web analytics

Tag Archives: liverpool

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

VG akkurat nå – Rincon jaktet av Interpol

pol

Interpol, sier Rincon spørrende til Hjortheblogg. Takk Gud, jeg trodde det var Liverpool. Da hadde karrieren virkelig vært over!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Rød eller død

shankly

Jeg har brukt sommeren på å lese David Peaces roman Red or Dead. Gudene må vite hvorfor, selv har jeg nemlig ingen ide. Husker jeg rett var det en svært så positiv anmeldelse i Kirkus Reviews som fikk meg til å plukke den opp, og det er greit det. Boka er langt fra dårlig. Jeg fullførte. Jeg leste den ut. Når jeg tenker tilbake på den liker jeg den egentlig ganske godt.

Men den var på nippet til å bli kastet i veggen opptil flere ganger i prosessen. Billedlig talt da, siden jeg leste den på Kindle-appen på telefonen, og jeg har fortsatt tilgode å finne en bok så dårlig at jeg får lyst til å kaste telefonen i veggen. Nå vel.

Red or Dead er en roman om Bill Shankly. Om Bill Shankly og Liverpool Football Club. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool og sosialisme. Noen av dere vet kanskje ikke hvem Bill Shankly var, men dette var altså mannen som tok Liverpool Football Club fra en anonym tilværelse i andre divisjon, til å bli Englands, og kanskje Europas, suverent beste fotballag.

Ja, dere skjønner jo at dette må være lenge siden da.

Denne boka må vel være et kommersielt mareritt. Det er kvinner som leser bøker, og da fortrinnsvis ikke om fotball. Menn leser ikke bøker, de drikker øl og ser på fotball. Skal de lese om The Beautiful Game må det være i en litterær form som ikke er så alt for avansert. Jeg sier ikke at fotballfans er dumme, selv ikke Liverpool-fansen er det, men jeg tviler på at flertallet av dem har tålmodighet til å bruke tid på en bok som eksperimenterer med språket. Som har en litterær form som nærmest utfordrer leseren til å fyre boka opp i peisen. Slik som Red or Dead.

For greia er at boka består av uendelige gjentagelser. Vi som skriver litt her og der har vel fått det inn med morsmelka eller et eller annet at man bør forsøke å variere språket. Ikke begynne hver setning med “Jeg”. Ikke bruke samme ord for ofte. Ikke for like setninger. I en bloggpost om Bill Shankly ville jeg kanskje vanligvis begynt med fullt navn, og så variert det med Shankly, vår mann, Liverpools manager og så videre. Ikke så i Red or Dead. Guardians anmelder slo opp boka på en tilfeldig side, og talte 50 repetisjoner av ordet “Bill”.

Og boka er på over 700 sider.

Det blir ganske mye Bill for å si det slik. Bill som gjør de samme tingene. Bill som er “home, in the night, and in the silence”. Liverpool som spiller kamp “at home. At Anfield”. Bill som hilser “The Kop, the Spion Kop.” Og så videre. I lange passasjer er det dørgende kjedelig. Samtidig er det hypnotisk og suggerende, og av og til, ikke så rent sjelden hever det seg opp til reinspikka poesi.

To Bill Shankly, said Tom Williams. This success is all down to one man. And to one man alone. To Bill Shankly! Bill Shankly is the greatest manager in the world! In the dining room, at the table. Bill sprung up. Bill shook his head. And Bill said, No, no, no! The success of Liverpool Football Club is no one-man affair. We are a team. We are a working-class team! We have no room for individuals. No room for stars. For fancy footballers or for celebrities. We are workers. A team of workers. A team of workers on the pitch and a team of workers off the pitch. On the pitch and off the pitch. Every man in our organisation, every man in our team. He knows the importance of looking after the small things, he knows how the small things add up to the important things. From the chairman to the groundsman, every man is a cog in the machine. A cog in the team. And every cog has functioned perfectly. In the team. Every man has given one hundred per cent. For the team. And so the team has won. The team are champions, a team of champions. We are all a team of champions! We are all a team. A team, a team … But amid the popping of corks, amid the clinking of glasses. The slapping of backs and the singing of songs. Amid the celebrations, amid the congratulations. The accolades and the praise. No one could hear Bill. No one was listening to Bill.

Det er mulig boka er best hvis du er interessert i fotball, selv merker jeg jo at jeg blir mer interessert etterhvert som vi nærmer oss vår tid, og spillere som jeg husker fra den gang jeg selv var litt over snittet interessert i spillet begynner å dukke opp. En viss Kevin Keegan. En pur ung Ray Clemence. Kenny Dalglish. Lou Macari som er på nippet til å takke ja til Shankly, men heller lar seg lokke av Manchester-gull og garantert plass på laget. Men egentlig er det elementer ved denne boka som strekker seg langt utenfor den snevre fotballverdenen. For oss som av og til støter borti folk som skal fortelle oss noe om ledelsesfilosofi er det interessant å lese dette, og tenke litt på Bill Shanklys måte å gjøre dette på.

Og det er et fint tidsdokument. Det er mye som har forandret seg siden Shanklys tid.

Boka er delt i to. Den første delen starter med at Shankly får tilbudet om å bli manager for Liverpool Football Club. Han forsikrer seg om at det er han selv som tar ut laget, ikke en eller annen komitee, slik det var vanlig i gamle dager, og når han får bekreftende svar på det er svaret enkelt. I del to har Shankly gått av med pensjon. I en alder av 60 år. Han takler ikke pensjonisttilværelsen helt. Han gikk nok av for tidlig. Og kanskje er det del to jeg egentlig liker best.

Det er i hvert fall i del to at den eneste passasjen som gir meg en liten klump i halsen dukker opp.

Liverpool vant ligaen og FA Cupen under Bill Shankly. Men i Europa nådde de ikke helt opp før etter at han hadde gått av. Bob Paisley tok over laget, og ledet det til flere triumfer i det som den gang het Serievinnercupen. Bill Shankly var invitert til finalen, og kjørte med bussen ved hjemkomsten etter den første seieren. Hele Liverpool møter frem for å hylle de ferske europacupvinnerne. Shankly ser at blant alle menneskene er det ikke bare Liverpool-fans. Mange som sogner til konkurrenten Everton har også møtt opp for å hylle vinnerne. Men spillerne er kanon dritings, og når kaptein Emlyn Hughes får en mikrofon i hånda og skal si noen ord til fansen sier han “Liverpool are magic, Everton are tragic”. I bakgrunnen står Bill Shankly og kjemper med tårene, og det gjør jeg også.

Bill Shankly var en manager av den gamle skolen. En utdødd rase. Alex Ferguson var kanskje den siste av dem. Vi får aldri deres like igjen. Fotballen har forandret seg. Det er ingen plass for sosialisme lenger. Et lag der alle tjener det samme er utenkelig i dag. Rekesmørbrødbrigaden har fortrengt arbeiderklassen fra arenaene. Det er penga som rår. I fotballen som i samfunnet forøvrig. Shankly snakket om at man måtte få en “return to sanity” i sin tid, han tenkte på spillerlønninger og overganssummer. Siden har det bare blitt verre.

Skal vi anbefale Red or Dead? Ja det skal vi, men den er ikke for alle. Vær forberedt på frustrasjon. Vær klar på at det er lov å skumme de kjedelige partiene, så kan det hende at du får glede av denne boka.

Og hvis ikke, er det vel lov å ikke lese ferdig bøker, er det ikke?

Hummer og kanari

YNWA

Uniteds ferske cupmestere etter å ha slått Kevin Keegans Liverpool i 1977.
Uniteds ferske cupmestere etter å ha slått Kevin Keegans Liverpool i 1977.

Du velger ikkje favorittlag i fotball. Det er favorittlaget som velger deg. Eg hugsar korleis det var. Dei fyrste famlande forsøka. Litt som med jenter, ein måtte prøve og feile nokre gonger før det blei full klaff. Eg fekk eit fotballkort av nokon. På biletet var det ein kar som het Jimmy Neighbour. Han spelte for Tottenham, og dermed holdt eg med Tottenham ein liten stund, men eg bytta dei ut med Queens Park Rangers. Namnet var jo så mykje kulare. Men det ville seg ikkje med meg og QPR heller. Uvisst av hvilken grunn skifta eg lag igjen. Til Manchester City.

Året var 1975. Eg hadde endeleg fått gjennomslag for kravet om å bestille fotballdrakt gjennom ein annonse i det legendariske bladet Buster. Eg holdt bladet i hånda. Såg på lista med lag eg kunne velge. Eg skulle jo ha Manchester City, men under Manchester City sto det eit anna namn. Manchester United. Var det ikkje ein finare klang i det? United? Eg smakte på det. Las det inni meg fleire gonger. Sa det høgt. Jo, det måtte bli United. Eg kryssa av for den raude drakta. Eg gjekk inn med hud, hår, hjarte og sjel.

Eg valde altså Manchester United, eller Manchester United valde meg, den gongen i 1975. Eg ante ikkje eit døyt om fotball. Eg hadde ikkje høyrt om flyulykka i München i 58. Ikkje serevinnercupen på Wembley i 68. Eg visste ikkje at klubben faktisk rykka ned ein divisjon i 74. Eller at dei berre blei ein sesong på lågare nivå, og rykka opp igjen våren 75. Like før eg fekk drakta i posten. Men eg las meg opp på historia. Og takket være tippekampen fekk eg sjå laget spele. Dei raude djevlane. Det hjalp sjølvsagt på kjærleiken at laget spela fantastisk underhaldende fotball. I comeback-sesongen feide dei inn blant dei fire beste i ligaen, og tok seg til cupfinalen. Som dei klarte å tape for lille Southampton. Lidelse. Nederlag.

Eg veit fortsatt ikkje all verda om fotball, men dette veit eg. Det er gjennom nederlag ein bygger dei djupe kjenslene. Alle dei gongene på sytti og åttitalet der man spela Liverpool av bana, berre for å tape på eit overtidsmål av Ian Rush. Eg hata Liverpool, og eg hata Ian Rush. Ubrukeleg spelar. Alt han gjorde var jo å stå på femmeteren og pirke ballen i mål. 30 gonger kvar sesong. Og når dei endeleg solgde ham til Juventus henta dei inn ein fyr som het John Aldridge. Han var så lik Ian Rush at eg ikkje kunne skille dei frå hverandre om det sto om livet. Og hva gjorde Aldridge? Han sto på femmeteren og pirket inn 50 mål på 83 kamper. Etterpå forsvann han til Spania, og da kom Ian Rush tilbake frå Italia. Og Liverpool vant igjen.

Nederlaga var vonde og frustrerande. Men dei var karakterbyggjande. Dei lærte meg at det viktigaste ikkje er å vinne, men å kunne tape med stil. Og når triumfen først kjem smakar den ekstra godt. I 1977 løp eg og kompisen min, Tryta, jublande gjennom korridorane på Strand Hotel i Fevik, med ein imaginær FA Cup-pokal mellom oss. United hadde nettopp slått Liverpool 2-1 på Wembley. Eit lyspunkt i den mørke tida. Det var ikkje mange av dei, før Alex Ferguson henta Eric Cantona frå Leeds, og ligatittelen heim til Old Trafford i 1993. Den gong hadde vi ikkje smarttelefonar og live-dekning av fotballen i nettavisene. I staden ringte vi til Dagbladet for å få dei siste resultata. Dei var United-fans på Dagbla-sporten også. Og etter nesten tjuge år som United-fan, med stang ut, heiderlege fjerdeplassar, og ein og annan cupfinale som trøst, holdt det endelig heilt inn. Hvilken følelse!

Det har blitt mange triumfer siden da, og sant og seie hugsar eg eigentleg ikkje så mange av dei. Ein blir blasert. Men eg hugsar Ronnie Whelans idiotiske kanonskudd i ekstraomgangene i ligacupfinalen på Wembley som senka oss, og ga Liverpool si tredje tittel det året. Aaargh!

I år er vi tilbake til normalen. Liverpool toppar tabellen. United er på syvende plass. Det gjer ikkje så mykje. Vi kjem tilbake. Eg hatar ikkje Liverpool lenger. Når dei nå ligg an til å ta sitt første seriemesterskap på 24 år, veit eg korleis dei som held med laget har det. Eg unnar dei kjensla, og klarar til og med å glede meg litt med dei. Kanskje får eg til og med ein klump i halsen når Steven Gerrard løfter bøtta over hovudet.

Samanlikninga med jenter held ikkje heile vegen. Du kan bli lei kona og kaste ho på dør, men du kan ikkje bytte favorittlag i fotball. Sjølv ikkje om paven skulle godkjenne det er det mogleg. Klart ein kan sjå eit lag på TV ein sein kveld i midtveka og bli litt yr. Kanskje har dei ein venstreving som kan drible av ein mann. Banke ballen i mål frå 30 meter. Det kan vere fint med ein liten flørt med eit lag på si, der og då, men det er berre eit augeblikks tilfredsstillelse. Det er berre fysisk. Djupt i hjartet er det ikkje plass til meir enn ett lag. Og det kan ikkje byttast ut.

Eg jublar for Liverpool, om det held heile vegen, men det må gjerne gå 24 år til neste gong.

%d bloggers like this: