web analytics

Tag Archives: kvinner

Hummer og kanari

Valdelege kvinnelege actionheltar

Alien er 25 år – den er selvsagt eldre enn som så, 35 år er den jo – i år. Jeg benytter anledningen til å hylle både den og den voldelige kvinnelige actionhelten jeg bor sammen med i Firdaposten i dag.

Kubrick Aliens Set Jeremy G. via Compfight

Eg var kanskje heldig. Ein av dei første vaksenfilmane eg såg på kino var Ridley Scotts fantastiske science fiction-horror, Alien. Eg var ikkje gamal nok, men på Skotfoss slapp dei fleste inn uansett. Eg skjønte det ikkje den gong, men nå veit eg akkurat kor banebrytande den var. Ikkje av di den er skikkeleg skummel, men mest fordi den hadde ein kvinneleg helt av uvant kaliber. Sigourney Weavers Ellen Ripley viser seg å vere den einaste av mannskapet på frakteskipet Nostromo som er kapabel til å ta opp kampen mot det vandrande fallossymbolet av ein utenomjordisk drapsmaskin dei har fått ombord og vinne.

Ripley var ikkje den første voldelege kvinnelege actionhelten. Pam Grier var allereie eit kvinnelig kult-ikon etter å ha banka opp menn som fortente det i Blaxploitation filmer som Coffy og Foxy Brown tidlegare på syttitalet, men Ripley var den viktigaste. Ho rydda vegen for kvinnelege filmheltar. Det viktigaste var ikkje at ho var handlekraftig, og villeg til å bruke vold om naudsynt. Det revolusjonerande med Ellen Ripley var at ho heile tida handla på eige initiativ. Ho trong ikkje nokon mann. Ho var ikkje nokons sidekick. Ho gjorde det som måtte gjerast, og ho gjorde det betre enn dei fleste.

Kjønn er ikkje irrelevant på nokon måte for filmen Alien, den var eit spark i leggen til Hollywoods konservative haldning til kvinner i film, men for karakterane er ikkje kjønn noko tema. Mannskapet på Nostromo har forskjellige oppgåver, men dei er ikkje styrt av kjønn. Ripley kunne like gjerne ha vore ein mann. Ja, faktisk var Ripley-karakteren i det originale manuskriptet akkurat det, og hurra for at Ridley Scott kom på å gjere ham til kvinne og gi rolla til Sigourney Weaver.

I dag er det heilt vanleg med valdelege kvinnelege actionheltar. Dei skyt, sparkar, slår og hugger frå seg i blåkkbøster etter blokkbøster. Dei er tøffare enn firtoms spiker, og sexy som fy. Som mann og sertifisert gamal gris er eg heilt for dette. Sambuaren min er vidkjend i smale kretsar for i yngre dager å ha slått ein innpåsliten fyr i bakken. Ein gong kasta ho meg med hovudet først inn i ei bokhylle medan vi leikesloss. Eg elska ho berre høgare av det. Sjølv om ho seier at eg sloss som ei kjerring. Eg likar tøffe damer. Men er det nok tøffe damer på kino nå?

Valdelege kvinnelege actionheltar har komen for å bli. Hollywood har for lengst funne ut at både gutar og jenter likar å sjå på tøffe jenter i tronge klær som bankar opp folk. Gutta finn dei seksuelt attraktive. Jentene likar å sjå nokon frå sitt eige kjønn i ein rolle der dei får lov til å gjere noko anna enn å falle for eit eller anna umodent fjols, få barn, gjemme seg, og/eller skrike høgt. Kanskje er det betre enn det var i tida før Alien, men det er fortsatt eit stykke å gå før man kan snakke om at kvinner er likestilt på lerrettet. Sjølv om det har blitt fleire hardtslåande kvinnelege actionheltar, er filmens verden fortsatt i aller høgaste grad ein plass for menn. Sosiologen Kathryn Gilpatrick har forska på dette. Ho satte seg ned og så ein heil masse actionfilm med kvinner i hovudrolla. I perioden frå 1991 til 2005 fann ho 157 kvinnelege protagonister som boltra seg i amerikansk actionfilm. Av dei var det berre 7 prosent som faktisk tok kontroll over si eiga situasjon i filmen. Heile 58 prosent av dei var underdanige og lot seg styre av meir dominante mannlege karakterar. 30 prosent av dei var døde når rulleteksten kom. Kvinner i film er fortsatt stort sett trygt plassert innafor kjønnsrollenes temmelig trange båser. Dei treng ein sterk manns veiledning og kjærleik. Dei får være med å leike, men når det kjem til stykket er det mannen som må ordne opp.

Kva ville Ellen Ripley ha sagt til dette? Did IQs just drop sharply while I was away?*

Filmen Alien har 25 35 års jubileum i år, og den har tålt tidens tann godt. Verre er det at Ripley fortsatt er eit unntak i ein verden dominert av menns fantasier. Var det heile berre spilt møye når alt kjem til alt?

Fortvil ikkje mine feministiske frender. Det er fortsatt håp. I år har folk gått fjortis av huse for å sjå unge Katniss Everdeen kjempe for å overleve i The Hunger Games. Ein filmatisering av Suzanne Collins trilogi fra ei dystopisk framtid der barn og unge kvart år blir sendt inn i ein arena for å drepe kvarandre. Katniss er eit barn av Ellen Ripley. Ho bøyer ikkje nakken for nokon. Ho er ikkje berre eit pent vedheng til ein muskuløs kjekkas. Ho er eit individ, ikkje ei seksualisert mannleg fantasi med pil og boge og pvc. Katniss er ein strålande rollemodell for dagens ungdom. Ikkje berre for jentene, men for alle kjønn. La oss håpe det blir fleire av dei i dei neste 25 åra.

Hummer og kanari

Jenter som sparker, og jenter som slår

Eksempel på voldelig og aggressiv kvinne

Jeg tror det er ganske riktig å si at kvinner er omtrent akkurat like slemme som menn. Det er selvfølgelig ikke slik at menn er sinte slabbedasker, mens kvinnene er snille og oppofrende omsorgspersoner. I hvert fall ikke hele tiden. Kvinner kan også bli sinte.

Noen ganger kan de bli så sinte at det blir et problem.

Så langt er jeg med, og kan godt like Dagblad-Magasinets sak om sinte kvinnfolk her. Det handler om landets første offentlige polikliniske tilbud for voldelige kvinner, startet i 2008, ved St.Olavs Hospital i Trondheim. Det er fint at det blir belyst at kvinner også kan bli sinte og ty til vold. Riktignok har det blitt gjort før, men da gjerne med henvisning til litt tvilsom forskning, eller anekdoter fra Nils Ole Oftebro.

Allikevel reagerer jeg på noe her, og nå gjentar jeg meg selv, men jeg synes altså ikke noe om det at man på død og liv skal ha det til at det er et like stort problem at kvinner slår menn, som at menn slår kvinner. Sitater som dette her:

Mytene om vold er mange. De forteller ikke at det er like mange kvinner som menn som trenger hjelp til å håndtere sinnet sitt.

Og denne:

— Damer slår kanskje ikke like hardt som menn, og de fysiske skadene er derfor ikke like store. Men kvinners vold er like krenkende, ydmykende og ødeleggende for familien som menns vold.

Skaper et inntrykk av at problemet partnervold er noe som løses best sammen med en terapeut av et eller annet slag, at det er et internt familieanliggende, at det er noe vi strengt tatt ikke trenger å bry oss så voldsomt om.

Ikke minst gjør det det lett å feie problemet med menns vold mot sine partnere under teppet igjen. Kvinnene er jo like ille, ikke noe å bry seg om det vel?

Vel, jeg tror for det første ikke at det er riktig at kvinner er like ille som menn. Det kan neppe bestrides at kvinnene er dem som lider mest under partnervold. Det er kvinner som slås helseløse, lever i skjul, eller blir drept av nåværende eller tidligere partnere. Tall fra Canada forteller at av de som rapporterte å ha blitt utsatt for vold fra partneren, så hadde 23 prosent av kvinnene opplevd å bli banket opp, kvalt, eller truet med skytevåpen eller kniv. Tilsvarende for menn var 15 prosent. 44 prosent av kvinnene hadde blitt skadet mot bare 19 prosent av mennene.

Ved å insistere på at kvinner er like aggressive og voldelige som menn, så er det en fare for at man tilslører det problemet vold i nære relasjoner er.

Forøvrighar jeg en mistanke om at det er riktig som Joanne Minaker og Laureen Snider hevder i denne artikkelen. At problemet med menn som mishandles av sine partnere er betydelig overkommunisert.

Hummer og kanari

Drit i burkaen, forby kvinnfolka!

burka
Creative Commons License photo credit: Japs – TheGypsy

Sveits sier nei til minareter. Frp vurderer å si nei til burka. Norge sier nei til fotball-EM. Amir Payan sier nei til Nazi-Jens. Alle andre sier nei til Amir Payan. Obama sier nei til kongen. Nei og nei, hva er det som foregår?

Konfliktnivået er økende. Før var vi redde for russerne og atombomben. Det var den gang innvandrerne het pakkiser eller svartinger. Nå heter de muslimer, og vi frykter dem mer enn vi frykter klimakteriet. Hvor var det det begynte å gå galt? Når jeg vokste opp var det ikke noen problemer med pakkisene som man ikke kunne løse med litt spraymalig og en nunchaku. Nå er det gjengkriminalitet, Krekar, Bhatti og Moa. Et eller annet sted har det gått galt på veien. Men hvor begynte det å gå nedoverbakke?

Svaret er egentlig så åpenbart at det er rart ingen har pekt på det før, men nå har altså Ian Buruma revet ullet vekk fra øynene våre, ved hjelp av Isaac Chotiner. I et stykke i The New Yorker påpeker Buruma at forholdet mellom lokalbefolkningen og muslimske immigranter i Holland var rimelig bra til å begynne med. I begynnelsen var det nemlig mennene som kom som arbeidsinnvandrere, og det gikk helt fint. Men så begynte kvinnfolka å komme etter, og det var da det begynte å gå nedoverbakke. På The New Republic spinner Chotiner videre på dette. Han spør seg om det kan ha vært slik at de muslimske kvinnenes ankomst har vært med på å radikalisere muslimene i Europa. Dette har nemlig skjedd før mener Chotiner. Se bare på britene i India, der var alt hunky dory helt til de britiske kvinnfolka ankom juvelen i kronen for å la seg besudle av de indiske undermenneskene. Resultatet var massakrer og mistenksomhet.

Undervurder aldri mannens behov for å kontrollere sine kvinner som historisk kraft avslutter Chotiner, og han har jo så rett så rett. Det er alltid kvinnfolka som har skylda. Sånn har det alltid vært. Adam klarte seg fint i Edens hage han, helt til Eva dukket opp og besudlet ham med sine duvende bryster, rullende hofter, og så kalt kreftforebyggende kosthold. Det gikk til helvete. Akkurat som det gjorde med Beatles så fort den slu slangen Yoko Ono kastet sine glupske øyne på John Lennon. Slik statsfeministene har ødelagt samfunnet, omskapt mannen i sitt bilde til et slags aseksuelt vesen som ingen kan tenne seksuelt på, og lagt familier i grus med sin motvilje mot støvtørking og oppvask. Kvinnfolka ødelegger alt, hvorfor skulle det være noe annerledes hos muslimene?

Så jeg vil oppfordre Frp og de andre nazipartiene til å tenke seg godt om. Det er ikke burkaen som er problemet. Det er det renkespillende syndefulle vesenet som gjemmer seg inne i potetsekken. Det er henne dere må forby, ikke plagget hun går med. Forby kvinnen, send henne hjem til jallaland, og bare vent så skal dere se at de muslimske mennene snart følger etter.

Forby kvinnfolka!

Hummer og kanari

La menn kjøpe boligen

Nei nei! Gå og kjøp dere en bukse i stedet og la mannen gjøre jobben sin!
Nei nei! Gå og kjøp dere en bukse i stedet og la mannen gjøre jobben sin!

I  det sylferske Bergens Tidende kan vi i dag lese at Huseierenes Landsforbund er lei av boligkrangler. Ved en av tre boligkjøp finner de nye eierene mangler ved boligen, Forbrukerrådet fikk nesten 1500 henvendelser om dette i første halvår i år, og bare de neste to månedene skal over ti boligtvister opp i Bergen tingrett.

Det er kvinnenes skyld!

– Det maskuline blikket burde komme mer tilbake. Kvinnene er ofte veldig opptatt av parkett og kjøkkeninnredning. Slikt koster relativt lite å ordne på, sier advokat Thore Eithun Helland i Huseierenes Landsforbund. Han ber kjøpere heller sjekke at dreneringen er i orden og at taket er tett.

– Kvinner tenner liksom ikke på at takrennene er i orden, eller at det elektriske anlegget fungerer, sier Gunn Helen Øye som er boliganalytiker i Prognosesenteret.  – En gang ble en kvinne overbevist om at hun hadde gjort et godt boligkjøp fordi det var en stilig bokhylle der.

Huseierenes Landsforbund mener derfor at mennene nå må ta kontrollen over boligkjøp. – Det er eksempler på at kvinner har sett interiør som er så bra at de bare har kjøpt boligen. I slike tilfeller har mennene et stort ansvar, sier Helland.

Gerhard Lygre i Fana Sparebank bekrefter at det ofte er kvinnene som styrer showet. – Det er vldig viktig å overbevise dem. Inntrykket mitt er at kvinnene er opptatt av hvordan det ser ut. Praktiske og tekniske spørsmål kommer stort sett mennene med, sier Lygre.

– Det er et tankekors at enkelte bruker lengre tid på å kjøpe en bukse enn bolig.

Hummer og kanari

Dagbladhumor gjennom 140 år, en forglemmelse

Dagbladet fyller 140 år i år, og benytter sjansen til å feire seg selv. Det er dem vel unt. I søndagens utgave var det Dagbladhumoren som var tema, og Tom Stalsberg hadde fått fire sider å boltre seg på. To av dem ble brukt på Fredrik Stabel, og det er det ingen ting å si på. Han var mannen bak Norsk Dusteforbund, der min gamle far en gang ble verdiget spalteplass, og en av de mange Dagbladlegender.

Og så bruker Stalsberg de neste to sidene på å ramse opp alle han kommer på som har vært morsomme i Dagladet etter krigen. Det er påfallende hvordan humor åpenbart er et manneanliggende, kvinner kan visst ikke være morsomme heter det jo, og den eneste kvinnen som er nevnt er vel Sissel Benneche Osvold. Bortsett fra at Stalsberg skyter inn at Dagladet i dag ikke har noen egen humorside, men et knippe kvinnfolk som skriver med så elegant vidd at vi mannekolleger sitter med innskutte og blodskutte bisetninger i det åpne galskap av et landskap. Men navn har de altså ikke.

Men grunnen til at jeg skriver dette er at Stalsberg ihvertfall gjør en kjempeforglemmelse i denne oppsummeringen, og da er det min bloggerplikt å sørge for å rette det opp. Han har nemlig glemt denne dama her.

Selma Lønning Aarø, eller kan vi kanskje kalle henne Den tenkende manns bimbo? som i en lang periode var den eneste grunnen til å kjøpe Dagbladet på søndager. Til tider hysterisk morsomme betraktninger om livet, familien, og hvordan det er å være gift med en Brannsupporter. Når man finner plass til å nevne Tande-P, så er det en skandale at man klarer å glemme henne.

Ja, det var bare det altså.

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: