web analytics

Tag Archives: krig

Hummer og kanari

Hjorthen leser bok: Bloodlands

Så mye er sagt, skrevet, lest om annen verdenskrig. Man skulle tro at man snart hadde full oversikt over det som skjedde i årene fra 1939 til 1945. Sånn sett tenkte jeg det var ganske dristig av forlag og forfatter når de i forhåndsomtalen av Bloodlands kaller det for a new kind of European history. Litt dristig føles det nok også når de skriver følgende: At war’s end, both the German and the Soviet killing sites fell behind the iron curtain, leaving the history of mass killing in darkness. Massedrap i mørket? Snakker vi om Holocaust her? Nazistenes drap på seks millioner jøder, pluss minus? Er ikke dette gjennomforsket, ferdigformidlet, og noe alle vet skjedde? Med unntak av Tore Tvedt og en og annen dust hos Brodins snakkeboble på Facebook da. Er det virkelig noe nytt å legge til her, noe vi ikke visste fra før?

Ja, egentlig er det  jo det.

Jeg vet ikke hva som er vanlig gjengs oppfatning om annen verdenskrig, jeg kan bare snakke for meg selv, men litt forenklet har min versjon av annen verdenskrig vært omtrent så her: Hitler ville ha lebensraum, og etter litt annekteringer her og der invaderte han Polen i 1939. Ja forresten invaderte Stalin Polen samtidig fra den andre siden, men det er fort gjort å glemme. Britene og Frankrike tenkte at nå fikk det være nok, de erklærte krig, og dermed feide tyskerne gjennom mesteparten av Europa. Belgia, Nederland, Frankrike, Danmark, Norge. Britene sto i mot på den lille øya si, men der fikk de nå bare holde på tenkte Hitler, jeg invaderer Sovjetunionen i stedet. Før vinteren kommer har vi feid over dem. Men sånn gikk det ikke, Wehrmacht nådde aldri frem til Moskva. Stalingrad var et vendepunkt, Japan bombet dessuten Pearl Harbor og dro USA inn i krigen. Dermed var det bare et tidsspørsmål før det hele var over. Den tiden brukte tyskerne på å sende seks millioner jøder i konsentrasjonsleir og gasset dem med zyklon B, men så kom D-dagen, de allierte feide unna all motstand på veien mot Berlin. Den røde arme var også med, og vips hadde Hitler skutt seg og kongefamilien kunne komme hjem.

Men jeg har allerede trådt feil i starten her, for Bloodlands er ikke egentlig en bok om annen verdenskrig. Den er ikke en bok om felttog, bombetokt, fremrykninger og tilbaketrekninger. Store deler av boka foregår til og med før annen verdenskrig bryter ut i 39. Jeg må begynne på nytt.

Bloodlands er en bok om massedrap. Ikke folkemord, selv om man sikkert kan kalle det for det også, men forfatter Timothy Snyder velger bevisst å ikke bruke det ordet. Ikke genocide, men altså mass killings. Massedrap, begrenset til området som han kaller Bloodlands. Området mellom sentrale Polen og den russiske grensa. Inkludert Hviterussland, Ukraina, Latvia, Litauen, Estland, og altså Polen da. Den historien begynner ikke med angrepet på Polen i 1939. Den begynner med Stalins bevisste utsulting av bøndene i Ukraina på begynnelsen av 30-tallet. Holodomor som det kalles, direkte oversatt betyr det drepe ved sult, og det var akkurat det som skjedde. Det er denne delen av boka som blir mest sjokkerende for meg, siden dette har vært et så godt som ukjent for meg. Joda, jeg husker Nansen og Quisling i Ukraina, men det var i første runde av sult i Ukraina på 20-tallet. Jeg husker også at vi var innom temaet under historiestudiet mitt, men omfanget og hva det egentlig innebar var nytt for meg. Hva det innebar var dette:

Survival was a moral as well as a physical struggle. A woman doctor wrote to a friend in June 1933 that she had not yet become a cannibal, but was “not sure that I shall not be one by the time my letter reaches you.” The good people died first. Those who refused to steal or to prostitute themselves died. Those who gave food to others died. Those who refused to eat corpses died. Those who refused to kill their fellow man died. Parents who resisted cannibalism died before their children did. Ukraine in 1933 was full of orphans, and sometimes people took them in. Yet without food there was little that even the kindest of strangers could do for such children. The boys and girls lay about on sheets and blankets, eating their own excrement, waiting for death.

In one village in the Kharkiv region, several women did their best to look after children. As one of them recalled, they formed “something like an orphanage.” Their wards were in a pitiful condition: “The children had bulging stomachs; they were covered in wounds, in scabs; their bodies were bursting. We took them outside, we put them on sheets, and they moaned. One day the children suddenly fell silent, we turned around to see what was happening, and they were eating the smallest child, little Petrus. They were tearing strips from him and eating them. And Petrus was doing the same, he was tearing strips from himself and eating them, he ate as much as he could. The other children put their lips to his wounds and drank his blood. We took the child away from the hungry mouths and we cried.”

Dette markerer starten på en periode med massedrap i disse områdene, enten det nå er Hitler eller Stalin som står for dem, massedrap i betydningen døde mennesker i hopetall som resultat av en bevisst politikk. Ikke som collateral damage ved bombing av byer, ikke dødsfall som følge av trefninger mellom soldater. Nei, det handler om drap av sivilbefolkning eller krigsfanger, enten de nå ble skutt, gasset, eller sultet i hjel. Og fy faen som de ble drept. Kvinner, barn, gamle. Og menn selvfølgelig. Fra Holodomor, via Katyn til Treblinka, Warsawa, Minsk, Leningrad og Babij jar. 14 millioner mennesker anslår Snyder antallet til å være, og mener selv det er et konservativt anslag. Det er klart det gikk for seg. Som den østeriske politimannen skriver i brev hjem til kona si om hva han driver med på østfronten:

During the first try, my hand trembled a bit as I shot, but one gets used to it. By the tenth try I aimed calmly and shot surely at the many women, children, and infants. I kept in mind that I have two infants at home, whom these hordes would treat just the same, if not ten times worse. The death that we gave them was a beautiful quick death, compared to the hellish torments of thousands and thousands in the jails of the GPU. Infants flew in great arcs through the air, and we shot them to pieces in flight, before their bodies fell into the pit and into the water.

Fjorten millioner døde altså, inkludert de 5,4 millionene jøder Snyder anslår Holocaust til å omfatte. Det er en så enorm skala at det egentlig er umulig å ta innover seg. Vi må ikke tenke på det som fjorten millioner, men som fjorten millioner ganger en, skriver Snyder. Men det er ikke til å unngå at man blir litt mettet etterhvert som beretningen skrider frem. Det er 30 000 døde her, 120 000 døde der, kanskje 40 000 døde der. Til slutt klarer man ikke å forholde seg til det. Da hjelper det å hive på noen enkelteksempler, som de jeg har limt inn over her.

Bildet som Tore W. Tvedt mener beviser at Holocaust er en eneste stor løgn

Så vidt jeg kan bedømme har Snyder gjort en fabelaktig jobb med denne boka. Bare det at jeg klarte å karre meg gjennom en bok som denne uten å gi opp halveis er indikasjon god nok for meg på at dette er bra saker. Både forarbeid og formidling. Det nye her er jo at Snyders historievinkling setter Hitler og Stalin inn i samme historie. I hvert fall jeg har hatt en tendens til å se nazistenes faenskap som en historie. Stalins utrenskninger og massive utbygging av Gulagsystemet som en helt annen historie. Her er dette to sider av samme sak. Hitler og Stalin står mot hverandre, og gjør i noen sammenhenger til at alt blir enda verre enn det kanskje hadde blitt i utgangspunktet. Denne måten å se historien på føles riktig.

Snyder har ellers sikkert hatt flere mål med denne boka. Ett av dem har antagelig vært å gjøre noe med synet vårt på Holocaust. Her i vesten er jo dette stort sett synonymt med Auschwitz og de tyske konsentrasjonsleirene. Dette er en feiloppfatning.

The image of the German concentration camps as the worst element of National Socialism is an illusion, a dark mirage over an unknown desert. In the early months of 1945, as the German state collapsed, the chiefly non-Jewish prisoners in the SS concentration camp system were dying in large numbers. Their fate was much like that of Gulag prisoners in the Soviet Union between 1941 and 1943, when the Soviet system was stressed by the German invasion and occupation. Some of the starving victims were captured on film by the British and the Americans. These images led west Europeans and Americans toward erroneous conclusions about the German system. The concentration camps did kill hundreds of thousands of people at the end of the war, but they were not (in contrast to the death facilities) designed for mass killing. Although some Jews were sentenced to concentration camps as political prisoners and others were dispatched to them as laborers, the concentration camps were not chiefly for Jews. Jews who were sent to concentration camps were among the Jews who survived. This is another reason the concentration camps are familiar: they were described by survivors, people who would have been worked to death eventually, but who were liberated at war’s end. The German policy to kill all the Jews of Europe was implemented not in the concentration camps but over pits, in gas vans, and at the death facilities at Che?mno, Be??ec, Sobibór, Treblinka, Majdanek, and Auschwitz.

Oppfatningen vår av nazistenes massedrap som et industrialisert, byråkratisk folkemord er en smule unyansert. En million mennesker døde i nazistenes konsentrasjonsleirer. Ille nok, bevares, men ti millioner mennesker ble drept uten noen gang å se snurten av en konsentrasjonsleir. De ble skutt over massegraver i Hviterussland, sultet i hjel i leirer for krigsfanger som ikke besto av noe særlig annet enn piggtrådgjerder rundt fangene. Intet skjul for vær og vind. Eller de ble gasset i dødsleire som Treblinka.

The pyres were huge grills made from railway rails laid upon concrete pillars, some thirty meters across. By spring 1943, fires burned at Treblinka day and night, sometimes consuming the corpses of decomposed bodies exhumed from the earth by Jewish laborers, sometimes the bodies of those who had just been asphyxiated. Women, with more fatty tissue, burned better than men; so the laborers learned to put them on the bottom of the pile. The bellies of pregnant women would tend to burst, such that the fetus could be seen inside. In the cold nights of spring 1943, the Germans would stand by the flame, and drink, and warm themselves.

Og dermed vet dere hva denne boka handler om. Dette er jo for spesielt interesserte, men er du blant dem er den verdt en varm anbefaling. For min egen del sitter jeg igjen med mye etter å ha lest den. Jeg visste jo at det var ille på østfronten, men ikke hvor ille. Jeg visste at Stalin solgte kornet fra Ukraina i stedet for å la bøndene spise, at det førte til sult, joda, men ikke hva det egentlig innebar. Her er det tanker å spinne videre på, og ny innsikt å hente, både når det gjelder Hitler og Stalins regime.

Tyske soldater hilses på sin vei inn i Ukraina

Noen strøtanker på tampen.

Når man får et slikt innblikk av hvor galt det egentlig var fatt, hva de egentlig gjorde, og hva de hadde gjort om de faktisk hadde klart å ta Sovjet før vinteren dro seg til. Det er ganske utrolig at Vest-Tyskland fikk innpass i NATO allerede i 1955. Bare ti år etter kapitulasjonen.

Ett av krigens paradokser: Storbritannia gikk til krig for å beskytte Polens selvstendighet, tilsynelatende i hvert fall, men gjorde lite eller ingenting for å hjelpe polakkene mens den doble invasjonen pågikk. Ei heller under de påfølgende massedrapene av den polske eliten. Siden hadde verken britene eller amerikanrene problemer med å overlate polakkene i Stalins hender. Amerikanerene tilbød Stalin å sende bombefly på tokt over Polen for å stoppe tyskernes massedrap mens den røde arme nærmet seg Warsawa. De fikk nei. Stalin så seg tjent med at tyskerne drepte dem som senere kunne tenkes å kjempe i mot sovjetisk styre. Etter krigen var Polen bak jernteppet. Hvorfor i det hele tatt gå til krig over Polen når innbyggernes skjebne åpenbart ikke betydde all verden? Hva hadde skjedd om britene ikke hadde erklært krig, men fortsatt sin appeasment-taktikk?

En annen fin ting med boka er Snyders humanisme. Den strekker seg ikke til bare til ofrene,  det er så alt for lett å identifisere seg med ofrene, og gjøre gjerningsmennene til umennesker. De som sto bak dette må også forstås på et eller annet vis. Hvorfor handlet de som de gjorde? Man kan forstå at lokalbefolkning som har dårlige erfaringer med den ene okkupanten omfavner den neste okkupanten. Politimannen som skrev til sin kone om alle han skjøt på østfronten gjorde det fordi han trodde de ville gjøre det samme mot han og hans familie. Han slåss mot dem der, slik at han slapp å slåss mot dem hjemme?

Boka skal også ha skryt for at den har gitt meg lyst til å se Idi i smotri på nytt, og det skal fankern meg noe til.

Og til slutt så er det vanskelig å lese dette nå, uten å ha Utøya med seg et eller annet sted i bakhodet. Her kommer bokas siste lille aha-opplevelse:

The human capacity for subjective victimhood is apparently limitless, and people who believe that they are victims can be motivated to perform acts of great violence.

Vi ler jo gjerne av de stakkars islamkritikerene og innvandringsmotstanderene som føler seg kneblet og forfulgt. Vi synes de er latterlige og patetiske, men skal vi tro Snyder er denne subjektive offerrollen livsfarlig. En viktig bestanddel i den cocktailen som fikk familefedre til å skyte og gasse andre mennesker i tusenvis. Antagelig også en viktig bestanddel i det som fikk vår lokale massedrapsmann til å leie seg en gård. Dette er skummelt.

Men hvordan får vi folk ut av offerrollen? Det gir ikke Bloodlands og Timothy Snyder noe svar på.

 

Hummer og kanari

Veien til paradiset

W.Eugene Smith var en amerikansk fotojournalist. En av de virkelig store gutta. Han var med de amerikanske styrkene på deres øyhopping gjennom Stillehavet. Saipan. Guam. Iwo Jima. Okinawa. Selv om du kanskje ikke har hørt om W.Eugene Smith før, er sjansen for at du har sett noen av bildene hans allikevel. Som dette fra Saipan der amerikanske soldater finner et skadet spebarn.

Eller kanskje dette, der amerikanerene sprenger en japansk hule på Iwo Jima. Dette bildet ble brukt på forsiden av Life Magazine i april 1945.

På Okinawa gikk det imidlertid galt for Smith. Japanerene brukte bombekastere mot de fremrykkende amerikanske styrkene, og Smith ble truffet. Ryggen ble ødelagt, og Smith tilbragte de neste to årene på sykehus. I denne perioden tok han ikke et eneste bilde, og hvorvidt han noen gang ville vende tilbake til yrket var lenge uklart. Så, en vakker dag, gikk han en tur sammen med sine to små barn. Pat og Juanita. Her er resultatet.

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Mulig det, bildet står seg godt uten noen ord ved siden av også. Men kanskje trer skjønnheten i dette bildet enda tydeligere frem når man leser Smiths egne ord om hvordan bildet ble tatt?

While I followed my children into the undergrowth and the group of taller trees – how they were delighted at every little discovery! – and observed them, I suddenly realized that at this moment, in spite of everything, in spite of all the wars and all I had gone through that day, I wanted to sing a sonnet to life and to the courage to go on living it….

Pat saw something in the clearing, he grasped Juanita by the hand and they hurried forward. I dropped a little farther behind the engrossed children, then stopped. Painfully I struggled — almost into panic — with the mechanical iniquities of the camera….

I tried to, and ignore the sudden violence of pain that real effort shot again and again through my hand, up my hand, and into my spine … swallowing, sucking, gagging, trying to pull the ugly tasting serum inside, into my mouth and throat, and away from dripping down on the camera….

I knew the photograph, though not perfect, and however unimportant to the world, had been held…. I was aware that mentally, spiritually, even physically, I had taken a first good stride away from those past two wasted and stifled years.

W.Eugene Smith vendte tilbake til Life Magazine i 1947, og perfeksjonerte der fotoessayet som journalistisk sjanger. Bildet av Pat og Juanita denne solskinnsdagen sendte han inn til Edward Steichens berømte fotoutstilling, The Family of Man, i 1955, der bildet fikk lov til å avslutte utstillingen. Siden har det oppnådd en slags ikonisk status i fotoverdenen, og det er antagelig ganske mange som har forsøkt seg på å gjenskape magien i dette fotografiet opp gjennom årene. Jeg også, riktignok før jeg hadde sett Smiths bilde, eller lest historien bak det.

Klikk gjerne på bildet for større versjon

Her føler jeg at jeg burde avslutte denne posten med et eller annet dypsindig om livets mange fasetter, veien til paradiset, og det ene med det andre, men jeg skiter i det. Ta heller en ekstra liten titt på bildene dere.

Hummer og kanari

Chamberlains spøkelse igjen

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble beryktet i sin samtid for utsagnet: “Peace in our time.” Det var hans analyse av situasjonen da Hitler påbegynte sitt aggressive felttog mot Europa. Da den andre verdenskrig brøt ut kort tid etter, ble hans naivitet åpenbar for alle. Det inderlige ønsket om fred hindret Chamberlain fra å se realitetene.

Å tro det beste om en fiende, var nær ved å koste Europa friheten. Heldigvis fantes ringreven Churchill, kanskje vår tids største statsmann, som viste nødvendig intoleranse mot Hitlers totalitære venstreekstreme sosialisme.

via Norsk Forsvars Allianse

Hanne Nabintu Herland har visst ingen motforestillinger mot å bli assosiert med luringene i Norwegian Defence League. Skal bli interessant å se om dette bidrar til å legitimere NDL, eller til å skyve HNH så langt opp på tullingtoppen at avisene slutter å trykke vrøvlet hennes. Jeg er neimen ikke sikker.

Men jeg ser at hun trekker frem Chamberlains spøkelse i sitt innlegg om krigskorset og Trond Andre Bolle, og da benytter jeg sjansen til å trekke denne gamle bloggposten frem fra grenselen igjen. For dem som ikke gidder å klikke på linker, eller ikke orker å lese langt, så skal jeg kvikt oppsummere den her.

Historien har vært i overkant urettferdig med Neville Chamberlain. Han tok over som statsminister i 1937. Storbritannia hadde på det tidspunktet ikke muskler nok, verken økonomisk eller militært, til å opptre som verdenspoliti. Første verdenskrig og “the lost generation” var fortsatt ganske friskt i minnet, Chamberlain ville ikke lede landet inn i en ny langvarig krig, og det var heller ikke noe støtte i opinionen for en politikk som ledet i den retningen.

Når Chamberlain viftet med papirlappen sin, og lovte fred i vår tid, så håpet han nok at innrømmelsene overfor Hitler ville være nok til å sikre akkurat det, selv om det var til en høy moralsk pris. Men trodde han egentlig på det? Ikke mer enn at han satte i gang en opprustning for å gjøre britene bedre forberedt på en eventuell krig. Ikke mer enn at han sterkt oppfordret Frankrike til å gjøre det samme.

Chamberlain var en realist, en pragmatiker. Britene hadde ingenting å vinne på å risikere krig med Tyskland i 1938. De var ikke klare, og den første fasen av annen verdenskrig, når den først brøt ut, Dunkirk og alt det der, gir kanskje en pekepinn på hvor galt det kunne ha gått. Britene trengte tiden, og Chamberlain skaffet dem det. Hvis noen skal lastes for at Hitler ikke ble stoppet tidligere så er kanskje Chamberlains forgjenger, Stanley Baldwin, en bedre adresse, når Chamberlain tok over var det allerede for sent.

Men så skal man også huske på at krakket og den økonomiske krisen på 30-tallet rammet britene hardt.

Og nå ble dette en lang oppsummering i stedet for en kort, men lengre enn dette blir den ikke.

Hummer og kanari

Brev fra fronten #1

Kjæreste!

Jeg har ikke hatt tid til å skrive på en stund. Skal si denne krigen holder oss i sving. Det som for noen level siden så ut til å bli et kort triumftog på vei mot Bacondad ser nå ut til å kunne bli en langvarig affære. Grisene har forsterket sine stillinger. Jeg må innrømme at selv om hatet og bitterheten mot de grønne skapningene vokser dag for dag i takt med at gode venner, landsmenn, patrioter, faller i møte med grisenes befestninger, så er de usedvanlig dyktige til å konstruere sine slue skjulesteder. Særlig tatt i betraktning at de har griselabber og ikke tommler. Men vi er på offensiven. Sakte men sikkert driver vi den grønne fienden tilbake. Nivå for nivå. Jeg ser ikke slutten på dette ennå. Enda vil mange dø i denne krigen. På begge sider. Men troen på seier er sterk. En dag vil vi vende hjem i triumf, med eggene våre i bagasjen. Jeg bare ber til Gud om at jeg får oppleve den dagen. At vi får oppleve den sammen.

Din for alltid

A.B.

Hummer og kanari

Dødningehoder både her og både der

VG avslører i dag, eller rettere sagt i går, at norske soldater fra Telemark bataljon skal ha sprayet dødningehoder på Afghanske hus. Dette er fæle greier, særlig siden det virker som om, basert på dagens, eller rettere sagt gårsdagens, mediestorm, at de norske soldatene bare har fått utdelt dødningeskallen, men ikke har ringen med det godes merke på den andre hånden. Det kan jo ikke gå bra, man kan ikke være hard mot de harde, hvis man ikke samtidig er god mot de gode. Leser ikke Faremo Fantomet?

Men vi som liker å gå litt bak nyhetene. Lese litt mellom linjene. Tenke litt lenger enn nesetippen. Masturbere med både høyre og venster hånd for å unngå senebetennelese. Vi merket oss kanskje en liten sak i dagens, eller rettere sagt gårsdagens Dagblad.

Ja, se til høyre her dere. Her ankommer Mette Marit BI til sin første skoledag, og i følge alltid etterettelige Dagbladet, eller rettere sagt Gårsbladet, så har hun kastet seg på dødninghode-trenden.

Jeg blir litt i stuss kjenner jeg. Jeg ser for meg flere scenarioer her. Kan det tenkes at hele den saken med Afghanistan-dødningehodene er oppblåst som bare det? Man kan vel ikke klandre Telemark bataljon for å følge med i motebildet? Kan vår alles kjære Mette Marit bruke dødningehoder for å pynte seg litt og føle seg vel, så kan man vel ikke klandre våre beste menn for å prøve å pynte litt opp og gjøre det trivelig rundt seg der nede der opiumen gror?

Eller kan det være at det er Telemark bataljon som har merket Mette Marit med dødningehoder også? Nei, jeg vil ikke en gang tenke den tanken fullt ut…

En annen teori er at det slettes ikke er dødningehoder de har malt på husene rundt omkring i Afghanistan, men derimot bilder av Grete Faremo?

Forøvrig: Alle norske barn har jo de siste 20 årene blitt hjernevasket med historier og sanger om denne karen her, så jeg er i hvert fall ikke det minste overrasket over at det går litt over styr for våre tapre soldater.

Vær klar til kamp når alarmen går, vi jobber best når det dundrer…

%d bloggers like this: