web analytics

Tag Archives: krig

Bok og Film

Hjorthen ser film: The horror, the horror…

Come and see, kanskje den bete krigsfilmen noensinne?

Vi kommer visst stadig tilbake til horror for tiden, og jeg var vel inne på dette forrige gang jeg sa noe om horrorfilm. Noe om at en horrorfilm som skal lykkes i å skremme tilskuerne må klare å rive bort filteret som befinner seg mellom øye og skjerm. Ser du en Halloween-klone så vet du hav du får, du kan få deg et støkk eller to, men du blir ikke rystet. Det er ikke ordentlig ubehagelig. Du har oppskriften i hodet og vet hva som kommer, selv om du kanskje ikke vet akkurat når, og det blir ikke skikkelig skummelt når du har kjente skuespillere i rollene.

Når man har sett en del film så skal det etterhvert mer og mer til for at dette filteret mellom øye og skjerm rives bort.

Come and See, eller Idi i smotri som den heter på russisk (Gå og se på norsk tror jeg) er kanskje ingen horrorfilm på papiret. Der ser den mer ut som en krigsfilm, og den er jo det også, men jaggu vil jeg påstå at dette er horror godt som noe. Ja, faktisk bedre enn det meste. Det er scener her som er blant det mest rystende jeg har sett på år og dag.

Handlingen forgår i Hviterussland i 1943, der vi møter den unge gutten Florya, spilt av den da 13 år gamle Aleksei Kravchenko. Fronten befinner seg lengre øst, området er okkupert av nazistene, og Florya vil bli med partisanene for å bekjempe dem. Når vi først møter ham er han en glad og normal gutt som graver i sanden i et område der det tidligere har vært kamper for å finne et våpen. Dette er helt nødvendig for å få bli med partisanene.

Florya finner sitt våpen, forlater sin mor og sine to søstre, og blir rekruttert til partisanene. Når de skal gi seg i vei blir han imidlertid beordret til å bytte støvlene sine med en eldre soldat, og må bli igjen i leiren sammen med den unge jenta Glasha.

Verken Florya eller Glasha er særlig fornøyd med det, men de rekker ikke å tenke så mye over sakene før leiren deres blir bombet av tyske bombefly. Våre unge venner slipper unna, men Florya mister midlertidig hørselen. De begir seg på vei tilbake til Floryas landsby, og derfra og ut er filmen en regelrett vandring gjennom helvete.

Landsbyen er tom, Floryas hus er tomt, men maten er fortsatt varm på ovnen. Vi vet at noe forferdelig har hendt, og vi venter sånn halvveis på et typisk Hollywoodgrøss av typen lik falle ut av skap eller lignende. Det får vi ikke. I stedet får Florya plutselig en fiks ide om at moren, søstrene, og resten av landsbyen har flyktet til en øy ute i en myr i nærheten. Han løper av gårde, tett fulgt av Glasha, og når de kommer ut fra tunet ser vi en haug med lik liggende opp mot den ene husveggen.

Det er en scene som rett og slett gir deg en på kjeften. Florya ser aldri likene, men det gjør vi, om enn bare i noen få sekunder og aldri i noe close-up. Det er ikke nødvendig, det er ille nok som det er.

Og enda har vi bare så vidt begynt på nedstigningen til helvete.

250px-einsatzgruppen-killingfull.jpgAller verst er det imidlertid at regissør Elem Klimov sier at filmen egentlig er ganske reservert. At virkeligheten var enda mye verre enn det vi får se, og det er ingen grunn tilå tro at han overdriver. Ifølge filmen ble 628 hviterussiske landsbyer brent ned sammen med deres innbyggere. Hver fjerde hviterusser ble drept. Bildet til høyre her er riktignok fra Vinnnitsa i Ukraina, men det er kanskje beskrivende nok?

Filmen er ellers filmet med et visst dokumentarisk preg, og bruker i sluttscenen også dokumentariske bilder. Filmen skulle opprinnelig hete Kill Hitler, og den slutter med at Florya kommer over et bilde av Adolf Hitler i en sølepytt. Han legger rifla til skulderen og fyrer løs på det, flere skudd med noen sekunders mellomrom, og for hvert skudd får vi se ekte dokumentarfilm og bilder som spoler tilbake gjennom tiden. Fra konsentrasjonsleirene via Hitler som gratulerer en ung tysk gutt. Bilder fra Hitler som taler ved nazistenes partikongress, bilder av Hitlers tjeneste under 1 verdenskrig. Bilder fra Hitler som skolegutt. Hvert skudd fra Floryas rifle sender oss bakover i tid helt til vi ender opp med et bilde av Hitler som uskyldig barn på sin mors fang.

Og da skyter ikke Florya.

Aller mest bemerkelsesverdig er kanskje forandringen Florya går igjennom i løpet av disse dagene i krigens helvete. Fra ung og uskyldig gutt som leker og ler, til en sliten, dradd og eldgammel mann, fortsatt i kroppen til en 13 åring. 

Det er fantastisk gjort, og så kan man heller spørre seg hvor forsvarlig det var å la en 13 åring gå igjennom en slik filminnspilling. De hadde en hypnotisør med seg på settet, og Kravchenko skal ha vært hypnotisert i flere av filmens scener. De skal ha brukt ekte ammunisjon, og regissør Klimov sier i etterkant at han var oppriktig bekymret for at gutten kom til å bli gal.

Men det ble han ikke, og filmkunst ble det av det. Nært beslektet med Apocalypse Now i sin litt drømmende marerittaktige stil, og ikke minst med Terence Malick i bruken av naturen, men Come and See står stødig på egne ben. Nærmere krigens vanvidd kommer du neppe på film. 

Det er sterk kost, men det er stor film.  

Hummer og kanari

Diego Garcia

Sjekk den snasne frøkna til høyre her da. Er det noen som kjenner henne igjen? Ingeborg Sørensen er navnet, og på det signerte bildet står det Miss Norway, Miss Europe, Miss World, til tross for at Ingeborg Sørensen vel aldri var noen av delene? Hun var Miss March i Playboy da, men det var ikke før i 1975, tre år senere.

Men dette skal jo ikke handle om Ingeborg Sørensen da, det er bare en ufin måte å få dere til å lese denne posten på. Klistre opp et bilde av en hot blondine, samt antyde noe snusk. Bare innrøm det, dere leser ennå!

Men altså nei, dette skal handle om Diego Garcia, og da spør sikkert dere: Hvem pokker er det? En av ex-kjærestene til Ingeborg Sørensen?

Men nei, Diego Garcia er en atoll beliggende omtrent midt i det indiske hav. 1600 kilometer sør for kysten av India. Det er britisk territorium, men omtrent det eneste som befinner seg på denne øya er en amerikansk militærbase. Camp Justice kaller amerikanerene den, og innbyggerne på øya består av ca 1700 militære, samt omtrent 1500 sivile som jobber opp mot militærbasen. Har du Flight Simulator på PC’en din kan du fly til Diego Garcia, men det er nok den eneste muligheten folk flest har til å besøke denne vakre lille plassen som ligger som et fotavtrykk langt der ute i havet.

Hva har Ingeborg Sørensen med dette å gjøre da? Ikke noe annet enn at dette signerte bildet som jeg har rappet fra en side med fotos fra Diego Garcia på tidlig syttitall. Da raste jo Vietnamkrigen for fullt, og bildet stammer fra en sånn support our troops turne som Ingeborg Sørensen var på i 1972 sammen med Bob Hope og en haug med andre vakre kvinner. Jepp. Ingeborg Sørensen var Norges bidrag til Vietnamkrigen, tør jeg foreslå at vi nå bytter ut soldatene våre i Afghanistan med Lene Alexandra Øyen?

Det som er det skandaløse med Diego Garcia er imidlertid det som skjedde forut for etableringen av den amerikanske militærbasen.

Amerikanerene kastet sine øyne på Diego Garcia i 1964, i etterdønningene av Cuba-krisen og eskaleringen av den kalde krigen. Diego Garcia var interessant strategisk sett, og den tilhørte Mauritius som fortsatt var en britisk koloni på den tiden. Mauritius var imidlertid på vei til å få sin selvstendighet, og fikk det på den betingelse at britene fikk beholde de øyene de ville. Diego Garcia, Aldabra, Desroches og Farquhar forble britisk eiendom, og dannet BIOT. British Indian Ocean Territory.

Og så bestemte britene seg for å lease BIOT videre til USA for femti år.

Så langt alt vel, men når amerikanerene skulle bygge basen sin så ville de ikke ha noen lokalbefolkning på stedet. De måtte fjernes. Det ble britenes oppgave.

Men vent litt! Lokalbefolkning? Ifølge Storbritannias forsvarsdepartement fantes det ingen lokalbefolkning. “There is nothing in our files about a population and an evacuation.” ble det påstått på syttitallet. Men det er jo en løgn så klart. Britene og amerikanerene hevdet overfor FN at de 2000 menneskene som befant seg på Diego Garcia på sekstitallet var kontraktarbeidere. Brikker som kunne flyttes dit stormaktene ville, etter stormaktenes eget forgodtbefinnende. Sir Paul Gore-Booth, undersekretær i utenriksdepartmentet skrev i 1966:

We must surely be very tough about this. The object of the exercise was to get some rocks that will remain ours. There will be no indigenous population except seagulls

Kontraktarbeidere ja. Selv om kirkegårdene kunne bekrefte at flere av familiene på Diego Garcia hadde bodd der i fem generasjoner. Men bort skulle de.

Først var man sleip, folk som hadde dratt til Mauritius for medisinsk behandling ble nektet å reise tilbake igjen til Diego Garcia. Så ble man skikkelig slem, Sir Bruce Greatbatch hadde fått ansvaret for å renske opp området, og hvorfor ikke begynne med kjæledyrene til befolkningen? Nesten 1000 hunder ble samlet inn og gasset ihjel med eksos fra amerikanske militærkjøretøy.

Og så ble resten av befolkningen lastet inn på skip og fraktet til Seychellene. Der ble de satt i fangenskap inntil de kunne fraktes videre til Mauritius, og der ble de satt i land på havna med beskjed om å klare seg selv heretter. På Diego Garcia etterlot de seg omtrent alt de eide og hadde. Møbler, hus og hjem. Først over ti år senere fikk de en slags kompensasjon fra britene. Skarve 3000 pund hver.

Britisk høyesterett har fastslått at deporteringen var ulovlig, dommen ble anket og oppretteholdt så sent som i mai 2007, men om øyfolket noen gang får lov til å returnere er fortsatt usikkert. Avtalen med amerikanerene forbyr nemlig enhver økonomisk aktivitet i området, annen enn den amerikanerene selv står for naturligvis.

…og hva betalte amerikanerene for å få bygge basen sin der ute i det indiske hav? Nja, det er ikke så godt å si, hele avtalen ble holdt hemmelig både for parlamentet i Storbritannia og kongressen i USA, men britene skal ha fått en svært så god rabatt på kjøp av atomvåpen fra amerikanerene.

Men alt dette visste nok ikke Ingeborg Sørensen noe om der hun bidro til å opprettholde de amerikanske styrkenes moral når hun besøkte Diego Garcia i 1972.

%d bloggers like this: