web analytics

Tag Archives: litteratur

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Survival is Insufficient (Apokalypse igjen)

steleven

Endetiden er i vinden. Apokalypsen herjer både her og både der. The Walking Dead er flaggskipet, men det er en tydelig trend i tiden at slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den er noe som fenger. I den forrige boka jeg leste var det Joe Hill som satte verden i flammer. Og jammen handler det om apokalypsen i den boka jeg akkurat leste ferdig også, men heldigvis på en helt annen måte enn i Hills The Fireman, og enda lenger borte fra det bunnløse mørket The Walking Dead har å by på.

Hvilket ikke på noen måte er ment som noen nedvurdering av disse nevnte kulturuttrykk, som jeg sluker med skrekkblandet fryd og entusiasme, men det er jo fint at det er mulig å finne andre vinklinger på utslitte temaer.

I Emily St. John Mandels bok Station Eleven er det heldigvis fritt for zombier, selv om verden har gått fullstendig av hengslene. En pandemi som bare kalles for The Georgia Flu rammer verden hardt og brutalt. De som smittes får influensasymptomer, og så går det fort nedoverbakke. To dager etter at de merker sykdomen er det som regel slutt. Og gjett om folk blir smittet! Svartedauen blir en mild forkjølelse i forhold. Der den beregnes til å ha tatt livet av omtrent 60 prosent av Europas befolkning går The Georgia Flu virkelig hardt til verks, og tar livet av om lag 99 prosent av menneskene på jorda. Eller i hvert fall den delen av jorda vi får vite om i boka da. Den oppstår i Georgia – landet, ikke den forente staten – men sprer seg til Nord Amerika, Europa og Asia. Om det går greit med Afrika og Australia vet vi strengt tatt ikke, men det spiller forsåvidt ikke noen større rolle. Verden slik vi kjenner den er  uansett forbi.

Station Eleven forteller en historie som spinner rundt filmstjernen og skuespilleren Arthur Leander. Boka begynner med at han får et hjerteinfarkt på scenen, under en oppsetning av King Lear i Toronto. Leander dør, mens kunstig snø faller over scenen. I salen befinner den tidligere paparazzi-fotografen Jeevan seg. Nå har han besluttet å gjøre noe mer meningsfullt med livet sitt, og utdanner seg til paramedic. Han skjønner hva som skjer, og er kjapt på scenen for å prøve å redde livet til Leander. En annen av skuespillerne i stykket er åtte år gamle Kirsten. Både Jeevan og Kirsten overlever influensaepidemien som kommer til Nord Amerika med et fly fra Moskva samme kveld som Leander dør. De møtes i forbifarten i teateret mens ferdigutdannet medisinsk personell har avløst Jeevans gjenopplivningsforsøk. Men de møtes ikke igjen senere i boken.

Boka hopper så i tid. Fra lenge før pandemien starter, via dagene der den slår til for fullt,til vi møter Jeevan, Kirsten, og en av Leanders gamle venner i det som er bokas nåtid. Vel 20 år etter katastrofen. Kirsten er nå en omreisende skuespiller med teatertruppen The Travelling Symphony. De reiser rundt i området rundt The Great Lake, i USA, og spiller Shakespeare for innbyggerne i de forskansningene som har dukket opp her og der. På en av vognene deres står det skrevet. Survival is Insufficient. Et sitat de har rappa fra en eller annen Star Trek-episode. Verden er ikke trygg, på langt nær, men ting har stabilisert seg etter de første crazy årene som boka nøyer seg med å hinte til. Den reisende symfonien er bevæpnet. De er forsiktige. De styrer unna forskansninger som føles ubehagelige eller utrygge, men noen umiddelbar fare er det ikke, så lenge man holder sammen og tar sine forhåndsregler. Det er i ferd med å danne seg samfunn igjen.

Det er en bok med mange lag dette. Det er så mye man kunne diskutert rundt denne historien. Hvilke kulturuttrykk ville overlevd en slik verdensomspennende katastrofe? Hva med religion? Er det best å huske det som var før, eller er det bedre å glemme? I Station Eleven er det, tjue år etter, steder der man ikke vil huske tiden før. Det vokser opp barn som ikke vet at verden en gang var annerledes. Samtidig bringer skuespillertruppen Shakespeare ut til folket. En fyr har laget et museum av ting fra før pandemien.

Tenk hvor liten verden plutselig ville blitt. Uten strøm, telefon, aviser og sosiale medier. Og nesten uten mennesker.

Jeg likte Station Eleven veldig godt. Den er fin og lese, og gir som sagt mye å bite i. Så kan man selvfølgelig spikke fliser her. Hva lever The Travelling Symphony av? Jakt og fiske? Joda, det jaktes i boka, men vi får ikke så mye innblikk i hvordan folk egentlig lever sine liv tjue år etter en forferdelig katastrofe. Og er tjue år nok for at verden skal stabilisere seg igjen? Skurkene vi møter i Station Eleven er ikke mange,  og de er ikke akkurat av episke proposisjoner. Der The Walking Dead kanskje er for pessimistisk i sitt bunnløse mørke, er Station Eleven nesten for positiv i sin tro på at mennesket helst vil gjøre godt?

Men det er innvendinger jeg blåser en lang marsj i. Station Eleven er egentlig ikke så opptatt av selve samfunnets kollaps. Den er mer interessert i å fortelle historier om mennesker. Og kunst. Jeg synes den lykkes fantastisk godt med det, det er en fin leseopplevelse jeg gjerne anbefaler.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: En helsikes kjøretur

myersreading

Det er sikkert både fordeler og ulemper ved å være forfatter i horrorsjangeren, og samtidig være sønnen til Stephen King. Joe Hill har så langt klart seg bra han. Novellesamlingen 20th Century Ghosts var fabelaktig flott, og hans to første romaner, Heart Shaped Box og Horns, var underholdende og spennende nok. De hører til i samme sjanger som Kings bøker, men er allikevel helt annerledes. De er relativt korte og fokuserte, sammenlignet med Kings mursteiner. Begge to er verdt å lese, men de er ikke superoptikjempefantafenomenalistiske. Til det er det for mye action og for lite hjerte. De er morsomme og actionfylte, men de går ikke i hjertet på deg. De mangler den følelsen av undring, a sense of wonder, som de beste novellene i 20th Century Ghosts gir. Karakterene i den er ikke av den typen som du nærmest føler du har vokst opp sammen med, eller som du godt kunne tenke deg å ta en øl på bua med, slik Stephen Kings karakterer kan være på sitt beste.

Noe som kanskje har vært bevisst, hva vet jeg, og det er uansett ikke noe argument mot å lese Joe Hills første to romaner. De er noe annet enn Stephen King, og godt er kanskje det. Som ung forfatter med berømt opphav er det ikke så rart at man prøver å gjøre noe annet enn gamlingen. Passer seg for å gå i de samme fotsporene. Finne sin egen vei. Være sin egen mann.

Men Joe Hills siste bok, NOS4A2 er en helt annen skål. Her går Hill langt inn på banehalvdelen til faren sin, og spiller ham til tider av banen. Her omfavner han Kings bøker i en slik grad at han til og med har slengt på referanser til både Shawshank og Pennywise, samt også til både Heart Shaped Box og Horns, slik at det ikke skal være noen tvil om at far og sønn ikke bare deler sjanger, men faktisk også samme litterære univers. Skurken i NOS4A2 heter Charles Talent Manx III, men han kunne forsåvidt like gjerne hett Randall Flagg. Han har en mindre intelligent sidekick som ofte refereres til som The Gasmask Man, som minner ikke så rent lite om The Trashcan Man fra The Stand. Manx kjører rundt i en bil, som riktignok er en Rolls Royce Wraith, men som ellers virker å være laget ved samme fabrikk som Christine. Boka er på rundt 700 sider, og er et langt mer ambisiøst verk enn Hills første to romaner. Men selv om han har mer plass å boltre seg på denne gangen er Hill fortsatt langt mer fokusert enn King. Det er utelukkende en god ting. Joda, det kan være at det er passasjer i NOS4A2 som kunne vært kuttet, av og til får vi beskrevet en handling fra to forskjellige synspunkter, og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig, men Hill blir aldri like pratsom som King kan være. Er.

Bokas heltinne er Victoria McQueen, vi møter henne først som barn, der det viser seg at hun har en spesiell gave. Når hun setter seg på sykkelen sin, en TuffBurner som egentlig er for stor for henne, ikke helt ulik sykkelen til Bill Denbrough i It kanskje, og sykler fort som bare rakkeren kan hun mane frem en bro. The Shorter Way Bridge, som egentlig ble revet for flere år siden. Når hun sykler over den finner hun alltid det hun leter etter. Som morens armbånd, et bilde hun fikk låne av faren til et skoleprosjekt, men rotet bort. Ganske nyttig. Vic blir eldre, og som tenåring hører hun foreldrene krangle. Da setter hun seg på sykkelen, og drar av gårde på jakt etter trøbbel.

Hun finner det også.

Hun finner Charles Talent Manx III og hans forheksede Rolls Royce Wraith. Manx har den samme gaven som Vic på sett og vis. Han kan reise på veier utenfor vår virkelighet med Rollsen sin. Han har skapt sitt eget lille land i dette området utenfor virkeligheten. Christmasland kaller han det, og der er hver dag som julaften. Manx kidnapper ett eller to barn i året og tar det med seg dit. Han gjør det for å redde barna fra denne forferdelige verdenen vi andre pleier å tilbringe livet vårt i. Redde dem fra misbruk, sult og fordervelse. Å hvor fint hadde det ikke vært å bo et slikt sted som Christmasland, der alt bare er gøyalt og fint? Manx tror han gjør en god ting, men egentlig er han jo en slags vampyr. En Nosferatu. Han bruker barna han kidnapper til dette fantastiske julelandet sitt til å holde seg selv ung og sprek.

Denne sjarmerende fyren er det altså Vic treffer på når hun ber den magiske broen sin skaffe henne trøbbel, og hun får vel mer enn hun kunne ønske seg. Hun slipper unna dette første møtet, og Manx blir tatt av politiet og buret inne. Men vi har bare så vidt begynt. Noen år senere har Vic fått et barn, en suksessrik karriere som barnebokforfatter og illustratør, og problemer med både psyke og rus forårsaket av at barna fra Chritmasland ringer henne hele tiden og spør om når pappaen deres kommer tilbake. Og Manx skal selvfølgelig på frifot igjen, slik at han og Vic kan ha et siste durabelig oppgjør på gatene i Christmasland. Etter at Manx har stukket av med sønnen til Vic naturligvis.

Man kan hevde at dette er en bok som er så lik Stephen King på sitt beste at det er en pastisj. Kanskje er det Hills måte å omfavne sin skjebne på. Kanskje har han tenkt at siden han likevel alltid skal sammenlignes med far sin når han gir ut en bok, hvorfor ikke skrive en bok som nesten er mer King enn King selv? NOS4A2 er uansett en helsikes kjøretur, sykt underholdende, vanskelig å legge fra seg, med karakterer du bryr deg om og skurker som får deg til å grøsse. Hills beste roman til nå spør du meg.

Og så kan han skrive en slutt også. Det har alltid King slitt med.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Solitaire

solitaireVerden er forent under en regjering.  Ikke som en nasjon kanskje, ei heller en føderasjon, men heller som et enormt selskap. Et firma. En bedrift. Kan dette skje i vår ikke så alt for fjerne fremtid? I så fall, la oss håpe det ikke blir Apple.

Men altså, verden er samlet under ett styre. Det er jo litt av en begivenhet. Det finnes imidlertid fortsatt regioner, selv om de vel også er styrt som bedrifter, og fra hver region har det blitt utpekt Håp. Dette er personer som er født i det samme sekundet som verden altså ble til ett.  Dette er offentlige personer, noe i nærheten av kongelige nesten. Symboler på denne tapre nye verden. Vår heltinne i Solitaire er et slikt Håp. Ren Segura heter hun, med webnavnet Jackal. Hun er forferdelig priviligiert. Har alt man kan ønske seg. Gode venner, en supersøt og hypersmart kjæreste, status, prestisje, og hun blir backet opp på alle kanter for å kunne representere verden, og sin region, på en ypperlig måte.

Men alt er kanskje ikke helt som det ser ut?

Nå er ikke verden i seg selv så forferdelig interessant i denne boka. Vi får noen hint om terroristorganisajoner. Vi skjønner at den nye verdensorganisasjonen ikke ser med blide øyne på illojale ansatte. Men det er ikke noen skikkelig dystopi dette.

Hva er det som er interessant i denne boka da?

La oss komme tilbake til det. Ren Segura, vår heltinne, går på en smell. I slutten av bokas første del skjer det en ulykke. Muligens en terrorhandling. En haug med mennesker stryker med, og Segura får skylden. Håpet er ute, og med det starter bokas andre del.

Segura dømmes til en uhorvelig mengde med år i fengsel. Hun får imidlertid et tilbud. Om hun takker ja til å være med på et forskningsprosjekt, der hun soner straffen sin i en virtuell virkelighet, i fullstendig isolasjon, vil straffen reduseres betydelig. Mindre enn ett år må hun sone. Det høres ut som en god deal. Vår heltinne takker ja, kobles til en maskin, og havner i en virtuell celle uten så mye som en dør. Ingen å snakke med. I realtime skal hun være der i ti måneder. Hjernen hennes skal imidlertid oppleve det mer som om det er ti år eller deromkring.

Er det egentlig en god deal? Bedre enn 25 år i et vanlig fengsel?

Joa, myndighetene er mer opptatt av rehabilitering enn av hevn, så det er absolutt verdt et forsøk vil jeg tro. Jeg hadde gått for det.

Del tre av boka handler om livet etter straffen. Segura slippes  ut, om enn bare på prøve, hun har et strengt regime å forholde seg til. Bryter hun reglene fyker hun inn og må sone straffen sin på nytt. Begrensningene på hva hun kan jobbe med er store. Hun får selvfølgelig ikke bo i fasjonable strøk. Verden er snudd på hodet, men vår heltinne finner seg et slags fellesskap i en bar hun tilfeldigvis dumper innom en dag. En bar som frekventeres av folk som har vært gjennom tilsvarende straffemetode som Seguro i en eller annen grad.

Så hva er det som er interessant her da?

Det handler vel om identitet. Er Seguro den samme personen enten hun er verdens håp, en eks-kriminell på siden av samfunnet, eller helt alene i en celle uten verken dør eller vindu i årevis? Men sant og si tenkte jeg ikke så mye over dette mens jeg leste boka. I stedet tenkte jeg på hvorfor jeg egentlig orket å lese denne boka. Det skjer jo ikke all verden. Det er ikke alltid like spennende. Hva er poenget her liksom? Men jeg klarte ikke å legge den fra meg heller.

Solitaire er debutromanen til Kelley Eskridge. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt venn med den, jeg hadde nok helst sett at den tok noen andre retninger underveis enn den gjør. Jeg gir den uansett en anbefaling, rett og slett fordi Eskridge skriver så godt at man koser seg på veien, selv om man liksom har havnet på feil buss. Hun er god med karakterene, som man jo ender opp med å bry seg om her. Skulle nok ønske at de mer kriminelle karakterene som Seguro møter etter å ha sonet sin straff var litt mindre åpenbart gode på bunnen, men hei, kanskje den virtuelle straffen funker fabelaktig rehabiliterende. Hva vet jeg. Hadde også gjerne sett at elementene som ligger i bakgrunnen, motstanden mot dette multinasjonale konglomeratet som nå styrer verden, hadde fått mer plass. Her er det litt uforløst føler jeg.

Men det er jo mitt problem at jeg ønsker meg en annen bok, og neppe noe stort argument mot den romanen som faktisk foreligger.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Etter dansen

etter dansen

Jeg har lest bloggen til Gunnhild Corwin i flere år nå. Sporadisk selvfølgelig, slik man jo leser de fleste blogger, men jeg har vært jevnlig innom der. Jeg vet ikke om jeg har kommentert på den noen gang, tror kanskje ikke det, men hun har i hvert fall kommentert her hos meg flere ganger. Jeg liker Gunnhild Corwin.

Og det var jo derfor jeg plukket med meg den andre boka hennes. Etter dansen. Boka som er en slags oppfølger til Idas dans, som jeg ikke har lest selv, men som jeg vet mange har lest og blitt berørt av. På baksiden av boka står det som vanlig litt om boka, og det var også en medvirkende årsak til at boka fikk bli med hjem fra mammutsalget. Her er teksten:

Det verste som finnes er å miste et barn. Gunnhild Corwin mistet barnet sitt. I 2005 skrev hun boken “Idas dans” om datteren som fikk leukemi og døde bare 19 år gammel. Den ble en bestselger og har nå solgt hele 77000 eksemplarer.

I “Etter dansen” forteller Gunnhild Corwin om livet etter Idas død. Hun slår sprekker i oppleste og vedtatte sannheter og tabuer om sorg, og hun erkjenner at det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal leve våre liv eller sørge vår sorg. Ingen sørger bedre eller dårligere enn andre. Bare forskjellig.

Men er det mulig å bli helt lykkelig igjen etter å ha mistet barnet sitt? Kan man klare å bli ferdig med sorgen? Eller går det rett og slett an å leve et meningsfylt liv sammen med sorgen?

“Jeg vil ikke plasseres i det mørke sorghjørnet for alltid, for livet mitt inneholder mer enn sorg. Mye mer.”

“Etter dansen” er en vakker bok om å velge livet – om å leve med sorg som en naturlig følgesvenn. Og om å leve det livet man har, ikke det livet man kunne hatt.

Dette er jo ord som gir resonans hos meg. Jeg var også ganske tidlig bevisst på det der at jeg ikke ville være han fyren som mistet barnet sitt. Jeg blogget om det den sommeren det skjedde, men bloggen vendte jo relativt raskt tilbake til å dreie seg om en hel masse andre ting enn sorg og tanker rundt det der. Eller…hvor tidlig jeg var bevisst på det vet jeg nå egentlig ikke. I begynnelsen var det kanskje ikke så veldig bevisst, mer et slags pustehull å få skrive om noe annet. Men etterhvert ble det en bevisst tanke. Det var ikke nødvendig, eller ønskelig, å trekke frem hver eneste tanke og endevende den på bloggen.

Nå vel. Uansett hvordan det var og er. Jeg ser gjerne at språkbruken vår rundt sorg utvides og nyanseres. Avklisjefiseres. Ja, når vi leser om at kjæresten til Alexander Dale Oen har hatt vonde møter med folk som mener hun ikke har sørget nok, da spørs det om det ikke rett og slett er tvingende nødvendig. Jeg tror jeg skal skrive mer om dette senere, i en annen sammenheng. Denne gangen skal jeg nøye meg med å skrive at Etter dansen dessverre ikke klarer å røre meg på noen måte. Det er muligens noe med språket som gjør at den ikke når frem? Ikke snakker til meg? Det er famileselskaper med den på alle måter vidunderlige familien Corwin. Det er massasje og vin i Italia. Ensomme fotturer på Jomfruland. Det gir meg dessverre ingenting. Først mot slutten av boka, når Gunnhild får være med Leger uten grenser til Kongo, klarer den å komme litt ut av skallet sitt.

Det er ikke det at det er noe galt med resten av boka, men jeg synes ikke den klarer å oppfylle løftet på baksiden av boka. Jeg synes ikke den slår noen sprekker i oppleste og vedtatte sannheter og tabuer om sorg. Det synes jeg er synd.

Men jeg fikk veldig lyst til å ta en tur til Jomfruland da. Har ikke vært der siden tidlig i tenårene en gang.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Doktor Bantams drøm

bantam

Jeg husker ikke hvor jeg snappet opp boktipset om Doktor Bantams drøm, men jeg husker hva det var som fikk meg til å lokke den ned på kindle-appen. Hovedpersonen Julie Thatch skulle visst være skåret ut av samme stykke som den ikke helt ukjente Pippi-klonen Lisbeth Salander. For selv om jeg ikke orket å lese mer enn den første av mursteinene til Stieg Larsson, er jeg jo en fan av sterke men føkka kvinnelige karakterer. Hva boka ellers handlet om fikk jeg ikke med meg.

Hvilket kanskje var like greit, for handlingsrefereatet høres ikke så fryktelig sprekt ut? Bare hør her:

Julie er vår heltinne. Hun er sytten år, bor i Austin Texas, det er sommerferie, og Julie er i limbo. Hennes søster, den noen år eldre Tabitha, har gått hen og blitt påkjørt og drept. Et selvmord etter alt å dømme. Tabitha var Julies store helt og rollemodell, og Julie prøver å finne fotfeste i verden i etterdønningene av dødsfallet. Moren deres er deprimert og knapt tilstede. Julie suser rundt på egenhånd og prøver å finne en eller annen mening i tilværelsen.

Hun finner den i Patrice. En “fascistisk skjønnhet” hun tilfeldigvis støter borti på gata en dag. Patrice er medlem av noe hun kaller for “instituttet”, men som Julie kaller for “kulten”. En organisasjon bygget på noe vrøvl en fyr ved navn Dr. Bantam har skrevet ned i en bok. Målet deres er å kaste av seg tidens åk. Patrice og de andre på instituttet kaller dem som ikke er medlemmer for “timebound”, og streber for å avlære seg klokka. Patrice gjør store fremganger. Julie mener at Patrice er sprøyte gal, og hjernevasket, men også så fordømt sexy. Julies nye prosjekt blir å redde Patrice fra kulten, og det må gjerne innebære litt sex og lidenskap om det skulle passe seg slik. Patrice er imidlertid ikke særlig interessert i å bli reddet. Hun vil gjerne rekruttere Julie til instituttet i stedet.

Instituttet er antagelig basert på scientologene i noen grad.

Så ja, dette er altså en kjærlighetshistorie. En lesbisk sådan, og hurra for at den ikke går i de sporene man skulle forvente. Der den seksuelt oppvåknende Julie enten kjemper mot lidenskapen i seg selv i det heteronormative samfunnet, eller kjemper mot alle fordommene i det samme heteronormative samfunnet. Her beskrives kjærligheten som det mest naturlige i verden, hvem bryr seg vel om at det er girl on girl? Bortsett fra et par slengbemerkninger på en busstur er det ingen som bryr seg nevneverdig om at Julie og Patrice er kjærester.

Det betyr ikke at kjærlighetshistorien nødvendigvis får noen happy ending, men det får dere eventuelt finne ut av selv.

Men hvor kommer Lisbeth Salander inn i bildet? Ja ikke vet jeg, Julie Thatch er ikke noen Salander. Langt i fra. Det må vel bety at det er en viss mangel på bredde i kvinnelige rollemodeller når hun sammenlignes med Salander bare fordi hun er litt rappkjefta? De er kanskje skåret fra samme tre, med Pippi som stammor, men de er nok et stykke fra hverandre allikevel. Julie hater ikke verken menn, samfunnet eller noe som helst egentlig. Hun har et stort hjerte, selv om hun prøver å skjule det som best hun kan bak kvikke replikker og et hardt skall. Julie er en helstøpt rollefigur, og det tjener forfatter Jeanne Thornthon stor ære for hvordan hun klarer å formidle den sårheten Julie bærer på under sitt tøffe ytre, uten noen gang å omtale den. Den bare er der.

Julie Thatch er en fantatstisk hovedperson, hun alene gjør boka verdt å lese. Hun er tøff som juling, men verden er brutal og meningsløs, hvordan skal man ellers overleve? Jo, jeg likte denne boka veldig godt faktisk.

 

 

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: