web analytics

Tag Archives: krim

Bok og Film

Ti bøker

Før var det sånne blogg-memer i hytt og pine.  Nå er det på Facebook de kommer. Men jeg gjør som jeg vil. Når Elisabeth tagget meg og ville at jeg skulle ramse opp ti bøker som av en eller annen grunn har satt spor etter seg i mitt forvirrede indre, hadde jeg tenkt å ignorere det fullstendig.

Men det gikk ikke helt etter planen. For nå blir det en bloggpost i stedet. Ta den, Facebook!

Her kommer altså ti bøker som av en eller annen grunn har svidd seg fast i synapsene. Synapsene sier du kanskje, artig at du spør, sier jeg da. De presynaptiske terminalene er vanligvis tynne aksonprosesser. De utvider seg ofte til små knopper(boutoner) som er atskilt fra den postsynaptiske cellen ved en ganske smal synaptisk spalte. De terminale boutonene inneholder spesielle signalmolekyler (transmittersubstans) pakket inn i membrankledde såkalte synaptiske vesikler. Når nerveimpulsen i det presynaptiske aksonet har invadert aksonterminalene, vil disse depolariseres. I slike øyeblikk er det at man plutselig kan begynne å tenke på en bok du leste for ti år siden.

Men la oss komme i gang med lista.

  • Mummipappa på eventyr

Å, den skumle skumle Havhunden. Og det ensomme spøkelset på Redselens øy. Dronten Edvard. Haffsårkesteret. Og Mummipappa som ung mann på sitt første og største eventyr. For en bok! For en vidunderlig verden! I dag synes jeg kanskje Pappaen og havet er enda bedre, men det er denne jeg aldri glemmer.

  • Ringenes herre

Som liten slukte jeg bøker. Og ble til stadighet slukt inn i bøkene. Så blir man jo eldre, man slutter å lese barnebøker. Jeg gikk fra Hardy-guttene til James Bond-bøkene, og til Bagley og McLean. Så ble jeg ung og pretensiøs. Jeg hang på biblioteket og leste mye rart. Ting jeg fant tilfeldig som så kult ut, eller ting som en eller annen anmelder, regissør eller musiker, hadde referert til i en eller annen avis. Det var en fin tid som jeg lærte en hel masse av. Og mange av disse bøkene var jo bra. Og mange av dem var jeg nok fortsatt for ung til å skjønne så mye av. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg plukket med meg Ringenes Herre hjem, men jeg ble blåst bort. Plutselig var det akkurat som å være liten gutt igjen, og jeg skjønte at det var mulig med store leseopplevelser selv etter puberteten.

  • De dødes tjern

Denne leste jeg vel når jeg var 11-12 tror jeg. Toppen 13.  Den gjorde et uutslettelig inntrykk. Ikke bare var den dritskummel, den hadde også en hypnotisert Henny Moan i nesten gjennomsiktig kjole på omslaget.

  • Little Big

Dette er vel den første av bøkene på lista der jeg må si hvem som er forfatteren? John Crowley heter han, og finner du en bok av ham noe sted er det bare å sette i gang og lese. Samme hvilken. Han er virkelig en av de største nålevende forfattere jeg vet om. Little Big var den boka som virkelig utvidet fantasy-sjangeren for meg, fikk meg til å forstå at fantasy ikke trenger å være sverd, magi, og noe som må kastes i en vulkan. Nå holder de på å lage en ny utgave for å feire at det er 25 år siden den kom. Den kan man forhåndsbestille, men det er allerede for sent å sikre seg signerte og nummererte kopier dessverre. Men man finner den sikkert til en brøkdel av prisen på Amazon altså. Bare kjøp!

  • Magic for Beginners

Kelly Link. Å som jeg elsker novellene til Kelly Link. Dette har jeg skrevet om utallige ganger før, og jeg liker ikke å gjenta meg selv, så jeg skal ikke si så mye mer. Søk på Kelly Link borte i søkefeltet og du får opp noen poster med panegyriske omtaler. Tenk at dette vidunderlige eksemplaret av en forfatter fortsatt bare har gitt ut tre bøker. Alle sammen novellesamlinger. Men sett kryss i kalenderen på 10 februar 2015, for da kommer det en ny samling av historier. Ja dere, en helt ny samling med Kelly Link-historier! Mener også at det skal være en roman på gang. La oss også få med at hun driver og pusler med forlagsvirksomhet innimellom skriveriene sine. På Small Beer Press, som Link driver sammen med mannen sin, Gavin Grant, er det ganske trygt å kjøpe bøker på måfå. Ingenting jeg har plukket derfra har vært helt bom. Og hvis du finner intervjuer med Link der hun anbefaler noe er det bare å finne frem kredittkortet. Den dama vet i hvert fall hva jeg liker.

  • Forbrytelse og straff

Spurte etter denne i en bokhandel en gang. Hadde tenkt å gi den bort i gave. Jyplingen bak disken lurte på om den var ny. Den er ikke det. Den er veldig gammel. Og veldig bra. Jeg kjøpte Dostojevskis samlede verker mens jeg var på mitt mest pretensiøse, og har lest en god del av dem. Kommer sikkert aldri til å gidde å lese fler, for sånn har det blitt, men Forbrytelse og straff gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Et tips til nye forfattere kan være å drite i å prøve å finne opp kruttet på nytt. Les heller Dostojevski, og prøv å skriv hans historier på nytt. Med et oppdatert språk, og oppdatert til vår samtid og vår begrepsverden. De besatte f.eks, der har du en bok som skriker etter en oppdatering til moderne tid.

  • Lasso rundt fru Luna

Agnar Mykle altså. Stormannsgal type. Sikkert ikke verdens hyggeligste fyr. Men satan som han kunne skrive.

  • The Road

Apokalytisk bra historie om en far og sønn på veien, etter katastrofen. Cormac McCarthy er ikke verdens mest optimistiske fyr på menneskenes vegne. Kanskje er han ikke verdens mest tilgjengelige forfatter heller. Jeg har lest en del av ham etter hvert, og bruker alltid noen sider på å bli vant til språket hans. Men når man først blir sugd inn er det som regel fantastisk bra. Grensetrilogien er fin. Holder på med Blood Meridian i disse dager, og den er jo et helvete. No Country for Old Men er bra, Et Guds Barn også. The Road er kanskje den av dem som er lettest å like, og selv om den er full av faenskap, kanskje også den mest optimistiske av dem?

  • Brødrene Løvehjerte

Kommer ikke utenom denne. Spennede, rørende og trist. Katla. Og Tengel. I leirbålenes tid. Vil vi ikke alle egentlig leve i leirbålenes tid?

  • Elskede Poona

Som vel mange andre har jeg lest en uhorvelig mengde med krim, så da må vi vel få med en krimbok til på lista da. Jeg leste Agatha Christie i hopetall samtidig med den førnevnte McLean-Bagley-James Bond-perioden. Likte Poirot ganske godt, men syntes Miss Marple var litt kjedelig. John Dickson Carr, eller Carter Dickson om man vil, ble fort en stor favoritt. Den som gjorde størst inntrykk på  meg var en som het Enhjørningen, The Unicorn Murders på engelsk. En fantastisk leseopplevelse som neppe har tålt tidens tann helt? Sort messe er en fantastisk bok, og Den hule mannen er også knakende god. Senere ble det Varg Veum, Elisabeth George, Minnette Walters og Ruth Rendell. Og så ble jeg dørgende lei hele greia. Men kriminalromaner på sitt beste er jo et fantastisk virkemiddel til å si noe om mennesket. Og samfunnet. Få gjør det bedre enn Karin Fossum på sitt beste, og Elskede Poona er et mesterverk uavhengig av sjanger. Den må inn på denne lista.

Og nå har vel alle svart på denne lista på Facebook, så jeg vet ikke om jeg gidder å utfordre noen.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Domino indigo

Det hender av og til, riktignok ikke så ofte som i glansdagene, at forlag sender meg bøker de vil jeg skal lese. Selvfølgelig i bytte mot omtale på bloggen. Vanligvis finner jeg det helt uproblematisk. Jeg er fullstendig klar over at forlagene “bruker” meg som en ganske billig reklamekanal, og føler meg ikke forpliktet på noe som helst vis. Liker jeg ikke boka, så skriver jeg det. Jeg føler ingen som helst takknemlighetsgjeld til forlaget for at de sender meg bøker, jeg er ikke bundet på noe vis, hvis jeg ikke gidder å skrive noen anmeldelse så dropper jeg det bare. Alt forlaget kan være ganske sikker på er at jeg faktisk gjør et forsøk på å lese boka.

Det er litt vanskeligere når man kjenner forfatteren.

For det hender jo dessverre at man ikke liker bøker, og når man vet at det ligger mye arbeid bak, og selv har en viss formening om hvor slitsomt det er å skrive en bok, er det ikke så morsomt å avfeie det med et par slemme setninger når man faktisk kjenner vedkommende som har blodslitt seg gjennom prosessen. Man vil jo helst være snill, og gjøre folk til lags. Enda verre blir det når boka er gitt ut på eget forlag, og for egen risiko, slik jeg tror denne er.

Dere skjønner hvor dette bærer. Jeg har lest Audun Flaatens andre bok, Domino Indigo, og jeg likte den ikke noe særlig.

Dessverre, for jeg skulle så gjerne, men det er ikke noe poeng å skrive om bøker hvis man ikke prøver å skrive det man mener. Alternativet er å la være å poste denne posten da, men siden du leser så skjønner du vel at jeg til slutt valgte bort det alternativet.

Domino Indigo er en kriminalroman. En annerledes kriminalroman. En ganske intrikat kriminalroman, med nervemennesket Julian Wang som den sentrale karakteren. I tillegg til hans historie får vi to historier som fortelles parallelt, selv om de ikke foregår helt parallelt i tid. Den ene av disse omhandler Felix Horvacz, som er en amerikaner som slipper ut av fengsel etter 12 år som uskyldig dømt. Han er nå en farlig mann, leiemorder for mafiaen, det er ikke småtterier. Den andre parallelhistorien er et slags familiedrama fra Skien, der tvillingsøstrene Kirsti og Karen Scott har et vanskelig og rivaliserende forhold til hverandre. Historien om Julian Wang er langt mer interessant, her har vi en kar med en vanskelig familiefortid, som vikler seg inn i et forhold til en mystisk kvinne. Det går ikke så bra.  Så vikles disse historiene sammen helt til slutt da.

Flaaten har lykkes med det viktigste her. Jeg lar meg fengsle av historien, jeg vil vite hva som skjer. Selv om det stadig er ting jeg henger meg opp i som jeg ikke synes noe om, eller rett og slett irriterer meg over, så vil jeg allikevel lese videre. Jeg har med årene blitt en svært så utålmodig leser. I internettalderen der man multitasker, og fort finner på noe annet å gjøre om man kjeder seg, så er det en ganske god indikator på at Flaaten har et eller annet når jeg til tross for innvendingene hele tiden skynder på for å se hvordan det går. Skryt for det altså, men når jeg nå skal skrive noe om boka så blir det dessverre slik at det er innvendingene som blir dominerende.

Men jeg liker Julian Wangs historie. Her er det et potensiale. Fyren er forrykt, preget av en noe uheldig barndom og flere nervesammenbrudd, og virkelighet og fantasi glir noen ganger inn i hverandre. Spøkelser og annet skrømt dukker opp her og der. Wangs del av historien er fortalt i førsteperson, og jeg tenker ganske kjapt at dette er ålreit, her har vi en ganske upålitelig forteller. Dette kan det bli noe gøy ut av. Så synes jeg nok ikke Flaaten får ut hele potensiale i Wang-karakteren, men det er denne delen av historien som står seg best. Det er en litt sånn gammelmodig stemning over denne delen av historien, gir meg assosiasjoner til eldre norsk eller britisk krim, som jeg opplever står i en klar kontrast til de to andre delene av fortellingen. Felix Horvacz’ historie er mer amerikansk. Her føler jeg meg mer hensatt til en Mary Higgins Clark-roman, for å si det slik. Jeg sliter litt med å få tak på Horvacz, historien hans er underholdende nok, men jeg finner ham aldri helt troverdig. Når han ganske plutselig, et godt stykke ute i historien, pådrar seg en samvittighet ser jeg ikke helt hvor den kommer fra. Den irriterer litt og føles for enkel. Jeg synes også avslutningen på Horvacz’ historie blir et lite antiklimaks. Det virker litt bortkastet å bruke så mye tid på Horvacz’ bakgrunn og historie, når hans endelige møte med Wang og det som er hovedhistorien her, fisler bort i en liten samtale og ikke noe særlig mer.

Verst er imidlertid historien om søstrene Karen og Kirsten Scott. Her føler jeg meg ofte hensatt til Norsk Ukeblads samtaler i natten, historier fra virkeligheten, de blå timene, eller hva det nå heter for noe. Det er denne delen som først og fremst ødelegger denne boka for meg. Jeg klarer ikke å føle noe som helst for disse to søstrene. De blir sjablonger som jeg ikke bryr meg det minste om. Søstrene rivaliserer. Den ene er vellykket, den andre en grå mus. Den ene hater den andre, og når sjansen for den ene til å ødelegge den andre byr seg, gripes den med begge hender. Jeg vet ikke, men denne delen faller flatt til jorden for meg dessverre.

Jeg skal ikke gå i den fella der jeg kritiserer Audun Flaaten for ikke å ha skrevet den boka jeg helst hadde sett han hadde skrevet. Mer Julian Wang, mer førsteperson, mindre sidehistorier. Bladibla. Flaaten har skrevet den historien han ville skrive, og jeg kan forestille meg at den har vært morsom å skrive. Til tider er den også ganske morsom å lese. Men særlig bra er den dessverre ikke.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mørke steder

Engelsk utgave, stilig cover

Jeg leste en bok rundt midten av juli i år. Jeg likte den godt, veldig godt faktisk. Dark Places het den, var skrevet av Gillian Flynn, og den nest siste fredagen i juli satt jeg på jobb og gledet meg til jeg skulle skrive en ganske panegyrisk omtale av boka her på Hjorthebloggen.

Handlingen i boka kan minne litt om saken med de såkalte West Memphis Tree, tre menn som ble løslatt tidligere i sommer, etter å ha sittet i fengsel de siste 17 årene for et trippeldrap som de hevdet seg uskyldige i å ha begått. Det var 5. mai 1993 tre åtte år gamle gutter ble drept i West Memphis i Arkansas. Damien Echols, Jessie Misskelley Jr. og Jason Baldwin ble arrestert og i rettssaken ble det påstått at drapet var en del av et satanistisk rituale. Echols ble dømt til døden, mens de to andre fikk livsvarig fengsel. Nye bevis fra 2007 kan tyde på at de tre faktsik var ofre for et justismord, men saken fikk de ikke opp på nytt. Når de slapp løs i sommer var det under forutsetning at de erklærte seg skyldige. Og hva som egentlig er sant får vi antagelig aldri vite. Det som er sant er at på åttitallet brøt det ut en form for panikk for satanisme i USA. The Satanic Panic, eller The Satanic Scare om du vil. Bøker ble skrevet, folk sto frem som tidligere satanistyppersteprester, Oprah Winfrey, Sally Jesse Raphael og sikkert en hel haug andre lagde TV-programmer om denne trusselen mot det amerikanske samfunnet. Politifolk ble intervjuet som satanisteksperter, og Geraldo Rivera hevdet på sitt TV-program følgende:

“Estimates are that there are over one million Satanists in this country…The majority of them are linked in a highly organized, very secretive network. From small towns to large cities, they have attracted police and FBI attention to their Satanic ritual child abuse, child pornography and grisly Satanic murders. The odds are that this is happening in your town.”

Ganske scary shit altså, og i bakgrunnen sang Ozzy Osbourne, Black Sabbath, Judas Priest og en haug med andre skumle satanrockere. Noen mente vel dessuten at jødene egentlig er satanister, og tall der det ble hevdet at satanister årlig tok livet av rundt 50 000 mennesker i USA hvert år. Men alle var formodentlig ikke så gale at de trodde på det. Hvordan det nå enn var så var det et massehysteri som begynte rundt 1980, og strakk seg et stykke inn på nittitallet. Kanskje ble West Memphis Tree ofre for dette, og dette hysteriet ligger som et bakteppe i boka.

La oss ta et kjapt sammendrag.

Forfatter Flynn figurerer fint foran fotografen

Libby Day er syv år gammel når hennes mor og to eldre søstre blir brutalt drept i hjemmet deres, en iskald natt på bondelandet i Kansas. Libby klatrer ut et vindu og gjemmer seg i snøen. Frostskader gjør at hun mister noen fingre og noen tær, men hun overlever. Basert hovedsaklig på Libbys vitnemål blir broren hennes, femten år gamle Ben, dømt for drapene. Påtalemyndighetene og mediene spekulerer i satanisme, Libby blir rikskjendis for en stakket stund, og velmenende folk fra hele USA sender penger og gaver til dette stakkars traumatiserte barnet.

Men når vi møter Libby Day har det gått 25 år siden drapene. Pengene er på det nærmeste brukt opp, og fremtiden er uviss. Samtidig er det mange som mener at brutter Ben er uskyldig dømt, og noen av dem er villig til å betale Libby gode penger for å oppsøke folk som var involvert i saken den gang da, nøste litt her, snuse litt der, og rapporter tilbake til dem om hva hun finner. Libby er fortsatt overbevist om at Ben er morderen, men takker allikevel ja til jobben. Så slipper hun i hvert fall å ta seg en vanlig møkkajobb i enda noen måneder.

Det er denne reisen vi får være med på, veiledet av Gillian Flynns bunnsolide fortellerkunst. Samtidig som Libby graver seg ned i 25 år gammel materie, får vi være med på den siste dagen i livet til familien Day. Kapitlene veksler mellom Libbys forsøk på å leke snushane i nåtid, og det som faktisk skjedde den skjebnesvangre dagen og natten på en lutfattig farm i Kansas en gang på åttitallet.

Så møtes naturligvis nåtid og fortid i et spennende klimaks, og vi får vite om det virkelig var Ben som drepte familien sin.

Jeg likte boka veldig godt. Libby Day er en nydelig heltinne med mye bagasje å dra på og fullt av lik i skapet. Skal vi være kritiske er hun kanskje litt for god til å være sann, litt for bra til å være såpass traumatisert og ødelagt som hun vitterlig er. I hvert fall er det noe der med fortellerstemmen hennes som av og til lugger litt for meg, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er for noe, så jeg velger å overse det. For alt annet er på plass. Dette er en av de bøkene som suger deg, eller i hvert fall meg da, inn i universet sitt og gjør at det nesten blir litt trist når den er ferdig. Selv om det altså er en ganske så mørk historie. Den er godt skrevet, plottet er godt funnet på, og man er ikke helt sikker på Bens rolle i det hele før alt blir avslørt til slutt. Er han skyldig? Eller er han et offer han også?

Kan ikke for det, men det norske omslaget oser 13-på dusinet-krim og Mary Higgins Clark. Denne boka fortjener bedre.

Alt dette gledet jeg meg til å skrive den fredagen, noen timer før helvetet brøt løs på Utøya. Plutselig føltes det veldig feil å skrive en positiv anmeldelse av en bok som bruker en familietragedie, en blodig massakre, som bakgrunn for å skrive en historie som når alt kommer til alt egentlig bare er reinspikka underholdning.

Utøya kommer nok til å forandre norsk kriminallitteratur. Ingen vil slutte å skrive blodig krim på grunn av terroraksjonen, men kanskje vil litteraturen begynne å bety noe igjen? Kanskje det vil snike seg inn et større alvor?

Eller kanskje ikke? Uansett er Gillian Flynns mørke steder er vel verdt å besøke om du er i humøret til det. Jeg anbefaler den varmt. Den finnes på norsk også, og har fått fine kritikker både i VG og DN.  Det norske omslaget liket jeg imidlertid ikke, men man skal jo ikke dømme boka gjennom å se på omslaget sies det.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Berättelse om herr Roos

Vi trenger alle et fristed. Et sted hvor vi kan slenge beina på bordet, og bare være oss selv. Ta av maskene vi har på oss hele dagen. Valdemar Roos trenger i hvert fall et slikt sted. Snart 60 år gammel har livet gått litt i vranglås. Han har en jobb han ikke liker noe særlig, kollegene misliker han. På hjemmefronten er det ikke mye bedre. Han og kona snakker forbi hverandre. Stedøtrene bryr seg ikke noe større om ham, og han bryr seg vel ikke noe større om dem heller. Han har en sønn et eller annet sted nede på kontinentet som det går år og dag mellom hver gang han snakker med.

Valdemar Roos går i den gamle tralten, har blitt en tilskuer til sitt eget liv, og er slettes ikke fornøyd med tilværelsen.

Men så en dag så vinner han noen hundre tusen kroner på tippingen. Han sier det ikke til noen, men bestemmer seg for å bruke penga på seg selv. Han kjøper seg et bortgjemt torp, sier opp jobben, men fortsetter å dra hjemmefra til vanlig tid om morgenen. Han kjøper seg en skrivebok, og tilbringer dagene med å sitte på tunet på torpet og filosofere over livet, gå turer i skogen, og ellers ta en liten lur når han føler for det. Når arbeidsdagen er slutt så drar han hjem igjen.

Joda, han innser vel at han en gang må fortelle dette til kona, men ikke ennå. Hun vil jo ikke forstå dette.

I tillegg til den ganske patetiske, men lett gjenkjennelige, Herr Roos, møter vi den unge gitarspillende låtskrivende Anna. Hun har havnet i dårlig selskap, leflet litt med narkotika, og når vi møter henne er hun på et hjem for unge kvinner på skråplanet. Et slikt hjem drevet av irriterende idealister som legger skylda på deg selv om du ikke klarer å komme deg ut av det du sliter med. Anna finner seg ikke til rette, tar gitaren over skuldra, og rømmer av gårde en tidlig morgen.

Selvfølgelig krysses Herr Roos og Annas veier, og deretter tar historien en helt ny vending. Men den gidder jeg ikke skrive så mye om.

Den første delen av denne boka er kanskje det aller beste jeg leste i fjor. Håkan Nesser gjør Valdemar Roos så levende at han nesten kommer ut av boka. De indre monologene han fører er fantastiske, og de ytre monologene ikke noe dårligere. Det er en underfundig og lavmælt humor her, og selv om Herr Roos er en skikkelig tråkmons så skjønner man, eller i hvert fall jeg da, ham så innmari godt. Ja, det er nesten skremmende hvor mye sympati jeg klarte å mønstre for denne dusten av en fyr. Anna kommer litt i skyggen, men er også fint tegnet og en likandes karakter.

Men av en eller annen grunn så må altså Nesser gjøre dette til en kriminalroman.

Sånn ca halvveis ute i boka skjer det et vendepunkt, en forbrytelse, og Herr Roos og Anna forlater torpet og legger ut på flukt gjennom Europa. Hjemme i Sverige dukker politimannen Barbarotti opp, sammen med sin kollega prøver han å løse saken, og selv om dette aldri blir kjedelig, så blir det langt mer ordinært, og en liten nedtur. Jeg hadde antagelig likt denne boka atskillig bedre om vi hadde blitt spart for Barbarotti, selv om han er en fin fyr, og politietterforskningen.

For det som er interessant her er jo Herr Roos og hans forhold til verden. Til kona, til stedøtrene, og etterhvert til Anna. Å gjøre dette til en kriminalroman med Bonnie and Clyde-takter føles litt som å feige ut. Det er den enkle løsningen. Den salgbare løsningen.

Men det var ikke den beste løsningen.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Varsleren

Nordmenn er besatt av krim. Vi kjøper nesten bare kriminalromaner, og både Gud og Siri Lill Hver-Mannes skal forsøke seg på sjangeren. Ikke at det gjør meg noe. Tvert i mot, det har gitt meg en ide som jeg plukker frem og tenker litt på når jeg av og til er i det humøret. En ide til en kjempelang bloggpost, en artikkel, eller hvorfor ikke en bok, der tanken er å begi seg ut på en roadtrip gjennom Norge anno 2010. På veien skal jeg møte krimforfattere, intervjue dem, snakke om hva bøkene deres egentlig forteller om dette landet vi lever i. Hvorfor har Harry Hole blitt så populær? Kan Varg Veum fortelle oss noe om hvem vi egentlig er, og er vi noen andre nå enn den gangen han fant lik i kjøleskap på sytti og åttitallet?

Jeg vet jo ikke, men jeg har en mistanke om at svaret på spørsmålet ville blitt noe i retning av at norsk krim anno 2010 gjenspeiler det trygge sosialdemokratiske Norge der ingenting er virkelig farlig, og de fleste, i hvert fall dem som skriver kriminalromaner, har det så bra at de nok klarer å skrive en underholdende fortelling i ny og ne, men egentlig handler det ikke om så mye mer enn at kontoen må fylles opp fra tid til annen.

Og det sier jo på sett og vis ganske mye om Norge anno 2010 det?

Men inntil videre så har jeg en jobb å passe, et studie å studere, en familie å famle med, så jeg har ikke tid eller anledning til å gjøre den ideen til virkelighet. I hvert fall ikke før noen tilbyr meg et klekkelig honorar for å gjøre det. Så dere får nøye dere med disse sporadiske bokanmeldelsene mine her på bloggen.

Og jeg har selvfølgelig lest krim, men det har dere vel gjettet for lenge siden.

Det har gått inflasjon i krimkonger og krimdronninger, og det er greit det. Men hvis Unni Lindell er krimdronning, da er Karin Fossum Gud. Hennes siste bok heter Varsleren, og etter noen bøker som har vært helt ålreit, men ikke helt oppe på toppnivået hennes, så er det gledelig å kunne …ehem… varsle at Fossum, med sin tiende bok med Konrad Sejer i en av rollene, er i kjempeform. 

Fossum er best når hun beveger seg utenfor sjangerene. Ikke at hun har brydd seg så mye om det trange krimkorsettet tidligere heller, men de siste bøkene hennes har vært ganske typiske Fossum-bøker. Denne gangen klarer hun å bryte ut av sin egen skygge. Varsleren slutter der andre kriminalromaner begynner. Med et drap. Vi vet hvem som har gjort det, men om det blir oppklart er en helt annen sak. Ikke er det så viktig heller.

Før vi kommer så langt så har vi vært igjennom en god porsjon med alvorlige og utspekulerte guttestreker, som får meg til å tenke på Stephen Kings morsomme Needful Things. Det begynner med moren som finner sin åtte måneder gamle datter dekket av blod i barnevogna. Heldigvis er det bare dyreblod, datteren er uskadd, men hendelsen røsker skikkelig opp i det tidligere så idylliske familielivet. Og så pakker det på seg med lignende faenskap, der selv ikke Sejer slipper unna.

Og når det etterhvert skjer et tragisk dødsfall, som kanskje, eller kanskje ikke, skyldes en slik slem practical joke, så er det vel ikke annet å vente enn at det er skøyeren som får skylda. Men er han skyldig?

Han som i hvert fall er skyldig i de utspekulerte fantestrekene heter Johnny Beskow, er 17 år, bor hos sin alkoholiserte mor, og har sin eneste venn i den pleietrengende morfaren. Like mye som han hater, og ønsker livet av, moren sin, så elsker han morfaren, og prøver å gjøre det beste for ham. Og det er jo dette som er Fossums store styrke. Det er dette som gjør henne til vår beste kriminalforfatter. Hun beskriver mennesker. De er ikke bare brikker satt opp for å tilfredsstille bokkjøperens tørst på blod og puslespill som går opp til slutt. Fossums karakterer er aldri bare gode eller onde, de er drevet av kjærlighet og egeninteresse, noen ganger gjør de feil, noen ganger gjør de grusomme ting, men de er alltid skildret med empati, og det er som regel mulig å forstå hvorfor de handler som de gjør.

Det vi har her er altså en Fossum-roman som inneholder de elementene vi setter så stor pris på fra før. Den “skyldige” som befinner seg på ytterkanten av samfunnet, de “normale” som kanskje bærer på noe mørkt de også, og den gjennomsympatiske, men slettes ikke feilfrie, Konrad Sejer. Men mikset sammen på et vis som gjør at dette allikevel blir noe mer enn bare enda en bok fra Karin Fossum.

Det er nok den beste hun har skrevet siden Elskede Poona.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: