web analytics

Tag Archives: justin timberlake

Bok og Film

Hjorthen ser film: Tid er penger

Det kan godt hende at omtalen av denne filmen er preget av at Amanda Seyfried er med i den. Ja, det er til og med sannsynlig. Jeg kan ikke huske at hun var like heit som Lily Kane i Veronica Mars, men det er sannsynligvis bob-sveisen som føkker med libidoen min. Ja, jeg er en enkel sjel..

Anyways, Jeg liker In Time veldig godt. I hvert fall helt til jeg begynner å tenke på alle de logiske bristene her, så det prøver jeg egentlig å la være å gjøre. La oss allikevel ta et lite sammendrag.

I en ikke alt for fjern fremtid har man funnet en måte å kødde med menneskenes aldringsgen. Plutselig er det mulig å leve evig, og man trenger ikke en gang drikke blod eller sette barn på Kristen Stewart. Men sånn kan man jo ikke ha det. For at noen skal kunne leve evig, er millioner nødt til å dø. I denne ikke alt for fjerne fremtiden har pengene blitt byttet ut med tid. I det man fyller 25 år begynner klokka å tikke. Du har ett år igjen å leve, og det kan du vite helt nøyaktig, for på armen har du en tikkende klokke som teller nedover i store grønne tall. Skal du handle noe må du betale med det året du har igjen. Ti minutter for et brød. En time for en spekeskinke. Ti sekunder for en Grandiosa. Du kan jobbe og tjene opp mer tid. Og du kan gi bort tid til andre, andre kan gi bort tid til deg, og er du skikkelig uheldig kan du bli ranet for all tiden du har igjen.

Akkurat hvordan dette egentlig er mulig og hvorfor noen i det hele tatt gikk med på å innføre et slikt fordervet system, blir aldri forklart. Vi må bare akseptere at sånn er det.

Justin Timberlake er Will Salas, den hotte helten. Han vokser opp i ghettoen, har aldri hatt mer enn en dag igjen å leve, lever fra dag tl dag altså. En dag treffer han på en underlig fyr ved navn Henry Hamilton. Han spanderer drinker i hytt og pine, siden han har ett århundre med tid på armen. Salas advarer ham, men for sent. Noen poshe skurker prøver å rane Hamilton for alt han har, men Salas redder ham. De bruker natten på en småfilosfisk samtale, Hamilton har allerede levd i hundre år, han er lei. Etterhvert sovner gutta på hver sin sofa.

Når Will våkner har han hundre år på armen, og Hamilton er borte. Will ser ham gjennom vinduet, i ferd med å kaste seg utfor en bro, han løper for å redde ham, men oppnår ikke noe annet enn å bli fanget av overvåkningskameraer. Plutselig har han tidspolitiet i hælene mistentkt for å ha tatt livet av Hamilton.

Innimellom har forresten mora til WIll dødd fordi hun ikke hadde tid til bussen hjem, og Will er sint på systemet. Med sinn nyvunne formue drar han til sossestrøket New Greenwich for å loppe rikfolket for alt de har. Han havner i et pokerslag med verdens rikeste mann, blir invitert hjem til ham, møter datteren hans i form av Amanda Seyfried. Tidspolitiet stormer inn, WIll tar Amanda som gissel og rømmer. Amanda utvikler et stockholmsyndrom, og ganske snart har de unge vakre blitt til en slags futuristisk versjon av Bonnie and Clyde.

Ja, CIllian Murphy er også med forresten.

Det er jo klart at vi heier på de unge elskende, både med og uten bob, som prøver å utjevne litt av verdens urettferdighet gjennom å stjele tid fra de rike og gi til de fattige. Og tiden er selvfølgelig et substitutt for penger her. Det mest interessante spørsmålet man sitter igjen med etter filmen er egentlig om det hadde vært mulig å lage denne filmen som en straight film fra nåtiden, uten science fiction-grepet? At det faktisk var penger de stjal?

Sannsynligvis ville man vært nødt til å gjøre noen grep. Det får da være måte på kapitalismekritikk altså!

Ellers så er det vel egentlig ikke så fryktelig originalt da, det er action og flukt, skyting og løping og spenning. Vi har sett det før, om vi ser bort fra det originale premisset med å ha en klokke som teller ned livet ditt på armen.

Men det er kult nok. Jeg digger filmen jeg, og kom ikke til meg med plothull, for jeg vil  ikke høre. Lalalalala!!!!!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Bollevenner

Jeg klarer aldri å huske navnet på hu berta fra That 70’s show. Ja, jeg husker ikke navnet på noen av dem faktisk, med unntak av Ashton Kuchter, men nå tenker jeg på hun mørke berta. Jeg ender alltid opp med å kalle henne for Milan Kundera, hvilket vel kan være greit nok denne gangen, siden Friends with benefits, som dejlig nok heter Bollevenner i Danmark, med litt godvilje kan sies å handle om tilværelsens uutholdelige letthet. På en måte. Kort fortalt: Justin Timberlake blir rekruttert til en jobb i GQ, og kommer hoppende og poppende til New York fra Los Angeles. Siden han ikke kjenner noen der blir det til at han henger en del sammen med hun som rekrutterte ham, altså Milan Kundera. Siden begge to er kåte som dyr, men ikke har lyst til å gå inn i noe følelsemessig, potensielt opprivende forhold, så får de den gullende gode ideen at de bare kan pule med hverandre. Uten å bry seg liksom.

Ja, dere skjønner jo med en gang hvordan dette kommer til å ende. De begynner å bry seg allikevel, forviklingar oppstår, de mister hverandre, men får hverandre igjen til slutt og kan fortsette pulinga. Denne gangen MED følelser.

Det som er litt teit med denne filmen er at den er så knakandes morsom og fin i noe sånt som 50-60 prosent av tiden. Milan Kundera og Timberlake har en fin kjemi, dialogen er for en gangs skyld smart og morsom, og replikkene hagler løs, og man gjør narr av Hollywood-klisjeene. Alt er bare brennfint, og jeg er skikkelig bollevenn med filmen. Men så begynner den plutselig å ta seg selv på alvor et eller annet sted underveis, og da raser korthuset sammen, og filmen ender opp som nok en romantisk komedie fra Hollywood. Av den typen man gjorde narr av i filmens første del. Det måtte da vært mulig å gjort dette på en annen måte folkens?!?

Men alt i alt, en film langt over det vi er vant til i denne sjangeren, takket være fin kjemi mellom hovedrolleinnehaverene, og ikke minst fine biroller. Jeg likte den godt, men den kunne vært så mye mye bedre!

 

%d bloggers like this: