web analytics

Tag Archives: mobbing

Hummer og kanari

Mi fordømte plikt?

Brothers

Det tek ein landsby til å oppdra eit barn seiest det. Visstnok eit ordtak som opprinneleg kjem frå Afrika, men som har sneket seg inn i den vestlege talen dei siste tiåra. Ein som har omfamna den måten å sjå barneoppdragelse på ser ut til å vere kjendislæraren Håvard Tjora. I Dagbladet denne veka skreiv han om ein stor gråsone av barn som ikkje har det spesielt bra. Dei blir kanskje ikke mobba, dei blir kanskje ikke utstøtt, dei blir berre ikkje inkludert. Monge barn blir aldri bede heim til nokon etter skulen, skriv han, og meinar at som forelder er det MI fordømte plikt å gjere noko med dette.

Eg må tilstå at eg ikkje likar ordet plikt. Særleg blir eg sur når andre skal instruere meg i kva som er mi plikt. Føkk ju tenkjer eg då. Eg blir litt som sonen min. Han hatar regler, og skal gjerne stille spørsmål ved absolutt alt. For nokre år sida var vi i Havhesten, og da utspela denne samtalen seg:

– Etterpå, når vi er ferdige å bade, da skal vi kjøpe is!

– Ja, det er jo regelen det.

– Kvifor det da?

– Nei, det har nå berre blitt ein regel det. Når vi er ferdige i Havhesten, då må vi kjøpe oss ein is. Sånn er det berre, slik er regelen.

– Då vil eg ikkje ha.

Stabeistet er glad i is, men om det skal vere ein regel så kan det vere det same med heile greia. Eg kjenner det litt på same måten når Tjora seier det er MI plikt å gjere noko med at det finnes barn som ikkje blir bede heim til nokon etter skulen. Eg hjelper gjerne til eg, om situasjonen tilsier det, men hvis nokon seier at eg MÅ stille opp blir eg sur og gidder ikkje gjere noko som helst. Eg er dessuten langt frå sikker på om eg er einig i at det er mi plikt å sørge for at alle skal med.

Ikkje bli vaksen, har eg ofte lyst til å seie til barna mine. Ikkje gjer det. Det er ein felle. Dei berre lurar deg. Ikkje høyr på dei. Det er berre slit og strev kvar dag, heile veka. År ut og år inn. Ikkje noko å trakte etter. Du treng ikkje lære deg algebra. Gjer som Peter Pan. Stikk av til Aldrialdriland og lek med dei borkomne gutane. Finn deg ein Wendy som kan fortelja eventyr. Pass deg for havfruane, og gjer ellers akkurat som du vil, men kva enn du gjer, bli aldri vaksen! Dei trur kanskje det skal bli så fint, dei kan spele TV-spel heile natta, spise is til alle måltid, og seie “I helvete” utan at nokon går av skaftet. Men når det kjem til stykket er det jo ikkje det ein gjer som vaksen. Slettes ikkje. Det skulle tatt seg ut. Nei, det å bli vaksen er ikkje så mykje å glede seg til, men ein fordel er det jo. Vi vaksne slepp i stor grad å henge saman med folk vi ikkje har lyst til å henge saman med. Det er ikkje lett å vere liten, og ikkje ha så mykje ein skulle ha sagt. Prisgitt nykkene til foreldra og andre ustabile vaksne som ein er så uheldig å hamne i nærleiken av. På eit eller anna tidspunkt startar ein sannsynlegvis i barnehagen, og hamnar i gruppe med ein heil haug med merkelege ungar som alle saman er på forskjellig stad i utviklinga. Nokon skrik, nokon biter, nokon hoppar opp og ned, mens andre berre løper rundt og rundt heile dagen. Desse folka skal man prøve å fungere saman med på dagleg basis. Det blir ikkje noko betre når man startar på skulen, for sjølv om ein har utvikla seg noko, er ein fortsatt på forskjellig stad i utviklinga. Nokon er sjenerte og seier ikkje eit pip, andre held aldri kjeft. Nokon kjeftar og klyp. Andre sparkar og spyttar. Nokon kan alle bokstavane og trur dei er verdsmeistarar, andre veit ikkje forskjell på bokstavar og tal og skjønar ikkje skilnaden på pultost og pult ost. Og det er lærarane. Elevane er enda verre.

Store deler av barndommen går med til å lære seg å fungere saman med folk ein ikkje har nokon ting til felles med. Det er sikkert nyttig, men det er eit forbanna slit. Ein er på skulen halv ni, og blir gjerne henta på SFO rundt klokka fire. Det er ein ganske lang dag for eit lite menneskje. So er det heim å gjere lekser. Etter at vi vaksne, samfunnet, har tvinga borna til å delta i prosjektet “bli ein produktiv bidragsytar til velferdsstaten vår” størstedelen av dagen, synest eg dei har krav på litt fritid. Etter skuletid må ein i stor grad få avgjere sjølv hvem ein vil invitere med seg heim.

Eg seier ikkje at ein IKKJE skal gjere noko med det, om ein veit om nokon som er på utsida. For all del. Men mi plikt som forelder er fyrst og fremst å oppdra borna mine til dugandes menneskje. Dei skal ikkje mobbe, ikkje fryse ut. Eg håpar dei vaks opp til å bli slike som både inkluderar og er inkludert. Men eg kan i svært liten grad styre kven dei utviklar nære vennskap med. Kven dei synest det er kjekt å ha med heim etter skulen. Kven dei vil dele lekane sine med. Og akkurat det må dei nesten få avgjere sjølv. Det får vere grenser for tvungen sosialisering meiner eg må vere regelen.

Men kall det for guds skyld noko anna, ellers har vi det gåande!

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #16

Cottonmouth

Tilbake til 70-tallet

“Searching for the Seventies” takes a new look at the 1970s using remarkable color photographs taken for a Federal photography project called Project DOCUMERICA (1971-1977). Created by the Environmental Protection Agency (EPA), DOCUMERICA was born out of the decade’s environmental awakening, producing striking photographs of many of that era’s environmental problems and achievements. Drawing its inspiration from the depression era Farm Security Administration photography project, project photographers created a portrait of America in the early-and-mid-1970s. They documented small Midwestern towns, barrios in the Southwest, and coal mining communities in Appalachia. Their assignments were as varied as African American life in Chicago, urban renewal in Kansas City, commuters in Washington, DC, and migrant farm workers in Colorado. – See more at: http://www.boston.com/bigpicture/2013/03/national_archives_searching_fo.html#sthash.cmOhE65j.dpuf

Vagina! Han sa Vagina!

A high school science teacher in Idaho is under investigation by the state’s professional standards commission because he reportedly used the word “vagina” during a biology lesson.

Tim McDaniel, who teaches 10th grade science at Dietrich School, told the Twin Falls Times-News that four parents were upset when they learned that his lesson included the word “vagina” and information about the biology behind female orgasm.

“I teach straight out of the textbook, I don’t include anything that the textbook doesn’t mention,” McDaniel remarked. “But I give every student the option not attend this class when I teach on the reproductive system if they don’t feel comfortable with the material.”

McDaniel said that he had never before received a complaint in the 18 years that he had taught science class at Dietrich School.


De vakreste forlatte plassene på jorda. I hvert fall 33 av dem.

En lang tekst om mobbing, eller bullying da, so det heter i statene. Egentlig er det vel en bokomtale, men etter å ha lest denne er jeg ikke sikker på om jeg trenger å lese boka.

Dismantling sexist gender expectations on all fronts may feel like a monumental task, but for educators to take on the project would deal a substantial blow at an institutional, and perhaps cultural, level. Schools have reached a point where a racial slur is not tolerated from anyone, but phrases like “you throw like a girl” and “man up” and “act like a lady” are sanctioned by teachers and students. In my experience, teachers care deeply about their students, and can adjust their own cultural beliefs in order to support them. The costly and intensive anti-bullying programs Bazelon offers as solutions prove that educators are invested in improving the lives of their kids. But as long as bullying is talked about as a problem of how to socialize our schoolchildren, as opposed to a project of addressing the oppressive ways we socialize all children in all aspects of their lives, the violence will continue. As their teacher, I can stand up for my kids against the bullies, but it will be a never-ending whack-a-mole game unless I stand against the conditions that create the bullies.

Denne saken om en professor som lager et tankeeksperiment der han lurer på om det er greit å voldta bevisstløse så lenge vedkommende ikke blir skadd, og ikke merker noe til det, er kanskje ikke så veldig interessant i seg selv. Fin fyr. Misforstått?  Jadda. Men kommentarfeltet er gøyalt. Som denne kommentaren:

I agree totally with his penetration argument. What is the difference say between photons passing through your eye and a bullet? Seems kind of arbitrary to say one thing is great because it helps me see but the other is bad because it kills me. If you are going to allow your body to be penetrated by outside objects, it is only fair that you allow any object outside of you penetrate you.

For instance, you breath air and that helps you live. But why do you get upset when you breath mustard gas and it kills you? It is similar to playing the lottery. You bought the ticket and won! That is great. But more often than not you will lose, so don’t complain to me.

Maybe another analogy. My first wife and I went on a safari. It was amazing. We saw lions, tigers, giraffes, etc. We essentially became apart of their lives. We marveled at a big cat taking down its prey. We thought it was beautiful. One day, we were watching a pride and it got too close. Our guide sped off, but my wife fell of the roof and was surrounded by lions. The guide wanted to go back. But I said no. I told him “We have enjoyed these animals and they have given so much to us. It would be hypocritical now to not let my wife be eaten. We cannot on the one hand love these animals and then on the other hand balk when we fall into their lives.”

It was one of the toughest decisions of my life, letting my wife be eaten by a lion. But at least I can sleep at night, knowing I wasn’t some two faced hypocrite.

Og til slutt sender vi litt kjærlighet til den beste nye bloggen på markedet. Klikk på denne linken i det minste, hvis ikke blir det kokos!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Orkanger

Mobbing og vonde barndommer går aldri av moten. Det er åpenbart en tørst i folket etter å lese om disse vonde barndommene, og så lenge folk vil ha det, så vil det finnes folk som er interessert i å skrive om det. Så er det vel også sånn at det knapt finnes noen som ikke en eller annen gang i barndommen har følt seg litt på utsiden, litt utilpass, litt misforstått, og dermed så er det ikke så vanskelig å dikte opp en uheldig skjebne rundt dette. Ukebladene og avisene har gitt oss slike historier i tonnevis, men andre har høyere litterære ambisjoner enn å levere blå klisjefylte samtaler i natten.

Uten at det er noen garanti for at det blir bra litteratur av det.

Johan Blichfeldt Mjønes Orkanger er en forbilledlig kort liten roman, som tar utgangspunkt i en mobbehistorie. Børge mobber Terje. Hvorfor får vi aldri egentlig vite, men sånn er det altså. Terje blir mobbet av Børge, og gjennom hele boka bytter de to på å være forteller. Børge-Terje-Børge-Terje i en evig syklus.

Ja, ikke evig da, men i hvert fall i 158 sider.

Men dette er ikke bare en ulykkelig barndomsskildring. Boka er delt i tre, der barndommen og mobbeopplevelsene danner grunnlaget for det som skjer senere. I del to har den mobbede Terje vendt hjem til Orkanger som nyutdannet psykolog. Han har tatt sin kones etternavn, og ingen kjenner ham igjen. I hvert fall ikke i starten. En av hans første oppgaver blir å levere en sakkyndig rapport om Børges omsorgsevner i en barnefordelingssak etter skilsmisse. Terje burde selvfølgelig erklære seg inhabil, men ser i stedet dette som en mulighet, ikke for hevn, men for å avsløre Børge som den store manipulator. Hvem andre enn Terje, som har fått føle på kroppen hvordan Børge kan være, skal ellers redde den lille datteren hans?

Og i del tre så møtes så Børge og Terje igjen som gamle menn med lite annet enn døden å se frem til.

I tillegg til dette så er det en kjedelig prolog om jordas hevninger og senkninger siden istiden, eller hva det nå var for noe, antagelig et forsøk på å gjøre Børge og Terjes historie til en del av naturkreftene, noe skjebnebestemt kanskje, noe som ikke kan forandres, hva vet jeg. Jeg syntes ikke det var spesielt vellykket.

Jeg er i det hele tatt ikke så sikker på hvor vellykket jeg synes denne boka er. Jeg liker grepet med å bytte perspektiv på mobber og offer. Jeg synes det er noen fine anslag her og der. Særlig del to synes jeg er interessant, hvordan psykologen Terje tolker samspillet mellom en far og hans datter basert på forhåndsinformasjonen han sitter inne med. Jeg er ikke like imponert av den første delen. Vi får aldri vite hva det egentlig er som gjør at Terje mobbes. Forfatteren mener kanskje at det er tilfeldig hvem som blir mobber og hvem som blir offer, men det er det neppe, jeg ville gjerne kommet lenger innpå både Terje og Børge for å finne ut hva som gjør at de blir plageånd og offer. Dette er, etter min mening, bokas største svakhet. Jeg klarer egentlig aldri å bry meg om hovedpersonene. Jeg finner dem ikke en gang særlig interessante.

Og del tre blir lite annet enn et antiklimaks.

Nå ble dette en ganske lunken anmeldelse, det betyr ikke at jeg vil avbefale boka. Den er ikke mislykket, den tar opp viktige temaer, og det kan godt hende den får deg til å tenke litt om både det ene og det andre. Min største innvending er egentlig at boka aldri blir så bra som den kunne ha vært?

Bokelskerinnen har intervjuet Mjønes her

Fædrelandsvennen kaster terningen til seks her

Susanne Christensen anmelder boka her

Og Bloggurat har flere poster om Mjønes her

Hummer og kanari

Mer mobbing

bullying-739607
Creative Commons License photo credit: Chesi – Fotos CC

Dagblad-Magasinets sak fra sist lørdag om fjorten år gamle Kai-Arne som ikke hadde vært på skolen på ni måneder var en sterk historie. Slik mobbehistorier gjerne er. Dagbladets journalister velger å stille seg helt og holdent på familiens side, den lilles kamp mot det store onde systemet, en sak der det kreves at noen må se til å ordne opp, og det er et forståelig valg. Jeg håper den får akkurat den effekten, at noen faktisk klarer å løfte saken opp, og finne akkurat den nødvendige oppskriften som skal til for å ordne opp i akkurat denne saken.

Samtidig synes jeg at Dagblad-Magasinet her understreker litt av poenget mitt med innlegget jeg publiserte her den 15.mai. Det er alltid plass til en sterk mobbehistorie i mediene, men det er ikke alltid de klarer å formidle den på en måte som kan gi leserene økt innsikt i mobbing, utover det å skildre den vonde situasjonen til den som er rammet.

Ikke sånn å forstå at ikke det er viktig i seg selv da, men bringer det oss egentlig noe videre mot målet som selvfølgelig må være å redusere forekomsten av mobbing?

Det var det jeg tvilte litt på i nevnte innlegg, og jeg tviler vel fortsatt. Kommentarfeltet under saken om Kai Arne på db.no skal man kanskje ikke legge for mye vekt på, men jeg synes ikke akkurat det er fullt av innsikt da, for å si det mildt. Der finner man dem som mener at mobbing nærmest er en naturtilstand, og det er hans egen skyld når han kler seg på den måten. Dessuten mobber han selv, for det har jeg sett, så det er ikke egentlig synd på ham. Og man finner dem som mener at mobbere bør kjølhales, og dra dit pepperen gror.

Og selvfølgelig er det en som mener at sosialistene har skylda.

Det som slo meg etterhvert som kommentarene strømmet på til mitt forrige innlegg var for det første at mobbing kanskje ikke er noe særlig presist begrep, og at det kan være greit å bli enige om en definisjon før man begynner å diskutere. Ta nå for eksempel posten Når ingen vil leke med deg hos Livet leker. Snakker vi om mobbing her? Nei vil jeg si, mens andre kanskje vil snakke om jentemobbing, utfrysing, og kanskje kreve at noen må ordne opp? Vi må også passe på å skille mellom erting og mobbing, der det ene er helt naturlig, og kanskje til og med godt for barnas sosiale utvikling, mens det andre i verste fall kan ødelegge en barndom, ja kanskje et helt liv. Er det alltid like lett å se forskjellen på erting og mobbing om man står utenfor og ser på?

For det andre slo det meg selvfølgelig at jeg egentlig ikke vet så fryktelig mye om mobbing jeg heller.

Ja, det ligger jo i denne bloggens natur det siste der, så det er greit, men jeg har forsøkt å lese meg litt opp de siste par ukene, og her er noen svar jeg har funnet som det kanskje kan være nyttig å ha på ett sted.

  • Mobbing kan ramme hvem som helst, men det finnes noen karakteristikker som går igjen og gjør at noen barn har en høyere risiko for å bli et mobbeoffer. Annerledeshet i en eller annen form er naturlig nok en faktor, men i mindre grad en man skulle tro. Viktigst er personlighet og sosiale ferdigheter. Følsomme og forsiktige barn utgjør flesteparten av mobbeofrene, en mindre gruppe ofre er mer utagerende, provoserende, klossete og urolige barn.
  • Flere undersøkelser finner en del sammenfallende karakteristikker hos barn som mobber andre. Lavere terskel for voldsbruk, mangel på empati. Aggressivitet. Man har ikke funnet noe som tyder på at det er riktig at man har lav selvtillit eller en lav selvfølelse, og at man mobber for å kompensere for dette. Mobberen kommer ofte fra hjem preget av mindre varme, der fysisk avstraffing er en del av oppdragelsen.
  • Det er foreløpig få undersøkelser som ser på om den som mobber vokser opp til for eksempel voldskriminalitet og rusmisbruk, men de som har vært gjort antyder at det er en link der. I en svensk undersøkelse fra 93 fant Dan Olweus at 60 prosent av gutter beskrevet som mobbere i 6-9 klasse hadde minst en dom for kriminalitet på rullebladet ved midten av 20-årene. 35-40 prosent hadde tre eller fler.
  • I Skandinavia viser undersøkelser at mobbere gjerne er omtrent like populære som gjennomsnittet, mens mobbeofferet ikke er populært i det hele tatt. Det er kanskje en fattig trøst at mobberens popularitet har det med å synke med alderen.
  • Litt interessant er det kanskje at undersøkelser fra UK og fra Nederland viser at mobberen der er vesentlig mindre populær enn det h*n ser ut til å være i Skandinavia. Er det de jævla sosialistene allikevel?
  • Gutters mobbing har oftere innslag av slag, spark og andre fysiske utskeielser, mens jentenes mobbing kanskje er mer psykologisk. Men både for gutter og jenter er verbal mobbing den mest vanlige formen.
  • Mobbing blir mindre vanlig etterhvert som man vokser til, og en engelsk undersøkelse peker på fire grunner til det. Viktigst er disse. 1: Mange mobbes av eldre barn, og etterhvert som man blir eldre blir det jo også færre potensielle mobbere. 2: De sosiale ferdighetene blir bedre med alderen, slik at man lærer seg å unngå mobbing, eller finner måter å takle det på.  I tillegg er det slik at yngre barn ikke skjønner at mobbing er galt, og dessuten har yngre barn både en videre definisjon av mobbing, og også en større skala av aggressiv oppførsel.

Og sånn kunne man vel fortsatt, f.eks med kuriosa fra skotske undersøkelser som viser at barn som bor sammen med bare far, eller eventuelt bor hos andre enn foreldrene, har en større risiko for å bli mobbet. At enebarn, eller barn med to søsken, blir mobbet sjeldnere, slik at man altså bør ha ett eller tre barn, ikke to. Klasse spiller liten eller ingen rolle, selv om barn av akademikere både mobber og blir mobbet sjeldnere enn barn av håndverkere. Men ta det med en klype salt eller fler, det er små variasjoner, og skotske forhold trenger ikke gjenspeile den norske virkeligheten.

Så vil det selvfølgelig finnes unntak til alle regler. Hvis jeg nå til slutt skal driste meg til å si noe generelt om mobbing tror jeg det må bli at man i grunnen ikke kan si så mye generelt om mobbing. At den som mobber er alene, med en eller to støttespillere er like vanlig som at det er en større gruppe som står bak. Mobberen kan selv være et offer som også har behov for å bli tatt vare på, eller det kan være en hvilken som helst elev. Å gjøre mobberene oppmerksomme på konsekvensene av mobbing vil kunne ha en god effekt på mange, mens det på enkelte snarere vil virke motsatt. Det finnes ingen enkle løsninger, det som vil virke i en situasjon vil ikke nødvendigvis virke i en annen.

Kanskje er det en trøst at forskningen på mobbing fortsatt er relativt ung, ikke veldig omfattende kanskje, og den kunnskapen vi har er spredd rimelig tynt utover? Det kan med andre ord bare bli bedre?

Noen som vet i hvilken grad dagens lærerstudenter får noen innføring i mobbeproblematikk forresten?

Hummer og kanari

Om mobbing

sticks and stones
Creative Commons License photo credit: Hekate-moon

Midt på syttitallet var det mye fokus på mobbing. Mener jeg ihvertfall å huske, men man skal ikke alltid stole på hukommelsen sin, så det kan være at det er en oppfatning jeg har fordi jeg leste noen historier, og at de gjorde inntrykk. Jeg vet ikke.

Men jeg innbiller meg ihvertfall at det var en del fokus på dette.

Tirsdag var bladdag, Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad ble tatt med hjem fra Andersens eftf, sammen med Donald. Og Farmand, men det kom kanskje en annen dag? Men det var de tre førstnevnte som var min kilde. En stund gikk det ikke en uke uten at man kunne lese sterke historier om mobbing i disse ukebladene. Og jeg leste til øyet ble stort og vått. Om unger som ble banket opp på skolen, på vei til skolen, eller på vei fra skolen. Ransler som ble fyllt med snø. Hoder som ble holdt nede i do mens man trakk ned. Det blir vel nesten som waterboarding det?  Man ble bundet fast, slått, sparket, kalt stygge ting. Og de voksne skjønte aldri hva som foregikk, eller lot i hvert fall som om de ikke så noe galt.

Det har visst ikke blitt noe bedre siden da, Virrvarr forteller en sterk historie om mobbing her, og Curly forsøker å dra i gang et bokprosjekt kalt Den store mobbeboka. Mobbing er snakkisen i bloggsfæren i disse dager, og i Aftenposten skriver Elin Dragland om å bli Ingen.

På de 35 årene som har gått siden jeg begynte i 1 klasse så har mobbing vært et stadig tilbakevendende tema. Sterke historier dukker opp med jevne mellomrom. Det finnes etterhvert en god del forskning på temaet. Det debatteres stadig i mediene. Mellom 60 og 70 000 elever i den norske grunnskolen er involvert i mobbing, enten som mobbere, eller som mobbeofre, ukentlig eller oftere, hevder Senter for atferdsforskning ved universitetet i Stavanger. Om vi ikke har blitt mobbet selv, eller vært med på å mobbe noen, så er det stor sannsynlighet for at vi kjenner noen som på et eller annet vis har vært involvert i styggedommen. Det burde ikke være noen mangel på kunnskap der ute.

Allikevel så er mytene om mobberen og mobbeofferet fortsatt høyst levende blant folk flest.

Jeg tenker da på myten om at den som mobber gjør det fordi h*n innerst inne er usikker, redd og mangler selvtillit og selvfølelse. Jeg tenker på myten om at den som blir mobbet blir mobbet fordi h*n har et eller annet unikt ved seg som gjør at mobberen føler seg truet. Ofte hører man sånne påstander, og selvfølgelig kan det være riktig i noen tilfeller, men fagfolkene har altså en litt annen oppfatning.

Om jentemobbing sier professor i psykologi ved Universitetet i Åbo, Christina Salmivalli:

– Overgriperne er ofte ressurssterke og populære jenter. Ofte er de flinke på skolen og populære blant lærerne. De voksne aner lite om at disse jentene er mobbere, og mobbeofferet blir sjelden trodd, nettopp fordi mobberne fremstår som så flinke jenter.

Om mobbing generelt skriver Dan Olweus og Cecilia Solberg:

Det blir ofte antatt at mobbere er usikre og engstelige under den tøffe overflaten. Vår forskning har imidlertid ikke gitt noen som helst støtte for denne oppfatningen. Resultatene peker nærmest i motsatt retning. Mobberne kjennetegnes enten av uvanlig lite angst og usikkerhet, eller så er de omtrent som gjennomsnittet. Selvfølelsen er også omtrent gjennomsnittlig eller forholdsvis positiv.

Holder vi oss til Olweus og Solberg så er det snakk om to typer mobbeofre:

Vanligst er det passive, underdanige  mobbeofferet. Barn som er stille, forsiktige, følsomme, litt redde av seg. De er fysisk svake og tyr kanskje til tårene når livet går dem i mot. De trives bedre sammen med voksne enn andre barn, og har få venner.

Dette er forøvrig en ganske god beskrivelse av meg, i hvert fall før tenårene, jeg var i grunnen alt det der, og skal vel være glad til at jeg aldri ble mobbet. Noen ganger hender det at denne lille gutten stikker hodet frem igjen for å hilse på, i situasjoner som jeg finner mildt ubehagelige, og det misliker jeg ganske sterkt. Jeg kunne egentlig tenkt meg å mobbe den lille jævelen så ettertrykkelig at han aldri mer turte å vise seg, men det er ikke slik det fungerer. Jeg er glad jeg ikke er ti år lenger, og stort sett har lært meg å overkomme, eller i det minste leve med, min temmelig store og ganske plagsomme sjenanse.

Den andre typen mobbeoffer er det provoserende mobbeofferet. Forekommer noe sjeldnere, men utmerker seg ved å være rastløse, klossete, urolige, ukonsentrerte, og ikke så lette å ha med å gjøre.  De har gjerne en irriterende væremåte, og er derfor ofte mislikt av både elever og lærere. I motsetning til det passive barnet er det ikke uvanlig at det er hele klassen som mobber det stakkars provoserende barnet.

Samtidig er det heller ikke uvanlig at det provoserende mobbeofferet selv forsøker å mobbe svakere barn.

Det synes heller ikke å være slik at man blir mobbet fordi man har briller, fregner, rødt hår, har feil klær, har mer fett på kroppen enn gjennomsnittet, snakker rart, ser rar ut, eller kan rare ting. Ihvertfall i mye mindre grad enn man kanskje skulle tro. Årsaken til at man ender opp som mobbeoffer må man lete etter andre steder. Det handler mer om reaksjonsmønstre, og først og fremst antar jeg, en manglende evne til å forstå og tilpasse seg det sosiale spillet.

Men sånt som dette bør man antagelig være litt forsiktig med å snakke om. Ved å peke på at det finnes særtrekk ved barna som mobbes, personlige egenskaper, spesielle reaksjonsmønstere, så vil mange kanskje oppleve det som om man legger både skyld og ansvar over på den som mobbes. Det er hos dem problemet ligger. Mobberene er jo bare så alt for veltilpassede. Man kan nesten strekke det så langt og si at det er med barn og mobbing som det er med ungdom og alkohol. Det er jevnt over de mest vellykkede og godt tilpassede som driver med det.

Bare så det er sagt; det er selvfølgelig å strekke det alt for langt. Man kan ikke gi de mobbede skylda for at de blir mobbet. Det går fint an å være veltilpasset og populær uten å mobbe noen.

Vi mennesker har gjerne en tendens til å fortelle våre historier på en måte som skaper helter og fiender. Det gode mot det onde. Den lilles kamp mot overmakten. Aller helst skal det ende godt. Slik er gjerne mobbehistoriene også. Det stakkars lille barnet som møter en vegg av ondskap og uforstand, og som utenforstående sitter man og rister av sinne. Hvor mange ganger skal det være nødvendig å kaste den jævla ringen i vulkanen? Er det ingen grenser for hvor mange orker man skal være nødt til å nedkjempe? Alle er jo skjønt enige om at mobbing er noe dritt, hvorfor er det da så vanskelig å bli kvitt den? Hvorfor fortsetter den å dukke opp? Hvorfor blir den ikke bare borte?

Kan det være at selve historiene om mobbing, i hvert fall i noen grad, faktisk gjør det vanskeligere å nedkjempe den?

Det finnes ikke noe ja eller nei svar på det spørsmålet tror jeg. Historier om mobbing, slik som Virrvarr sin, er viktige fordi de bringer temaet frem i lyset. Gjør oss oppmerksomme på at mobbing fortsatt forekommer i alt for høy grad. De er viktige for den som forteller dem, og de er viktige for mange som leser dem.

Men samtidig, når man leser mange av mobbehistoriene så er det så vanskelig å forstå hvordan det går an for mennesker å være så grusomme. Det skapes – som oftest ufrivillig – et bilde av mobberene som unormale. Som annerledes, noe utenom det vanlige. Som onde.

Og så klarer vi ikke å se at det er det motsatte som gjerne er tilfelle. Det er snakk om helt vanlige, normale, i de fleste andre sammenhenger hyggelige mennesker. Dermed klarer vi heller ikke å se at historiene er relevante for oss selv. Det handler ikke om våre barn, de mobber jo ikke. Det handler ikke om oss selv, vi gjør jo så godt vi kan for at alle skal ha det bra.

Det handler alltid om noen andre?

Barndommen er et helvete vi alle må gjennom, det skjer sjelden uten skrubbsår både på innsiden og utsiden. Gjennom lek, barnehage, skole og fritidssysler skal vi lære oss å fungere sammen med andre mennesker. Vi skal slipes ned og sosialiseres til å bli veltilpassede og produktive borgere av kongeriket Norge. Negative reaksjoner på uønsket adferd er en av metodene som brukes for å oppnå dette, og sånn må det nesten være. De fleste av oss går på noen smeller der gjennom oppveksten, men kommer oss på bena og lærer de nødvendige kodene.

Mens andre sliter med å skjønne det sosiale spillet, sliter med å tilpasse seg, kommer ikke inn i gruppa. Og da oppstår det en ganske stor fare for at gruppas negative reaksjoner på uønsket adferd kan skli over i mobbing?

Derfor er det også vanskelig å fange opp? Mobbing er ekstremutgaven av en adferd som egentlig både er normal og ønskelig, det er vanskelig å sette streken for hva som er mobbing, og hva som er akseptabelt?

Og vi voksne står på utsiden og ser inn, så farget av våre egne opplevelser, sympatier og antipatier, at vi ikke gjenkjenner mobbing når vi ser det?

Det går det an å gjøre noe med, men da trenger vi mer kunnskapsformidling, og færre ukebladhistorier?

Flere som skriver godt om mobbing:
Katcho, som lot det skje.
Amos Keppler
Prosalosa
…og mange flere på Bloggurat.

%d bloggers like this: