web analytics

Tag Archives: julekalender

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 24 – Complicated Game

Da er vi endelig i mål. Siste jule i lukekalenderen. Den hardeste pakken. Den dårligst skjulte hemmeligheten i desember. Årets beste plate er levert av en sur og gretten fyr fra Texas.

mcm

Sånn i slutten av november sa jeg et eller annet sted at årets beste plate var James McMurtrys Complicated Game, så var det tomt på andre, tredje og fjerdeplassen. Resten av årets plater fikk konkurrere om plassene fra fem og nedover. Jeg tar selvkritikk på den. Etter å ha jobbet med denne julekalenderen i 24 dager er det flere plater som har nærmet seg. Griffins Servant of Love er ikke langt bak. Men McMurtry holder stand. Complicated Game er en maktedemonstrasjon.

Det er sju år siden sist han ga ut plate. I følge ham selv er dette fordi plater ikke er det de en gang var. Før spilte man inn en plate, og dro ut på veien for å promotere den. Nå spiller man live hele tiden, og gir ut en plate bare når man trenger noe nytt materiale sånn at folk skal fortsette å komme. McMurtrys solide backkatalog har holdt ham på veien i sju år, men nå var det altså på tide å friske opp spillelista litt.

Etter alt å dømme går det rundt for McMurtry økonomisk, men steinrik blir han ikke. Å ta seg fri fra turnelivet for å spille inn en ny plate var det ikke rom for, så dette er en plate som er laget på sparebluss. C.C.Adcock ble hyret inn som produsent. Plata er spilt inn i New Orleans, der McMurtry stakk innom for å gjøre sine ting når han klarte å plotte inn noen fridager i programmet. Så styrte Adcock på mer eller mindre på egen hånd. Han trakk inn Heartbreaker Benmont Tench på tangenter. Allman-brutter Derek Trucks dukker opp med litt slidegitar. Banjomann Danny Barnes stakk innom, og en hel haug med andre New Orleans-musikere, inkludert sønnen til Aaron Neville, Ivan, som bidro med moog bass og vokal. Det mest revolusjonerende er kanskje likevel at Adcock henta inn en sangpedagog fra Long Island som lærte McMurtry noen triks. Og det høres. Han blir jo aldri noen Van Morrison, McMurtry, men her synger han bedre enn han har gjort noen gang før. Produksjonen låter bedre enn på lang tid også, dette er McMurtrys beste plate hittil.

Men det som løfter Complicated Game opp på årstoppen er ikke den smakfulle produksjonen, eller hovedpersonens vokalprestasjoner. Det er selvfølgelig tekstene. Her er McMurtry i en klasse for seg i dag. Det er noveller med komp. Fortellinger fra et arbeiderklasse-amerika som du skal leite lenge for å finne sidestykke til i dag. Sangene, tekstene, er befolket med mennesker som føles ekte. Folk som sliter, men kjemper på likevel. Og McMurtry har en egen evne til å skrive låter fra et perspektiv han ikke nødvendigvis deler. Som Carlisle’s Haul, der fiskere driver tjuvfiske for å få det til å gå rundt. McMurtry selv skjønner jo at fisket må reguleres av hensyn til bestanden, men har innsikt nok til å forstå at han kanskje hadde sett annerledes på det om fiske var det han levde av. Carlisle’s Haul er et av de mange høydepunktene forøvrig. Om livet på kanten. Hvordan det bare så vidt går rundt.

It’s hard not to cry and cuss
This old world is just bigger than us
And all we got is pride and trust in our kind

Staring down that long steep slope
We gather round and we hold out hope
‘Cause at the end of the rope there’s a little more rope
Most times

Det er skrevet drøssevis av anmeldelser av Complicated Game nå, og den har dukket opp på mange årslister. Svært mange som skriver om den må påpeke at McMurtry er undervurdert og en skjult perle. Han har sikkert vært det, men jeg tror faktisk Complicated Game har endret på det. Han blir aldri allemannseie denne karen, men jeg håper og tror at denne plata har åpnet dører. Gjort ham kjent også utenfor de smale kretsene som har satt ham høyt siden han debuterte med Too Long In The Wasteland en gang på åttitallet. Har du ikke hørt ham før, gi ham en sjanse du også. Kanskje vi slipper å vente sju år på neste plate?

Jeg håper det, men McMurtry selv synes i grunnen den der sangskrivegreia er litt slitsom, og vil nok helst bare slippe. Det blir nok lenge til neste gang uansett. Heldigvis er Complicated Game så bra at vi kan plukke den frem igjen i årevis uten at den blir utdatert. Kvalitet hele veien!

Og da endte vi opp med denne lista over årets 24 beste plater:

1: James McMurtry – Complicated Game
2: Patty Griffin: Servant of Love
3: Ezra Furman: Perpetual Motion People

4: Andrew Combs: All These Dreams
5: Josh Ritter: Sermon on the Rocks
6: Grimes: Art Angels

7: Brandi Carlile: The Firewatcher’s Daughter
8: Joe Ely: Panhandle Rambler
9: Jason Isbell: Something More Than Free

10: Torres – Sprinter
11: Tom Russell – The Rose of Roscrae
12: Natalie Prass – Natalie Prass

13: Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete
14: Chris Stapleton – Traveller
15: Aaron Lee Tajsan – In the Blazes

16: The Waterboys – Modern Blues
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv

19: Dawes – All Your Favorite Bands
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
21: Kacey Musgraves – Pageant Material

22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
23: Great Peacock – Making Ghosts
24: Don Henley – Cass County

Men nå erre faen meg jul!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 23 – Servant of Love

Vi nærmer oss slutten på denne julekalenderen. I den nest siste luka finner vi denne dama.

griffin

At Patty Griffins Servant of Love skulle plassere seg inn så høyt på denne lista er i hvert fall en overraskelse for meg. Det var ikke planen når jeg åpnet den første luka den første desember. Da hadde jeg et lite knippe plater som jeg visste jeg ville ha på toppen av lista, og så hadde jeg et litt større knippe med plater som jeg likte godt, men som ikke helt var bra nok til å være øverst på noe som helst. Og så hadde jeg noen få åpne luker der jeg rett og slett måtte lytte meg litt opp på ting som hadde gått meg hus forbi tidligere i året.

Servant of Love var en av disse platene.

Jeg har aldri hørt på Patty Griffin før, må jeg tilstå. Jeg har selvfølgelig visst om henne, men har avfeid henne som en av mange flinke men ikke veldig interessante countrydamer der ute. Men Servant of love dukket opp her og der på årslister rundt omkring. Jeg satte den på, og det ble fort klart at det var en het kandidat for en av de åpne plassene i kalenderen.

Og hver gang jeg har tenkt at nå, nå skal jeg putte den i kalenderen, så har jeg satt den på for å spille den mens jeg skriver. Og hver jævla gang har åpnings og tittelsporet nærmest umiddelbart overbevist meg om at denne plata er alt for god for en så lav plassering. Sånn har jeg holdt på, og nå har vi altså kommet helt til 23 desember. Patty Griffins Servant of Love er årets nest beste plate.

Nå har vi kommet til det punktet i julekalenderen der vi skal si hvem dette ligner på, men det gidder vi fankern ikke i dag. I stedet sier vi at Servant of Love er en sånn plate som ber  Kacey Musgraves om å gå og sette seg ned og være stille mens de voksne snakker. Er det en countryplate? Americana? Sikkert, men den balanserer på sjangergrensene. Her er det noir-blues, jazz og rock’n roll. En fin og ganske nedstrippet produksjon. Bandet spiller med stor autoritet, når de slipper til, men det er like fint når de holder seg i bakgrunnen og overlater lydbildet til Griffins uttrykksfulle stemme, og hennes akustiske gitar.

Det er en plate som trenger noen gjennomhøringer før den virkelig sitter, men når den sitter, sitter den som ei kule. En plate du ikke blir ferdig med sånn helt med en gang. Kan ikke anbefales nok!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 22 – Perpetual Motion People

Denne plata kom fra intet og tok meg med storm i år. Vel, intet og intet, mer informerte og oppegående folk enn meg har vel kjent til fyren en stund. For meg var han imidlertid et ubeskrevet blad. Hvem da? Mannen bak Perpetual Motion People vel. Sånn ser han ut.

furman

Så i år har vi altså en liste befolket med folk med hipsterskjegg. Folk som alltid går med poncho. Følsomme menn med følsomme stemmer, og nå altså en fyr med kjole og rød lebestift. Aldri noen sinne har det forekommet at en årsbesteliste har inneholdt så mange folk som man har lyst til å gi en på tygga bare ved å se på dem. Er dette en god ting, eller er det en dårlig ting? Det får være opp til hver enkelt å vurdere, men de lager jo fantastisk musikk. Jævlane! Damer trekker de sikkert også. Forbanna girlymen! Jeg kaster gitaren på sjøen og flytter til Thailand, der kvinnene fortsatt vet å sette pris på ekte menn. Helvete!

Nåvel. Mannen i den lille sorte der heter Ezra Furman. Han blir tredve år neste år. Han kommer fra Chicago. Han er visst gender-fluid sier Wikipedia, hvilket vel betyr at han snakker kjønn flytende? Han er en skikkelig rock’n roll-jøde. Religiøs, å jada. En outsider. Bifil og deprimert. Og villig til å snakke, eller i hvert fall synge, om alt sammen. Perpetual Motion People er hans andre plate med bandet The Boy-Friends. Jeg kan ikke si dere noe som helst om den første, men denne plata er en energibombe av hittil uante dimensjoner. Jeg har ikke blitt så gira på en plate siden Eivind Ratiti Løberg.

Hvordan skal vi beskrive dette da? Det høres litt ut som Ezra Furman and the E-Punk Band? Kan Violent Femmes være en markør? Nei, vi gidder ikke kjøre namedroppingøvelsen her. Det er uansett en energisk og ektefølt miks av en hel masse kule ting som du egentlig har hørt før, men som her låter usedvanlig friskt og fint. Furman skriver skarpe og selvreflekterende tekster, men det tar det litt tid før du egentlig får med deg, for du er alt for opptatt av å danse med. Eller i det minste nynne da. Vi som ikke er girlymen nøyer oss jo som regel med å nikke forsiktig med hodet og nynne med.

Det jeg liker aller best med plata er imidlertid hvordan den omfavner outsider-statusen som Furman naturlig nok inntar. We can’t fit in so we head for the fringes synger han på Lousy Connection. I en musikkverden der alt er strømlinjeformet og radiovennlig er Ezra Furman et glimt av hvordan det en gang var. Den gangen rock’n roll var veien ut for en stakkars tenåring som ikke føler seg hjemme noe sted. I dag er ikke rocken noe alternativ. Iggy Pop ville vel aldri begynt med musikk i dag? Og Ezra Furman inntar outsiderrollen med autoritet. Han ber ikke om unnskyldning for noe. Han hopper og spretter i alle retninger og ber om å bli sett for den han er.

Helt til han avslutter med hymnen One Day I Will Sin No More. Uten hint av ironi. Jeg håper den dagen er langt unna.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 21 – All These Dreams

Etter at vi banka inn Josh Ritter på femte plass i luke 20 ble det en knallhard kamp i mitt indre om de fire første plassene. Eller i hvert fall de tre som ikke er på første plass. Den jeg hadde tenkt å plassere på plassen utenfor pallen kom sent i gang, men har sneket seg innpå for hver gang jeg har spilt den. Når jeg satte den på nå, med tanke på å skrive om den, tok det ikke mange taktene før jeg måtte erkjenne at dette er for bra til å ikke gi medalje. Så dermed måtte denne fyren her rykke ned et hakk.

SALISBURY, ENGLAND - AUGUST 31:  American musician Andrew Combs performs on stage at End Of The Road Festival 2014 at Larmer Tree Gardens on August 31, 2014 in Salisbury, United Kingdom.  (Photo by Andy Sheppard/Redferns via Getty Images)
(Photo by Andy Sheppard/Redferns via Getty Images)

Og nå sitter jeg her og hører på denne fyren, Andrew Combs, og tenker at det jo er for gærent at en så fin plate ikke skal komme på topp tre. Men noen må ta fjerdeplassen. Det blir unge følsomme Combs, med knappest mulig margin. Men pføy så fin den plata er!

Combs kommer egentlig fra Dallas, Texas, men som så mange andre har han flyttet seg til Nashville. Debutplata hans, Worried Man, slo stort an her i heimen for et par år siden. Årets oppfølger All These Dreams står ikke det minste tilbake for den. Det er førti minutter med voksen country, slik Glen Campbell og hans 70-tallskumpaner kanskje ville hørtes ut i dag. Det er laidback og fint, med gode melodier og en usedvanlig behagelig stemme.

Hestelukta er ikke påtagelig her. Foolin’ kunne vært en Jeff Lynne-produksjon. Strange Bird har mer enn et snev av McCartney. Tittelsporet kunne vært skrevet for Roy Orbinson, og ingenting her hadde vel gjort seg bort, eller skilt seg nevneverdig ut, på en Travelling Wilburys-plate?

Kanskje er det akkurat dette som gjør at det er Combs som til slutt taper kampen om pallen og tar fjerdeplassen. Alt er veldig fint. Det er ingenting å utsette på det. Men vi har likevel hørt det før, og noen ganger har vi til og med hørt det enda bedre før? Noe som for all del ikke må oppleves som en kritikk eller en avbefaling eller noe som helst negativt. All These Dreams er en knakande god plate!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 20 – Sermon on the Rocks

Luke 20 altså, og det betyr at vi nå er inne på topp 5 her. Årets femte beste plate, av de jeg har hørt, er det denne kjekkasen her som har stått for:

ritter

En ting som slår meg når jeg prøver å finne et bilde av fyren som jeg kan rappe, er at han ser så forbanna blid ut på minst annethvert bilde. Josh Ritter. Hva er det han er så jævla oppesen for? Med tanke på hvor mange bibelreferanser han har krydra årets plate med, er det nesten så man begynner å lure på om han har blitt gladkristen i det siste?

Så galt er det nok likevel ikke. Det er nok bare det at Ritter ikke har fått memoet som sier at alle sanger-sangskrivere må fremstå som melankolske, mutte, og temmelig innesluttede personer. Ritter Live er visstnok det motsatte. Han er humoristisk og lun, med et smittende smil og et stort åpent hjerte. Og på årets plate skinner dette tydelig gjennom. Det er en plate som sprudler og spretter i alle retninger. En plate det er umulig å ikke bli i godt humør av.

Synes jeg da, men enkelte purister der ute synes visst dette blir litt for mye av det gode. Og visst kan spranget fra den forrige plata hans, som var veldig nedpå, virke stort, men de som mener det ble for stort kan bare ta seg en bolle. Dette er verken country, folk, eller nytradisjonalistisk noe som helst. Dette er new wave-country, og tekstene til Josh Ritter er like skarpe og smarte som de alltid har vært. De er bare litt vanskeligere å få med seg, nå som han synger dem litt fortere. Som på den ultrateite, men knallkule og fengende Getting Ready to Get Down. Jesus hates your high school dances!

En hang til melankoli har man vel alltid hatt, og jo eldre man blir, jo mer dipper det vel over til depresjoner. Da blir behovet for humørpiller som denne desto større. Visst har det kommet bedre plater enn denne i år, fire stykker for å være nøyaktig, men det er bare en som har gjort meg (ørlittegrann) mer happy enn denne. Get ready to get down!

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: