web analytics

Tag Archives: kristian bergquist

Livet selv

Lyrikk for tunge dager

en lege snakker til oss
moren din holder hendene sine foran ansiktet
og vi nikker
til faktene og gestene
han gir oss
vi tar dem imot med kroppen

vi trenger mange opptak
for å forstå
skal vi stå litt nærmere
skal vi smile til sykepleieren
er dette bra
er dette riktig

gi oss sønnen vår
gi oss de kraftløse armene
gi oss alt som var før
gi oss det nakne, rimfrie diktet
som ligger der inne

Kristian Bergquist
Hva nå kjære
Dikt – Forlaget Oktober 2007

Bok og Film

Hjorthen leser lyrikk: Hva nå, kjære?

Diktanalyse har jeg aldri likt
Aldri fått taket på

Akkurat slik som jeg er dårlig på å gjette gåter
ikke har tålmodighet til å løse kryssord, eller suger i sudoku
Jeg kan rett og slett ikke med det
Eller jeg gidder ikke bruke tid på det.

Jeg vil at ordene skal gripe fatt i meg.
Gjøre noe med meg.
Da er det greit.

Men jeg gidder ikke lete etter en mening i noe som ikke berører meg i utgangspunktet.

Så diktanalyse kan dere se langt etter her på bloggen, men det hender jo at jeg leser dikt. Jeg låner Hans Børlis samlede på biblioteket med jevne mellomrom, og Jakob Sande blir av og til plukket frem fra hylla. Og tidligere i uka kom det faktisk en lyrikkbok i posten. Det er den vi skal snakke om nå.

For noen uker siden så leste jeg et lite dikt på baksiden av Morgenbladet. Det var av en fyr jeg aldri hadde hørt om før, Kristian Bergquist, og det gjorde nettopp det som dikt må gjøre for å ha noen sjanse hos meg. Okay, det ga meg ikke en knyttneve i magen, men det gjorde meg nysgjerrig på mer. Slik lød det:

moren din og jeg
alt vi kan gjøre
er å kle av hverandre

svært sent på natten
hendene hennes
er så varme

se hva din kjærlighet har gjort med oss
vi får den ikke ut av hodet
vi får den ikke ut av armene

Dette diktet er hentet fra Bergquists debut av året. En samling dikt om det å miste et barn. Om tiden etterpå. Om hvordan man kommer seg videre. Hvordan man sørger. Dette diktet gjorde meg nysgjerrig, og etter å ha googlet fyren så fant jeg et dikt til på hans forlags side. Det var det som overbeviste meg om at den boka måtte i hus.

Dere skal få det også, men først dette;

Etter begravelsen til Thomas sitter vi i den gamle skranglete Sierraen. Vi skal kjøre ette likbilen ut på kirkegården som ligger omtrent syv kilometer utenfor Høljebyen. Begravelsesmannen deler ut sånne hvite dingsebomser med kors på som man kan ha på biltaket slik at folk skjønner at det er et gravfølge som kommer. Jeg sier til Flopsy:

– Det vi skulle hatt i stedet for denne dingsebomsen var et piratflagg.

Vi skulle ha rulla opp soltaket, heist piratflaget, og kjørt gjennom byens gater i triumf. Ja, nettopp. I triumf. Vi har et helt liv til å henge med geipa og savne, lengte, og tenke på alt som kunne vært annerledes, men akkurat i dag. På begravelsesdagen. Akkurat i dag så skal vi ikke henge med hodet. Vi skal tenke på kjærligheten og alle de fine dagene. På hvor fint vi har hatt det. Visst faen skulle vi ha heist piratflagget, om ikke annet så for å se ansiktet på begravelsemannen når flagget med hodeskallen og knoklene kom opp av takluka.

Men selvfølgelig så har vi ikke flagget i bilen, og jeg har ikke tid til å løpe hjem og hente det. Så det ble ikke noe av, og det er kanskje like greit.

Disse tankene kom tilbake til meg når jeg leste dette nevnte diktet på forlaget Oktobers side. Slik lyder det diktet:

vi skal gi deg
kjøttfulle
biologiske minner

vi skal brenne ned tusen gravkapeller
vi skal bruke opp trærne som blir kister
vi skal spikre fast flaggene i toppen

vi dropper døden
vi dropper å si adjø
vi sier we love you very much

Jeg synes dette er flott. Det rører ved meg. Det er noe fandenivoldskt ved det. Man nekter å henge med hodet.

Og det beste av alt; Bergquists diktsamling er full av slikt. Dette er en diktsamling jeg kommer til å plukke frem fra hylla mange ganger.

I møte med døden så blir ordene plutselig så små. Språket strekker ikke til. Vi tyr til floskler. Men Bergquist har klart å skape et språk som skjærer igjennom flosklene. Usentimentalt. Og livet må gå videre. Verden tar ikke pause selv om den som har mistet noen gjerne befinner seg i en boble.

vi holder hverandre i hendene
vi våkner til lyden av små føtter
i andre leligheter

vi gir hverandre beskjedent avtrykk av leppene
til lyden av barnesanger
fra andre etasjer

ved siden av oss i sengen
som en slags romdrakt
ligger pysjen din

Men dette er ikke tungt og trist. Ihvertfall ikke bare. Først og fremst er denne diktsamlingen en kjærlighetserklæring. Til sønnen. Til moren. Og det finnes håp, det finnes en vei videre:

kom hit, kom hit
sier hun
hvilket ord vil du høre
hva kan jeg gjøre
elskede*

husker du den regntunge dagen
vi møtte hverandre
den forelskelsen drar ingen steder

jeg vil prøve noe
er du klar
det er bare en liten dans

veldig langsomt
er du med
min venn

skal vi begynne igjen
og hun sier
slik:

Jeg er naturligvis inhabil, og jeg kan som sagt ikke noe med diktanalyse. Men disse diktene. Denne boka. Det er vanskelig å forbli uberørt. Skal du bare kjøpe en diktsamling i år…

…og apropo kjøpe en diktsamling i år. Den gangen jeg var bokhandler så var bransjeavtalen slik at vi automatisk fikk tilsendt et førsteeksemplar av all ny norsk litteratur. Lyrikk inkludert. Dette første eksemplaret var da sterkt rabattert. Sånn er det åpenbart ikke lenger, for når jeg var nede på den lokale bokhandelen for å se etter denne boka så fant jeg den ikke. Og skal man dømme etter hva som sto i lyrikkhylla deres så hadde de ikke fått inn noe ny norsk lyrikk på år og dag. Joda, de kunne jo skaffe den så klart, men det gidder jeg altså ikke, da er det enklere å ta det på nett og få den hjem i postkassa.

Greit nok, lyrikk selger jo ikke akkurat hakka møkk, jeg skjønner at bokhandlerne nødig vil fylle hyllene med ting som ikke selger. Men det er trist for lyrikerne som vel ikke akkurat blir overeksponert fra før hvis bøkene deres ikke lenger når frem til butikkene.

Men tenk hvis alle som skriver dikt faktisk også hadde lest, og kjøpt, like mange dikt som de skrev. Da hadde lyrikerne tjent nesten like mye kroner som Anne B. Ragde, og vært den litterære adelen her i landet.

%d bloggers like this: