste gong du kjenner ein trong om å seie noko om at det er for lite Jesus på NRK i jula; set deg berre roleg ned, drikk ein kopp sterk kaffi og vent på at det går over. Jesus!

Hummer og kanari

Engelen

– Jaja Hagbarth, blir det kjekt å begynne i barnehagen igjen etter juleferien da?

– NEI!

– Å?

– Det er kjedelig der.

– Men du har jo Gregorius der da. Er vel ikke kjedelig å leke med ham?

– Jeg vil heller han skal komme på besøk. Det er kjedelig i barnehagen!

– Hmm. Gjør dere ikke noe gøy i barnehagen da?

– Nei, vi må bare være engler hele tiden.

– Hæ?

– De voksne vil at vi skal være engler hele tiden!

– Åja, du tenker på julespillet?

– Ja, og det er kjempekjedelig.

– Mmmm…

– Jeg vil ikke være engel, men de voksne sier at vi må.

– Ja det sier de nok, men nå er jo jula ferdig, så nå blir det ikke noe mer julespill.

– Joho, for det kommer igjen når det blir jul igjen!

– Ja, det gjør jo det, men da kan du si til de voksne at du ikke har lyst til å være med?

– Jammen jeg gjør det. Gregorius vil heller ikke, men de voksne sier at vi må allikevel.

– Man må av og til gjøre ting man ikke har lyst til vet du.

– Men de voksne sier at det  blir kjekt når alle mammaene og pappaene kommer for å se på, men det blir ikke det, det blir bare teit!


Og det verste er jo at han har helt rett.

Hummer og kanari

Si NEI til nissen!

Det er dessverre alt for få mennesker som er skeptiske til julen. Synd, for det er det all grunn til å være, men i desember ser vi altså folk med kommunistiske tilbøyeligheter omfavne kapitalismen, tømme kreditten på kortet, og fylle skapet med både to og tre slag. Presumptivt intelligente folk som resten av året vier store deler av tiden til å argumentere mot innføringen av datalagringsdirektivet har ingen problemer med å hylle Julenissen, selv om han er kjent for et overvåkningsapparat som gir Bjørn Jarle Røberg-Larsen ereksjon, og overgår både Stasi, den amerikanske ambassaden og bøttekottene på Youngstorgetmed soleklar margin.

Ja, det er i grunnen all grunn til å være skeptisk til Julenissen. Jeg blir i hvert fall mørkeredd av å tenke på at en overvektig skjeggete fyr ser meg når jeg sover, og vet når jeg er våken. Og dette her med at man må være snill for å få julegaver?  Det ene øyeblikket nekter du ungene julegaver fordi de ikke har vært snille nok, det neste sender du dem i gasskammeret bare fordi de ikke har pusset nesen sin. Er det ikke noe temmelig ekkelt og småfacistisk over det hele? For ikke å si smånazistisk?

JO DET ER DET!

Her er Hitler og Julenissen som planlegger verdensherredømme julen 1944. Planene møtte et lite tilbakeslag i en bunker i Berlin i 1945. Hitler er død, men Julenissen er fortsatt aktiv, og har jobbet videre med sin onde plan i alle årene siden. Han står nå sterkere enn noensinne. Våkn opp Norge, det er på tide å få stukket noen kjepper i horna til Røde Rudolf!

Han er en slu jævel, Julenissen. Egentlig burde han vært avslørt for lenge siden, vi skal ikke grave oss så veldig langt tilbake i historien før vi ser at denne såkalte nissefar ikke bare har gode hensikter. Det er velkjent at Julenissen egentlig er St.Nicholas, tidligere visste også folk flest at St.Nick ikke red alene. Han hadde følge av flere, der den mest kjente gikk under navnet Knecht Ruprecht, og der Julenissen gjorde et poeng av å holde skjegget sitt rent, så var ikke Ruprecht og de andre kumpanene det minste redde for å få møkk under neglene. Knecht Ruprecht opererte på samme måten som Julenissen, tok seg inn i folks hjem på julaften, hadde skjegg, og en sekk over skulderen. Men Knecht pleide å vekke barna for å spørre om de kunne noen salmevers. Kunne de det så var det greit, da fikk de epler, nøtter og kanskje en pepperkake. Men kunne de det ikke ble det bråk. Noen ganger dengte han ungene med sekken, andre ganger lurte han dem med å gi dem gaver allikevel, men når barna åpnet gavene så var det bare småstein, eller av og til en hundebæsj. Hadde han det travelt lot han det bare stå igjen en kjepp som foreldrene kunne bruke til å banke ungene med etterpå.

En annen av vennene til Julenissen er han dere ser til høyre her, en kjekk kar som går under navnet Krampus. Han var enda verre enn Knecht Ruprecht, der var det kun straff som gjaldt. Ingen pepperkaker der i gården, og så du ham med en sekk over skulderen så var den sannsynligvis full av uskikkelige barn som skulle kastes i elven.

Av de andre i gjengen til Julenissen kan vi nevne Pelznickel, Weinachtsmann, Zvarte Piet, Hans Muff, Horst Hrubesch, Rumpelklas og Uwe Rösler. Dette er folk som kan skremme fanden på flatmark på egenhånd, samlet finnes det knapt ord for å beskrive for fryktinngytende de er.

Problemet med disse folka var at de ga mye dårlig presse. Uansett hvor uskikkelige barna er så er det gjerne noen som mener det er for galt å putte dem i en sekk og kaste dem i elva. Nissemann skjønte at noe måtte gjøres for å bedre omdømmet.

I 1823 ble diktet A Visit From St.Nicholas publisert. Der fremstår St.Nicholas mer slik som ukritiske nordmenn kjenner Julenissen i dag.

He was chubby and plump, a right jolly old elf,
And I laughed when I saw him, in spite of myself.
A wink of his eye and a twist of his head,
Soon gave me to know I had nothing to dread.

Her er Knecht Ruprecht, Krampus og de andre byttet ut med Dasher, Dancer, Prancer, Vixen og de andre reinsdyrene. Det er ingenting å være redd for. Ingen grunn til å være redd.

Diktet var skrevet av en anonym forfatter, ikke ulikt pakistanerbrevet til Carl I Hagen, men senere har det blitt hevdet at det er Clement Clark Moore som skrev det. Noen vil imidlertid hevde at det er Henry Livingstone jr som har skrevet det, men kan man være sikre? Nei det kan man ikke. Min påstand er at dette er et falsum, at dette er ren propaganda, at diktets opprinnelse kan ledes tilbake til Julenissen selv.

En kilde fra Nordpolen som vil være anonym, Blitzen Reinsdyr, uttaler på e-post at diktet var en genistrek, det eneste som kunne gjort dette enda mer perfekt var om diktet hadde blitt filmatisert av Leni Riefenstahl.

Siden da har propaganda-apparatet til Julenissen aldri sett seg tilbake, men jobbet jevnt og trutt for å bedre Julenissens omdømme. Med stor suksess må det sies. Men det er altså ingen grunn til å tro at Nissen plutselig har fått edle hensikter. Nordpolen er enda mer lukket enn Nord Korea (og er det tilfeldig at Nordpolen og Nord-Korea begge to begynner med Nord?!?!), det er sparsomt med informasjon, man blir tvunget til å spekulere. Men hva har egentlig skjedd med Knecht Ruprecht og gjengen? Ble de skviset ut tilbake i 1823 når strategein ble lagt om, ikke ulikt utrenskningen i Fremskrittspartiet på Bolkesjø den gangen, eller er de fortsatt i kulissene? Ventende på den dagen Nissen tar over verden, og de atter kan operere i det åpne igjen?

Jeg er redd for at mye taler for at Knecht Ruprecht og de andre fortsatt er en faktor å regne med på Nordpolen.

Når man nå ser på de som styrer verden i dag, så er det lett å tenke at det ikke kan bli så mye verre med en godlynt nisse med skjegg og ho ho ho, men ikke la dere lure. Hvor lenge har egentlig den nissen styrt Nordpolen med hård hånd? Har det noen gang vært valg der opp? Demokrati? I think not! Når han først har kommet til makten kan det vise seg vanskelig å bli kvitt ham igjen.

Våkn opp Norge, si NEI til nissen før det er for sent!

%d bloggers like this: