web analytics

Tag Archives: kristine tofte

Hummer og kanari

Ein Zwei Drei, Memesatan

Vancouver Sun Article on Blogging Darren Barefoot via Compfight

Når Tofte sier hopp så hopper jeg.

Kanskje ikke med en gang. Kanskje ikke så høyt. Men jeg hopper.

Jeg hører på Tofte.

Så derfor denne bloggposten altså. Men jeg tar ikke mot noen awards, eller deler dem videre for den del da. For jeg er for lat til det. Jeg hopper, men jeg orker ikke hoppe så høyt.

Men jeg lar sjelden en anledning til å snakke om meg selv gå fra meg.

Greia er at Tofte har fått noen spørsmål som hun svarer på, og så sender hun spørsmål videre ut i bloggsfæren. Til has-beens som meg. Skal vi bare sette i gang da?

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Stadig færre poster. Stadig færre lesere. Færre kommentarer når jeg først poster noe. Bloggen har mer eller mindre blitt en lagringsplass for tekster som publiseres andre steder. Den ligger i koma, men ingen har hjerte til å dra ut kontakten, enda det koster flere hundre kroner i året å ha den liggende her.

2. Var alt bedre før?

This wish just to og back, when I know I wasn’t ever really happy. Show me my best memory, it’s probably super-crappy.
Ja, alt var bedre før. Før også.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Nei. Penger suger gleden ut av alt. Egentlig er det ikke morsomt å skrive i det hele tatt. Det som er morsomt er å kommunisere. Dessverre er det ikke så mye kommunikasjon i papiravisa.

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Hadde det ikke vært for bloggen hadde jeg hatt to venner på Facebook. Flopsy, og den døde katta vår. Bloggen har gitt meg venner og kjente som jeg setter veldig pris på, fått meg til å føle meg litt mindre alene i verden. Den har gitt meg mer selvtillit, og så har den jo gitt meg inntekter i form av skribentoppdrag litt her og litt der. Også har den jo gitt meg en dose kjeft fra Nina Karin Monsen. Den har vært uvurderlig!

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Det vil jeg tro. Bloggpostene ble bedre med årene. Bloggen lærte meg å bli en bedre blogger. Men som skribent lærte jeg nok mest av Helge Øgrims kyndige veiledning i de årene jeg hadde spalte i Journalisten. Ikke noe dill med på den ene og på den andre siden. Våg å mene noe. Sett foten ned, og stå på den. Nei, det var visst Jagland som sa det?

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

Den er overalt nå. Alt er blogg, som Bjørn Stærk vel sa. Det er meninger over alt. Knyttet sammen av Facebook og Twitter. Back in the days kunne jeg komme på nattevakta, skumme avisene, og finne et eller annet å mene noe om. Harve ned en bloggpost. Og folk syntes det var vel og bra, og hev seg på med kommentarer. Nå ville det vært for sent. Innen kvelden kom og jeg rakk å skumme avisene ville folk allerede ha ment en hel masse om alt det var mulig å mene noe om. Og skrevet om det så klart. Mange ville til og med mene akkurat det samme som meg. Riktignok vil de kanskje ikke ha formulert disse meningene like bra som jeg ville gjort, men godt nok til at det ikke er noen grunn til at jeg også skal hive meg rundt og skrive noe om det. Men Facebook kan være gøy det også altså!

7. Har blogginga hatt en pris?

Ja, Dagbladets Gullblogg. Jeg vet ikke om du har hørt det, men jeg vant faktisk en pris i 2005. Fikk en stygg gif i premie. Akkurat det samme som jeg får i denne awarden. Hurra.

Utover det? Nei, jeg tror bloggingen utelukkende var positiv. Egentlig.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Jeg bare suser av gårde. Jeg ville ikke noe spesielt. Sånn er det fortsatt, så ja, jeg er vel der nå. Fortsatt.

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Kan du hjelpe meg på do?

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Hagbarth sier at når han blir stor skal han lage en tidsmaskin. Den skal fungere omtrent som en portal, og forresten skal han lage en portal også, og ved hjelp av den skal han bli den første personen på Mars. Det må vel gå an å bruke internett til noe sånt? Jeg har trua!

 

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid

untitledOfte når jeg skriver mine omtaler her på bloggen, enten det nå er film eller bok det er snakk om, så leter jeg opp noen “second opinions” før jeg begynner å skrive. Hvis jeg har likt en film så leter jeg gjerne opp noen anmeldelser på Rotten Tomatoes der anmelderen slettes ikke har likt det h*n har sett. Eller omvendt. Noen ganger gjør det at jeg oppdager noe jeg har oversett, andre ganger er jeg bare gnistrende uenig. Det får meg ikke til å endre mening, men jeg liker å få noen motforestillinger før jeg gir meg i kast med å bedømme.

Anmeldelser der jeg deler anmelderens konklusjon pleier jeg å spare til jeg har skrevet min egen omtale.

Problemet med første bindet av Song for Eirabu er at så langt har jeg tilgode å lese omtaler som ikke synes dette er strålende greier. Hvor skal jeg nå finne motforestillingene? Må jeg finne dem selv?

Dermed har jeg allerede røpet at min konklusjon er at Avil, eller Kristine Tofte da, har gjort et strålende stykke arbeid med sin debutroman. Da er det kanskje greit at jeg er litt surpomp sånn til å begynne med?

Avil er en av de absolutte favorittbloggerene mine, ikke minst på grunn av språket hennes, så når det først lakk ut at hun syslet med planer om å skrive fantasy på nynorsk så var det jubel i stua. Siden så falt entusiasmen sånn litt etter litt, andre skriver at de har hatt glede av å følge skriveprosessen gjennom Avils blogg, men det funket ikke for meg. Jeg var møkk lei hele Eirabu lenge før siste versjon var sendt til trykkeriet. Og det enda jeg etterhvert sluttet å lese de blogginnleggene som handlet om boka.

I tillegg fryktet jeg at boka skulle bli litt i trausteste laget, nok en fantasy med kart på omslaget som tar seg selv litt for alvorlig. Enda det nok finnes mange som har lest mye mer fantasy enn meg så føler jeg at akkurat den typen historier kan det godt gå en stund før jeg leser flere av.

Så når boka endelig kom i posten så var ikke egentlig forventningene så veldig høye i heimen.

Kanskje var det en bra ting egentlig?

Jeg vet ikke, men det holdt å lese prologen før all frykt og alle innvendinger ble stuet bort lengst inne i skapet. Jeg forstår det slik at det er litt delte meninger om hvorvidt prologen funker eller ei, og jeg tror Flopsy er uenig med meg, men for meg funker den som bare fasan. Lista er lagt, terningene er kastet, spillet er i gang, og det er bare å stupe inn i Avils verden.

Der er det kjekt å være. Resten av boka slukte jeg i noen få jafser. Kapitlene går kjapt unna, historien er uten dødpunkter, spenningen kommer i bølger, sverd synger og skjebner skal oppfylles.  Song for Eirabu snur sider så det synger etter. Den underholder, og skaper et behov for mer. Bind to skulle aller helst vært i kjømda i tide til juleferien, men så vel er det nok ikke. Vi må nok på apoteket og kjøpe oss noen tuber med tålmodighetskrem.

Andre har skrevet lange og grundigere omtaler av bok og handling, om enn i respekt for forfatterens spoilerfrykt, så jeg skal ikke bruke så mye tid på dette her hos meg. Jeg linker dem opp i bunnen av posten, men det handler altså om to søstre med en tung skjebne på sine unge skuldre. En krigersk stormakt i sør truer Eirabu, forbudte skoger, byttinger, guder, verger, volver og jordas undergang.  Joda,  det er jo en forholdsvis traust og sjangertro fantasyfortelling da. Uten at det egentlig gjør noe som helst.

Paradokset er at det som hever den høyt over snittet er det samme som gjør at den kanskje blir en pen, men neppe en  massiv salgssuksess, nemlig det aldeles nydelige språket. Noen vil nok dessverre la seg avskrekke av den fantastiske, men litt avanserte nynorsken Avil bruker i sin sang om Eirabu.

Boka er på 550 sider eller deromkring, det er heller litt for lite enn litt for mye skulle jeg mene. Jeg hadde gjerne sett at f.eks Aun hadde fått mer plass. Avil bruker tid på å la oss bli kjent med karakteren i starten av historien, gir oss deler av historien fra hans perspektiv, skaper inntrykk av at dette er en av hovedkarakterene. Men så er han plutselig redusert til en biperson, enda han har en svært så viktig rolle for handlingen. Men jeg antar han er tiltenkt en rolle også i neste bind, og at vi da får vende tilbake til ham, så jeg lar ikke det skurre noe særlig i denne omgang.

Ja, antagelig er det litt for tidlig å felle en endelig dom over Song for Eirabu etter bare første bind, det som måtte være av småplukk kan godt vise seg å forsvinne i konteksten av andre og siste bind. Jeg tror rett og slett vi nøyer oss med en foreløpig konklusjon:

Første bind av Song for Eirabu er framifrå underholdning, godt fortalt, i et nydelig språk. Alle som er glade i fantasysjangeren må selvfølgelig løpe å kjøpe, og kanskje kan den også være en fin inngangsport for dem som ikke enda har duppet tærne i det store skumle fantasytjernet?

Løp og kjøp!

Andre bloggere om boka:

  • Hagen på hytta si omtale
  • Idsartha/Delirium si omtale
  • Aina Basso (Flimre) si omtale
  • Bharfot si omtale
  • Ida Jackson (Virrvarr) si omtale
  • SerendipityCat si omtale
  • Elisabeth Iskrem si omtale
  • Marianne si omtale
  • Rullerusk si omtale
  • Bloggurat om Eirabu
    Bloggurat om Kristine Tofte
    Bloggurat om bøker

    Avil om mottagelsen i bloggariket

    %d bloggers like this: