web analytics

Tag Archives: krig

Bok og Film

Hjorthen ser film: Grave of the Fireflies

bombefly

Flopsy og jeg snakket om film her forleden, vi har begge store forventninger til filmatiseringen av The Road, som nå skal være ferdig selv om den fortsatt ikke har fått noen premieredato. Vi er skjønt enige om at boka er noe av det absolutt beste vi har lest, og må selvfølgelig se filmen når den kommer. I posten i dag kom det en annen film slengende, og det skulle vise seg at den har en del til felles med The Road. Hvis filmatiseringen av McCarthys bok blir halvparten så bra som Grave of the Fireflies, så har den lykkes ganske bra.

Filmen har sin handling fra ildbombingen av Kobe i mars 1945. 650 000 mennesker mistet hjemmene sine, en million til fikk sine hjem skadet. 8841 mennesker mistet livet. Blant dem moren til hovedpersonene i filmen, fem år gamle Setsuko og den unge tenåringen Seita. Hjemløse og foreldreløse drar de først til en fjern tante for å bo der, men der er de ikke spesielt velkomne, så de flytter etterhvert ut til en hule i en ås litt utenfor byen. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skaffe seg mat, Setsuko blir svakere og svakere, og situasjonen blir stadig mer desperat. Ikke helt ulikt handlingen i The Road altså, og omtrent like hjerteskjærende.

setsukoDet er en historie om krig, om overlevelse, om død, en ganske enkel historie egentlig. Vakker, usentimental, men uendelig trist.

Filmen starter med at Seita sitter sammensunket mot en søyle på en jernbanestasjon. Det er september 1945, og Seita dør der på denne jernbanestasjonen, mens folk haster forbi ham, noen av dem ytrer seg negativt om dette søppelet som bare sitter der. Vi ser ånden hans gjenforenes med søsteren Setsuko, og dermed vet vi jo også at når vi senere skal få se disse to søskenenes kamp for å overleve krigen, så vil det ikke gå bra. Vi vet at de ikke kommer til å overleve, og det gjør selv de vakre stundene de opplever vonde å se på.

Det er en film som gjør et enormt inntrykk. Det er nå fem timer siden jeg slo av DVD’en, og jeg kjenner den i kroppen ennå, om det er en anbefaling, eller en avbefaling må dere nesten avgjøre selv, men at det er en fantastisk film tror jeg nesten er udiskutabelt. Selv om noen kanskje vil ha problemer med at en tegnet film skal formidle en så sterk historie?

Man skulle ihvertfall ønske at alle som risikerer å havne i en posisjon der de kan si ja eller nei til bombing av sivilbefolkning hadde denne filmen friskt i sitt minne.

fireflies

Bok og Film

Hjorthen ser film mens tankene vandrer: Max Manus

Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen
Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen

Det er ikke egentlig så mye jeg kan ta Max Manus på. Joda, jeg er enig med Lea i at språket er unødvendig moderne, og av og til er det både påfallende og irriterende, men mesteparten av tiden klarer jeg fint å glemme det. Ellers så er det meste kompetent utført, skuespillet er ålreit, og Aksel Hennie gjør kanskje sitt livs rolle. Filmen er mindre svart/hvit, og mindre heltedyrkende enn det man kunne frykte på forhånd.

Det eneste er at jeg i store deler av filmen sitter og kjeder meg. Jeg lar meg rett og slett ikke rive med.

Så i stedet lar jeg tankene vandre.

Jeg tenker på likhetene mellom Max Manus og Per Imerslund. Litt trøblete oppvekst. Ungdomstid i eksotiske strøk, Imerslund i Mexico, Manus i Sør-Amerika. Begge to dro frivillig til Finland for å sloss mot russerne under vinterkrigen. Begge to meldte seg til tjeneste for å sloss mot tyskerne når vi ble invadert. Imerslund er nazist og frontkjemper. Manus er sabotør, motstandsmann og helt. Hvor tilfeldig alt tilsynelatende er?

Jeg tenker på at Gregers Gram og John Edvard Tallaksen, som har viktige biroller i filmen medlemmer av Oslogjengen som de jo var, i oktober 1944 deltok i likvidasjonen av en angiver med dekknavnet Odd Klever. Dette skjedde på Luksefjell, og er beskrevet i Ingvar Skobbas bok om krigen i Telemark. Jeg tenker litt på at det kunne vært en langt mer dristig film om man ikke bare hadde konsentrert seg om sabotasjeaksjonene, som er uproblematiske å forsvare, men også brukte litt tid også på likvidasjonene som ble utført.

Men nå skal ikke Max Manus ha vært involvert i likvidasjoner, så da måtte vel filmen hett Gregers Gram i stedet, og med Arnfinn Moland som filmens historiske konsulent, mannen som i sin tid hevdet at norske avisredaksjoner var fulle av nære eller fjerne slektninger av NS-sympatisører, og derfor var mer enn villige til å slippe til historierevisjonister, usanne påstander om krigen, og ufine angrep på hjemmefronten, så kunne man uansett ikke forvente at filmen skulle problematisere motstandsbevegelsens handlinger i særlig grad.

Når jeg etter filmen kommer hjem, og sitter og googler litt etter lesestoff rundt dette emnet blir jeg forresten oppmerksom på Asbjørn Sunde og hans Osvald-Gruppe, som drev med aktiv motstandskamp helt fra 1941, mens Milorg fortsatt ønsket en mer passiv motstand. Frem til gruppen ble nedlagt i 1944 sto de bak 110 kjente aksjoner. De prøvde blant annet å få tatt livet av Henry Rinnan, men der mislyktes de på grunn av angiveri.

Osvald-gruppen tok til tider på seg oppdrag som Milorg fant for risikable eller for skitne, ja i praksis var vel Osvald-gruppen Milorgs aksjonsgruppe i årene 42-43, inntil de fikk stablet noe eget på beina. Det finnes dem som hevder at Sundes gruppe var vår viktigste motstandsgruppe, og kanskje har de rett.

Allikevel fikk verken Sunde eller andre medlemmer av denne gruppen noen utmerkelser etter krigen. De var jo kommunister må vite. Sunde ble så på femtitallet dømt for spionasje for Sovjetunionen, og satt i fengsel i noen år. Først i senere år har det kommet bøker som anerkjenner Osvald-gruppens innsats. På Østbanehallen henger det en plakett til deres ære, og partiet Rødt tok vel i sin tid til orde for å gi deler av området på sjøsiden av Østbanen navnet Asbjørn Sundes plass.

Men vi roter oss langt vekk fra filmen nå. Filmen heter jo fortsatt Max Manus, ikke Asbjørn Sunde.

Og først når filmen drar seg mot slutten synes jeg den hever seg opp et hakk over det litt kompetente men middelmådige inntrykket jeg har kjedet meg over i nesten to timer. Når krigen er over, alle er døde, og Max Manus drukner sine sorger blir tomheten til å ta og føle på. Uten utdannelse, uten nåla i veggen, hva skal han nå gjøre? Morgan Kane-syndromet, ingen trenger en soldat i fredstid. Og så bildene der Max Manus er livvakt for Kong Haakon under hjemkomsten. De norske flaggene langs veien, de glade menneskene, og allikevel bare et bittelite snev av triumf i et flyktig lite smil.

Her er filmen god, resten av tiden er den ikke noe særlig mer enn grei nok, men jammen ser den ut til å klare å få en del ungdommer til å interessere seg for annen verdenskrig. Det er da noe.

Og nå er det bare å begynne å vente på filmen om Henry Rinnan.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

It was … years ago today #2

Carl Mydans
Foto: Carl Mydans

Her er et bilde fra juleforberedelsene, tatt den 23 desember 1939, i Finland. De av dere som fulgte ekstra godt med i historietimene vet at den såkalte vinterkrigen var i full gang på denne tiden. Sovjetunionen forsøkte å invadere Finland, men møtte hard motstand. Blant annet fra frivillige nordmenn. Max Manus og Per Imerslund bare noen av dem. Skjønt, Imerslund rakk vel ikke å løsne noen skudd før det hele var over.

Men krig er krig, og jul er jul, og på bildet ser vi finske soldater som ser på en kvinnelig “lotte” som forbereder en dugelig porsjon mat til de kjempende.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Fyr og flamme

Dansk mesterverk

Den andre verdenskrigen slutter aldri å fascinere. Der den norske storfilmen Max Manus får premiere om en snau måned, har danskene sluppet sin storfilm om sine motstandshelter, Flammen og Citronen, tidligere i år, og virkelig gitt oss noe å strekke oss etter. Og i samme slengen kunne vi sikkert også nevnt Paul Verhovens Black Book, som riktignok er et par år gammel, men også omhandler motstandsbevegelsen i et perifert land under krigen, og var en massiv suksess. Men den har vi ikke sett, så det gidder vi ikke.

Men motstandsbevegelsen altså. I Norge er vi flasket opp med historier om gutta på skauen, helter i Telemark, tungtvann og Kjakan Sønsteby. Vi var i krig med tyskerne, og motstandsbevegelsen var tapre gutter som kjempet mot fascismen som best de kunne. De som av en eller annen grunn ikke kunne dra på skauen var også tapre motstandere av Hitler, med binders på jakkeslaget, ulovlig radio på loftet, og kanskje en trykkpresse gjemt på låven der man i tillegg til å trykke opp illegale aviser gjerne også gjemte et par jøder på vei til Sverige, eller kanskje en nedskutt flyger fra RAF.

Hver gang noen prøver å pirke litt borti disse mytene er det noen som blir fryktelig sure og grinete.

Og mens vi mimrer over Blucher, slaget om Narvik, og den generelle norske motstanden mot okkupasjonen, så ler vi kanskje litt av Danmark som lot seg rulle over på et par timer. Om den danske motstandsbevegelsen vet vi kanskje ikke så mye? Hadde de sånt noe da?

Joda, opptil flere stykker, hvorav den største og mest aktive kalte seg for Holger Danske. Dannet av veteraner som hadde vært i Finland og slåss mot russerne under vinterkrigen, vokste gruppa etterhvert til rundt 350 mann ved krigens slutt. De sto bak rundt 100 sabotasjeoperasjoner, og rundt 200 drap på tystere og kollaboratører. To av medlemmene var Jørgen Haagen Schmidt og Bent Fauerschou-Hviid, muligens bedre kjent under sine aliaser, henholdsvis Citronen og Flammen.

Det er altså disse to det handler om i filmen som bærer deres navn.

Og FOR en film det har blitt da. Underveis tar jeg meg i å sitte og tenke at denne historien jo MÅ være for god til å være sann. Hvilket den kanskje også er. Noen historikere har gått ut mot filmen og sagt at den ikke tegner et korrekt bilde av Flammen og Citronen, motstandsbevegelsen, og hendelser rundt dette. Regissør Ole Christian Madsen tar imidlertid ingen kritikk. Utover at man selvfølgelig velger hvilke hendelser man vil vektlegge, og har gjort en og annen endring av hensyn til dramatikken, så tviholder han på at det historiske er korrekt, og nøye sjekket på forhånd.

For min del bryr jeg meg lite om den debatten, for Flammen og Citronen har blitt en fantastisk film, helt der oppe med det aller beste jeg har sett i år. En film om krig, lojalitet og blind tro. Om terrorisme, eller motstandskamp om du vil, og kostnadene ved å velge den veien. Er det verdt det? Er motstand alltid verdt det? Fedrelandet alltid verdt å kjempe – og dø – for? Finnes det noe rett og galt, eller er alt nødt til å ende opp som gråsoner?

Filmatisk ser det rett og slett fantastisk ut, jeg får assosiasjoner til amerikanske gangsterdramaer som Millers Crossing, Once upon a time in America, og Martin Scorcese. Det vises at dette er en særs påkostet film etter skandinavisk målestokk. Thure Lindhardt er veldig god som den brennende anti-fascisten med det røde håret som har gitt ham sitt alias. Mads Mikkelsen ikke noe dårligere som en stadig surere Citron, og sånn kan vi i grunnen bare fortsette.

Men et sted må vi vel slutte, så hvorfor ikke her; Lista er lagt for Max Manus, det skal bli spennende å se hvilken behandling våre motstandshelter har fått på lerrettet.

Uncategorized

Så finnes det en slags rettferdighet allikevel?

Dere husker vel Alberto R.Gonzales? Amerikas justisminister nummer 80, utpekt av George W.Bush i februar 2005, og som måtte trekke seg i september 2007? Alberto R.Gonzales som ble verdenskjent etter at det kom frem at det var han som hadde skrevet memoet som hevdet at USA ikke behøvde å forholde seg til genvekonvensjonen i krigen i Afghanistan eller i behandlingen av fanger man trodde tilhørte Al Quaida? At tortur av disse fangene i grunnen var helt greit?

Joda, dere husker ham nok.

Nå viser det seg at det finnes en slags rettferdighet i verden allikevel. Etter at han måtte gå i fjor høst har Gonzales latt det bli kjent at han er på jakt etter en ny jobb, men til tross for at tidligere justisministere vanligvis er svært så ettertraktede på jobbmarkedet, så er det så langt ingen advokatfirmaer som har tilbudt Gonzales jobb.

Kanskje er ikke “Lojal spyttslikker for George W.Bush” det beste man kan ha på CV’en når man skal ut og søke jobb i det private næringsliv?

Gonzales lider dog dessverre ingen nød, han tjener gode penger på å holde foredrag, enkelte universiteter skal ha betalt ham 30 000 dollar pluss utgifter for å komme og snakke litt om dette og hint. Med en såpass god lønn tenker jeg ikke han tar det så tungt at hans tale ved Universitetet i Florida i november ble avbrutt av studenter kledd ut som guantanomo-fanger.

(Bilde fra Whatever)

%d bloggers like this: