web analytics

Tag Archives: krigen

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Kunsten å selge #25

Fra Aftenpostens utgave den 08.05.1940. Det sivile luftvernet anbefalte visst bruk av spesiallimet Casco R x 4 for å hindre glassplinter ved bombeangrep. Dette ble brukt av offentlige institusjoner hevdes det. Jeg har litt vanskelig å se for meg at folk drev og smørte lim på rutene sine i stor skala, men det var jo krig. Kanskje best å være føre var?

Bok og Film

Hjorthen ser film mens tankene vandrer: Max Manus

Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen
Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen

Det er ikke egentlig så mye jeg kan ta Max Manus på. Joda, jeg er enig med Lea i at språket er unødvendig moderne, og av og til er det både påfallende og irriterende, men mesteparten av tiden klarer jeg fint å glemme det. Ellers så er det meste kompetent utført, skuespillet er ålreit, og Aksel Hennie gjør kanskje sitt livs rolle. Filmen er mindre svart/hvit, og mindre heltedyrkende enn det man kunne frykte på forhånd.

Det eneste er at jeg i store deler av filmen sitter og kjeder meg. Jeg lar meg rett og slett ikke rive med.

Så i stedet lar jeg tankene vandre.

Jeg tenker på likhetene mellom Max Manus og Per Imerslund. Litt trøblete oppvekst. Ungdomstid i eksotiske strøk, Imerslund i Mexico, Manus i Sør-Amerika. Begge to dro frivillig til Finland for å sloss mot russerne under vinterkrigen. Begge to meldte seg til tjeneste for å sloss mot tyskerne når vi ble invadert. Imerslund er nazist og frontkjemper. Manus er sabotør, motstandsmann og helt. Hvor tilfeldig alt tilsynelatende er?

Jeg tenker på at Gregers Gram og John Edvard Tallaksen, som har viktige biroller i filmen medlemmer av Oslogjengen som de jo var, i oktober 1944 deltok i likvidasjonen av en angiver med dekknavnet Odd Klever. Dette skjedde på Luksefjell, og er beskrevet i Ingvar Skobbas bok om krigen i Telemark. Jeg tenker litt på at det kunne vært en langt mer dristig film om man ikke bare hadde konsentrert seg om sabotasjeaksjonene, som er uproblematiske å forsvare, men også brukte litt tid også på likvidasjonene som ble utført.

Men nå skal ikke Max Manus ha vært involvert i likvidasjoner, så da måtte vel filmen hett Gregers Gram i stedet, og med Arnfinn Moland som filmens historiske konsulent, mannen som i sin tid hevdet at norske avisredaksjoner var fulle av nære eller fjerne slektninger av NS-sympatisører, og derfor var mer enn villige til å slippe til historierevisjonister, usanne påstander om krigen, og ufine angrep på hjemmefronten, så kunne man uansett ikke forvente at filmen skulle problematisere motstandsbevegelsens handlinger i særlig grad.

Når jeg etter filmen kommer hjem, og sitter og googler litt etter lesestoff rundt dette emnet blir jeg forresten oppmerksom på Asbjørn Sunde og hans Osvald-Gruppe, som drev med aktiv motstandskamp helt fra 1941, mens Milorg fortsatt ønsket en mer passiv motstand. Frem til gruppen ble nedlagt i 1944 sto de bak 110 kjente aksjoner. De prøvde blant annet å få tatt livet av Henry Rinnan, men der mislyktes de på grunn av angiveri.

Osvald-gruppen tok til tider på seg oppdrag som Milorg fant for risikable eller for skitne, ja i praksis var vel Osvald-gruppen Milorgs aksjonsgruppe i årene 42-43, inntil de fikk stablet noe eget på beina. Det finnes dem som hevder at Sundes gruppe var vår viktigste motstandsgruppe, og kanskje har de rett.

Allikevel fikk verken Sunde eller andre medlemmer av denne gruppen noen utmerkelser etter krigen. De var jo kommunister må vite. Sunde ble så på femtitallet dømt for spionasje for Sovjetunionen, og satt i fengsel i noen år. Først i senere år har det kommet bøker som anerkjenner Osvald-gruppens innsats. På Østbanehallen henger det en plakett til deres ære, og partiet Rødt tok vel i sin tid til orde for å gi deler av området på sjøsiden av Østbanen navnet Asbjørn Sundes plass.

Men vi roter oss langt vekk fra filmen nå. Filmen heter jo fortsatt Max Manus, ikke Asbjørn Sunde.

Og først når filmen drar seg mot slutten synes jeg den hever seg opp et hakk over det litt kompetente men middelmådige inntrykket jeg har kjedet meg over i nesten to timer. Når krigen er over, alle er døde, og Max Manus drukner sine sorger blir tomheten til å ta og føle på. Uten utdannelse, uten nåla i veggen, hva skal han nå gjøre? Morgan Kane-syndromet, ingen trenger en soldat i fredstid. Og så bildene der Max Manus er livvakt for Kong Haakon under hjemkomsten. De norske flaggene langs veien, de glade menneskene, og allikevel bare et bittelite snev av triumf i et flyktig lite smil.

Her er filmen god, resten av tiden er den ikke noe særlig mer enn grei nok, men jammen ser den ut til å klare å få en del ungdommer til å interessere seg for annen verdenskrig. Det er da noe.

Og nå er det bare å begynne å vente på filmen om Henry Rinnan.

Klipp

Apropos motstandskamp og tyskerjentene

SELV VI SOM BARE var tenåringer og enda yngre i de fem okkupasjonsårene, følte og visste hvor sterkt hatet var både mot Nazi-Tyskland og dets norske nazi-medløpere enten de var NS-folk eller tyskerjenter. At disse var så mange som hundre tusen var det knapt noen av oss som kunne tenkt seg muligheten av en gang. Det var ille nok med det vi selv kunne se. Hver eneste en av de grønnkledde som trampet gjennom gatene med sine jernbeslåtte skaftestøvler, var for oss et ledd i det forhatte regimet som ingen ville kunne forbinde med noen som helst form for kjærlighet.

Derfor var vi heller ikke overrasket over den skjebnen som ventet overløperne da vi endelig kunne puste fritt igjen og nazi-veldet var over. De visste nok også selv hvor tynt de lå an.

Og noen form for beklagelse kan de derfor neppe heller vente seg før de selv ber om unnskyldning for sin antinasjonale oppførsel og de konsekvenser det fikk for de barna som ble en følge av dette.

Apropos tyskerjentene – bt.no.

En interessant debatt, og også en huskelapp til meg selv i forhold til en mulig bloggpost. Man forstår forsåvidt Harry Frøyslands ståsted, men allikevel opplever jeg den uforsonlige holdningen her som litt ubehagelig? Det hersker vel liten tvil om at behandlingen av tyskerjentene – og deres barn – var skammelig, og ihvertfall ikke sto i forhold til behandlingen av menn som hadde profitert økonomisk på okkupasjonen på et eller annet vis?

Kan egentlig kjærlighet være antinasjonal oppførsel?

Klipp

Norske aksjoner

Når jeg blir kalt landssviker fordi jeg vil at norske aksjoner skal ramme tyskere og ikke nordmenn, er det fullt forståelig at det er kort vei til skafottet.

Tror Erling Fossen at vi fortsatt er i krig med tyskerne?

Synd at den første kronikken til Fossen var så dårlig, for det er egentlig interessante spørsmål der. Når skal man stå oppreist, og når skal man bøye seg? Er det alltid riktig å kjempe i mot? Kan kostnaden bli for stor?

Ellers er det vel riktig at vår oppfatning av krigsårene, og tiden etterpå, har blitt overskygget av motstandsbevegelsen og gutta på skauen, på bekostning av behandlingen av tyskertøsene, og politiet og embedsverkets rolle i deportasjonen av norske jøder.

Men flere har vel skrevet om dette i senere år, uten å få samme harde medfart som Erling Fossen? Det skyldes vel at de har skrevet bedre?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Fyr og flamme

Dansk mesterverk

Den andre verdenskrigen slutter aldri å fascinere. Der den norske storfilmen Max Manus får premiere om en snau måned, har danskene sluppet sin storfilm om sine motstandshelter, Flammen og Citronen, tidligere i år, og virkelig gitt oss noe å strekke oss etter. Og i samme slengen kunne vi sikkert også nevnt Paul Verhovens Black Book, som riktignok er et par år gammel, men også omhandler motstandsbevegelsen i et perifert land under krigen, og var en massiv suksess. Men den har vi ikke sett, så det gidder vi ikke.

Men motstandsbevegelsen altså. I Norge er vi flasket opp med historier om gutta på skauen, helter i Telemark, tungtvann og Kjakan Sønsteby. Vi var i krig med tyskerne, og motstandsbevegelsen var tapre gutter som kjempet mot fascismen som best de kunne. De som av en eller annen grunn ikke kunne dra på skauen var også tapre motstandere av Hitler, med binders på jakkeslaget, ulovlig radio på loftet, og kanskje en trykkpresse gjemt på låven der man i tillegg til å trykke opp illegale aviser gjerne også gjemte et par jøder på vei til Sverige, eller kanskje en nedskutt flyger fra RAF.

Hver gang noen prøver å pirke litt borti disse mytene er det noen som blir fryktelig sure og grinete.

Og mens vi mimrer over Blucher, slaget om Narvik, og den generelle norske motstanden mot okkupasjonen, så ler vi kanskje litt av Danmark som lot seg rulle over på et par timer. Om den danske motstandsbevegelsen vet vi kanskje ikke så mye? Hadde de sånt noe da?

Joda, opptil flere stykker, hvorav den største og mest aktive kalte seg for Holger Danske. Dannet av veteraner som hadde vært i Finland og slåss mot russerne under vinterkrigen, vokste gruppa etterhvert til rundt 350 mann ved krigens slutt. De sto bak rundt 100 sabotasjeoperasjoner, og rundt 200 drap på tystere og kollaboratører. To av medlemmene var Jørgen Haagen Schmidt og Bent Fauerschou-Hviid, muligens bedre kjent under sine aliaser, henholdsvis Citronen og Flammen.

Det er altså disse to det handler om i filmen som bærer deres navn.

Og FOR en film det har blitt da. Underveis tar jeg meg i å sitte og tenke at denne historien jo MÅ være for god til å være sann. Hvilket den kanskje også er. Noen historikere har gått ut mot filmen og sagt at den ikke tegner et korrekt bilde av Flammen og Citronen, motstandsbevegelsen, og hendelser rundt dette. Regissør Ole Christian Madsen tar imidlertid ingen kritikk. Utover at man selvfølgelig velger hvilke hendelser man vil vektlegge, og har gjort en og annen endring av hensyn til dramatikken, så tviholder han på at det historiske er korrekt, og nøye sjekket på forhånd.

For min del bryr jeg meg lite om den debatten, for Flammen og Citronen har blitt en fantastisk film, helt der oppe med det aller beste jeg har sett i år. En film om krig, lojalitet og blind tro. Om terrorisme, eller motstandskamp om du vil, og kostnadene ved å velge den veien. Er det verdt det? Er motstand alltid verdt det? Fedrelandet alltid verdt å kjempe – og dø – for? Finnes det noe rett og galt, eller er alt nødt til å ende opp som gråsoner?

Filmatisk ser det rett og slett fantastisk ut, jeg får assosiasjoner til amerikanske gangsterdramaer som Millers Crossing, Once upon a time in America, og Martin Scorcese. Det vises at dette er en særs påkostet film etter skandinavisk målestokk. Thure Lindhardt er veldig god som den brennende anti-fascisten med det røde håret som har gitt ham sitt alias. Mads Mikkelsen ikke noe dårligere som en stadig surere Citron, og sånn kan vi i grunnen bare fortsette.

Men et sted må vi vel slutte, så hvorfor ikke her; Lista er lagt for Max Manus, det skal bli spennende å se hvilken behandling våre motstandshelter har fått på lerrettet.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: