web analytics

Tag Archives: klasse

Hummer og kanari

Fotballen kjem heim

8206408179_d1757e6f54_z

EM-fotballen rullar for fullt i Frankrike for tida, og eg glaner på TV-en så auget blir avlangt og vått. England er mitt lag, og i år har dei eit ungt og lovande lag som kanskje kan få til noko. Kjenner eg dei rett, rotar dei det til for seg sjølv på eit eller anna tidspunkt, men enn so lenge er håpet levande. Wales vart senka i sluttsekundane, publikum syng at fotballen kjem heim, og klumpen er på plass i halsen. God save our team, eg har trua.

Eg er ikkje like engasjert når til dømes Slovenia møter Russland. Usikker på om eg skal heie på pest eller kolera, let eg heller tankane vandre andre stader. Det var då eg kom til å tenke på Liverpools gamle lynving. Steve Heighway. Ein av dei få Liverpool-spelarane eg har hatt ein viss sympati for. Han hadde eit kult namn. Han var ein driblesterk ving som det var moro å sjå spele. Dessuten hadde han ein universitetsutdanning. Heighway var ein smart fyr. Når Liverpool spelte i Europa likte Heighway å få med seg litt sjåverdigheitar på turen. Dei andre på laget lo av han, og ville heller spele kort påhotellet. Heighway var ein nerd, ein outsider. Ein eg kunne identifisera meg med.

Ein akademikar i fotballen var temmeleg sjeldsynt på syttitalet. Ja, i heile forrige århundre eigentleg. Fotballen høyrde til arbeiderklassen. For å spele på det engelske landslaget måtte du ha eit engelsk pass, du måtte vere ein brukbar fotballspelar, og du måtte komme frå den arbeidande klassen. Helst burde du vere kvit i huda også, slik John Leslie fekk erfare. Når uttakskomiteen kalte ham opp til landslaget hadde dei ikkje fått med seg at han hadde litt mykje pigment i huda. Når dei oppdaga blemma trekte dei innkallinga tilbake. Femti år seinare fall den barriera, men arbeidarklassekravet tok lengre tid å bli kvitt.

Fotball i si opprinnelege form var folkets sport. Faktisk var fotball forbode i England frå 1300-talet til langt ut på 1600-talet. Litt av di det var ei bråkete affære, der folk faktisk vart skadd, men mest var det nok av di ein ville at folk skulle drive med bogeskyting i staden for ballsport. Mykje meir nyttig i krig. Etterkvart kom viktoriatida, med si hang til reglar for korleis ein skulle oppføre seg, og temde fotballen. I denne perioden vart idrett eit tidsfordriv for aristokratiet, dei var dei einaste som hadde tid til slikt, men dette endra seg igjen på slutten av 1800-talet.

Den moderne fotballen er eit produkt av den industrielle revolusjon. Folk strøymde frå bygd til by. Frå åker til fabrikk. Meir fritid fekk dei på kjøpet. Fritid dei kunne bruke på å jage ein ball rundt på ei bane. Ut av industri og jernbane vaks det opp fotballklubbar som paddehattar, og resten er historie, som vi skriv når vi ikkje har plass eller ork til å gå meir i djupna.

Fotballen sprang altså ut av industri og arbeidarklasse. Det var naturleg nok. Men fotballen tviheldt på den identiteten sjølv lenge etter at samfunnet endra seg. Læregutsystemet der ein slutta skulen som sekstenåring for å pusse støvlane til dei etablerte stjernene verka designa for å halde middelklassen ute. Steve Heighway måtte tåle masse spit frå lagkameratene for si alternative bakgrunn. Slik Erik Thorstvedt i si tid i Tottenham måtte tåle å bli pepra med brød for å vere frekk nok til å lese ei avis i spelarbussen. Ein skal ha tjukk hud for å halde ut som akademikar i eit arbeidarklassemiljø.

No, på 2000-talet er ting i ferd med å endre seg. Middelklassa tek over fotballen, både på tribunen og på bana. Engelske fotballspelarar har i aukande grad gått på privatskule, og skulda for dette har som vanleg Maggie Thatcher. Under hennar styre selde offentlege skular unna fleire mål med område dei tidligare hadde brukt til fotball. Dei slutta rett og slett med skulefotball, og overlot den arenaen til dei poshe privatskulane. Kanskje er middelklassifiseringen av fotballen ei naturleg utvikling, men samtidig gjer det at den litt romantiske førestillinga om at fotballen kan vere ein veg ut av fattigdommen for talentfulle unge ikkje lenger er like enkel å oppretthalde. Det nålauget er plutseleg veldig lite, etter at fotballen forsvann frå dei offentlege skulane og middelklassen tok over. Akkurat det er litt leit.

Samfunnet endrar seg. Fotballen må følge med. Ikkje noko av dette kjem til å bety noko om gutta med dei tre løvene på brystet løftar pokalen over hovudet etter finalen i EM om nokre veker. Det er på tide å hente fotballen heim. Sjølv om heim ikkje lenger er kva det var. Go England!

Hummer og kanari

Snakk til meg

Jump on the social media bandwagon
Creative Commons License photo credit: Matt Hamm

I Bergens Tidende snakker May-Len Skilbrei i FAFO om etnisk norske kvinnelige butikkmedarbeidere og renholdere. De har hun forsket på nemlig, og de er visst lei av alt jobbjåleriet. De synes ikke jobb er så viktig hevder hun, men det var ikke det jeg egentlig ville snakke om. Det som fanger oppmerksomheten er dette sitatet:

Kvinnene trakk frem reaksjoner i sosiale sammenhenger som ubehagelige. Når de sa de var vaskehjelp eller jobbet i butikk, stoppet ofte samtalen og det ble en pinlig stillhet. Det er enklere å fortsette samtalen når noen sier de jobber som advokat, journalist eller forsker

Det er et litt tullete sitat da, for samtalen stopper vel bare om man er den eneste vaskehjelpen blant et dusin advokater, og det kan vel hende at en forsker ville ha noe av den samme opplevelsen om h*n av en eller annen grunn forvillet seg inn på julebordet til REMA 1000?

Men joda, jeg kjenner godt igjen følelsen av å bli avfeid som fullstendig uinteressant, jeg gjør det. Hva vet vel en nattevakt uten utdannelse om noe som helst?

Men kanskje er det like mye mine egne mindreverdighetskomplekser som skaper den litt ubehagelige følelsen? Hvem vet?

Senere leser jeg Frank Rossavik om nye medier i Morgenbladet:

Selv om mange bruker sosiale medier, er det kun få som bruker dem for å påvirke beslutningstagere eller agendasettere. Og de få som er, tilhører også en elite. Det er godt posisjonerte, velutdannede folk og gløgge studenter, aktive i ulike sammenhenger, og ofte på møter i Litteraturhuset, altså folk – eliter – som ville hatt gode nettverk også på den tiden vi hadde nettverk uten nett.

Og etter å ha ristet av meg den lille irritasjonen over at Litteraturhuset trekkes inn her, det finnes folk som bruker sosiale medier utenfor Oslo og omegn også, så tenker jeg at Rossavik har både rett og feil. For i den pågående samfunnssamtalen på nett kan man få være med selv om man verken er velutdannet eller godt porsjonert. Man kan bli hørt, også av beslutningstagere og påvirkere.

Det betinger at man snakker samme språk, og det gjør at det kanskje bare skjer unntaksvis, men på nett så er det fortsatt sånn at det man skriver og gjør er minst like viktig som hvilken utdannelse man har.

På nett så kan vi snakke sammen, både renholdere, butikkmedarbeidere, nattevakter, advokater, forfattere og forskere. Uten pinlige stillheter. Forutsatt at vi faktisk har noe å snakke sammen om selvfølgelig.

Og så detter det en tanke ned i hodet mitt om at Twitter kanskje er i ferd med å endre på det der, men det var bare en tanke, en følelse, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begrunne den, eller om det i det hele tatt er grunnlag for å hevde noe sånt, så jeg lar det fare. Må tenke mer på det.

Men inntil videre er jeg sjeleglad for alle mulighetene nettet gir.

Hummer og kanari

Hjemmelagd porno

Bedre enn oppskjært brød?
Bedre enn oppskjært brød?

Dagbladet skrev rett før jul om hvordan hjemmelagde pornofilmer utfordrer den vanlige pornoindustrien gjennom sider som YouPorn, PornoTube, XTube og hva de nå heter alle sammen. Salget av pornofilmer stuper fordi folk heller vil gjøre det selv, skriver journalist Marie Melgård. Her er det selvfølgelig fristende å legge til at folk som helst vil gjøre det selv, men som av en eller annen grunn ikke har anledning der og da, er hele bakgrunnen for at det i det hele tatt finnes en pornoindustri?

Men det er en avsporing, og siden vi først er i gang, hvorfor ikke ta en til? Det er litt ironisk er det ikke, at Dagbladet i 2006 droppet Sex-annonsene, mens de i 2008 driver gratisreklame for pornosider på nett?

Ja, strengt tatt så er det ikke en så voldsom avsporing, for fakta er at der Melgård fremstiller YouPorn etc. som en boltreplass forbeholdt glade amatører som liker å filme seg selv mens de har seg, så er virkeligheten heller den at pornoindustrien bruker disse sidene som reklame for sine egne produkter. Du klikker deg inn for å se en video med et “amateur couple doing doggy style”, og får se en film som er et åpenbart sammendrag av en lenger film, komplett med reklame for en annen side som hevder å ha tonnevis med amatørfilmer som bare ligger og venter på deg, bare noen få dollar unna. I tillegg til hele filmen som du nettopp har sett utdrag fra.

At det er amatørmessig filmet betyr ikke nødvendigvis at dem som har seg foran kameraet er amatører.

Det er nok riktig når Melgård skriver at omsetningen har falt kraftig for pornoprodusentene, men at det skyldes at folk i stedet har begynt å filme seg selv, og laste det opp på nettet, er nok ikke forklaringen. Forklaringen er vel ganske enkelt den at det finnes så mye porno liggende gratis på nettet, at det ikke lenger er noen grunn til å betale penger for en halvannen time lang pornofilm fra Vivid Entertainement. Som Leif Hagen vel i sin tid formulerte det: Mange små bilder øker runkeverdien. På nett kan man klikke seg til neste film når det blir kjedelig, man slipper å surre med spoling hver gang det kommer litt dialog, og fremfor alt så slipper man jo å betale. At vi befinner oss i en revolusjon av pornoindustrien, basert på hjemmeporno, og YouTube-modellen har jeg vanskelig for å tro, men akkurat som film, musikk og bokbransjen, så må også pornoindustrien forholde seg til den nye virkeligheten med fildeling, kopiering, og internett.

Nå må ikke dette forstås slik at jeg har noe i mot at folk filmer seg selv i fullt firsprang, og legger det ut på nettet. For all del. Jeg tror bare ikke at omfanget er stort nok, eller produksjonskvaliteten god nok, til at det i seg selv kan true pornoindustrien i nevneverdig grad.

Litt på siden, men allikevel interessant, er kanskje spørsmålet om hvem det er som legger opp pornofilmer av seg selv på nettet. Alexa Wolof skriver om dette på Newsmill, og trekker inn klasseperspektivet.

Jag tror istället att det fortfarande är mer en klassfråga om vems “intimitet” vi har tillgång till, än ett uttryck för sexdemokratisering, konsumentmakt och frihet. Underklassen utför fortfarande med kroppen det medelklassen och överklassen konsumerar. Av dem som visar vaginan “frivilligt” på nätet är det fortfarande få som hade svarat “läkare eller advokat” på min fråga för 10 år sedan.

Madeleine Leijonhufvuds porrförbud håller på att förverkligas av hemma-porren | Newsmill.

Dette er i tråd med det vi har vært inne på før, i forbindelse med de unge som legger ut forsøksvis frekke bilder av seg selv på deiligst.no og lignende sider. At det er arbeiderklassens barn, heller enn middelklassen og overklassens barn som bruker disse sidene, og kanskje er det de samme barna som vokser opp til å bli hjemmepornostjerner på YouPorn?

Er det litt søkt å tenke at dette skyldes et ønske om å bli sett, og at vi lever i en medievirkelighet der arbeiderklassen nesten er usynlig, det er mediefolka i middelklassen som bestemmer hva vi skal lese i avisen, og hva vi skal se på TV. Når de trekker frem folk fra den lavere klassen, så er det gjerne slik som i  Norges Herligste, der by og bygdeoriginaler slippes løs i fri dressur mens Ylvisbrødrene står bak og himler med øynene. For ikke å snakke om VGs julebruskonge. Er det litt sånn i dag at du finnes ikke om ingen ser deg?

Er det slik som Alexa Wolof skriver, at det at man blir sett av andre gir en følelse av makt? Av å være viktig? Av å være elsket? Begjært?

Ja, det er jo sånn, generelt sett ihvertfall. Vi vil vel alle bli sett, elsket, respektert, etc. Men oppnår man dette gjennom å lage hjemmeporno, eller er det en falsk følelse? Lurer man seg selv?

Er hjemmeporno den beste oppfinnelsen siden oppskjært brød, eller er det noe forbanna styggedom? Kjør debatt mens jeg spiser kransekake.

%d bloggers like this: