web analytics

Tag Archives: Media

Hummer og kanari

Det er lov å bruke huet

the principles of the divine
Creative Commons License photo credit: TheAlieness GiselaGiardino²³

Okay, så har en lektor på UiB slengt med leppa på Facebook, og Bergens Tidende har laget sak der studentrepresentanter er rystet over de dumme voksne som ikke skjønner hvordan sosiale medier fungerer. Og folk blogger i vei om saken. Lurer du på hva du skal mene om dette? Frykt ikke, bare gjenta etter meg:

  • Det er naivt å tro at det man skriver på Facebook er privat, sagt i et lukket forum, noe som ikke er offentlig. Er det dumt nok, viktig nok, hårreisende nok, så er sjansen stor for at en avis får tak i saken og skriver om det. Som det brødhuet av en psykolog som diskuterte saken hun var sakkyndig i på Facebook.
  • Jill har selvfølgelig rett i at vi har en rett til privatliv, et privat rom der vi ikke representerer arbeidsgiver, men dette rommet er ikke Facebook.
  • Ja, det er helt greit av en avis å trykke en privat statusoppdatering fra en individuell Facebook-konto. Hvis det har nyhetsverdi. Er hårreisende nok.
  • Men: Et generelt sukk om ikke identifiserbare elendige eksamensbesvarelser er ikke kontroversielt nok, dumt nok, hårreisende nok til at det fortjener et avisoppslag. Det har ingen nyhetsverdi i det hele tatt. Ingen trenger å tas, ingen trenger å få sparken, og ingen trenger å bli opprørt.

Det er altså lov til å bruke huet her. Både for lektorer som bruker Facebook, (Nei, det ER ikke et privat lukket rom) for studentrepresentanter (Nei, dette er ikke noe å bry seg om, det hadde stilt seg annerledes om vedkommende identifiserte den dårlige studenten, siterte spesielt minneverdige sekvenser fra oppgaven eller lignende, men et generelt hjertesukk? Ingen kommentar!) og ikke minst for avisene. (Jaså, så du sender meg et screenshot fra en lærer som er litt sliten i dag sier du, beklager, men dette er da virkelig ikke noen sak. Ring meg hvis du havner i et jordskjelv eller noe sånt. Snakkas!)

Sånn, da skulle ikke dette være noe mer å snakke om vel? Jeg går og legger meg.

Hummer og kanari

Ung pike savnet

Bilde stjålet fra bloggen til Thomas Berg

Den første tanken som slo ned i hodet mitt når jeg hørte at åtte politimenn hadde taua inn Maria Amalie på trappa til Nansenskolen var denne:  – Åtte stykker for å arrestere en ung og ufarlig jente som oppholder seg ulovlig i landet, men prøv å få tak i en politimann om en psykotisk mann med kniv truer med å rasere hotellresepsjonen en nattevakt.

Deretter ramla det inn noen dårlige vitser om hvordan kvinner fra øst-europa ikke måtte innbille seg at de bare kan komme her og komme her, om de da ikke har tenkt å prostituere seg. Disse vitsene kom heldigvis aldri ut i fingerspissene og ut på Twitter.

Og så tenkte jeg: – Å nei, nå kommer snart noen til å komme trekkende med jævla Mullah Krekar igjen.

Når jeg så observerte at dette var en sak som engasjerte i hvert fall min Twitterstrøm, så tenkte jeg: Nå er det like før noen kommer og sier at alt engasjementet i denne saken skyldes at Maria Amelie er ung, hvit og vakker. Med ekstra trykk på hvit.

Og det tok ikke så lange tiden.

Wazim Zahid skriver:

Maria Amelie er ung, pen, smart, utdannet og snakker norsk. Men disse karakteristikkene passer faktisk også til tusenvis av andre flyktninger i Norge. Den største forskjellen er kanskje at Maria Amelie er lys, og de andre er mørkhudede menn fra fjernere strøk.

Et godt blogginnlegg er det, men jeg tror Zahid overdriver betydningen av hudfargen her. Jeg mener, det er ikke noe nytt at vår kjære norske stat kaster ut folk som heller vil bli, og selv om de fleste antagelig blir kjippet ut uten at noen bryr seg, så tror jeg det er greit å påstå uten å faktasjekke det på noen måte, at det hvert bidige år er en god håndfull saker der godt integrerte mennesker uten norsk statsborgerskap sendes ut av landet til tonene av et lokalsamfunn som protesterer så høyt de bare kan. Jeg tror ikke hvit hudfarge er et gjennomgående fellestrekk i disse sakene.

Her i byen hadde vi Simon-saken i fjor høst, der ni år gamle Simon og faren hans ble kastet ut av landet etter halvannet år som Florøværinger. Simon hadde lært seg norsk, gikk på skole, spilte fotball, og var mørk i huden. Engasjementet i byen, i hvert fall i den første tiden, var stort. Underskriftsaksjonen for å få dem tilbake til landet samlet mange underskrifter, folk gikk i tog, og det ene med det andre.

Samtidig stemte de ikke på de to eneste partiene som prøvde å snakke pent om innvandrerer og asylsøkere i valgkampen som raste samtidig med Simon-saken. Simon og faren hans kunne nok få bli, men alle de andre svinepelsene, de måtte vi se til å få ut igjen så fort det bare lot seg gjøre.

At folk engasjerte seg for Simon kom av at han var kjent i lokalmiljøet. Og han kjente de rette personene. Noen sørget for at Firdaposten var på plass når han tok farvel med skolekameratene. En sterk og god reportasje fikk også alle oss som ikke kjente ham fra før til å føle at vi  i hvert fall kjente ham litt. Og dermed begynte snøballen å vokse seg større.

Slik det er i alle de andre sakene der lokalmiljøet protesterer. Det er lett å engasjere seg når det gjelder folk vi kjenner, eller i det minste vet godt hvem er.

Og gjennom TV-opptredener, medieoppslag, og boka hennes, så var det mange som hadde hørt navnet Marie Amelie før. Sett ansiktet hennes. Visste hvem hun var.

Jeg tror for all del at det er til hennes fordel at hun er pen, smart, og jada, hvit også, men jeg tror ikke hudfargen er avgjørende for engasjementet. Vi engasjerer oss fordi vi føler at vi kjenner henne litt, eller i det minste godt vet hvem hun er, og synes det er meningsløst å kaste henne ut.

En annen sak er det at jeg dessverre ikke tror at engasjementet stikker så veldig dypt. Selv etter det medietrøkket som har vært de siste dagene så melder Dagbladet at det bare er 6 av 10 som vil la henne bli. Ikke akkurat et overveldende flertall. De fleste begrenser vel engasjementet sitt til å trykke “liker” på en Facebook-gruppe til støtte for Maria Amalie. Ja, selv har jeg vel ikke gjort såpass en gang.

Og om seks måneder har de fleste av oss glemt hele saken.

Et halvt års tid etter at Simon-saken engasjerte lokalbefolkningen her i byen ble det holdt et møte på torvet her i byen med apell om en mer human flyktningepolitikk. Slik så det ut:

Ikke så mye engasjement igjen gitt.

Hummer og kanari

TV2 avslører…hva da?


Creative Commons License photo credit: gaspi *yg

Hovedoppslaget på TV2-nyhetene i kveld var at det står 3086 mennesker i sykehjemskø. Dette var basert på kanalens egne undersøkelser, og ble presentert som en sensasjon, en fallitterklæring for velferds-Norge. Men hva er det egentlig de avslører?

Først og fremst så må det sies at 3086 mennesker ikke er fryktelig mange mennesker, ei heller sier tallet noe særlig om hvor bra eller dårlig situasjonen er. Det som teller er jo hvor lenge man eventuelt står i kø. TV2 skriver at ventettiden varierer fra en uke til ti år.

Og dermed kommer vi inn på det som er hovedinnvendingen min. Hva er det egentlig TV2 har målt her?

Jeg mener, har man stått i sykehjemskø i ti år, så skyldes det sannsynligvis at behovet for sykehjemsplass ikke har vært spesielt stort. Og det er viktig å huske på dette i all krisemaksimeringen. Sykehjemmene fungerer ikke som et borettslag, der den som har vært medlem lengst har forkjørsrett. Sykehjemsplasser fordeles etter behov, ikke nødvendigvis etter ønske.

Spørsmålet blir da: Måler undersøkelsen til TV2 hvor mange som ønsker seg en sykehjemsplass, og ikke har fått det? Eller måler den hvor mange som har søkt, og faktisk fått kommunen med på at behovet for sykehjemsplass er til stede, men man har enda ikke klart å skaffe en plass? Det er en ganske vesentlig forskjell.

Det er nemlig rimelig uinteressant om det er 3000 mennesker som ønsker seg en sykehjemsplass, så lenge de ikke har et medisinsk behov for å få det. Eller om det er 3000 mennesker som har et behov, men må vente fjorten dager før det er på plass.  Langt mer interessant er det om det er 3000 mennesker som er skikkelig skrøpelige, og har fått innvilget en plass, men har ventet i 10 år på at noe skal bli ledig.

Ut i fra TV2s reportasjer er det ikke mulig å få tak i om det faktisk er noen grunn til å komme trekkende med krigstypene og TV2 avslører.

Det er nemlig ganske uklart hva de egentlig har avslørt?

Hummer og kanari

Johanna våknet opp til bursdagskake

Nå gleder hun seg til å begynne i full jobb i hjemmehjelpen igjen


Creative Commons License photo credit: *Kicki*

(Blabladet): Etter å ha vært aktivt sykemeldt på grunn av hjernerystelse i nesten tre uker, eklærte fastlegen Johanna Riis for helt frisk igjen, og hun er klar til å stille på jobb igjen mandag morgen.

Beskjeden fikk hun på sin egen bursdag, og nå ser 53-åringen frem til å svinge mopp og støvsuger igjen.

Tatt igjen det tapte

– Denne uken har jeg jobbet veldig hardt fysisk for å se om helsa tålte det. Hver dag har jeg økt mengden med støvsuging og gulvvask. Selv om jeg innerst inne har følt meg klar hele uken, har jeg samtidig respektert fastlegens råd om å vente til fredag med å ta en avgjørelse, skriver Johanna på sin blogg.

Etter å ha vært på jobb i dag dro Johanna på legekontoret for å gjennomføre de siste testene hos fastlegen.

– Jeg dro i ettermiddag etter jobb for å gjennomføre den siste testen hos fastlegen. Den gikk veldig bra og jeg fikk endelig det klarsignalet jeg håpet på.

– Mitt personlige mål har hele tiden vært at jeg skulle bli friskmeldt til mandag morgen og den beskjeden fikk jeg altså i dag.

«Koselig bursdag»

Den tidligere kassedamen på Kiwi beskriver bursdagen sin som koselig.

– Jeg våknet til gaver fra min mann og vår datter Ella, før Ella måtte skynde seg på skolen, der hun hadde prøve i eldre historie. Har også hatt en veldig koselig samtale på telefon med min datter Anna som bor i Kristiansund, skriver Johanna.

Etter å ha vært på legekontoret og kost seg med familien drar Johanna nå på syklubb med flere av arbeidskollegene.

– Jeg har savnet å stå opp om morgenen og spise frokost med mannen min før vi begge gikk på jobb. Jeg er veldig spent på hvordan arbeidsdagen blir på mandag og nå er det hvile og riktig inntak av mat og drikke som står på planen i helgen.

Hummer og kanari

Slik blir du kvitt hudormene (og kanskje en leser eller to?)

Det har vært mye snakk om bloggere og tekstreklame. Unge rosa skribenter som får tilsendt produkter som de så skriver positivt om på bloggen sin. Man tenker vel antagelig på noe slikt som det Ulrikke Lund driver med her: (Klikk på bildet for å lese teksten)

Jeg aner ikke hvorvidt Ulrikke har fått dette produktet i posten, eller kjøpt det selv, bare så det er sagt. Det er uansett ikke så viktig, poenget er at dette er nettopp en sånn tekst som det kan være greit å være litt skeptisk til. Er det egentlig skjult tekstreklame? Kanskje? Kanskje ikke?

Men det er kanskje ikke så rart om rosabloggerene ikke helt ser problemet med dette. Se bare på dette: (Dere kan klikke her også om dere vil lese)

Det er ikke så lett å se forskjellen her kanskje? Ulrikke Lund skriver om produkter fra Kanebo som hun mener man bør bruke i kampen mot hudormene. Dagbladet finner det helt naturlig, i en artikkel om de samme hudormene, å bruke en såkalt hud og kroppsterapeut som ekspert på emnet, og linker like godt til samme eksperts egen salong på Hosle i Bærum.

Hva er egentlig en hud og kroppsterapeut, og hadde det ikke vært mer naturlig å bruke en hudlege?

Og joda, i artikkelen snakker man med en hudlege også. Tilfeldigvis en som har sin egen hudklinikk, og et selvutviklet kosttilskudd å selge. En konsultasjon hos Dr.Bondevik koster forøvrig 740 kroner for 20 minutter, mens besvarelse av tidkrevende mail eller telefoner bare koster 490.-

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men her får jeg en distinkt følelse av at artikkelskribenten har vært på Divino kroppspleie og fått en svært gunstig pris?

Det verste med artikkelen er imidlertid ikke at den får meg tilå lure på om dette er skjult tekstreklame. Det verste er at den er så forbanna dårlig, og verst av alt så er den jo fullstendig poengløs. Det er ikke noe nytt her, det er kjent hudorm-stoff alt sammen, og overskriften lover mer enn den holder. Slik blir du kvitt hudormene står det, men i artikkelen skrives det at man aldri helt blir kvitt dem.

Hvorfor i all verden har Dagbladet sånn møkk som det her på nettsiden sin?

Litt morsomt er det forøvrig at når jeg prøver å klikke på noen av de mange linkene i artikkelen så nekter nettleseren på jobben å åpne dem med følgende grunn: Your page is blocked due to a security policy that prohibits access to Category Adult/Sexually Explicit

Uff nei, takke meg til Ulrikke Lund da altså!

%d bloggers like this: