web analytics

Tag Archives: kelly link

Bok og Film

Ti bøker

Før var det sånne blogg-memer i hytt og pine.  Nå er det på Facebook de kommer. Men jeg gjør som jeg vil. Når Elisabeth tagget meg og ville at jeg skulle ramse opp ti bøker som av en eller annen grunn har satt spor etter seg i mitt forvirrede indre, hadde jeg tenkt å ignorere det fullstendig.

Men det gikk ikke helt etter planen. For nå blir det en bloggpost i stedet. Ta den, Facebook!

Her kommer altså ti bøker som av en eller annen grunn har svidd seg fast i synapsene. Synapsene sier du kanskje, artig at du spør, sier jeg da. De presynaptiske terminalene er vanligvis tynne aksonprosesser. De utvider seg ofte til små knopper(boutoner) som er atskilt fra den postsynaptiske cellen ved en ganske smal synaptisk spalte. De terminale boutonene inneholder spesielle signalmolekyler (transmittersubstans) pakket inn i membrankledde såkalte synaptiske vesikler. Når nerveimpulsen i det presynaptiske aksonet har invadert aksonterminalene, vil disse depolariseres. I slike øyeblikk er det at man plutselig kan begynne å tenke på en bok du leste for ti år siden.

Men la oss komme i gang med lista.

  • Mummipappa på eventyr

Å, den skumle skumle Havhunden. Og det ensomme spøkelset på Redselens øy. Dronten Edvard. Haffsårkesteret. Og Mummipappa som ung mann på sitt første og største eventyr. For en bok! For en vidunderlig verden! I dag synes jeg kanskje Pappaen og havet er enda bedre, men det er denne jeg aldri glemmer.

  • Ringenes herre

Som liten slukte jeg bøker. Og ble til stadighet slukt inn i bøkene. Så blir man jo eldre, man slutter å lese barnebøker. Jeg gikk fra Hardy-guttene til James Bond-bøkene, og til Bagley og McLean. Så ble jeg ung og pretensiøs. Jeg hang på biblioteket og leste mye rart. Ting jeg fant tilfeldig som så kult ut, eller ting som en eller annen anmelder, regissør eller musiker, hadde referert til i en eller annen avis. Det var en fin tid som jeg lærte en hel masse av. Og mange av disse bøkene var jo bra. Og mange av dem var jeg nok fortsatt for ung til å skjønne så mye av. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg plukket med meg Ringenes Herre hjem, men jeg ble blåst bort. Plutselig var det akkurat som å være liten gutt igjen, og jeg skjønte at det var mulig med store leseopplevelser selv etter puberteten.

  • De dødes tjern

Denne leste jeg vel når jeg var 11-12 tror jeg. Toppen 13.  Den gjorde et uutslettelig inntrykk. Ikke bare var den dritskummel, den hadde også en hypnotisert Henny Moan i nesten gjennomsiktig kjole på omslaget.

  • Little Big

Dette er vel den første av bøkene på lista der jeg må si hvem som er forfatteren? John Crowley heter han, og finner du en bok av ham noe sted er det bare å sette i gang og lese. Samme hvilken. Han er virkelig en av de største nålevende forfattere jeg vet om. Little Big var den boka som virkelig utvidet fantasy-sjangeren for meg, fikk meg til å forstå at fantasy ikke trenger å være sverd, magi, og noe som må kastes i en vulkan. Nå holder de på å lage en ny utgave for å feire at det er 25 år siden den kom. Den kan man forhåndsbestille, men det er allerede for sent å sikre seg signerte og nummererte kopier dessverre. Men man finner den sikkert til en brøkdel av prisen på Amazon altså. Bare kjøp!

  • Magic for Beginners

Kelly Link. Å som jeg elsker novellene til Kelly Link. Dette har jeg skrevet om utallige ganger før, og jeg liker ikke å gjenta meg selv, så jeg skal ikke si så mye mer. Søk på Kelly Link borte i søkefeltet og du får opp noen poster med panegyriske omtaler. Tenk at dette vidunderlige eksemplaret av en forfatter fortsatt bare har gitt ut tre bøker. Alle sammen novellesamlinger. Men sett kryss i kalenderen på 10 februar 2015, for da kommer det en ny samling av historier. Ja dere, en helt ny samling med Kelly Link-historier! Mener også at det skal være en roman på gang. La oss også få med at hun driver og pusler med forlagsvirksomhet innimellom skriveriene sine. På Small Beer Press, som Link driver sammen med mannen sin, Gavin Grant, er det ganske trygt å kjøpe bøker på måfå. Ingenting jeg har plukket derfra har vært helt bom. Og hvis du finner intervjuer med Link der hun anbefaler noe er det bare å finne frem kredittkortet. Den dama vet i hvert fall hva jeg liker.

  • Forbrytelse og straff

Spurte etter denne i en bokhandel en gang. Hadde tenkt å gi den bort i gave. Jyplingen bak disken lurte på om den var ny. Den er ikke det. Den er veldig gammel. Og veldig bra. Jeg kjøpte Dostojevskis samlede verker mens jeg var på mitt mest pretensiøse, og har lest en god del av dem. Kommer sikkert aldri til å gidde å lese fler, for sånn har det blitt, men Forbrytelse og straff gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Et tips til nye forfattere kan være å drite i å prøve å finne opp kruttet på nytt. Les heller Dostojevski, og prøv å skriv hans historier på nytt. Med et oppdatert språk, og oppdatert til vår samtid og vår begrepsverden. De besatte f.eks, der har du en bok som skriker etter en oppdatering til moderne tid.

  • Lasso rundt fru Luna

Agnar Mykle altså. Stormannsgal type. Sikkert ikke verdens hyggeligste fyr. Men satan som han kunne skrive.

  • The Road

Apokalytisk bra historie om en far og sønn på veien, etter katastrofen. Cormac McCarthy er ikke verdens mest optimistiske fyr på menneskenes vegne. Kanskje er han ikke verdens mest tilgjengelige forfatter heller. Jeg har lest en del av ham etter hvert, og bruker alltid noen sider på å bli vant til språket hans. Men når man først blir sugd inn er det som regel fantastisk bra. Grensetrilogien er fin. Holder på med Blood Meridian i disse dager, og den er jo et helvete. No Country for Old Men er bra, Et Guds Barn også. The Road er kanskje den av dem som er lettest å like, og selv om den er full av faenskap, kanskje også den mest optimistiske av dem?

  • Brødrene Løvehjerte

Kommer ikke utenom denne. Spennede, rørende og trist. Katla. Og Tengel. I leirbålenes tid. Vil vi ikke alle egentlig leve i leirbålenes tid?

  • Elskede Poona

Som vel mange andre har jeg lest en uhorvelig mengde med krim, så da må vi vel få med en krimbok til på lista da. Jeg leste Agatha Christie i hopetall samtidig med den førnevnte McLean-Bagley-James Bond-perioden. Likte Poirot ganske godt, men syntes Miss Marple var litt kjedelig. John Dickson Carr, eller Carter Dickson om man vil, ble fort en stor favoritt. Den som gjorde størst inntrykk på  meg var en som het Enhjørningen, The Unicorn Murders på engelsk. En fantastisk leseopplevelse som neppe har tålt tidens tann helt? Sort messe er en fantastisk bok, og Den hule mannen er også knakende god. Senere ble det Varg Veum, Elisabeth George, Minnette Walters og Ruth Rendell. Og så ble jeg dørgende lei hele greia. Men kriminalromaner på sitt beste er jo et fantastisk virkemiddel til å si noe om mennesket. Og samfunnet. Få gjør det bedre enn Karin Fossum på sitt beste, og Elskede Poona er et mesterverk uavhengig av sjanger. Den må inn på denne lista.

Og nå har vel alle svart på denne lista på Facebook, så jeg vet ikke om jeg gidder å utfordre noen.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Dear Anyone Who Finds This, Do not blame the drugs

cruddyHvordan velger vi de bøkene vi leser? Jeg lener meg stort sett på tips fra andre folk, slik var det i hvert fall med denne. Offisiell Hjortheheltinne Kelly Link anbefalte Lynda Barry og Cruddy i et intervju jeg leste et eller annet sted, og siden tips fra den kanten som regel har truffet midt i blinken før, ga jeg den en sjanse. Det var ikke bom denne gangen heller, men en litt overraskende avstikker var det. Kelly Link er nemlig en slik forfatter som klarer å få meg til å tro på at verden fortsatt er magisk. At utrolige ting kan skje. At det er et eventyr der ute. I Cruddy er det ikke mye magisk. Lite som er verdt å leve for. Den er mørk mørk mørk.

Cruddy betyr noe sånt som skitten, fettete, ekkel, dårlig drit. Og fortelleren vår, seksten år gamle Roberta, har levd, lever, et temmelig cruddy liv. For å si det mildt. Her burde nok barnevernet vært på banen. Hun bor sammen med en irriterende og utagerende lillesøster, og deres dårlig balanserte mamma. Slik har ståa vært siden Roberta var elleve år gammel, og foreldrene gikk fra hverandre. Faren dro sin vei, men mora til Roberta syntes han fikk ta med seg datteren, så hun fikk pent gjemme seg bak i bilen hans. Hun blir ikke oppdaget før det er for sent å snu. Mammaen er kanskje ustabil og voldelig, men faren er naturligvis ikke helt trygg han heller. Han ville foretrukket en gutt, så han kaller Roberta bare for Clyde, og får henne til å spille døvstum og psykisk utviklingshemmet for å oppnå fordeler her og der. Noe som i grunnen bare er sjarmerende sammenlignet med alt det andre han finner på av faenskap. Faren er nemlig bitter som satan fordi hans far igjen, gamle slakter Rohebson, har vandret heden. Uten å la slakteriet gå i arv til sønn. I stedet har han solgt det, og nå er sønnen på jakt etter penga for salget, som han mener er rettmessig sine. Om han må drepe for penga, så får det heller bli slik.

Noen finner Roberta vandrende gjennom ørkenen, dekket i blod. Hun havner i nyhetene, og blir etter hvert sendt tilbake til moren. Livet er Cruddy. Ja, det er vel egentlig verre enn som så. Livet er føkkings miserabelt. Boka er formet som et selvmordsnotat, fortalt i kryssklipp mellom nåtid og fortid. Seksten år gamle Roberta som eksperimenterer med meskalin, og har sine første famlende seksuelle opplevelser sammen med en gjeng som virker å være enda mer ødelagt enn henne selv. Elleve år gamle Roberta på en alkoholfylt blodig oddysse med sin morderiske og uberegnelige far.

Roberta er ødelagt etter seksten år med langt over snittet ubrukelige foreldre. Hun vet det selv, It is true that I am a person with black pockets of evil and hatred in my heart. There are underground places inside of me. Men hun er slettes ikke uten ressurser. Hun henger på som best hun kan. Trangen til å kaste seg foran et tog er der, men jeg tror hun har for mye livskraft til å gjøre alvor av det. Håper jeg i hvert fall, slutten på boka, dette selvmordsnotatet, gir ikke noe klart svar på det. Men jeg heier på henne.

Hvorfor skal du lese denne?

– Fordi Roberta er en fantastisk fin hovedperson som aldri henfaller til selvmedlidenhet.

– Fordi den er veldig morsom.

– Fordi den samtidig er veldig trist.

– Fordi den er sabla fint illustrert.

Hvorfor skal du la den ligge?

– Fordi du blir kvalm av blod og drap og gørr?

– Fordi den ikke har drager?

– Fordi?

Roberta lærer ellers en hel masse fra faren sin, enda så ubrukelig han er. Blant annet sitt livsmotto, som man for så vidt kan legge seg på minne:

No matter what, expect the unexpected. And whenever possible BE the unexpected.

Bok og Film

Magic for Beginners av Kelly Link

magic for beginnersJeg ble bedt om å skrive om en bok eller en annen tekst som har betydd noe for meg, og som jeg gjerne ville dele med andre. Det var et vanskelig valg, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke valgte en annen tekst. Som f.eks et dikt av Kristian Bergquist. Eller noe helt annet. Men jeg digger virkelig at Kelly Link klarte å gjenskape den følelsen av at verden virkelig er magisk. Så det får være greit dette.

De sterkeste leseropplevelsene har man gjerne som ung. Enten det nå er Brødrene Løvehjerte, Ringenes Herre, eller Harry Potter. Eller som ung voksen, Bringsværds Gobi-bøker, Forbrytelse og straff. Hver bok en dør inn til noe man ikke kjenner. Ennå lever man i en verden der man ikke helt vet hva som venter bak neste sving. En verden der alt er mulig.

Men etterhvert som man blir eldre og mer belest så snevres horisonten inn. Enhver bok ligner på noe man har lest før, og det er ikke lenger så vanskelig å gjette hva som gjemmer seg i krattet borte i svingen der. Verden har blitt grå og trist, og de få solstrålene som slipper gjennom skylaget varmer ikke noe større.

Ganske traurig med andre ord, men så en vakker dag ble alt snudd på hodet. Magic for beginners av Kelly Link kom i posten, og jeg tror ikke det er noen annen måte å beskrive det på enn at jeg ble forelsket. Kjærlighet ved første blikk.

Kelly Links kunststykke var at hun på ni noveller og snaut trehundre sider klarte å gjenskape den der vidunderlige følelsen av at verden er full av magi. Hun gjør det unormale normalt, og det normale litt snodig. Historiene er drømmeaktige reiser ut i det kjente ukjente, pakket inn i mild humor og mild melankoli. Det er science fiction, men uten science. Det er horror uten billige gys. Det er eventyr uten even. Det er håpløst å båssette, men det er magi for nybegynnere, og det er fabelaktig litteratur.

Hummer og kanari

Så bildeblogger vi litt da, om frisører, skummelrare jenter med øyne på sølvfat, og hva som ellers måtte trenge seg på

Men først bittelittegranne meta. Observante lesere vil ha lagt merke til at jeg har pusset opp litt her inne, det må jo til av og til, og nå hadde jeg hatt det samme utseendet unormalt lenge synes jeg. Det er ikke så veldig forskjellig da, det er fortsatt unormalt mye tekst og skit i margene, men jeg liker det sånn, så det må dere nok leve med. Det som er nytt er imidlertid at jeg har ordnet det sånn at småpostene i margen, altså Klipp-kategorien, og Lokalavisa-kategorien, nå ikke lenger er inkludert i RSS-feeden fra Hjorthebloggen. Dette fordi jeg har en følelse av at de som leser bloggen via RSS kan oppleve de mange postene i disse kategoriene som litt overkill. At alle småpostene kommer litt i veien for de “årntlie” postene?

Men her er jeg usikker, og åpen for innspill. Vil dere ha disse småpostene i feeden, eller vil dere helst slippe?

Så til den egentlige posten.

Tidligere i høst så kom jeg på en knallide til en ny serie med bloggposter her på bruket. Iversen mener at frisører er virkelig forstyrra mennesker, og en ting er ihvertfall sikkert, de er den yrkesgruppen med mest “kreativ” bruk av ordspill i navnet på butikkene sine. Det har vel nesten blitt litt for mye av det gode etterhvert, og ideen var å ha en spalte med bilde av frisørsjapper med kreativ navn og apostrofbruk.

Ideen var god den, gjennomføringen var det verre med, jeg har bare ett bilde jeg kan dele med dere.

Frisøren på Skei
Frisøren på Skei

Dette er altså frisøren på Skei, som av en eller annen grunn heter Kløppe Krå’na. Bildet er fra den famøse turen til Skei for litt siden der jeg ble høvding av Igungustammen, og på den turen var vi også innom Eikaasgalleriet for å spise vafler, høre på trekkspill og tussefløyte, og selvfølgelig se på kunst da. Jeg tok noen bilder med mobilkameraet.

Skummelrar jente med øyne på fatSkummelrar jente med øyne på fat

Dette er kanskje sånt som Frps kulturkrigere ler av, det er jo bare noe kluss på en notisblokk som er revet av og satt i en ramme. Skal det være kunst liksom?!?! Hæ?!?!

Men jeg syntes dette var knall jeg. Litt sånn Kelly Link-feeling over det syntes jeg. Eller japansk horror? Jeg kunne ihvertfall godt hatt dette på veggen. Dessverre har jeg forlengst glemt hva kunstneren het. Sorry, men hun, for det var en kvinne, så mye husker jeg, hadde flere bilder for salg hengende der. Ikke like kule kanskje, men jeg har bilder allikevel.

Somewhere between now and then
Somewhere between now and then

Sorry for den litt slumsete bildekvaliteten altså, jeg skylder på mobilen. Her er et siste bilde av denne kunstneren:

Was I looking at you, or am I making up what I thought I saw
Was I looking at you, or am I making up what I thought I saw

Jeg visste jo at jeg kom til å glemme hva kunstneren het, så for å være lur så tok jeg bilde av visittkortet hennes, men det ble fankern meg helt uleselig. Typisk!

Men jammen er det idyllisk ved Eikaasgalleriet,  herfra gikk det i sin tid båt over til Astruptunet på andre siden av Jølstravatnet, men det var det nok ikke økonomi i, så det tok slutt. Synd, for det er langt å kjøre.

Eikaasgalleriet
Eikaasgalleriet

Her har vi jammen fått med deler av kultureliten også. Jaja, sånn kan det gå.

Kultureliten på tur
Kultureliten på tur

Sånn, nå er det tilbake til jobben som bleieskiftarbeider. Snakkas.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: