web analytics

Tag Archives: laurel canyon

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 6 – All Your Favorite Bands

Vi er klare for luke seks i årets julekalenderen, og denne gangen har vi kommet til en plate som mange kanskje ville hatt høyere opp på lista over årets beste plater, men sånn blir det altså ikke. På plass 19 over årets beste plater finner vi disse suspekte elementene.

dawes

Dawes er bandet, og med årets plate, All Your Favorite Bands, har de fått noe som nesten ligner på et gjennombrudd. Det er ikke noe å si på det. Tittelsporet på plata er en av årets aller fineste sanger, og resten holder bra høyt nivå det også.

Gutta holder til i Los Angeles, og det er en ytterst kompetent gjeng dette her. De spiller musikk som høres ut som om den kommer rett fra Laurel Canyon, slik musikk fra Laurel Canyon hørtes ut i noen fine år fra midten av sekstitallet og frem til nittennoenogsytti. Tenk Joni Mitchell, Neil Young, David Crosby, Stephen Stills, Graham Nash, Chris Hillman, Roger McGuinn, J. D. Souther og mange fler.  Av en eller annen grunn er det ingen som nevner Zappa når man skal snakke om musikk og Laurel Canyon, men han hadde nå en hytte der. Nåvel. Akk ja. Hurra meg rundt!

Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars, But I hate them worse than lepers kunne vi lagt til, for det sang Neil Young en gang, men dette er jo musikk som det er vanskelig å mislike. Enn si hate. Det er melodiøst og vakkert. Sommer, sol og et ørlite snev av melankoli.

Men til tross for alle godord som har blitt denne plata til del, klarer jeg ikke helt å gi meg hen. Med unntak av tittelsporet er det ingenting her jeg klarer å elske. Alt er så blankt og finpusset. Det låter så fint, men akk så lett. Det er ingenting som stikker seg ut. Alt låter likt, og det er vanskelig å skille den ene låta fra den andre. En fin plate på alle måter, men altså et godt stykke unna topp ti.

Etter min mening da, men du bør selvfølgelig gi den en runde eller to og gjøre deg opp din egen.

%d bloggers like this: