web analytics

Tag Archives: julie andrews

Bok og Film

Hjorthen ser film: Amerikaniseringen av Emily og hemmelige soldater i Benghazi

emily-posterJeg hadde ikke en gang hørt om The Americanization of Emily før inntil helt nylig, og det er sikkert noe jeg har til felles med de fleste. Av en eller annen grunn har den ikke blitt stående igjen som en bauta i filmhistorien. Synd, for den er solid. Ja, jeg tror vel faktisk jeg vil strekke meg til å si at den er strålende.

I hovedrollene finner vi James Garner, som hadde dette som sin favoritt av alle de filmene han selv var involvert i, samt Julie Andrews, som heldigvis ikke synger en eneste strofe. Garner spiller rollen som Charles Madison. Han er en såkalt “Dog robber” for en admiral i den amerikanske marinen. Det vil si at han er admiralens personlige ordnefiksetriksemann. En slags blanding av personlig trener og festarrangør. Det er hans oppgave å sørge for at biffen er mør, at kvinnene har rett hårfarge og at de sier ja når det trengs. Gjennom bestikkelser, sjarm og dyktighet sørger Madison for at hans admiral alltid har det beste av det beste. Vi møter ham i det admiralen og hans stab ankommer London, kort tid før “ballongen skal sendes opp”, altså i forkant av D-dagen.

Julie Andrews er sjåfør i motorpoolen som staben benytter seg av, og i hvert fall i starten er hun immun mot Madisons sjarm. Dette skal naturligvis endre seg i løpet av historiens gang.

Kjærlighetshistorien er imidlertid det minst interessante her. Det som får filmen til å føles så deilig frisk og fin er det faktum at Madison er intet mindre enn en feiging. Ikke bare en slik feiging som du og jeg, han har gjort feigheten til en gjennomført livsfilosofi. Han har forsøkt krigen, og funnet ut at det ikke er for ham. Han forakter glorifiseringen av krig. Hater heltedyrkelsen, særlig av dem som har falt i krigen. Kanskje er han mer pasifist enn egentlig feig, for han forteller mer enn gjerne om sitt syn på krig, selv når det oppleves ubehagelig for de som hører på. Som Julie Andrews karakter, som har mistet alle menn hun har vært glad i til krigen. Madison har avslørt farsen, og forteller det villig til alle som vil høre på. Han står for det han mener, ingen tvil om det. Og han gjør alt som må til for å holde seg selv unna fronten.

Nå skal jeg ikke røpe mer av handlingen enn at denne feigingen, eller eventuelt pasifisten, begge deler kanskje, faktisk ender opp som den første soldaten på Omaha Beach under invasjonen. Hvordan han havner der, og ikke minst hva som skjer etterpå, er stor satire, der militæret blir avkledd og latterliggjort, om ikke for all verden, men i hvert fall for oss som ser filmen.

Spørsmålet er om det i det hele tatt hadde vært mulig å lage denne filmen i dag. Jeg kan forestille meg ramaskriket. Tenk å gi de som falt i kampen mot fascismen en slik behandling. Den store generasjonen som nedkjempet nazi-Tyskland nesten på egen hånd latterliggjort? Det hadde blitt rabalder, det er i hvert fall sikkert.

Rabalder blir det ikke av Michael Bays nye film. 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi er et makkverk slik bare Bay kan lage dem. Kontrasten til The Americanization of Emily kunne nesten ikke vært større. Det eneste de har felles er forakten for sjefene og byråkratene på toppen.

last ned

13 Hours hevder å fortelle den sanne historien om hva som skjedde i Banghazi den fatale kvelden og natten der ambassadør Chris Stevens mistet livet i et angrep på to forskjellige amerikanske utposter i Libya i 2012. Tre andre amerikanere mistet også livet i angrepene, og ti stykker ble skadd. Hvor mange svinepelser fra den andre siden som måtte bøte med livet står det ikke noe om på Wikipedia, men skal man dømme etter filmen, er det snakk om et betydelig antall.

Noe som forsåvidt bare var til pass for dem altså.

Hovedproblemet med filmen er at alle hovedpersonene, de hemmelige soldatene, er maskuline skjeggprydete muskelbunter som det er umulig å skille fra hverandre. Enn si bygge seg opp noe forhold til. De er påfallende glade i barn og familie. Leser Joseph Campbell, og ser på Tropic Thunder. I know who I am. I’m the dude playin’ the dude, disguised as another dude! Jeg håper jo at det er en slags ironi i disse valgene, men sannelig om jeg vet. Uansett, man gir i grunnen blaffen i hvordan det går med disse folkene. De er pappfigurer. De får superheltene i The Avengers til å fremstå som deltagere i en remake av Ordinary People.

Det andre problemet er fienden, som man strengt tatt knapt vet hvem er. I Benghazi er det umulig å se forskjell på venn og fiende. Filmen minner meg i grunnen en del om John Carpenters klassiske Assault og Precinct 13, bortsett fra at man der i hvert fall hadde noen å heie på, og dessuten faktisk skjønte hvorfor skurkene gikk til angrep på politistasjonen. i 13 Hours, som bare varer i 2 timer og 24 minutter, men det føles som 13 timer, sitter man og ser på folk man ikke bryr seg om, skyte på folk man ikke vet hvem er. Det sier seg selv at det ikke blir bra.

Ellers er det klassisk Michael Bay da, med stilisert videospillvold, skytevåpenfetsisjisme og ubehjelpelig dialog. Selv ikke Optimus Prime kunne reddet denne filmen.

Noe som er synd, for hendelsene i Benghazi hadde fortjent en bedre film enn dette.

%d bloggers like this: