web analytics

Tag Archives: krig

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Britiske soldater under Battle of Mons.
Britiske soldater under Battle of Mons.

I fjor sommer hadde vi litt problemer med en fyr på hotellet. Ja, det var vel mer snakk om et irritasjonsmoment heller enn et direkte problem da, han fikk seg et rom for en natt uten å betale etter å ha dratt en historie om at en venninne skulle komme innom og betale etterpå. Vi går jo ikke på dem til vanlig, men han kjente altså hun som sto i resepsjonen, og hun trodde på ham. Innen vi skjønte at det aldri kom til å komme noen å betale for det rommet hadde han vel rukket å sette en pakke røyk og noe annet småtteri på rommet også.

Hun som kjente ham, og hadde gitt ham rommet, ble naturlig nok skuffet, og ga ham beskjed om at han heretter skulle holde seg langt unna hotellet, men denne sommeren gjorde han ikke det. I en uke eller to hang han rundt der nede både sent og tidlig. En morgen dukket han opp i lobbyen mens jeg var på jobb.

Han ville ha kaffe og krite røyk. Kaffe fikk han, krite røyk fikk han ikke, og så kommer hun som skal avløse meg, og han prøver seg på å krite røyk hos henne også. Selvfølgelig uten hell. Han tar med seg kaffekoppen ut på brygga, og jeg går ut sammen med ham for å fortelle ham at han får drikke opp kaffen, men så får han se til å gå et annet sted. Her kan han ikke være. Vi blir stående og prate litt.

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Jeg husker jeg hadde det litt sånn selv før jeg flyttet fra det stedet jeg vokste opp. Fanget i en rolle. Sønnen til doktoren. Han sjenerte og beskjedne. Han som ikke drakk. Han som var dårlig i fotball. Og det var jo meg det, jeg var sønnen til doktoren, sjenert og beskjeden, og ikke drakk jeg heller. Dårlig i fotball var jeg sikkert også, men det rare var at når jeg av og til spilte fotball med folk som ikke kjente meg fra før så gikk det ganske bra. På løkka kunne jeg hevde meg litt, jeg mente selv at jeg hadde et visst blikk for spillet, og jeg var i stand til å lure av en mann, men når jeg spilte med de som mente jeg var dårlig i fotball så ble jeg dårlig i fotball.

Og kanskje var det sånn han fyren hadde det også? Fanget i sin egen skygge? Følte han at han var en annen person inne i seg enn den personen alle vi andre så? Hvordan kommer man seg ut av det? Må man komme seg bort? Hjelper det?

dinsdaleI debutromanen til Robert Dinsdale, The Harrowing, møter vi brødrene William og Samuel. Mens de utforsker gatene i Leeds, dør unge menn som fluer i skyttergravene i Frankrike og i Belgia. William er snart gammel nok til å innrulleres i Chapeltown Rifles, Samuel må vente en stund før han kan dra over. Men så slår Samuel skallen til William inn med en stein, og alt forandrer seg.

William er den gode sønnen, en likandes kar, høyt i kurs både hos kamerater og hos de voksne. Samuel er den andre sønnen. Man merker det i hvordan de ser på ham, snakker til ham, snakker om ham. Det er noe galt med ham, men jeg sliter i innledningen med å få tak på hva det er. Jeg ser ikke hvorfor de skal ha slikt et negativt bilde av ham, han er verken dum eller ond eller ufyselig, han har til og med ei jente på gang, som foretrekker ham foran den gode broder. Hva er det som er galt? Hvorfor i alle dager tar han nesten livet av broren sin en vinterdag oppe på heden?

Svaret er at Samuel er fanget i sin brors skygge. I gatene i Leeds vil han aldri være noe annet enn Williams bror, nummer to, han som aldri var god nok. Mens William og Samuel spaserer på heden den skjebnesvangre vinterdagen i 1916 snakker de om krigen. William vil reise over og sloss for fedrelandet, det er det eneste rette å gjøre sier han. Samuel sier at det der ligger ikke for ham. William forsikrer ham om at om det nå allikevel skulle bli slik at Samuel også må over og sloss, så skal William vente på ham. De vil være i samme bataljon, men William, god som han er, vil antagelig ha steget i gradene. Han forsikrer Samuel om at han ikke skal glemme ham.

Og det er det som får Samuel til å ta steinen fatt. Tanken på at selv i en krig på kontinentet, langt unna Leeds, kamerater og foreldre, så vil han være i brorens skygge. Som det heter i Shakespeares Othellohe hath a daily beauty in his life and it makes me ugly. Det blir for mye å bære for Samuel.

Dette er ikke en spoiler, det er utgangspunktet for boka. Hele premisset legges med steinen på heden, og selv handligen skjer i prologen. Bare så det er sagt.

William dør ikke der opp på heden, han blir liggende en stund i koma, og så våkner han igjen med et stygt merke i bakhodet. I mellomtiden har foreldrene sørget for at Samuel har fått sin straff. Han er ikke gammel nok, men med litt triksing med papirene har de sørget for at Samuel har blitt sendt i krigen. Til det helvete som er skyttergravskrig for hundre år siden. Gjørme, kulde, piggtråd, blod, bajonetter og gass.

Og når William våkner fra komaet er det først ingen som vil fortelle ham hvor Samuel er, men når han finner ut hva foreldrene har gjort, så melder han seg prompte til tjeneste for Chapeltown Rifles, han drar til helvete for å finne broren sin og hente ham med seg hjem igjen.

Det er noe bibelske greier, tittelen The Harrowing henspeiler på den gamle historien der Jesus tar på seg skylden for våre synder gjennom korsfestelsen. Han oppsøker Helvete, henter ut hver eneste sjel, frigjør dem fra deres synder, og leder dem til himmelen. Mannen som forrådte Jesus, gamle gode Judas hadde på dette tidspunktet allerede rukket å ta livet av seg, så Jesus finner også ham der ned i Helvete, men Jesus hadde vel ikke vært Jesus om han ikke hadde tilgitt ham, frigjort også ham fra sine synder, og vist ham veien til himmelen. Hos Dinsdale er selvfølgelig William en slags Jesusskikkelse, og Samuel en slags Judas.

Og selvfølgelig er det også den gamle historien om Kain og Abel da, og vi er nok ikke helt fri fra Abraham og Isak heller.

Lett underholdning er det ikke, det er tungt, mørkt, uten særlig mange glimt av håp, men det er mye bra her. Krigen i skyttergravene skildres som det marerrittet det antagelig må ha vært, og vi får noen sekvenser der Samuel er på flukt, desertert, forfulgt av en soldat ved navn Flynn, som har som jobb å hente tilbake desertører slik at man kan få skutt dem på ordentlig vis, og begge to igjen forfulgt av William, som er fantastisk spennende. Og det viser seg etterhvert at den gode bror og den onde bror ikke er så forskjellige fra hverandre allikevel.

Jo, jeg kommer nok til å lese neste bok fra Dinsdales hånd også.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

I dag er det: #1

I dag er det 155 år siden slaget om Alma markerte starten på Krimkrigen, en krig som kanskje kan betegnes som den første moderne krigen. Ny teknologi som skulle bli viktig i fremtidens kriger ble brukt for første gang i denne konflikten. Jernbane, telegraf. Skyttergraver, som senere skulle prege den første verdenskrig, ble brukt for første gang her, og det samme med “blindt” artilleri. Og ikke minst var denne krigen viktig for utviklingen av en velfungerende sanitet. Stikkord: Florence Nightingale.

Krimkrigen var også den første europeiske krigen som ble fotografert:

Overlevende fra "the charge of the light brigade".
Overlevende fra "the charge of the light brigade".

Krimkrigen handlet om kontroll over områder som det svekkede Ottomanske imperiet hadde hatt kontroll over, f.eks på Balkan, men sånt er det vel ingen som går rundt og husker på. Jeg forbinder krimkrigen mest med The Charge of the Light Brigade, det katastrofale angrepet fra britisk kavaleri mot russiske styrker under slaget om Balaklava, som Tennyson har udødeliggjort:

Half a league, half a league,
Half a league onward,
All in the valley of Death
Rode the six hundred.
“Forward, the Light Brigade!
Charge for the guns!” he said:
Into the valley of Death
Rode the six hundred.

“Forward, the Light Brigade!”
Was there a man dismayed?
Not tho’ the soldiers knew
Someone had blundered:
Theirs not to make reply,
Theirs not to reason why,
Theirs but to do and die:
Into the valley of Death
Rode the six hundred.

Cannon to right of them,
Cannon to left of them,
Cannon in front of them
Volleyed and thunder’d;
Storm’d at with shot and shell,
Boldly they rode and well,
Into the jaws of Death,
Into the mouth of Hell,
Rode the six hundred.

Flashed all their sabres bare,
Flashed as they turned in air,
Sab’ring the gunners there,
Charging an army, while
All the world wondered:
Plunging in the battery smoke,
Right through the line they broke;
Cossack and Russian
Reeled from the sabre-stroke
Shattered and sundered.
Then they rode back, but not–
Not the six hundred.

Cannon to right of them,
Cannon to left of them,
Cannon in front of them
Volleyed and thundered;
Stormed at with shot and shell,
While horse and hero fell,
They that had fought so well,
Came thro’ the jaws of Death,
Back from the mouth of Hell,
All that was left of them,
Left of the six hundred.

When can their glory fade?
Oh, the wild charge they made!
All the world wondered.
Honor the charge they made!
Honor the Light Brigade,
Noble Six Hundred!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Styrke 10 fra TV-spillgenerasjonen

generationkillUnder invasjonen av Irak i 2003 lot Rolling Stone-journalisten Evan Wright seg innrullere hos 1st Reconnaisance Batallion of the US Marines. En gjeng med soldater som er omtrent så elite som eliten kan bli. Resultatet var tre artikler i Rolling Stone, deretter boken Generation Kill, som igjen ble til en miniserie i syv deler på HBO.

Jeg har bare lest boken.

Om den har jeg tenkt å fatte meg i korthet for en gangs skyld, boka leverer akkurat det den lover: Historien om Bravo Company på deres ville ferd mot Bagdad gjennom de to første månedene av krigen i Irak.

Det er fascinerende lesning. Boka er spennende som en thriller, som en Styrke 10 fra Navarone, og man kan jo lure på hvem som er galest her: De ansvarlige i US Marines, som lar en journalist sitte på i en ganske dårlig beskyttet Humvee som ofte er først inn i kuleregnet, eller om det er Wright selv, som altså sitter der i baksetet sammen med fire soldater høye på M&M og koffein, med fingeren på avtrekkeren, og døden rundt neste sving.

Uansett så er det i hvert fall krigsjournalistikk av ypperste klasse. Man kommer tett på soldatene, og befinner seg ganske snart i en tilstand der man beundrer dem for deres åpenbare kompetanse, deres mot, og samholdet dem i mellom, samtidig som man også avskyr det de driver med.  Som når en nitten år gammel korporal, etter å ha kjørt inn i en felle, og kommet levende fra det sier:

I was thinking just one thing when we drove into that ambush . . . “Grand Theft Auto: vice city”. I felt like I was living it when I seen the flames coming out of the windows, the blown-up car in the street, guys crawling around shooting at us. It was fucking cool.

Man får både bekreftet og avkreftet fordommer, og ikke minst så får man et innblikk i graden av dysfunksjonalitet i det amerikanske militærsystemet. Det er ikke det minste rart at det var folkene bak The Wire som gjorde TV-serie av dette, utforsking av amerikanske institusjoners dysfunksjonalitet er jo akkurat det de gjorde på så brilliant vis med den serien gjennom fem sesonger.  Boka Generation Kill byr på litt av det samme, man følger og identifiserer seg med en liten gruppe mennesker som gjør sitt beste for å fungere innefor et system som ser på dem som noe i nærheten av forbruksvare.

Generation Kill er altså en dokumentar, og dermed sikkert mest for spesielt interesserte, men den fortjener alt den har fått av skryt, og jeg anbefaler den selv om du bare er litt interessert også. Eventuelt kan du lese artiklene i Rolling Stone her:

1: The Killer Elite

2: From Hell to Baghdad

3: The Battle for Baghdad 

Hummer og kanari

Svart og hvit krig: Tirailleurs Senegalais

kampserienHva var det Woody Allen sa en gang? Livet imiterer ikke kunsten, livet imiterer dårlige såpeoperaer? Noe i den duren? Det er kanskje smartere sagt enn det høres ut som ved første anledning? Populærkulturen forer oss med det søppelet de tror vi vil ha, og vi konsumerer det i store tilhengerlass, i en slik grad at vi etterhvert begynner å oppføre oss som om vi faktisk lever i en såpeopera?

Ihvertfall er det helt klart at populærkulturen påvirker oss på en hel haug med områder. Som i oppfatningen av annen verdenskrig f.eks, som vi aldri blir ferdig med. Selv har jeg vært opptatt av denne krigen siden jeg var ganske liten, og har konsumert en hel del populærlitteratur om emnet opp igjennom årene. Så har jeg selvfølgelig dannet meg et bilde av denne krigen basert på dette, jeg som alle andre, riktignok vet jeg nok til at jeg ikke kjøper det vanlige Hollywood-bildet av at USA vant den andre verdenskrig nærmest alene. Men jeg har nok mine vrangforestillinger jeg også.

Jeg har for eksempel uten å tenke over det innbilt meg at krigen i all hovedsak ble utkjempet mellom hvite allierte og hvite tyskere. Selvfølgelig ispedd en og annen svartmusket italiener og en skokk med slemme gule japanere som torturerte fangene sine ved å binde dem over hurtigvoksende bambusskudd. Sånn var det i Sabotør q5, Kamp, På Vingene, og hva de nå het alle sammen. Achtung! Donnerwetter! Det var ikke mange fargede soldater å se i disse seriene, og heller ikke i Hollywoods mange versjoner.

Oppfatningen av at annen verdenskrig var hovedsaklig for blekansikter festet seg i meg i en slik grad at når man i filmen Om forlatelse vier plass til en farget soldat så tidlig som ved Dunkirk i 1940, så  forekom det meg nesten urealistisk. Etter en liten diskusjon i kommentarfeltet kom vi frem til at det var det nødvendigvis ikke, og nå nylig kunne BBC avsløre en hittil ukjent del av historien om fargede soldater i annen verdenskrig. Det viser seg at det var ganske mange av dem, og ikke bare mot slutten av krigen, slik jeg hadde en slags formening om.

Det er ikke mye ærefullt over starten på de såkalte Tirailleurs Senegalais, riflemennene fra Senegal kan det kanskje oversettes som, selv om soldatene ikke bare kom fra Senegal, men fra hele vest-Afrika, de ble stiftet i 1857, og besto da stort sett av afrikanske slaver, men jeg skal ikke bruke tid på forhistorien her. Men allerede i den første verdenskrigen var disse styrkene fra afrika svært viktige for Frankrike. 163 000 mann kjempet mot tyskerne på vestfronten mellom 1914 og 1918. Side om side med amerikanerenes First Army. Under annen verdenskrig utgjorde de 65% av de franske styrkene.

Når Frankrike falt for tyskernes blitzkrig i juni 1940 rammet det Tirailleurs Senegalais hardt. 17 000 soldater lå døde igjen i kjølvannet. Mange av dem skutt etter overgivelse, ofre for nazistenes lite pigmentvennlige menneskesyn.

senegalese

Drøye fire år senere var krigslykken snudd, de allierte gjorde seg klare til å ta Paris tilbake. Det kunne vært en fin revansje for Tirailleurs Senegalais, men sånn skulle det ikke bli. De Gaulle stilte krav om at hans franske soldater skulle lede frigjøringen av Paris. Greit nok det svarte de alliertes høyeste hold, men vi skal ikke ha noen svartinger der altså. Whites Only!

Temmelig sikkert en amerikansk ide det der, ihvertfall var det Eisenhowers stabssjef, General Walter Bedell Smith som fikk æren av å fremsette dette kravet skriftlig. I et konfidensielt memo skrev han:

It is more desirable that the division mentioned above consist of white personnel.

This would indicate the Second Armoured Division, which with only one fourth native personnel, is the only French division operationally available that could be made one hundred percent white.

Amerikanerene hadde fargede i sine styrker, men de var segregert fra sine hvite kolleger i egne avdelinger. Ikke før i krigens siste dager fikk de sloss side om side. Britene segregerte ikke, og hadde derfor neppe kommet på denne ideen, men når den først kom så hadde de ingen innvendinger. Den britiske generalen Frederick Morgan skrev:

It is unfortunate that the only French formation that is 100% white is an armoured division in Morocco.

Every other French division is only about 40% white. I have told Colonel de Chevene that his chances of getting what he wants will be vastly improved if he can produce a white infantry division.

fritt-parisDet viste seg umulig for franskmennene å fremskaffe en helhvit divisjon til å frigjøre Paris, takket være det enorme bidraget vest-afrikanske soldater ga til den franske hæren. Løsningen ble å plukke ut disse svarte soldatene, og erstatte dem med folk fra andre enheter, men selv det var ikke nok. Til slutt måtte man fylle opp med soldater fra nord-afrika, midt-østen og andre steder. Men De Gaulle fikk det som han ville, franske styrker frigjorde Paris, riktignok ispedd en god slump spanjoler for å fylle hullene etter Tirailleurs Senegalais.

Litt ironisk at De Gaulles allierte måtte ty til nord-afrikanere og syrere for å gjennomføre sin Whites Only-frigjøring kanskje, men franskmennen har liten grunn til å hovere. Etter at Paris var fritt ble mange av soldatene fra vest-afrika strippet for uniformen sin og sendt hjem. I 1959 ble pensjonen deres frosset. BBC har snakket med den 87 år gamle veteranen Issa Cisse, og han har dette å si:

We, the Senegalese, were commanded by the white French chiefs.

We were colonised by the French. We were forced to go to war. Forced to follow the orders that said, do this, do that, and we did. France has not been grateful. Not at all.

Ingen fargede commandosoldater fikk være med og uskadeliggjøre kanonene på Navarone, men i den virkelige krigen var de altså i høyeste grad til stede, både i første og andre verdenskrig.  Nå vet jeg det til neste gang.

vinteren-1916

Hummer og kanari

Ikke Thatcher, men Bush?

There Is No Alternative to global free-market capitalism.
Creative Commons License photo credit: charles.hope

I Standpoint Magazine for en stund siden ble Siv Jensen sammenlignet med Margaret Thatcher, men når jeg ser hennes utspill fra begynnelsen av uka om at kampen mot radikal islam er vår tids viktigste så minner hun meg mer om en annen velkjent tidligere statsleder. George W.Bush.

Eller for å være nøyaktig, hun minner om Dubya i sin første periode. Da nyansene var fraværende, og retorikken svulstigere.

Dette sa Jensen:

– Gjennom historien har vi klart å bekjempe totalitære ideer som nazismen og senere kommunismen. Som liberalist vil jeg alltid kjempe mot slike ideer og bevegelser. Radikal islam er en mørk og skummel ideologi, og bekjempelsen av den er vår tids viktigste kamp

Dette låter jo tilforlatelig nok. Vi kan godt flisespikke og si at radikal islam er et luftig og uklart begrep, men samme dag kunne vi lese på NRKs nettsider at Tsjetsjenias president og statsminister Ramzan Kadyrov forsvarer drap på kvinner han mener er løse på tråden. Vi må vel anta at det er dette Jensen snakker om når hun nevner radikal islam, og det er ingen som er uenige i at dette er mørkt og skummelt så det holder.

Men snakker Jensen om radikal islam i Norge, eller snakker hun om Afghanistan, Pakistan, Tsjetsjenia, og alle de andre stedene i verden der radikal islam synes å være i fremgang?

State Sanctioned Abuse
Creative Commons License photo credit: Dude Crush

I dag har Siv Jensen vært på valgkampkonferanse i Os, og denne gangen er hun opprørt over “venstresidens feminister” fordi de kommer til å ha en parole i toget sitt på kvinnedagen der det står Norge ut av Afghanistan. Men vi er i Afghanistan nettopp for å hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole, sier Siv Jensen ifølge NTB.

Og det er vi jo. Norske styrker er faktisk i krig mot radikal islam i Afghanistan. Avisoppslag de siste dagene tyder ikke på at seieren er nært forestående. Kanskje er det snart på tide at også Siv Jensen stiller seg selv noen ubehagelige spørsmål?

I Bushs første fire år som president var det ikke noen forskjell på islamister. Ingen forskjell på Taliban, Hizbollah, Hamas eller Al Qaeda. Sunni og Shia, samma rakkern. John McCain hadde forresten ikke skjønt forskjellen han heller. Var de ikke terrorister selv, så var de ihvertfall på terroristenes side, og alle sammen hatet de “our way of life”. Alle som snakket om forskjeller, nyanser, og måtte gudene forby, dialog, havnet fort i bås med stakkars Neville Chamberlain.

Det er her Siv Jensen befinner seg. Det er den samme retorikken, fullstendig fri for nyanser. Alle islamister er fiender, det er ikke egentlig noen større forskjell på Mohammad Usman Rana og Osama Bin Laden, og vi fører ikke dialog med terrorister, gjør vi vel?

WTC 9/11
Creative Commons License photo credit: slagheap

Men selv George W.Bush skjønte etterhvert at denne holdningen ikke førte frem. Grunnen til at det har gått bedre for USA i Irak i det siste er at man har begynt å samarbeide med den sunnimuslimske militsen som man tidligere kjempet mot. Man har insett at det er forskjell på lokal milits, og globale jihadister, og det er jo først og fremst sistnevnte man er ute etter å ta knekken på.

I Newsweek skriver Fareed Zakaria at ifølge folk som er betalt for vite denslags så er 90 prosent av dem vi kaller for Taliban egentlig stammekrigere og Pashtun-nasjonalister med sin egen agenda. Mindre enn ti prosent av dem deler ideologien til Mullah Omar eller Al Qaeda. Hvis meningen med krigen i Afghanistan er å hindre at landet nok en gang blir en base for terrorister, og dermed minske sjansen for nye terrorangrep ala 9/11, så har vi en sjans til å vinne gjennom å snakke med disse nitti prosentene. Slik USA har gjort det i Irak. Hvis meningen med krigen i Afghanistan er å bekjempe radikal islam, og innføre noe som ligner på et vestlig demokrati, så er det dømt til å mislykkes.

Problemet er at det er nok av skrudde fundamentalistgærninger blant disse nitti prosentene som verken er særlig liberale, tolerante, eller opptatt av kvinnefrigjøring. Men radikal islam lar seg ikke nedkjempe med våpen, vi må finne oss i at former av radikal islam kommer til å finnes, og lære oss å håndtere det. Som tidligere CIA-analytiker Reuel Marc Gerecht sier til Newsweek, det er vanskelig å overlate kontrollen til illiberale mennesker, men det vi må innse er at veien til nedkjempelse av Al Qaeda går gjennom religiøse shia-ledere, og sunnifundamentalister.

Spørsmålet er hvor mye radikal islam vi kan tåle.

Og mens jeg har skrevet dette har det dukket opp en sak på Dagbladet der Obama sier at vi ikke vinner krigen i Irak, og at forhandlinger med moderate krefter innen Taliban er en løsning som vurderes.

Siv Jensens unyanserte og kompromissløse tale er rett og slett fire år etter resten av verden, hun er til og med på etterskudd i forhold til stakkars George W. Bush?

Faccia da Culo
Creative Commons License photo credit: fabio_lone

Når det gjelder radikal islam i Norge så er jeg i grunnen enig med Libe Rieber Mohn i at Jensen slår inn åpne dører. Ingen norske politikere forsvarer islamisme, Jensens punkter om snikislamisering var bare latterlige, og vel kan man finne en og annen mørkemann hvis man leter, men muslimer som står for en radikal islam er temmelig langt unna makta her i landet. Ikke kommer de til å få noe særlig med makt heller, ihvertfall ikke i min levetid, og neppe i din heller. PST følger dessuten utviklingen nøye, sier at landet er trygt, og dermed kan vi sove trygt i natt også.

Spørsmålet om hvor mye radikal islam vi kan godta er imidlertid også relevant for Norge, og det er vel sånn at hvis vi ønsker et minimalt innslag av radikal islam i Norge så må vi gjøre så godt vi kan for at det er færrest mulig grunner til å bli radikal. Problemet med at Siv Jensen (for ikke å snakke om Karita Bekkemellem) later som om hun ikke vet forskjell på skaut og selvmordsbombebelte er at den typen retorikk godt kan føre til at det skapes flere radikale. Ja, helvete, jeg merker jo selv at jeg blir litt radikal når jeg hører på henne. Religiøse som føler at sin religion er under press har en tendens til å flokke seg sammen med likesinnede,  og bli mer radikale. Mennesker som faller utenfor, som aldri får ta del i flertallssamfunnet, er potensielle radikale. Enten det nå er fordi de ikke fikser skolen, eller det er fordi man ikke får jobb på grunn av sitt annerledesklingende etternavn. Opplever du systematisk diskriminering og forskjellsbehandling er det større sjanse for at man blir mer radikal.

Litt snikislamisering kan rett og slett være greit som et middel mot økt radikalisering?

%d bloggers like this: