web analytics

Tag Archives: kristoffer joner

Bok og Film

Hjorthen ser film: Uskyld

Ålreit. Ingen av Sara Johnsens tre filmer har vært perfekte. Jeg likte Vinterkyss godt, fikk aldri helt fot for Upperdog, og er fortsatt litt usikker på hva jeg egentlig mener om Uskyld. Allikevel tar jeg sjansen på å proklamere at hun i dag er vår mest interessante regissør. Hvorfor? Vel, det er fordi begge hennes to første filmer har et eller annet ved seg som får dem til å stå frem fra mengden, og fordi Uskyld er en av ytterst få norske filmer hvor jeg blir sittende og tenke og fundere over hva jeg egentlig akkurat har sett når lyset kommer på i kinosalen.

Hva var det jeg hadde sett? En kriminalhistorie? Et kjærlighetsdrama? Et eller annet dypsindig om naturen og menneskene? Eller bare en ganske enkel historie fortalt på en ganske komplisert måte? Jeg er fortsatt ikke helt sikker.

Ytre sett er det en historie om Janne som en dag blir oppsøkt på jobben av sin tidligere kjæreste William. Før vi vet ordet av det har hun forlatt samboer og to stebarn for å tilbringe sommeren med William i barndommens trakter. Nærmere bestemt et lite sommerhus ved en elv. Ved en gård like ved bor Williams bror Ruud. Disse tre har kjent hverandre siden barndommen, William er den snille, Ruud er den slemme, Janne ligger med dem begge i ungdommen. Mer eller mindre frivillig med Ruud, mens det med William er hun som er den pågående. Så er det en ganske lang mellomhistorie med et dødt barn, William har vært i Thailand og så vidt overlevd tsunamien. Ruud driver litt menneskesmugling på si. Når William tar med seg Janne tilbake til barndommens rike våkner Ruuds sjalusi til live igjen, og det ender med at de to brødrene dreper hverandre i skauen.

Elle, egentlig starter det med dette da, resten av historien fortelles i hopp og sprett frem og tilbake i tid.

Det som er udiskutabelt bra med filmen er hvordan den håndterer disse sprangene frem og tilbake i tid. Det oppleves fullstendig sømløst, og er dyktig utført. Aller viktigst for at dette er så fengslende som det er må imidlertid være selve bildene. Dette er antagelig den vakreste norske filmen jeg har sett. Bildene fra skogen og elven er aldeles nydelige, enten man nå er langt fra, eller helt nede og kravler med mark og biller i jorden. Det er usedvanlig dyktig gjort, og det norske landskapet har aldri før sett slik ut på film. Skuespillerene er også gode.

Spørsmålet er hva det hele egentlig betyr. All den bibelske symbolikken, fra barnet som kommer drivende nedover elva, Kain og Abel. Edens hage, og djevelen som stiger opp fra dypet. Hva er egentlig poenget med at politikvinnen som etterforsker saken, og også er vår forteller, er gravid, og stadig dukker opp på lerrettet mens hun kler på seg, og hva er greia med fødselen i åkeren? Alt er drivende dyktig gjort, men hva er det Sara Johnsen egentlig vil fortelle oss her? Jeg får ikke tak i det.

Jeg blir ikke noe klokere av å lese anmeldelsene heller. Alle har fått med seg Terence Malick som referanse, de bibelske bildene, men ingen prøver å forklare hva det egentlig handler om.

Kanskje er det en film som må sees flere ganger for å komme til bunns i. Eller kanskje er det en film som bare ser dyp ut når man står ved bredden og ser ned, når man hopper ut i den viser det seg at vannet ikke går lenger enn til litt opp på anklene. Hva som er svaret vet jeg ikke. I hvert fall ikke ennå.

Men en ting er jeg ganske sikker på. Filmen hadde blitt bedre av å bli strammet opp litt. Vi trenger ikke bihistorien om Ruuds geskjeft med å huse flyktninger på gården sin. William hadde ikke trengt å utdype historien sin om Tsunamien. Jeg tror ikke filmen tjener noe som helst på at politietterforskeren er gravid og at dette åpenbart er av en eller annen betydning. Filmen er best når den er tett på de tre i kjærlighetstriangelet. Alt annet blir mest forstyrrende.

Alt i alt en film jeg rett og slett er usikker på dette altså, hvilket er mye bedre enn en film man har glemt i det øyeblikket man reiser seg fra kinostolen. Gå og se den, og fortell meg hva alt sammen betyr etterpå.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Babycall

Løp Lisbeth, løp!

Pål Sletaunes Babycall skal visst være en psykologisk thriller, men skal ikke thrillere være spennende? Babycall blir aldri det, og dermed kan vi dessverre ikke godkjenne den.

Det er synd, for det er en aldeles fantastisk god ide her. Lisbeth Salander flytter inn i en ny leilighet sammen med sønnen sin. De er under barnevernets tilsyn, på flukt fra barnets farlige og voldelige far. Lisbeth er litt nervøs av seg, for at hun skal tørre å la sønnen sin sove på eget rom kjøper hun seg en babycall, slik at hun kan høre ham om det skulle skje noe. Noe hører hun, men det er ikke sønnen hun hører. Hun oppsøker mannen hun kjøpte den av, Kristoffer Joner med nok en kledelig frisyre, og han kan fortelle at dette er sånt som kan skje, hun får nok inn en annen babycall, men bare hun bytter kanal så skal nok problemet løse seg.

Men når det hun hører virker å være et barn som blir mishandlet, så er det ikke så lett å la det ligge.

Her ligger det en kjerne til en straight thriller som kunne blitt fantastisk god, men Sletaune er ikke egentlig så interessert i den historien. Han er opptatt av den glidende overgangen mellom virkelighet og psykose. Er Lisbeth Salander egentlig splitter pine gal? Hva er sant, og hva er bare inne i hodet hennes? Og hva med denne babycallselgeren, hvilken rolle spiller han oppe i det hele?

Det kunne vært så bra, og jeg vil så gjerne like dette, men nei. Jeg mister dessverre interessen ganske kjapt. Sant og si så gir jeg blaffen i når det er psykosen som snakker, og når det er virkeligheten vi ser. Jeg prøver å se om jeg kan finne noen hint i filmen som kan fortelle hva som er hva, det er mulig det finnes, men jeg opplever i stedet at øynene begynner å gli igjen. Det blir nesten med en gang klart at Lisbeth er temmelig langt ute å kjøre, og det er egentlig ikke så fryktelig interessant å sitte der og forsøke å gjette på om hun er hundre prosent kokko, eller bare 70 prosent. Det er ikke spennende nok!

Synd er det, for det er ellers mye som er fint her. Filmen er spilt inn i Groruddalen, og bildene skaper en fin ramme rundt historien. Sletaune får den lille spartanske leiligheten til å fremstå som klaustrofobisk og skummel. Det er menneskene som er problemet her. Noomi Rapace er helt sikkert flink, og skaper forsåvidt et menneskelig portrett av en hardt prøvet ung kvinne, det er neppe hennes feil at det ikke blir noe gøy. Kristoffer Joner spiller vel Kristoffer Joner.

Forøvrig er da slutten hårreisende daff her, er den ikke?

For en gangs skyld er det sånn at jeg ønsker meg en amerikansk remake, men da som en langt mer straight thriller. Bring it on!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Skriket finnes i skogen

Det har vært dårlig med filmblogging i det siste. Det henger nok sammen med at bloggingen generelt går litt i rykk og napp for tiden. Paradoksalt nok så er det gjerne slik at når jeg noen ganger føler at det er litt pes å blogge, og lurer på om jeg skulle finne på noe annet å bruke tida på, så slår jeg tanken fra meg med begrunnelsen at jeg uansett skal fortsette å skrive om filmene jeg ser og bøkene jeg leser, fordi det at jeg har pålagt meg selv dette gjør et jeg er litt mer skjerpet når jeg konsumerer.

Allikevel så er det altså filmbloggingen som får lide når jeg sliter med å finne tid til å skrive.

Nåvel, her er ihvertfall en samlepost med noen få ord om det jeg har sett i mai, og enda ikke skrevet om:

Ein gong te: Det gikk på engelsk og norsk, engelsk og norsk...
Ein gong te: Det gikk på engelsk og norsk, engelsk og norsk...

Blod og ære er som alle vel vet den kritikerroste dokumentarfilmen om John og Ole Klemetsen, og som en av de mange som fulgte Klemetsen-sirkuset gjennom mediene, og sikkert har kalt dem både det ene og det andre i den forbindelse, så er det en liten tankevekker å se denne filmen.

Egentlig skulle alle mennesker som har havnet i mediene få sin egen dokumentarfilm der vi fikk møte mennesket bak overskriftene.

Flott film er det, og mer gidder vi ikke si om den saken.

Skjult er også norsk, laget av folkene bak oppskrytte Villmark, fortsatt med Pål Øie i regissørstolen, og Kristoffer Joner i hovedrollen. Fine kritikker har den stort sett fått, men jeg er ikke helt i stand til å se hvorfor. Joda, fine bilder, og Joner er faktisk veldig god, men historien henger ikke på greip i det hele tatt. Hva er sant, hva er virkelig, og hvem bryr seg?

For mange billige skremmegrøss som riktignok fikk ungdommen i salen til å hyle, men som for andre som har sett både skrekk og David Lynch før så ble det mest irriterende. Og alle Twin Peaks-referansene hjelper ikke det minste.

Skriket finnes i skogen, men du hører det ikke i fossen. Jaja. Karin Park var både mystisk og hot da, det skal hun ha.

Skriket finnes i hotellresepsjonen
Skriket finnes i hotellresepsjonen

Ikke mye grunn til å juble over Fast & Furious heller egentlig, men du får akkurat det du forventer. Tause menn i raske biler, en og annen hot babe, mye og anstendig action, men søvndyssende hver gang tempoet senkes og skuespillerene prater sammen. Det er lite her som tyder på at karrieren til Vin Diesel er på vei mot stjernene tror jeg?

Kan du tørke av deg det fliret og hjelpe meg å lete etter kontaktlinsa eller!
Kan du tørke av deg det fliret og hjelpe meg å lete etter kontaktlinsa eller!

Da står det bedre til med Liam Neeson, men Taken er heller ikke noen stor film. Neeson spiller en tidligere CIA-agent som har hoppet av spionkjøret for å være nær datteren sin. CIA-jobben har  gjort ham paranoid så når datteren vil en svipp til Paris er han veldig skeptisk, men lar seg overtale. Selvfølgelig viser det seg at paranoiaen var berettiget, og datter blir kidnappet av albanske slyngler som siden hun er jomfru vil selge henne for store penger til en arabisk slyngel.

So ro, slyngelmann, ellers får du kokos.
So ro, slyngelmann, ellers får du kokos.

Anstendig action, aldri kjedelig, men Neeson er litt for usårlig, hans motstandere litt for dårlige med maskinpistolene, og selvfølgelig ville aldri de albanske slynglene fått lov til å kidnappe amerikanske og skandinaviske turister fra flyplassen uten at myndighetene brydde seg. Selv ikke i Frankrike. De får nok holde seg til øst-europeiske jenter som ingen bryr seg om i fremtiden.

Taken kom til Høljebyen rett før DVD-utgivelsen, og det samme kan man vel si om Slumdog Millionaire. Jeg hadde lyst til å se den i januar, i mai var jeg ganske likegyldig, og sånn er det å drive kino i distriktet. Når vi må vente i tre-fire måneder på filmene blir det ikke lett å fylle salen.

Men var den noe tess da?

Joa, helt ålreit, ihvertfall mesteparten av veien, men jeg syntes ikke den helt klarte å leve opp til hypen, og faller den ikke litt sammen mot slutten?

 

Jeg SA jo det var en dårlig ide å la Iversen kjøre!
Jeg SA jo det var en dårlig ide å la Iversen kjøre!

The Wrestler, med Mickey Rourke i sitt livs rolle likte jeg atskillig bedre. Noen avfeier den kanskje som nok en film om en avdanka type som gir alt for å gjenoppleve de gamle gode dager i en eller annen sport, men fullt så enkelt er det ikke. Rourkes fribryter er ikke egentlig en idrettsutøver, sporten er bare skuespill, alt er bløff.

Og Rourkes karakter vet det, men han vil heller leve en løgn enn å måtte tilpasse seg en virkelighet som han egentlig ikke liker noe særlig.

Selv om det kan koste ham livet.

Flott film, noe av det bedre jeg har sett i år, og veldig leit at Rourke ikke fikk Oscar for denne, det hadde han fortjent. Akkurat slik som denne filmen hadde fortjent en grundigere omtale.

I believe I can fly, I believe I can touch the sky, I think about it every night and day, Spread my wings and fly away
I believe I can fly, I believe I can touch the sky, I think about it every night and day, Spread my wings and fly away

Og til slutt da, Defiance, som er en filmatisering av en ukjent heltehistorie fra andre verdenskrig. Daniel Craig i rollen som den ene av tre Bielski-brødre, jøder, som søker tilflukt fra tyskerene i skogen i Hviterussland. Skriket i skogen her også altså. En liten håndfull mennesker blir snart til over tusen stykker som bygger seg en leir i skogen og lever fra hånd til munn i påvente av bedre tider.

Nå skulle jeg gitt mye for en tørr martini du, men hva med hun dama der? Hun ser jo mer vill enn tam ut?
Nå skulle jeg gitt mye for en tørr martini du, men hva med hun dama der? Hun ser jo mer vill enn tam ut?

Det er ikke noe galt med Defiance forsåvidt, men den blir litt traust, klarer ikke å engasjere noe større, og skogen som danner bakgrunn for nesten alle scenene i filmen får meg til å tenke på fantasitiske Come and see. I den sammenligningen kommer ikke Defiance veldig godt ut.

Ellers så er vel Montages nå godt etablert som landets beste filmblogg
Mens Flimra filtrerer TV for oss.
og Bloggurat selvsagt har masse filmblogging på lur.

Hummer og kanari

Hjorthen menger seg med fiffen, mesker seg på kommunens regning, og ser film: Den siste revejakta

Cleve Broch og Joner er Norges svar på Cheech and Chong
Cleve Broch og Joner er Norges svar på Cheech and Chong

Jadda folkens, i et par dager har jeg fått den litt tvilsomme æren å representere Florø Kino på filmfestivalen i Haugesund sammen med kinosjefen vår. Avhengig av hvor du befinner deg i det politiske vil jeg altså gå rundt enten som et levende bevis på at kommuneøkonomien ikke er så ille som folk vil ha det til, eller et eksempel på hvorfor den er så dårlig som den er.

La oss med andre ord håpe at Ole Stenbakk ikke leser denne bloggen. (Den var intern, og forbeholdt Florøværinger. Sorry.)

Det betyr at jeg søndag kveld fikk æren av å oppleve årets åpningsfilm, Den siste revejakta, sammen med regissør, skuespillere, Liv Ullmann, Pål Bang Hansen, og et ukjent antall festkledte mennesker. Jeg kom rett fra flyet og satt nå der i olajakka mi og var glad for at det var mørkt på kino. Senere på kvelden var det mat, vin og Katie Melua, og etter å ha fått kinosjefen i seng gikk jeg av heisen i feil etasje, og der viste det seg å være pianobar med opptil flere typer whisky som jeg ikke hadde smakt før. At jeg er up and about klokken 08.30 er med andre ord i strid med både natur og sunn fornuft.

Men jeg orker ikke frokost altså.

Nåvel, Den siste revejakta var en ganske vellykket filmatisering av Ingvar Ambjørnsens velkjente (men for mitt vedkommende uleste) bok. Kjemien mellom hovedrolleinnehaverene Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch er fin. Man har vært flinke med tidsbildet, handlingen er lagt til syttitallets siste krampetrekninger. Lydsporet er knall med et superb musikkutvalg, vi får til og med Townes Van Zandts Waiting Around to Die der ett sted, og det er mange morsomme scener, mye fine replikker, og av hasjhuene er det nok Joner som i stor grad stjeler showet.

Men det tar litt tid før det kommer skikkelig i gang. Det er litt for mange scener der vi hører musikk, som riktignok er kul, mens vi ser guttas grønne Peugeot kjøre fra et sted til et annet. Litt for mange slike transportetapper.

Også tar jeg meg selv i å sitte og fundere på hvorfor scener med litt sånn Tarantinosk vold med hammer mot tommelfingre med humoristisk tone ikke plager meg det minste i amerikanske filmer, mens jeg synes det er litt ubehagelig her hvor karakterene snakker norsk. Den må jeg nok ta på min egen kappe, for egentlig funker det bra.

Men altså, Den siste revejakta er en fin liten komedie med Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch som Norges nye svar på Cheech and Chong. Dette burde ha alle forutsetninger for å bli en hit på kino, selv om det mangler litt på å være en toppfilm.

Og nå må jeg halse ut i Haugesunds gater for å få meg ordentlig akkreditering, vi kom såpass sent til byen at de hadde stengt innregistreringen, og vi hadde et svare strev med å få tak i de nødvendig billetter i tide. Flere rapporter følger nok etterhvert.

%d bloggers like this: