web analytics

Tag Archives: krig

Hummer og kanari

En bønn om hjelp

De har visst fjell så det holder i Kirgistan

Creative Commons License photo credit: zz77

Det er sent om kvelden da jeg slår av DVD-spilleren. Etter en intensiv uke med lesing i forkant av muntlig eksamen i historie har jeg feiret sommerferien og et ganske bra eksamensresultat med et lite stykke historie som ikke er pensumrelatert. Jeg har sett den kinesiske filmen Nanjing! Nanjing! (City of Life and Death), om Japans angrep på Nanjing i 1937, og massakren som fulgte. Voldtekten av Nanjing er fortsatt en verkebyll i forholdet mellom Japan og Kina, og regissøren, Lu Chuan, måtte finne seg i å motta trusler mot både seg selv og sin familie fordi han i filmen fremstiller en av de japanske soldatene som ganske sympatisk, og nesten like traumatisert som de overlevende kineserene. Filmen er både fin og vond, et sted mellom Elem Klimovs Idi i smotri (Come and See) og Isao Takahatas Hotaru no haka (Grave of the Fireflies) i tone og tema, og underveis så tar jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig trekkes mot disse historiene. Hvorfor så fascinert av ekstreme eksempler på menneskets potensial for grusomme handlinger?

Før jeg finner svar på spørsmålet, er filmen ferdig. Jeg slår av DVD-spilleren og fisker frem PC’en for å lese litt mer om den før jeg kryper til køys. Først må jeg bare innom Dagbladet og VG på nett for å se om det er skjedd noe oppsiktsvekkende de siste par timene. Jeg lar øynene gli nedover siden mens jeg scroller. Inne mellom alt stoffet om bryllupet til Petter Stordalen, dukker det opp en liten sak. Ikke noe bilde, bare en overskrift. Bokstavene er ikke spesielt store, det er bare så vidt jeg får øye på den. De spikret en liten gutt til et tre står det. I alle dager, tenker jeg, og lar øynene gli litt oppover siden igjen for å se hva det dreier seg om. Jeg blir kjapt beroliget. Det handler bare om øyenvitneskildringer fra usbekiske flyktninger. Ingen grunn til uro. Joda, jeg har fått med meg at noe skjer der borte i Kirgistan, men hva konflikten dreier seg om vet jeg ikke. Jeg har ingen knagger å henge dette på. Det hører ikke til min verden, berører meg ikke. Jeg klikker meg ikke inn for å lese saken, lar øynene gli nedover siden, scroller videre. Sjekker de siste resultatene fra VM i Sør-Afrika. Okker meg litt på Twitter over avisene som bruker så mye plass på Stordalen. Går inn på IMDB for å lese mer om Nanjing! Nanjing! Tar et bildesøk på Google og blir sittende en stund og se på de japanske soldatenes egne bilder fra massakren. Rister på hodet over grusomhetene. Går og legger meg, og sover godt hele natten.

Det er først noen dager senere, når jeg oppdager at det er min tur til å skrive denne innspill-spalten igjen, at jeg begynner å fundere litt. – Hva skal du skrive om denne gangen, spør samboeren, og når jeg sier at jeg ikke er sikker, foreslår hun at jeg skriver om Stordalen-bryllupet. Ingenting ville vel vært enklere enn det, dekningen av kjendisfesten i Marokko var ute av enhver proposisjon, og var det virkelig ingen som evnet å koble Stordalens pengebruk til lønn og arbeidsforhold ved hotellene han eier? Men så slår det meg at dette er omtrent som å være opptatt av krig og fred og sånn, og jeg er virkelig ikke den rette til å raljere. Jada, jeg er en av dem som i spørreundersøkelser gjerne vil ha mer viktig stoff i nyhetene. Utenriks. Kommentar og analyser. Men dette viktige stoffet gjelder åpenbart ikke små gutter spikret til trær i land jeg vil ha problemer med å plassere på kartet. Sannheten er jo at jeg vet mer om Stordalens bryllup enn jeg vet om Kirgistan, og jeg kan ikke gi media skylda denne gangen. Det er meg det er noe galt med. Men jeg er ikke alene. Jeg spør venner og kjente om de er oppdatert på situasjonen i Kirgistan, og de ser rart på meg. De færreste er i stand til å fortelle meg noe om hva som foregår der, hva det hele dreier seg om. De fleste gir uttrykk for at dette ikke er noe de bryr seg om i det hele tatt. Akkurat som meg.

Man kan ikke ta all verdens triste skjebner innover seg. En viss distanse er nødvendig om man skal fungere, men det er forskjell på distanse og å være fullstendig likegyldig. Spørsmålet om hvorfor jeg fascineres slik av historier spunnet rundt menneskehetens mørkeste kapitler endrer seg: Hvordan kan jeg sitte med tårer i øynene og klump i halsen mens Seito og Setsuko sakte sulter i hjel uten at noen egentlig bryr seg i Hotaru no haka, og samtidig ikke ha så mye som et skuldertrekk til overs når kvinner, barn og sivile utsettes for bestialske overgrep i Kirgistan?

Jeg vil ikke være en sånn fyr som ikke bryr seg, er det noen som kan hjelpe meg? Media? Please?

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Feel like I’m fixin’ to die

Yeah, come on all of you, big strong men,
Uncle Sam needs your help again.
He’s got himself in a terrible jam
Way down yonder in Vietnam
So put down your books and pick up a gun,
We’re gonna have a whole lotta fun.
And it’s one, two, three,
What are we fighting for ?
Don’t ask me, I don’t give a damn,
Next stop is Vietnam

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Slik ser en feminst ut #10

Jeanette Rankin var den første kvinnen som ble valgt inn i United States House of Representatives og altså den første kvinnen i Kongressen. Noe som ga henne tilnavnet Lady of the House. Hun representerte Montana fra 1917 til 1919, og så igjen fra 1941 til 1943. Dette ga henne muligheten til å stemme nei til at USA skulle gå inn i både første og andre verdenskrig, pasifist som hun var hele livet. Hun var forøvrig den eneste som stemte mot at USA skulle gå inn i andre verdenskrig.

Feminst var hun, og sterkt involvert i kampen for å gi kvinnene i Montana stemmerett, en rett de fikk i 1914. Loven om stemmerett for alle kvinner i USA ble ikke ratifisert før i 1920, hvilket betydde at i Rankins første periode i Washington så var det fortsatt mange kvinner som ikke kunne stemme.

Hun forsøkte seg på å bli valgt inn i Senatet, uten hell, og etter at hun forlot Kongressen i 1919 jobbet hun som lobbyist i Washington for diverse saker. Hun var også en av grunnleggerene av Women’s International League for Peace and Freedom.

I 1940 forsøkte hun seg på å bli valgt igjen, denne gangen med et budskap om å holde USA utenfor krigen. Det holdt til å bli valgt det, men etter angrepet på Pearl Harbor var hun altså den eneste som stemte i mot å gå til krig mot Japan. As a woman, I can’t go to war and I refuse to send anyone else. It is not necessary. I vote NO sa hun, og sto på sitt selv om hennes ledere i det Republikanske partiet forsøkte å få henne til å endre stemmen sin. Når spørsmålet om krig mot Tyskland og Italia kom opp stemte hun dog ikke i mot. Ja, hun stemte ikke for heller, men nøyde seg med et tilstede.

Hennes anti-krigsbudskap var så upopulært at hun ikke gadd å forsøke seg på gjenvalg i 1943.

Hun gjorde et comeback som fredsaktivist under Vietnamkrigen, før hun døde i 1973, 92 år gammel. Hun testamenterte eiendommen sin til hjelp for voksne, arbeidsløse kvinner, og det var starten på The Jeannette Rankin Foundation som gir stipend til fattige kvinner fra USA slik at de kan få seg en utdannelse.

Kall meg gjerne konservativ, men jeg tror jeg foretrekker Jeanette Rankin fremfor dagens mest markante republikanske kvinnelige politiker.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Slik ser en krigsseiler ut

George Rodger
Foto: George Rodger Wales, 1943

Ordet krigsseiler gir meg mange assosiasjoner, men ingen av dem er kvinne. Krigsseilerene var menn så klart, kvinnene var vel hjemme og tok seg av barna?

Nei, ikke alle. Fern Sunde f.eks, var en av verdens første kvinnelige telegrafister. Under annen verdenskrig krysset hun atlanteren 37 ganger som telegrafist, de kalte det kanskje gnist den gangen, på skipet Mosdale. Nesten alle turene uten beskyttelsen fra noen konvoi.

På bildet her ser hun på mens hennes mann, kapteinen på Mosdale Gerner Sunde, blir dekorert av Kong Haakon. St.Olavsmedaljen med ekegren. Men Fern ble også dekorert, hun fikk Krigsmedaljen for sin innsats, som den første kvinne noensinne.

I oktober neste år kommer det en film ved navn Maritime kvinner, og det er vel et skriveprosjekt med samme navn i emning også tror jeg, som begge vil ta for seg kvinners rolle i handelsflåten. Regn med at det blir noen oppslag i media om denne noe forsømte delen av historien når den tid kommer.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Det var en gang en krig

inglourious-basterds-poster1Det er skrevet så mye om Quentin Tarantinos Inglourious Basterds at jeg ikke gidder å si så mye om selve filmen. Jeg gikk dessuten glipp av de første tjue minuttene fordi jeg måtte vente på ei jente som ikke kunne klokka, og jeg kunne ikke låse døra og lukke luka før hun var kommet. Men det jeg så var knall, og vil dere vite mer så kan dere f.eks lese hos Fred Ut, eller hvorfor ikke hos Diskurset, eller dere kan sjekke om dere finner noe spennende hos de mange som har nevnt filmen i følge Bloggurat.

Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at Tarantino tar seg store friheter med historien her, og det er en sekvens her der en av the Basterds står over selveste Hitler og pumper ham full av kuler. Plutselig kjenner jeg at jeg får klump i halsen og tårer i øynene. Hvorfor det?

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har nok noe med at sekvensen ga meg et flashback til den beste (og verste) krigsfilmen jeg har sett. Idi i smotri, Come and see, eller som den heter i billighylla på Narvesen der dere kan være så heldige å gjøre et kupp i disse dager: Gå og se. Bedre skildring av krigens grusomheter skal man lete lenge etter. Den filmen slutter med at hovedpersonen, den unge traumatiserte gutten Florya, står over et fotografi av Hitler med et gevær og skyter og skyter. For hver gang han trykker på avtrekkeren så får vi se autentiske bilder fra førerens liv, og for hver gang han trykker av blir Hitler yngre og yngre. Helt til vi ser bildet av Hitler som liten gutt på sin mors fang. Og da klarer ikke Florya å trekke av.

Og jeg vet ikke om det bare er tanken på den scenen som gir meg klump i halsen, eller om det er noe annet, men jeg begynte i hvert fall å tenke litt rundt populærkulturen og krigen. Det er jo sytti år siden annen verdenskrig brøt ut i år, og krigen er fortsatt aktuell som aldri før. Det holder vel å nevne Max Manus for å underbygge det. Men jeg lurer på om Inglourious Basterds på en måte varsler noe nytt?

I de første tiårene etter krigen var det heltehistoriene som ble fortalt. De tapre allierte krigere i kamp mot onde japser eller nazister. Siden kom revisjonistkrigshistoriene der den moralske forskjellen var litt vanskeligere å få øye på. Men med Inglourious Basterds så har krigen plutselig blitt et eventyr som man kan ta seg hvilke friheter som helst med. Hitler er redusert til en fantasifigur.

Og det måtte vel skje, men jeg er ikke sikker på om jeg liker det helt.

Andre filmer siden sist: G.I.Joe, som er en film som prøver å sikte seg inn på Transformers-segmentet, men uten det snevet av sjarme som man tross alt finner i Transformers-filmene. Ikke helt uten underholdningsverdi, men den blir for tung på labben. Og mister vel en del omsetning på at den fikk 15 års aldergrense? Dette er mest moro for de yngste tenåringene.

Rumble Fish, som jeg husket med glede, men gjensynet var en liten skuffelse. Mye fine bilder, mye pretensiøst møl. Men også noen fine prestasjoner her og der. Jau jau.

Og etter å fortalt Hagbarth om Vilse i pannkakan og Storpoteten så var han helt hekta, og etter en stund ble jeg så lei av å synge om han som diller med maten at vi rett og slett kjøpte faenskapet på DVD. Og etter å ha sett nesten alle episodene med et halvt øye nå så må jeg si at jeg synes det egentlig er storveies barne-TV. Dagens skapere av moderne TV for barn kunne faktisk plukket opp noen tips her og der. Og det sier sitt når Storpoteten er ganske mye skumlere enn både spøkelset Galileo og dialekten til Thomas Wiehe.

Godt kjøp!

%d bloggers like this: