web analytics

Tag Archives: Media

Klipp

Trøndere best på intimbarbering

I juni gjorde RFSU undersøkelsen der over halvparten av alle spurte fra Trøndelag sa at de barberte seg nedentil.

Noen ganger kan det bli litt for mye informasjon…

Hummer og kanari

En bønn om hjelp

De har visst fjell så det holder i Kirgistan

Creative Commons License photo credit: zz77

Det er sent om kvelden da jeg slår av DVD-spilleren. Etter en intensiv uke med lesing i forkant av muntlig eksamen i historie har jeg feiret sommerferien og et ganske bra eksamensresultat med et lite stykke historie som ikke er pensumrelatert. Jeg har sett den kinesiske filmen Nanjing! Nanjing! (City of Life and Death), om Japans angrep på Nanjing i 1937, og massakren som fulgte. Voldtekten av Nanjing er fortsatt en verkebyll i forholdet mellom Japan og Kina, og regissøren, Lu Chuan, måtte finne seg i å motta trusler mot både seg selv og sin familie fordi han i filmen fremstiller en av de japanske soldatene som ganske sympatisk, og nesten like traumatisert som de overlevende kineserene. Filmen er både fin og vond, et sted mellom Elem Klimovs Idi i smotri (Come and See) og Isao Takahatas Hotaru no haka (Grave of the Fireflies) i tone og tema, og underveis så tar jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig trekkes mot disse historiene. Hvorfor så fascinert av ekstreme eksempler på menneskets potensial for grusomme handlinger?

Før jeg finner svar på spørsmålet, er filmen ferdig. Jeg slår av DVD-spilleren og fisker frem PC’en for å lese litt mer om den før jeg kryper til køys. Først må jeg bare innom Dagbladet og VG på nett for å se om det er skjedd noe oppsiktsvekkende de siste par timene. Jeg lar øynene gli nedover siden mens jeg scroller. Inne mellom alt stoffet om bryllupet til Petter Stordalen, dukker det opp en liten sak. Ikke noe bilde, bare en overskrift. Bokstavene er ikke spesielt store, det er bare så vidt jeg får øye på den. De spikret en liten gutt til et tre står det. I alle dager, tenker jeg, og lar øynene gli litt oppover siden igjen for å se hva det dreier seg om. Jeg blir kjapt beroliget. Det handler bare om øyenvitneskildringer fra usbekiske flyktninger. Ingen grunn til uro. Joda, jeg har fått med meg at noe skjer der borte i Kirgistan, men hva konflikten dreier seg om vet jeg ikke. Jeg har ingen knagger å henge dette på. Det hører ikke til min verden, berører meg ikke. Jeg klikker meg ikke inn for å lese saken, lar øynene gli nedover siden, scroller videre. Sjekker de siste resultatene fra VM i Sør-Afrika. Okker meg litt på Twitter over avisene som bruker så mye plass på Stordalen. Går inn på IMDB for å lese mer om Nanjing! Nanjing! Tar et bildesøk på Google og blir sittende en stund og se på de japanske soldatenes egne bilder fra massakren. Rister på hodet over grusomhetene. Går og legger meg, og sover godt hele natten.

Det er først noen dager senere, når jeg oppdager at det er min tur til å skrive denne innspill-spalten igjen, at jeg begynner å fundere litt. – Hva skal du skrive om denne gangen, spør samboeren, og når jeg sier at jeg ikke er sikker, foreslår hun at jeg skriver om Stordalen-bryllupet. Ingenting ville vel vært enklere enn det, dekningen av kjendisfesten i Marokko var ute av enhver proposisjon, og var det virkelig ingen som evnet å koble Stordalens pengebruk til lønn og arbeidsforhold ved hotellene han eier? Men så slår det meg at dette er omtrent som å være opptatt av krig og fred og sånn, og jeg er virkelig ikke den rette til å raljere. Jada, jeg er en av dem som i spørreundersøkelser gjerne vil ha mer viktig stoff i nyhetene. Utenriks. Kommentar og analyser. Men dette viktige stoffet gjelder åpenbart ikke små gutter spikret til trær i land jeg vil ha problemer med å plassere på kartet. Sannheten er jo at jeg vet mer om Stordalens bryllup enn jeg vet om Kirgistan, og jeg kan ikke gi media skylda denne gangen. Det er meg det er noe galt med. Men jeg er ikke alene. Jeg spør venner og kjente om de er oppdatert på situasjonen i Kirgistan, og de ser rart på meg. De færreste er i stand til å fortelle meg noe om hva som foregår der, hva det hele dreier seg om. De fleste gir uttrykk for at dette ikke er noe de bryr seg om i det hele tatt. Akkurat som meg.

Man kan ikke ta all verdens triste skjebner innover seg. En viss distanse er nødvendig om man skal fungere, men det er forskjell på distanse og å være fullstendig likegyldig. Spørsmålet om hvorfor jeg fascineres slik av historier spunnet rundt menneskehetens mørkeste kapitler endrer seg: Hvordan kan jeg sitte med tårer i øynene og klump i halsen mens Seito og Setsuko sakte sulter i hjel uten at noen egentlig bryr seg i Hotaru no haka, og samtidig ikke ha så mye som et skuldertrekk til overs når kvinner, barn og sivile utsettes for bestialske overgrep i Kirgistan?

Jeg vil ikke være en sånn fyr som ikke bryr seg, er det noen som kan hjelpe meg? Media? Please?

Hummer og kanari

Privat og offentlig

Det hender jeg får lyst til å skrive om noe, selv om jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener. Ja, egentlig skjer det ganske ofte når jeg tenker etter. I dag er det dette med offentlig vs privat i sosiale medier jeg går rundt og tenker litt på.

Bakgrunnen er denne saken, der Eirik Junge Eliassen først var sint på Israel, ble sitert på det i iTromsø, og så ble sint på avisens sitatpraksis. Eliassen mener at å sitere fra Facebook kan sammenlignes med å sitere fra en samtale ved kafébordet ved siden av, mens redaktøren i iTromsø, Jonny Hansen, ser på Facebook som et massemedium.

Det er litt samme sak som Helge Øgrim skriver om her. Er en ytring på Facebook offentlig eller privat?

Og jeg vet ikke. Men jeg har tenkt en del på det der skillet mellom offentlig og privat, i likhet med mange andre så klart, men jeg klarer altså ikke å bli helt enig med meg selv.

Eller kanskje jeg blir det i løpet av denne posten? Den som lever får se…

Men jeg tenker på den der kafesamtalemetaforen. En ting er jo at det vel har skjedd at media har laget saker basert på at man har sett og overhørt folk i samtale ved et kafe eller restaurantbord. Som f.eks da Stein Ørnhøi reagerte kraftig på at Dagbladets journalister tok uskarpe bilder med mobiltelefon og lyttet ved bordene da de tilfeldigvis oppdaget Ørnhøi i samtale med lobbyister fra JAS Gripen. I et demokratisk samfunn må man kunne gå ut og spise middag sammen uten å bli avlyttet mente Ørnhøi.

Men han ble jo ikke avlyttet, han ble overhørt av journalister som tilfeldigvis satt ved nabobordet. Og sånn er det vel forsåvidt med denne iTromsø-saken også. Det var ikke avisa som overvåket Eliassens Facebook-konto, de fikk tilsendt en skjermdump fra en av Eliassens venner på Facebook. Man kan godt diskutere om denne ytringen har noen nyhetsverdi, men det blir en annen sak. Ingen hadde vel trukket iTromsøs rett til å bruke Facebook-ytringer i journalistisk øyemed om Eliassen hadde konspirert om å snikmyrde biskopen i Bjørgvin?

Som nattevakt på Byens Beste Hotell i åtte år har jeg overhørt en del samtaler i lobbyen. Jeg har sett kjendiser dra med seg damer på rommet samme uka som man står frem i sladderpressen og erklærer sin store kjærlighet til kona. Jeg har hørt skandalerammede politikere snakke om sine skandaler i helt annen og langt mindre ydmyk og selvransakende tone enn den man har fått presentert i media. Den offentlige fremtoningen er pyntet med glanset papir og silkebånd, den private fremtoningen er ikke behandlet med sadpapir, flisene stikker ut her og der.

Og da tenker jeg det er bra om skillet mellom offentlig og privat viskes ut. La oss bli kvitt gavepapiret og få se mennesket under. På godt og vondt. Det er jo det strenge skillet mellom offentlig og privat som gjør det så lett for menn å banke kona uten at noen bryr seg, så lenge fasaden er opprettholdt. Kunne noen av de familievoldssakene som VG skriver om vært unngått om skillet mellom offentlig og privat hadde vært mindre? Om terskelen for å gripe inn var lavere? La oss bli kvitt fasadene, skinnhelligheten, falskheten. Gi oss menneskene og alle deres svakheter i stedet for disse glansbildene som ingen tror på allikevel. Som ingen bør tro på. Gjør det akseptert å være svak på alle menneskelige måter, og vise det, så skal det nok bli et bedre land å leve i skal dere se.

Det er jo en forlokkende tanke, at bare vi alle opptrer som en stor og glad familie, løper rundt og planter trær, koser med kaniner, og ikke har hemmeligheter for hverandre, så vil alle problemer løse seg. Men det er nok ingen realisme i det dessverre. Vi trenger private rom, rom vi kan gå inn i, rom vi kan slippe noen inn i, og stenge andre ute i fra. Vi trenger rom der vi kan være store og sterke, men også rom der det er lov å være liten og svak. Noen ganger trenger vi rett og slett å gjemme oss, og vi kan ikke alltid være offentlige.

Uff, dette ble en sprikende og usammenhengende  post tror jeg, la oss se om jeg kan samle noen tråder mot slutten her. Formulere hva jeg egentlig tror jeg mener. Eller i hvert fall hva jeg mener i dag.

Så lenge man snakker om politikk, samfunn, eller sak på et eller annet vis, så synes jeg det bare er fint om skillet mellom privat og offentlig viskes ut. – Jeg tåler dette og står for utsagnet, men jeg ville nok ha uttalt meg offentlig på en annen måte, sier Eliassen til Journalisten etter sin Facebook-blunder, men hvorfor det? Drit i poleringen og kjedelige offentlige uttalelser, om man ønsker å sende israelittiske lederskap til Helvete, og er komfortabel med å si det på pøbben, så kan du si det til avisa også? Er det noe vi ikke trenger mer av så er det ferdigsamplede soundbites som er så polerte at de er blottet for innhold.

Riktignok så er det ofte slik at det som kommer rett fra levra ofte minner om avføring, men så får man da i det minste et glimt av hva slags rasshøl det egentlig er som uttaler seg.

Så jeg mener altså åpenbart at det er helt greit å sitere fra sosiale medier om man finner noe med nyhetsverdi å sitere fra. Akkurat som det må være greit å bruke ting man tilfeldigvis overhører ved et kafebord til å bedrive journalistikk, så lenge man sier i fra, gir mulighet til imøtegåelse, og hva det nå er som er regnet for god journalistisk metode nå til dags.

Akkurat slik som man er påpasselig med å bare baksnakke kolleger som ikke er tilstede, så må vi lære oss å holde de frasparkene vi synes blir for sprelske unna Facebook og Twitter. Vi får ta dem på DM hvis vi absolutt må.

Det fine med nettet er ellers at det gir en muligheten til å åpne rom man kanskje ikke får luftet så ofte i hverdagen. Private rom kan gjøres offentlige, gjerne til stor glede for både avsender og mottaker. Det betyr ikke at alle private rom åpnes for offentligheten, vi velger hva vi vil blotte og hva vi vil skjule. De færreste, om noen, slipper vel folk til helt inn i våre mørkeste irrganger.

Skillet mellom offentlig og privat kommer altså ikke til forsvinne, vi må bare lære oss at Facebook-kontoen  ikke er privat. At vi må holde fasaden der også. Passe oss for å ikke slippe til for mye av det skjøre, skrøpelige mennesket vi har under den vellykkede fasaden. Ikke hisse oss opp. Fremstå som vennlige og tolerante verdensborgere. Så får vi passe på å hate svartinger, kommunister, kapitalister og kolleger hjemme i stua. Med vinduene igjen.

For vi trenger jo et privat rom også, vi må bare lære oss at det rommet verken heter Facebook, Twitter eller Hjørnevikbua.

Hummer og kanari

Hvem slakter hva?

VG skriver om norske sykehjem i dag. Med henvisning til en tragisk sak der en dement 81-åring kvalte en 76 år gammel medpasient, så står det øverst på forsiden med relativt store bokstaver: Sikkerheten på norske sykehjem slaktes.

Men hvem er det som står for slaktingen?

Jeg synes medias dekning av eldreomsorgen som regel er hårreisende dårlig, tendensiøs, og preget av manglende kunnskap om hvor komplekst det egentlig er å drive omsorg, så jeg røsket nå med meg avisa for å se hva slags tabloid suppe dette var for noe.

Først så leser jeg om mannen som døde, og nå er jeg vel pirkete, men jeg henger meg opp i to ting. For det første så lurer jeg litt på hvorfor journalisten omtaler mannen som døde som “den 76 år gamle Alzheimer-pasienten”, mens mannen som nå er siktet for drap omtales som “den demente 81-åringen”. Er det et litt sånn lurt språklig grep for å forsterke sympatien med den avdøde? Alzheimers høres jo bedre ut enn dement, gjør det ikke? Tidligere statsråder og andre ordentlige folk får Alzheimers, mens vanlige folk og andre slubberter blir demente?

Kanskje ikke? Bare en tanke…

Jeg lurer også på hvorfor journalisten kommer med vanlige drapssak-opplysninger i saken.

“Hva som førte til at avdøde befant seg på siktedes rom er foreløpig ikke brakt på det rene”.

Og med tanke på at både offer og drapsmann befant seg på en spesialavdeling for demenspasienter så blir det spørsmålet neppe besvart. Er det i det hele tatt noe poeng i å spørre?

“Det skal ikke ha vært noen konflikt mellom beboerene i forkant, og politiet omtaler voldsbruken som umotivert”.

Som om dette er et utslag av vanlig gatevold. Finnes det ikke andre måter å dekke denne ulykksalige hendelsen på?

Hovedpoenget i saken er at de etterlatte synes at det tok for lang tid fra nattevakten oppdaget hva som skjedde, til ambulanse ble tilkalt. Fire timer tok det. Offeret skal ha vært i live, men ganske medtatt, etter at personalet fjernet 81-åringen. Han ble undersøkt av tilsynslege før ambulansen ble tilkalt. Etter en uke på sykehus døde han.

Og kanskje er det riktig at det tok for lang tid, men det vet vi strengt tatt ikke. Dette skjedde 6 mai, hvorfor er det nødvendig å slå dette stort opp nå, i stedet for å vente på uttalelsen fra Helsetilsynet, som vel vil gi en sterkere pekepinn på om det faktisk har skjedd noe kritikkverdig her.  Uttalelser fra etterlatte i sorg er ikke det samme som at det har skjedd noe galt her? Frykter man at saken vil forsvinne hvis man venter?

Men så var det slaktingen da.

Sikkerheten på norske sykehjem slaktes lover forsiden, men sannelig om jeg kan finne noen slakting inne i avisen.

Joda, det er en liten sak i tilknytning til drapssaken, der forsker ved Avdeling for sykepleierutdanning ved HiO, May Karin Rognstad, viser til en ny studie. Den viser at skrekk og redsel er en del av hverdagen til omsorgspersonell som jobber med demens. Det er en hverdag med slag, spark, kloring i møte med aggressive brukere. Det er visst en økt utagerende atferd på sykehjem hevder overskriften, og det er sikkert riktig det. Rognstad mener årsaken er manglende psykiatrisk kompetanse.

Men jeg kan ikke se at det er noen som slakter sikkerheten. Er det bare desken i VG?

Det finnes selvfølgelig metoder for å hindre at ansatte blir sparket, slått, bitt og spyttet på. Belter, innelåsning, neddoping etc. Hvis man vil øke sikkerheten så er det vel bare å kjøre på, men da varer det nok ikke lenge før VG er på banen igjen, med skrekkhistorier om tvang og mishandling av dem som bygde landet.

Har noen spurt hva Trine Grung mener om dette?

Hummer og kanari

Film, nyheter og nye medievaner

Forrige ukes spalte i Journalisten så omtrent slik ut:

Jeg er ikke sikker på om det har nådd frem til Journalistens presentasjon av meg ennå, men jeg skiftet altså beite tidligere i år. Etter åtte år som nattevakt fant jeg ut at det kunne være greit å gjøre noe annet, og kanskje få meg en døgnrytme på kjøpet. Så fra å være en av de 9.200 dårlig betalte sliterne som holder Petter Stordalens Choice-hoteller gående, er jeg nå en av disse “varme hendene” som det pleier å være så mye snakk om sånn ca. hvert fjerde år. Jeg gleder meg allerede til neste valg, slik at jeg kan få høre politikerene snakke varmt om akkurat meg og min betydning.

Jeg jobber altså nå på gølvet i Helse-Norge, og det er faktisk ganske interessant. Flere burde prøve det. Jeg jobber mest med å bistå folk med varierende grad av funksjonshemming i det daglige, og det jeg finner særlig interessant i så måte er den evige diskusjonen om i hvilken grad man skal overstyre den funksjonshemmedes egne valg av hensyn til hans/hennes eget beste. Jeg mener, i prinsippet synes jeg funksjonshemmede bør ha akkurat de samme mulighetene som meg selv til å ødelegge eget liv og egen helse, men som ansatt av kommunen er det naturligvis begrenset hva slags utagerende livsførsel jeg kan være med og bidra til.

Oftest er kommunens behov for å styre godt begrunnet og lett å være enig i, andre ganger kan det nok hende jeg synes de blir litt for ivrige i all sin velmenthet. Som for eksempel overfor han som har film som sin store interesse i livet. Der har noen bestemt at han skal se maksimalt to filmer hver dag. Begrunnelsen er at han trenger litt annen input en film, og det understrekes at det er spesielt viktig at han ser nyhetene, slik at han kan være litt orientert om det som skjer her i verden. Enten han vil eller ikke.

Jeg synes omsorgen er rørende, og skulle ønske noen kunne ta det samme ansvaret for min daglige input. Som nattevakt hadde jeg tilgang på aviser, og så mye tid til å lese dem at det til og med hendte jeg leste Dagens Næringsliv på en ukedag. Jeg var til enhver tid oppdatert på Dagbladets opplagsfall, Erna Solbergs vekt, og Siv Jensens frisyre. Jeg hadde meninger om uføretrygd, likestilling, datalagringsdirektiv og ja eller nei til rutilutvinning i Vevring. Jeg kunne parkere Elin Ørjasæter på Twitter samtidig som jeg skrev et blogginnlegg og skummet gjennom nettutgaven til The Guardian.

Men nå er det andre tider. Nå som jeg faktisk må jobbe når jeg er på jobb, og dessuten er våken samtidig med resten av familien, er inntaket av nyheter blitt kraftig redusert. At jeg må betale for avisene selv hjelper ikke. Tidligere kjøpte jeg Dagbladet på refleks, men det har jeg sluttet med. Nå velger jeg avis etter forsiden, og når jeg har luket bort pinlige kjendissaker, Snåsamannens siste eskapader, og varsler om sola som visstnok skal komme til Østlandet, er det ikke så mange aviser igjen å velge i. Ganske ofte er det Aftenposten som vinner min gunst i kassen. Om de ikke alltid er like sprelske, så er de sjelden direkte dumme. Men resultatet av Aftenposten-kjøpet er gjerne at jeg er så sliten etter å ha båret alle boligannonsene opp trappa hjemme, at avisa blir liggende urørt i en stadig større haug på kjøkkenbordet. Det hender jeg vurderer å gå over gata og kjøpe Klassekampen, men da får jeg rare blikk og slengbemerkninger fra de andre på jobben, særlig fra vaktmesteren som maser på at jeg må se til å få organisert meg. Jeg er ikke sikker på at det er verdt den ekstra innsatsen.

Sånn er det altså blitt. Tidligere var jeg frakoblet på jobb, og kunne derfor bruke en del tid på å være påkoblet nyhetsbildet. Nå er jeg så påkoblet på jobb at den lille fritiden jeg har må brukes til å koble fra. Dermed møter jeg meg selv litt i døra. Fra å være en som lurte på hvordan folk kunne være såpass lite informert om det som foregår rundt om i samfunnet vårt, så er jeg blitt en som lurer på hva de folka som henger på Twitter halve døgnet egentlig driver med. Har de ikke en jobb å passe? En hund å lufte? Et blomsterbed å luke? Er det ikke litt suspekt det hele?

Jeg tror nok familien bare er glad til for at mitt liv som skjelvende nyhetsjunkie med blikket fast rettet mot neste bloggpost er forbi. Selv er jeg litt usikker på dette nye livet, og vurderer å ta noen grep. I første omgang tenker jeg det kan være en god ide å bli kvitt bunken av Hjemmet, KK og Cosmopolitan på personalrommet. Kanskje kan disse bladene byttes ut med f.eks Samtiden og Syn og segn? Morgenbladet og Dag og Tid? Kanskje til og med filmtidsskriftet Rushprint kan få ligge der?

%d bloggers like this: