web analytics

Tag Archives: julegaver

Hummer og kanari

Hei hå nå er det jol igjen

 He's a mean one... omgponies2 via Compfight

Du hildrande du, no er vi i gang igjen. På austlandet har ei blomsterpotte falt ned frå ein balkong og knust. Ein hagestol har velta. Det er visst ekstremver igjen. Eller flau bris som det heiter her omkring. Her vest laver snøen ned ferdig måka. Katta har slutta å gå ut frivillig. Det er meir reklame enn nokon sinne på Disney XD. Ein kan observere florøveringar i hopetal på handelshusa inne i Førde om kveldane. Dette kan berre tyde på ein ting. Jola er i kjømda. Er du som meg trur du at du har god tid med alt det der jolegreiene heilt til du ikkje har det lenger. Da er det lett at panikken brer seg, men slapp av. Eg har vore ute ein vinternattt for å kjøpe jolepresangar på Shell før, eg er ikkje redd lenger. Dette skal ordne seg. Jola er først og fremst barnas høgtid. For alle oss andre handler det mest om å overleve utan å ta livet av nokon i drittsinne, eller gå personleg konkurs. Dette skal eg hjelpe dykk med.

Dei som les økonominyhende har kanskje fått det med seg allereie, men det er altså slik at vi ser ut til å vere på veg inn i trongare tider. Detaljhandelen i tredje kvartal var laber. Dei spår ein ørliten nedgang i jolehandelen. Boligprisane er på veg ned. Festen er kanskje ikkje heilt over, det er kake igjen, men nokon har spist opp all pynten. Både seigmenn og nonstop. Dette må eg ta med i vurderinga når eg skal gje råd om jola. Folk har kanskje ikkje all verda med penger å blåse på fråtsing lenger. Om du er ei av dei som kjenner at økonomien er litt pressa, fortvil ikkje. Det er håp. Jolegåvene trenger ikkje koste all verda. Om ungane har eit balltre kan du låne det, pynte det med litt glitter og stas, og ta det med til Førde. Finn nokon som ser ut som dei kjøper gåver som kan passe til din familie, følg etter dei heim, og bruk det nye joleballtreet til å truge til deg plastposene med gåver. Billeg, bra og lite risikofylt. Dei du ranar må melde ranet i politiets åpningstid, om du berre ventar til etter fem med å ta frå dei gåvene kjem dei ikkje til å leite etter deg før dagen etter. Da er sporene kalde, og du er trygg frå lovens kortermede skjorte.

Men om du fortsatt tror på jolenissen kan det vere at du ikkje vil ty til slike metoder for å få gåvene i hus. Nissen ser som kjent alt, og har du vore slem får du ikkje gåver. Fortvil ikkje. Det er mogleg å gjere det billeg likevel. Sjøl er eg fattig som ei lus for tida, og har tenkt å gje heimelaga gåvekort til mi kjære i år. Eg kan ikkje skrive i avisa kva slags tjenester eg har tenkt å gje ho gåvekort på, ho les jo det eg skriver, og kanskje nokon som er under atten også, så dykk får berre bruke fantasien. Men dere skjønar kva eg meinar. Gåvekort på massasje, ein betre heimelaga middag (som helst blir verre om det er eg som lagar den, men det er tanken som teller) sove lenge ein laurdag, frukost på senga. Seksuelle øvelser. Slike ting som ikkje kostar noko, men som sprer glede og kan vere kjekt likevel. Det som er viktig å hugse på er at dette med gåvekort nok kan virke som ein god ide midt i desember, men det kan fort bli litt slitsomt når ho kjem for å kreve inn gåva si ein kveld du heller vil bruke på å se sesong to av House of Cards på Netflix. Eg skal difor passe på å legge inn nokre setningar med liten skrift på dei gåvekorta. Gjeld ikkje cover charge. Kun gyldig ved 12 måneders binding. Kan ikkje overdras.  Ikkje gyldig på salgsvarer. Kan ikkje kombinerast med andre tilbod. Må brukast før 1.1.14.

Det er dessverre ikkje like lett å vri seg unna julegåvene til barna. Dei ventar seg at det bugnar med gåver under treet, og her held det ikkje med gåvekort. Denne kan vere lei, men eg har ein plan også for dem. Barn er jo fine på den måten at dei har ein stor sans for rettferd, og ofte eit stort hjarte for dem som ikkje har det så godt som dei sjølv har. Det kan utnyttast. På jolaften har eg tenkt å sette meg ned saman med dei små djevelungane, og gje dei ein lang fortelling om korleis barna har det i andre og mindre fredfylte hjørner av verden nå som 2013 er på hell. Eg kan vise dei nokre bilder frå Syria kanskje, og så seier eg at i år har eg gjort det slik at alle dei pengane eg hadde tenkt å bruke på leiker og ting som dei strengt tatt ikkje trenger, dei har eg i staden sendt av gårde til dei stakkars barna som kanskje ikkje ein gong veit at det er jol. Løgn frå ende til annan, men vi tenner eit lys, sender ein tanke til stakkarne, og føler oss som gode menneske ein liten stund likevel. Det blir ein jolekveld dykk aldri kjem til å glemme. Særleg om du lar dei smake ein slurk av akevitten før sølvgutane stemmer i.

Sånn kan det altså gjerast. Vær kreativ. Hugs at det er tanken som tel, og er du blakk på første nyttårsdag nå er det i kvart fall ikkje mi skuld. God jol!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Hva gir du til hun som har alt?

Tja, kanskje noe til å ha rundt halsen? Noe for å minne henne på at de heldige blir spist først?

Hummer og kanari

Permisjon

Egentlig så ville jeg jo foretrukket en samboer som var hjemme hele dagen, lagde middag, gjorde seg lekker for meg, og sto til tjeneste seksuelt når jeg måtte ønske det. Gjorde husarbeidet naturligvis. Men sånn er det jo ikke. Neida, noen av oss er så uheldige at vi er belemret med karrierekvinner som partnere, og attpåtil så har de gjerne feministiske sympatier. Men det er noen fordeler med det også, det er ikke bare svart.

En av fordelene med yrkesaktiv samboer er at hun kan betale regningene dine når du selv har vært litt for aktiv med kredittkortet på nettsider som selger obskur og tvilsom film. En annen fordel er det at så lenge hun er i jobb så har også du rett på ferie betalt av staten hver gang dere klarer å produsere et avkom. Riktignok bare med 80 prosent lønn, men differansen krever man naturligvis inn igjen fra hennes lønnskonto.

Så jeg er altså i permisjon om dagen. Seks uker hjemme med Hagbarth før livet igjen vender tilbake til tut og kjør med henting og levering, ikke-korresponderende døgnrytmer, og stort sett bare pust og pes. Så her gjelder det å nyte livet så lenge man kan.

Som hjemmeværende husfar er det ikke mulig å komme seg unna det faktum at mye av husarbeidet faller på meg. Middagslaging for eksempel, og her hender det av og til at man helt sånn tilfeldigvis dumper borti ny lærdom. I går f.eks disket jeg opp med helstekt kalkunfilet surret i parmaskinke. Det var veldig godt, men jeg må tilstå at jeg hadde jukset litt og kjøpt ferdigsaus fra Knorr. Dere vet, den typen som kommer i pose som bare skal varmes opp. Det var her lærdommen slo ned, nesten som lyn fra klar himmel. Følg med nå alle sammen, slik at dere slipper å gjøre samme blunder:

Skal du varme sausen i mikrobølgeovnene: Ha den over i et eller annet, ikke bare riv toppen av posen og sett hele greia i mikroen!

Det gjorde nemlig jeg, og ikke før hadde jeg trykket på start og snudd ryggen til så kom det en merkelig lyd fra ovnen. Zzzzzapffffeeee sa det, og jeg snudde meg. Alt så normalt ut….men så….Zzzzzzvizzzzzarmyknifze sa det, og et blått lyn skjøt ut inne i ovnen. Og så tok posen fyr.

Jævlig kult egentlig, skulle gjerne hatt det på film, men det er neppe forenelig med forsvarlig matlagning. Jeg fikk røsket opp døra, fisket ut posen, og ingen skade var skjedd. Jeg prøvde å lese bakpå om det var slik at denne soppsausen egentlig skulle flamberes, men kunne ikke se noe om det. Så da helte jeg sausen over i et et bedre egnet materiale, og inn i mikroen på nytt med den. Den ble faktisk helt fin til å være en sånn ferdigsaus.

En annen ting med å være hjemmeværende er jo at man kan fly på byen på formiddagen sammen med de uføretrygdede, arbeidsløse, og ikke minst de minstepensjonerte. Dette gjelder det i så fall å få unagjort før Viasat 4 viser en dobbeltepisode med familien Bundy. I går var Hagbarth og jeg på byen en tur.

Bakgrunnen var at min bedre og hottere halvdel, (Vel, egentlig er hun vel faktisk bare rundt 40 prosent tror jeg, men hvem regner vel på sånt?) kvelden før hadde vært på Cubus, og der fikk jeg øye på en litt sånn artig julegave. En pyjamas med hjortemønster. Den tenkte jeg kunne være litt morsom, og ikke minst nyttig hvis hun f.eks skal på seminar. På den måten husker hun kanskje hvem som er sjefen før det er for sent og hun har vært utro med han sleske fysioen fra Hemsedal.

Men jeg kunne jo ikke kjøpe den mens hun var med, og det var bare et eksemplar igjen av den i riktig størrelse. Ergo måtte Hagbarth og jeg komme oss opp av senga og ut på byen i kristelig tid for å sikre oss hjortepysjamas før noen andre rasket den med seg.

Som sagt, så gjort. Jeg slang Hagbarth på skuldrene og la i vei ned på Cubus. Og hva ser jeg? I det vi kommer inn døra legger et middelaldrende kvinnemennske syltelabbene sine på hjortepysjen, løfter den av stativet, og står og ser på den lenge og vel. Jeg vurderer å gå løs på henne. Vrenge byttet ut av syltelabbene, og la henne ligge igjen i en pøl av svette, tårer og ribbefett mens jeg skynder meg til kassen for å betale. Men så har jeg Hagbarth på skuldrene, og han er fortsatt litt for liten til å være til noe større hjelp i slike sammenhenger. Jeg nøyer meg med å gi henne det onde øye slik at hun kanskje ombestemmer seg og henger hjortepysjen tilbake på stativet.

Det ser ut som det hjelper, men hun blir stående foran stativet og grunne på dette potensielle kjøpet i evigheter slik at Hagbarth og jeg må ta oss en tur bort i BH og truse-seksjonen mens vi venter og ser hva hun kommer til å gjøre.

Når jeg går sånn i undertøysseksjonen på Cubus, HM eller whatever, og leter etter BH i størrelsen 80D så føler alltid jeg at alle damene som suser rundt blant hyllene ser på meg som om jeg er en pervogris. Og det er jeg jo. Sånn sett får jeg alltid litt nyttig realitetsorientering i undertøysavdelingen.

Etter sju lange og sju breie har endelig dama med syltelabbene beveget seg lenger inn i lokalet, så jeg skynder meg bort for å se om hun har tatt med seg byttet mitt. Og selvfølgelig har hun det. Ingen hjortepysjer i riktig størrelse igjen på stativet. Nå må jeg i stedet kjøpe raffsett i undertøysavdelingen, til tross for at det sannsynligvis kommer til å glede han jævelen fra Hemsedal mer enn meg.

Nåvel, vi rasker med oss noe billige greier og legger veien mot kassa. Der står det en ekspeditør, og en kunde som visstnok skal handle på krita. Det tar tid å lage giro. Og gavene skal pakkes inn. Og det skal prates innimellom. Hagbarth begynner å bli jæskla tung der oppe på skuldrene. Mens vi står der i kø. litt sånn diskret tre skritt bak kunden som blir ekspedert, men tydelig i kø, så kommer det ei gammal burugle med en sloggitruse i hånden sigende mot disken. Jammen stiller hun seg ikke opp mellom meg og kunden som blir ekspedert, men noen skritt til venstre slik at hun egentlig ikke kan sies å snike i køen. Hun bare vaker som en hai i tilfelle det skulle komme en annen ekspeditør innen rekkevidde. Utrolig rutinert gjort, det er ikke annet å gjøre enn å beundre taktikken.

Og en annen ekspeditør kommer virkelig, og jeg er ikke sur en gang når hun legger fra seg det hun har i hendene og ekspederer den gamle ugla med sloggien. Det er jo bare en truse, hvor lang tid kan det ta liksom? Ikke lenge viser det seg.

Sur blir jeg først når hun så bare går sin vei igjen!

Ryggen er i ferd med å bryte sammen, forholdet kommer til å gå i dass siden de ikke har flere hjortepysjer, og hvis ikke hun dama med giroen snart blir ferdig så rekker jeg ikke å se Bundy. Jeg HATER Cubus!

…og sånn går nå permisjonsdagene. Egentlig er det ikke så mye forskjell fra å jobbe nattevakt, det handler fortsatt mye om å si nei, om å hindre noen i å gjøre ting som ikke er lov, eller direkte farlig. Man må fortsatt snakke veldig tydelig, og svarene man får er fortsatt også gjerne av typen dadadababsabida. Ikke alltid like lette å tyde altså. Hjelp til å finne senga er fortsatt påkrevet, og soving er ikke noe som man gjør sånn helt frivillig.

Den største forskjellen er vel helst at når man er i jobb så har man i det minste en rolig natt av og til.

%d bloggers like this: