web analytics

Tag Archives: los angeles

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 2 – Making Ghosts

Ja, vi kårer altså årets 24 beste plater i en julekalender på Hjorthebloggen i år. Vi begynte med Don Henleys Cass County på 24 plass, i luke 1. I dag er det klart for luke 2 og årets 23 beste plate.

greatpeacock-main-stream

Denne gjengen har du kanskje ikke sett før? Eller hørt? Eller hørt om? De kaller seg for Great Peacock, og de debuterte i år med albumet Making Ghosts. Men se på den gjengen her da. Se på godguttene. Er det noen av dem du IKKE får lyst til å banke opp bare ved å se på dem? Jeg anbefaler at du heller henter opp plata på Spotify og hører på dem. Dette er et band som bør høres, ikke sees, og det hjelper ikke at en av gutta ALLTID går med poncho.

Skjønt egentlig, spiller du Making Ghosts et par tre ganger på rad kan det hende du får lyst til å banke dem opp likevel.

Det er Andrew Nelson og Blount Floyd som er bandets frontfigurer og grunnleggere. Nashvillegutter. De spilte begge i et annet band, litt mer i den tyngre delen av musikken. Noe hardtslående gittarbluesbuggirock-greier, ikke akkurat black metal. Men de brøt ut og starta sin egen greie, altså Great Peacock, og ingen skal beskylde det bandet for å være spesielt hardtslående altså. Bare så det er sagt. Great Peacock er popmusikk snekra sammen med country/folk-verktøykasse. Strømmende akustiske gitarer og vokaler i harmoni.

Det er feiende flott. Lett å la seg rive med. Det er en imponerende debutplate, full av catchy låter det er lett å synge med på. Produksjonen er luftig og fin. Kan vi kalle det et fattigmanns-Jayhawks kanskje? Eller er Poco en bedre sammenligning? Det er vestkyst. LA Country. Dere skjønner hva jeg mener.

Problemet med Making Ghosts er at det er en plate som er helt uten skarpe kanter. Den er omtrent som å spise seigmenn. Du sluker et par stykker, og det var så godt at nå vil ha mer. Du klarer ikke å stoppe. Før du vet ordet av det har du spist hele posen, eller spilt plata noen ganger på rad, og da begynner du å kjenne at dette egentlig var litt mye å spise på en gang. Og du kjenner at hvis du må høre på Broken Hearted Fool en eneste gang til kommer du til å slå til noen.

Making Ghosts er altså en fin plate, den er jo årets 23 beste, men den bør nytes med forsiktighet. Det er lett å forspise seg.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Poesi i bevegelse

To små skuespillere har en Dog Day Afternoon i Killer of Sheep

På coveret til Killer of Sheep står det et utdrag fra The Guardian: “One of the greatest unseen American movies”, men dette er ikke sant, for nå har jeg jo sett den. Det er det flere som burde gjøre.

Kanskje.

Killer of Sheep er nok ikke for alle. Alle dem som synes at en film skal ha en begynnelse, en slutt, et plot, og ligne veldig på noe du har sett før, samtidig som den ikke ligner for mye, vil antagelig ikke ha så mye utbytte av denne filmen. Dere kan trygt gå og se Mamma Mia enda en gang.

Ja, ikke at det var mye til plot der heller da, men den hadde et soundtrack av ABBA-sanger til å dekke over det med.

Men Killer of Sheep er noe helt annet. Det er en studentfilm, laget av Charles Burnett mens han gikk på UCLA, spilt inn i helgene med venner og familie i de fleste rollene, med et budsjett på kanskje 10 000 dollar. En film med et sterkt dokumentarpreg, uten noe tradisjonelt plot, kun en rekke med scener fra livet i Watts, Los Angeles, på syttitallet, som sett i sammenheng likevel forteller en løst sammensatt historie om livet på grensen av fattigdom, om oppvekst i Watts-ghettoen, om afro-amerikansk maskulinitet.

Filmen er en reaksjon på måten svarte hadde blitt fremstilt på film av Hollywood, en reaksjon på hvordan Burnetts studiekolleger gjerne romantiserte arbeiderklassen, og ikke minst et resultat av blaxploitationsjangeren, som var stor på syttitallet med filmer som Shaft, Coffy, Black Caesar, og Foxy Brown som noen av de mest kjente. Filmer som i noen grad romantiserte ghettomiljøet i de amerikanske storbyene, med gangstere, halliker, og selvfølgelig med en superneger som Fred Williamson eller Richard Roundtree klar for å ordne opp med urettferdigheter og onde hvitinger.

Sant og si så er det vel fortsatt sjelden vi ser filmer fra Hollywood der svarte fremstilles som noe annet enn stereotyper?

Filmen spinner rundt Stan, som jobber på et slakteri og har søvnproblemer, og det er vel klart at bildene av sauene som står og venter på sin skjebne i slakteriet er ment som et bilde på hvordan menneskene vi møter i Watts lever sine liv. Men dette er ikke velmenende og pratsom sosialrealisme. Dette er poesi i bevegelse. Små glimt av hverdagsliv med kameraet som flue på veggen. Det er blues i levende bilder.

Og det er en film som vokser inne i deg etter at du har sett den. Jeg anbefaler den varmt, og her har dere traileren:

%d bloggers like this: